Våren 2010: Magnus på tur i Alaska og Finnmark

Øyhopping på Loppa og Sørøya

2010-05-30T15:33:00.033+01:00

I lundefuglens rike

Siste post på halvåret med Øytuns Cirkum Polare-kurs, var midtnattsol-turer til to øyer i Finnmark. Vi dro ut til Loppa med sitt fantastiske fuglefjell og etter det til Sørøya som i tillegg til å være Norges fjerde største øy kan skilte med gode ørret-vann og en svært oppegående harebestand. Det ble et vanvittig flott punktum på et fantastisk stilig halvår. Blå himmel, varme vår-dager, midnattsol og god stemning. Vaffelsteking på bål, ekstrem-boccia-spilling, lavo, popkorn og tilbakelent stil.

Vi var flere som drasset med oss fiskestenger, et fresht utvalg av ferskvannskroker og jeg hadde til og med tatt med noen litt dvasne meitemark som hadde overlevd turen vår på Laksefjordvidda. Men dette viste seg å være feil taktikk. Det eneste fiskeutstyret vi trengte var faktisk våre egne hender. Vi fant en artig kulp der det svømte rundt noen fine ørreter. Og etter litt trening klarte vi å kaste i land syv spiseørreter med bare nevene. Morsomt å finne ut at bjørnens fisketaktikk faktisk virker.

Magne ser ette ørret i en kulp. Hendene viste seg å være det mest effektive fiskeredskapet på turen.

Sørøya er en perle av en øy. Bare på Hasvik kommune sin del av øya er det 900 små og store vann med fisk. Vi hadde desverre ikke helt tida til å utforske alle.

Fotos døgnet rundt
Det var få obligatoriske poster på programmet, så jeg brukte en god del tid på å leke naturfotograf, ettersom jeg nå en gang har drasset med meg en bøtte batterier og en telelinse. Jeg tok oppgaven seriøst og brukte timevis på å komme meg så nærme dyrene som mulig. Så under finner du ymse dyr i midnattsol.

En rypestegg står og kakler på et gjerde midt på natta.

Rype-steggen høres og sees godt på våren.

Etter halvannen time sniking har jeg kommet to og en halv meter unna en hare, som bader seg i midnattsol.

Rype-høna har skiftet til sommerlig antrekk. Det tok sin tid å komme så tett inn på rypa som her. Bildet er tatt knappe halvannen meter unna.

Magne på fotojakt. Alkene er mest opptatt av hverandre.

Høydeskrekk er ikke tingen om du vil komme tett på fuglene på Loppa.

Ekstrem-boccia
Grunnet løst program startet vi i god folkehøyskolestil med spill av typen diverse. Etter å ha samlet sammen et kobbel av flytekuler til fiskegarn, var det klart for off piste-versjonen av det anerkjente spillet boccia. Men selv om vi hadde en flott strand å spille på, søkte vi nye utfordringer. Den eller så flate banen var byttet ut med bakker, knauser, dumper og gresstuster. Alt skulle prøves; ingen helling for bratt, intet underlag upassende. Kasting i liggende stilling, på et ben, med en hånd i lomma. Og vi er vel alle enige om at vi foredlet sporten og kom opp med noe mye bedre enn den gamle konvensjonelle varianten. Under ser du et lite klipp av en svært spennende runde.

Dette er det siste innlegget i denne bloggen - i hvert fall for en god stund. Takk til alle på Cirkum Polare Alaska 2010 for et eventyrlig bra år! Dette glemmes aldri!

Fra turen på bjørne- og fiskeøya Kodiak i Alaska. Klar for alt med fiskestang, sekk med snop, kamera og hagle.

Laksvegasvidda - Jakten på storrøya

2010-05-22T13:48:00.027+01:00

Arild med en korpulent og rødlig skjønnhet på godt over kiloen.

Vi er på tampen av vårt Cirkum Polare-halvår, men før vi trer av, har vi nok en friperiode. Denne på norsk jord.

For fem år siden trasket Arild og jeg sammen med resten av Øytun-klassen vår over Laksfjordvidda fra finskegrensa og ut til kysten. En solskinnstur fylt med feite ørreter og røyer, påskestemning, skimarsj og mye snop. I ettertid har denne turen hjemsøkt mang en dagdrøm, og et ønske om atter en gang å ture rundt i samme terreng har ligget og ulmet. Tydeligvis har Arild ruget på lignende tanker, så her trengtes verken overtalelse eller bestikkelser. Planen ga seg selv: God stemning, god tid og overflod av verdens beste fisk. Det kunne ikke gå galt. Med på turen fikk vi også Øyvind og Stein Tore som i siste liten droppet en Pasvik-tur til fordel for isfisking.

Vårt liv i en sky
En taxi-tur, tre bussbytter og en mils haiking med fire pulker, ski, isbor, telt, bager og store sekker er hva som krevdes for å komme oss til vårt isfiskemekka. Men er man ivrig og rusa på livet går det så greit som bare det. De første dagene var totalt påskeværsdominans. Men etter å ha flytta oss litt opp i høyden kom en vanntett tåkesky. Flere finnmarkinger vi har snakket med omtaler været i denne mai-måneden som en av de beste i manns minne. Men inne i vår Donald Duck-aktige sky var det vanskelig å få øye på finværet som dominerte resten av fylket. Sikt på bare noen meter gjorde det uansvarlig å forflytte seg til andre vann innover vidda, og vi ble liggende der til partydagen 16. mai. Da letta det plutselig og slik holdt det seg.

Den nasjonale festdagen 16. mai gikk ikke upåaktet hen. Vi hadde båret med oss en hel halvliter hver og feiret finværets tilbakekomst.

Is og fisking
Dermed møtte vi 17. mai i solskinn, med husholdningssaft-is i koppen og popkorn på primusen. Men uansett vær og datoer holdt vi et godt trøkk om fiskinga. Røyer og ørreter i alle vektklasser endte opp fresende i panna med solide mengder smør og toppet med rikelige dæsjer sitronpepper. I de lyse vårnettene, som knapt kan kalles netter, hørte og så vi godt med kaklende ryper, mens majestetiske ørner og måker tok seg av våre fiskeetterlatenskaper. Flokker av reinsdyr på vandring nordover var rundt oss på alle bauger og kanter, og tett i hæla på noen av simlene kunne vi se nyfødte kalver.

Det blir ikke mye bedre!

Vi tar en dagstur og tester ut nye vann.

Stor stemning i teltet da Stein Tore drar opp sin turoverraskelse.

Mens sola stod høyere og høyere på himmelen tiltok rypekurtiseringen og dertil hørende kakling i styrke. Rypa er i ferd med å få på seg sommerantrekket. Steggen (hanrypa, til høyre) gjør seg til så godt han kan.

Som alltid er kongefamilien med for å pryde doveggen. Ekstra staselig var det på 17. mai da et dobesøk føltes som å stå ringside på Karl Johans gate og gløtte opp på Det kongelige slott.

Rusa på røye.

Sikten var ikke mange meterne inne i vår Donald Duck-tåkesky.

Spesielt mye bedre blir det jo ikke.

Første morgningen hang en strøken ørret på et av ståsnørene mine. Vi hadde i overflod med fisk fra dag 1.

Været på 17. mai var ingenting annet enn perfekt. Det ble feiring med is, popcorn, flagg, toggåing og en hel del fisking.

Det er bare å innrømme at skisesongen går mot hell. Her bærer det over store mose- og lyngpartier med klister under skiene.

Skjei og maggot (små levende larver) på kroken er en vinner blant røyer. 9 av 10 røyer sier de elsker eller liker maggot svært godt.

Kodiak moments

2010-05-05T13:47:00.027+01:00

Bisonflokker var ofte en del av utsikten fra teltet.

– Jo, dere bare må dra til Kodiak!
Kent, en av de som kjørte oss hjem fra vinterturen vår i Brooks Range, var ikke i tvil. Eivind, Stein Tore og jeg hadde akkurat fortalt om planene våre om å dra sørover og oppleve vår i Alaska. Bar bakke, fisking med stang, fresende ørreter på primusen, bål langt utover milde vårnetter og kanskje toppe det hele med å se en bjørn eller femten. Og da burde USAs nest største øy, Kodiak, utvilsomt være plassen å dra til, med stort sett isfrie vann i april og 3500 bjørner. Omtrent én brunbjørn per kvadratkilometer.

Vår sjåfør Kent mente i hvert fall at Kodiak kunne oppfylle alle våre drømmer og mere til, og etter å ha lest litt om Kodiak og pratet med litt folk, var vi solgt. Vi pakket sekkene og regnet med at det skulle bli grei skuring å oppleve vår i ødemarka.

Vanskelig skuring
Men det skulle vise seg å være lettere sagt en skurt. Dersom du ikke har privatfly eller helikopter til rådighet begynner problemene å tårne seg opp. Kodiak er først og fremst tilrettelagt for tyskere med bobil og kulegrill som kommer for å fiske laks om sommeren. Vi hadde verken bobil, kulegrill eller tysk pass, og kalenderen viste kun april. Elvene var fremdeles laksefrie så tidlig på året, og vi var inne i innlandsfiskenes minst aktive periode.

Men vi kom oss ut til øya. Først med buss til byen Homer (som har det fengende slagordet: A quaint little drinking village with a fishing problem). Her måtte vi overnatte en natt på strand før vi neste kveld kunne overnatte på båten videre til Kodiak. Passe kronglete, men når man er folkehøyskoleelev, og ikke lottomillionær, går det meste.

Vi hadde håpet på fiskemiddager, og særlig regnbueørret sto høyt på ønskelista. Men veien til selvfisket regnbueørretbuffet på Kodiak i april går langs en smal, snirklete vei minelagt med byråkrati, kronglete eierforhold, stengte campingområder og lite bitevillig fisk. Det virket som om hele øya arbeidet imot oss. Men er man innbitt nok, så får man til slutt fisk.

Og siden jeg ikke unner noen å vimse rundt på øya på samme måte som vi gjorde, er dette blogginnlegget i stor grad en oppsummering av vår vei til innlandsfisk i april på en av verdens mest kjente fiskeøyer. Til glede for alle dem som måtte føle for å traske i våre fotposespor.

Forbudsparadiset
Det første vi gjorde når vi kom fram til fiske- og bjørnøya, var å besøke jakt- og fiske direktoratets festning i Kodiak by. Her fikk vi beskjed om at regnbueørret var en sportsfisk som ikke var lov å beholde, den måtte pent kastes uti igjen. Men det fantes et par unntak, kunne de heldigvis berolige oss med. I en liten innsjø i nærheten av byen var det nemlig fritt fram for innhøsting av ørret og her kunne du telte så mye du ville. Superdupert, sa vi og tok taxi opp dit.

Idet taxien ruller vekk fra plassen vi hadde fått anbefalt, kommer en dame fra en annen viltforvaltningsinstitusjon trippene og kan opplyse om at sorryborry, campingplassen er ikke åpen før om noen uker.
– Men vi skal da ikke ligge på noen campingplass, forklarer vi.
– Jepsipepsi, det må dere, parerer hun.
– Og hvorfor kan vi ikke ligge på denne offentlige campingplassen uten at den er åpen?
– Noen må jo passe på dere, sier damen, som ikke hadde annet å gjøre enn å si til folk som måtte komme forbi, at her var det ingen som kunne passe på dem når de var på campingplassen som lå hundre meter lenger ned gangstien.

Satelittelefonen tas opp, vi ringer atter en taxi, og drosjer tilbake til jakt- og fiskedirektoratet med spørsmål om hvor man kan sette opp et telt – lovlig.
– Ehm, jeg vet ikke helt, sier damen fra direktoratet mens hun drar fram et fargelagt kart over den delen av Kodiak man kan nå med bil.
Grønt område er eid av Kystvakta, gult betyr at viltforvaltninga eier det, en rødfarge signaliserte privat sone. I dette lappeteppet av ulike farger måtte vi finne blått, offentlighetens eiendom, fritt fram for telting.
– Jo, der kan dere slå leir, sier damen omsider og peker på en liten blå flekk på østsiden av toppen av et fjell. En liten flekk på kartet ingen har funnet på å kjøpe opp. Men det er ikke fisk i noen av vannene i nærheten, forsikrer damen oss om, og det er ulovlig å fiske i sjøen, bortsett fra et klart definert punkt ute på en bro.
– Men fra denne broen kan jeg love dere at dere ikke får fisk, legger direktoratdamen oppmuntrende til.
– Finnes det ikke ett eneste sted på Kodiak hvor vi kan slå opp telt bortsett fra i en fjellskrent?

– Hmm, ser ikke sånn ut. Jo, forresten, der er det en blå flekk, sier damen og peker på et område helt i enden av Kodiaks veisystem.
– Og der kan vi slå opp telt og fyre bål lovlig?
– Ja, dersom det hadde vært noen trær der. Det er nemlig helt bart og forblåst. Men kanskje dere finner noe drivved langs stranda?

Vi var helt solgt. Denne blå plassen skulle bli vårt hjem. Vi måtte derfor ta taxi helt ut til denne ytterste nøgne ø i Kodiaks veisystem. En litt sur ekstrautgift. Men ettersom vi smilte pent, gikk i kulørte Gore Tex-klær og på generell basis er rusa på livet, fikk vi folkehøyskolerabatt av den svært kule taxisjåføren som brakte oss trygt fram og tilbake.

Endelig alene
Ved veiens ende fant vi de to små innsjøene Twin Lakes og oppe på et platå like ved, som stupte 60-70 meter rett ned i sjøen, fant vi vår egen utvidede versjon av hundremeterskogen. Her fantes det altså trær og bålkveldene på turen var med det reddet. I tillegg huset området en fargerik fauna. Talløse ørner, for det meste bald eagle, patruljerte kystlinjen, og vi hadde flokker av grandiose bison tuslene rundt teltet vårt.

Rett ute i sjøen gikk gråhvalenes motorvei nordover. Et turistkart vi hadde med, kunne fortelle at platået vi teltet på var det beste utsiktspunktet for å se hval fra land i akkurat den perioden vi var der. Og denne orkesterplassen til prustende, plaskende og hoppende hvaler fikk vi stort sett ha for oss selv. Noen hundre meter unna holdt en flokk på rundt 50 sel til. I skogen med gamle eventyraktige sitka-gran bodde hjortearten blacktail deer og rundt matplassen vår, der vi hadde hengt opp maten i et tre, lusket flere rever seg rundt i skumringen. Vi skjøt oss noen harer til middag, og den lite bitevillige regnbueørretene i Twin Lakes skulle vi etter mye feiling få has på. Og ganske så sjenerøst får du, kjære leser, oppskriften servert på et fat her: Det eneste som viste seg å fungere var å fiske der det går dypest ned når det er sol og vindstille. Bruk spinner. Og den skal værra gul.

Bald eagle, Skallet ørn.

Bjørnen sover
I vår søken etter bjørn vandret vi oppover i fjellene som skjøt opp fra kystlandskapet vi bodde i. Her fikk vi virkelig følelsen av å befinne oss i villmarka og urørt natur. Men det ble dessverre verken bjørn eller sigar. Det nærmeste vi kom var noen kjempespor oppover i fjellene. De fleste bjørnene sov nok i sitt lune hi. Vi kom fram til at bjørnetrusselen var på et minimum, vi trengte ikke engang å gå varlig, som vi alle har lært i barndommen. Derimot fikk vi, som en fin trøstepremie, sett et helt knippe med fjellgeit, nok et fascinerende dyr med en hissig pelsdrakt og en hang etter bratte kneiper og stup.

Mountain goat er noen skikkelige tøffasser som sprader rundt høyt oppe på de mest uframkommelige fjellhyller. Dette bildet kostet meg en luftig tur opp en fjellside.

Vi er ikke bitre, altså
Alt føltes så flott og vilt, men det satte kanskje en liten demper på villmarksopplevelsen at det var et rakettoppskytningsanlegg rett ved siden av der vi bodde. I tillegg til en oppskytningsrampe og noen digre lagerskur, prydet en 200 meter høy radiomast horisontlinja. Og for å pynte på opplevelsen av uberørt villmark hadde astronautgjengen gjerdet inn området etter beste evne. Her må det være lov med en liten repetisjon: Dette er altså det eneste området på Kodiak i nærheten av en vei som er åpent for offentligheten utenom avgiftsbelagte campingplasser. Så dermed fikk vi øvd oss på å forsere gjerder med hagle, sekk og fiskestang. Nyttig kunnskap for dem som ikke er styrtrik og vil oppleve Kodiaks villmark.

Ain't no fence high enough...

Nytt forsøk
Siste dagen vi var på Kodiak leide vi en flott, grønn russebil. Vi ville prøve lykken i et annet fiskevann og ønsket en siste mulighet til å se bjørn. I nytt terreng ruslet vi rundt med kikkert og telelinse. Og siste natta sov vi inne i vår flotte van i en fjellpassasje, midt i det guidebøkene omtaler som et av Kodiaks mest trafikkerte bjørnetråkk. Vi dro derfra litt usikre på om bjørn faktisk finnes.

Fiskinga gikk det derimot bedre med. Selv om du må passere et utall skilt som sier: Stopp!, Uvedkommende ingen adgang, Hei du! snu, du har ingenting her å gjøre, Privat, Fare!, Du har nå entret et ulovlig område, Din dust! hva gjør du her – har du ikke lest de andre skiltene?. Ja, etter å ha passert alle disse skiltene så kom vi oss inn til Buskin lake. Denne offentlig tilgjengelige innsjøen (som det ikke er lov å campe i nærheten av og sannsynligvis heller ikke lov til å parkere ved dersom man skal følge skiltene) er det faktisk helt umulig å nå bredden av uten å overse noen ”adgang forbudt”-skilt. Men i likhet med at man må knuse noen egg for å lage omelett, så må man som regel bryte noen regler for å dra på tur i Alaska. Til Buskins bredder kom vi, og belønningen var 5 dolly varden (en søsterart av den norske røya) og en regnbueørret på én formiddag. Det smakte godt på alle mulige måter.

Ved Buskin lake

Nysgjerrige sel

Bål ut i de sene kveldstimer.

Eivind på leting etter bjørn.

Nærme, men ingen sigar. Bjørnespor og vårt fantastiske dosete var det nærmeste vi kom å se en av de 3500 bjørnene som naturforvaltningen hevder lever på øya.

Mål nådd. Vi gjør i stand en spis-så-mye-du-vil-kveld med regnbueørret på menyen.

Stein Tores første ørret var av det staselige slaget.

Blacktail deer

I USA kan man bli saksøkt for alt. Derfor advares man også mot alt, som for eksempel mursteinsprodusenter som advarer deg mot at mursteiner er harde og dermed vonde å få i hodet. På campingplassen i Homer advarer de deg til og med mot myke ting.

Langtur i Brooks Range

2010-04-06T08:48:00.008+01:00

Vi er tilbake fra en drøy to ukers tur i fjellkjeden Brooks Range. Et fantastisk flott og øde område der horder av caribou (reinsdyr) og ryper planerer snøen mellom majestetiske fjell. Nordlys danser på himmelen, høy bålfyringsfaktor og sol og perfekt vær hver eneste dag. Vi hadde nok spist litt vel mye bomber og loganbrød da ruta ble tegnet opp, så klassens mål om å nå en liten plass som heter Coldfoot viste seg å bli litt i slitsomste laget. Etter en litt stressende periode med skitrasking og brøyting med tung pulk hver dag fra sola sto opp til den gikk ned, fant vi ut at vi skulle snu.

Da ble det plutselig tid til jakt og turer, lange kvelder rundt bålet og generelt høye doser med god stemning. De fleste kom seg opp på en fjelltopp og kunne skue utover grisgrendt og vilt landskap. Vi hørte ulvehyl og ulte tilbake, jerv og gaupe ble sett av noen, mens alle fikk sett enorme flokker av ryper og caribou. En av de siste dagene dukket også flere porcupine opp. Dette er et arktisk pinnsvin som tusler rundt mellom fjellene og spiser grantrær. Et utrolig stilig dyr som ble skånet fra haglepatroner.

Jeg endte opp med ti harer. Det ble nok viltmiddager.

Stein Tore med sin første hare.

Rypehimmelen.

Teltene ble sjelden slått opp. Mange av oss la oss rundt bålet om kvelden og ble der til frokosten var inntatt fra soveposen.

Ingen skudd avfyrt...

Jeg gikk en jakttur alene oppover en dalside og plutselig hørte jeg dundring fra andre siden av en haug, og rett mot meg kom en flokk cairbou løpende i et forskremt tempo. De stoppet 50 meter vekk fra meg, i fin skyteavstand, og ble stående og stirre på meg et kvarters tid. Stilig.

Eirik klaterer opp etter en porcupine, et arktisk pinnsvin som gjerne sitter oppe i et grantre.

Porcupine

Bålkos

Topptur i Brooks Range.

God stemning. På turen skjøt jeg 14 ryper. Stas i lange baner.

Eirik og jeg hadde helt fra starten av Cirkum Polare et ønske om at det skulle bli en hel del allsang på turene dette halvåret. Vi prøvde friskt å starte opp et mannskor med blant annet sangklassikere fra Ronja Røverdatter på repertoaret. Tida strakk desverre ikke til, men jeg fikk snekret sammen noen allsanghefter før avreise til Alaska som vi har dratt fram i gode stunder. Og etter hvert har allsangklassikere som "Sammen for livet", "Jeg kan være en venn" og "Tenke sjæl" vært å høre sent og tidlig. På siste dag av turen i Brooks Range lød det slik under pakkeseansen. Den irske pubsangen Wild Rover blir her framført i ny og vakker drakt. Nyt!:

Topp trente plendritere i farta!

2010-03-14T02:01:00.014Z

Vi får møtt vårt O store hundekjøringsidol; jamaicanske Newton Marshall.

Ja, så var det tid for Iditarod; verdens mest kjente hundeløp. Hvert år løper en bråte med hundespann den lange veien fra Anchorage til Nome. Løpet ble startet for at kunsten å kjøre hund ikke skulle gå i glemmeboka her i Alaska, hvor snøcooteren nærmest har monopol på transport til snøs. Når Cirkum Polare-klassen hvert år trapper opp med våre gode, gamle fjellski, blir vi sett på som levende antikviteter av de lokale. Skal du til naboen på vinteren bruker du scooter. Det er langt mellom fot- og skisporene her i Takotna.

I tillegg til å minnes kunsten å balansere på slede etter 16 stykk hund, er løpet også til minne om en hesblesende kamp mot klokken for å sende antibiotika til byen Nome på vinteren etter at byen lå pal syk. Det var kritisk, men da nyheten om at motmiddelet måtte raskest mulig fram til byen vest i Alaska, stilte alle landsbyene fra Anchorage til Nome opp med sine beste hundespann og -kjørere. En imponerende stafett gjorde at det gikk fin-fint. Og alle hjerter gledet seg.

Det blir mye kjas og oppstyr i landsbyene langs denne linja når Iditarod-sirkuset kommer innom. Det kappes om å være beste sjekkpunkt, og Takotna er blant de aller beste. Etter at Takotna vant kåringen blant hundekjørerende om hvilket sjekkpunkt som passet best på dem mange år på rad, stoppet konkurransen opp. Spenningen var borte.

Men Takotna pynter seg så best den kan nå, og vi har bidratt med vårt. Under løpet har vår hovedoppgave vært å løpe rundt og holde fast i hundene som skal parkeres og sparkes i gang. Og blant høydepunktene de siste dagene kan jeg blant annet skryte på meg å ha tråkket midt i en ruke signert en av Jeff King sine hunder. Og han er lissom best, og hundene er sykt spreke og han kommer sikkert til å vinne og sånn, så da er ikke det noe man bare skal kimse av.

Vår definitive favoritt var uansett Newton Marshall. En hundekjører fra Jamaica er ikke hverdagskost. Og det var mange som ville ha sitt av et så eksotisk innslag. Selv om han akkurat hadde hatt sin 24-timers hvil da han kom hit, ble han lokket inn med lovnad om biff og god stemning. Og da klarte ikke den blide jamaicaneren å si nei. Så vi bidro godt til at vår favoritt havnet enda lenger ned på resultatlista.

Skal du være kvinne i dette geimet er det greit å skille seg litt ut. Deedee Jonrowe har satset alt på et kort, det rosa. Så hundene får værsågod spankulere rundt i rosa vester (siden jeg er så inne i hundemiljøet nå; disse vestene kalles altså "dekken". For dere uvitne.)

70 hundespann var innom Takotna. Mange tok sin obligatoriske 24-timershvil her. Bikkjer lå i hver ledige krok av landsbyen.

Inne fra Takotnas samfunnshus der kjørere og frivillige fråtser i mat og hvile.

---

I morgen reiser vi videre, og det blir nok en gang en tre ukers bloggfaste. Vi skal på langtur i den enorme fjellkjeden Brooks Range, kanskje halvårets høydepunkt? Uansett, vi har funnet ut at den ikke gjør seg selv. Planen var at vi skulle gå fra Coldfoot til Anaktuvik Pass. I dette området overvintret selveste Helge Ingstad en vinter sammen med en gruppe innlandseskimoer, som er oppsummert i boka Nunamiut. Dette var reinetere som vandret over store områder på vidda, men de har nå bosatt seg på sin sommerboplass Anaktuvik Pass. Vi hadde alle gledet oss til å tråkke rundt i Ingstads fotspor og kanskje også snakke med noen av personene han bodde sammen med under sin overvintering Men det er flere enn Helge Ingstad som liker dette området, nå er det nemlig blitt nasjonalpark, av den mest beskyttede typen. Og det er jo fint og flott at noen tar vare på naturen. Det gjør nemlig Park service, nasjonalparkens mektige og passe selvhøytidelige parkvesen.

Den oppgaven tas uhyre seriøst. Og det er innført en bøtte med merkelige regler som lett hadde fått plass i spillet Kokkelimonke. Vi får for eksempel ikke lov å gå mer enn syv personer sammen. Det kan jo være til sjenanse for andre som måtte ferdes rundt i -40 oppe i fjellet. Da måtte i så fall vår gruppe på 14 splittes opp i to, men parkvesenet mente at vi i tillegg måtte ha med en innleid ansvarlig person på hver av disse gruppene, bare i tilfelle. Og da blir vi jo 16, og må splitte opp i tre grupper og leie inn nok en fremmed type, som sikkert hadde synes det ville vært kjekt å bli med på en folkehøyskoletur. Vi fikk også bare lov til å tenne bål på elva, der det jo kan bli litt kjølig å oppholde seg i lengden. I tillegg ville sjefen i dette parkvesenet ha en spesialforskring for alle oss. Og det toppet seg da denne tøffe sjefen lurte på om vi hadde forsikring som ville dekke alle utgifter dersom vi skjøt en av kollegaene hans om de skulle komme på inspeksjon i felt. (!?!?). Økseskaft, sa vi tilbake, og vi har nå funnet en annen løype utenfor nasjonalparken. Det vanker ikke akkuart noe postkort til parkvesenet fra turen.

Pelsjegerliv

2010-03-07T09:32:00.031Z

Her er min kano, mine garn, mitt gevær og mine hunder. Skogene, elvene og vannene står til min rådighet. Jeg sitter i skjorteermene foran teltet og føler meg som en millionær.

Helge Ingstad, Pelsjegerliv, 1931.

WWHID?

"What would Helge Ingstad do?". Dette har blitt et av de mest stilte spørsmålene på denne Alaska-turen. Når vi er i villrede eller støter på problemer, spør vi oss hva vårt felles forbilde ville gjort. Når vi nå hadde tre uker å bruke i Takotna og omegn, var svaret på dette spørsmålet veldig enkelt å finne ut av.

Hadde Helge Ingstad vært her, ville han nemlig dratt ut i Alaskas villmark, bygget seg en hytte og levd livet som pelsjeger. Gjennom sitt forrykende eventyrlige liv levde Ingstad blant annet fire år som pelsjeger i Nord-Canada. Ettersom vi for tiden ikke har fire år å bruke, droppet vi å bygge hytte, men ti av oss lånte heller en liten tømmerhytte ute i ingenmannsland. Her hadde vi stort sett alle rettigheter til å forsyne oss av naturens overskudd, og nå har vi altså levd tre uker i pelsjegerens tegn og følt oss som en gjeng millionærer.

Man skulle tro at ettersom mennesket er borte, danser moosene og resten av Alaskas fauna på bordet, men det var langt mellom hver gang vi fikk øye på noe spesielt spennende vilt. Likevel var det liten tvil om at økosystemet var inntakt. Både jerve- og gaupespor så vi nærme hytta. Et par ulv hadde tuslet rundt i scootersporene på elva. Rev, mår, oter, mink, hare - alle var de representert i avtrykksform. Og noen av dem skulle vi komme oss enda nærmere inn på.

Beaver fever

Det skulle ikke stå på innsatsen. Årets kull har visstnok knust enhver tidligere notert rekord i felleutsetting. Vi satte ut alle de 60 mårfellene vi hadde fort som svint og hugget 30 hull gjennom opptil metertykk is for å sette beversnarer. Sesongen for mårjakt er kun ut februar og endte med respektable fem mår. Beversesongen er lengre, og har for min del vært det store høydepunktet på turen.

Den store høydaren kom første gang jeg skulle sjekke noen av beversnarene. Fra før hadde vi fått to bevere og en oter i snarene. Første hull ble hakket opp, og opp av hullet halte vi i land en velfødd bever. Steike artig å oppleve. Neste hull, nok et beverhode kommer opp av isen. I løpet av de neste fire hullene fikk vi enda to bevere. Dette ble altfor lett. Barneskirenn! Vi vil ha motstand! Det var som da mor og far arrangerte fiskedam i barnebursdagen og alle fikk napp. Det kan da ikke være så enkelt?

Glade fangstmenn.

Og det kunne det selvsagt ikke. Etter disse fire beverne ble det totalt bevertørke. Og i vårt lille kommunisteksperiment, der alle yter etter evne og alle skal få ett skinn hver, var vi med seks bevere og en oter fremdeles et skinn i manko. Vi måtte ut i strafferunder. Nye hull ble hakket opp i nærheten av Takotna for å nå fangstmålet vårt. På disse fire hullene, fikk vi tre nye bevere på under en uke. Det er tydelig at vi har lært et og annet triks.

Fire bevere på de seks første hullene vi hakket opp. På vei hjem igjen med rundt hundre kilo bever i pulken.

Vi helsteker bever på grill. Overraskende godt. Tidligere samme uka hadde vi kombinert bever-, hare- og stupid chicken-gryte. Stas! Og hva sier så Helge Ingstad om saken? I Pelsjegerliv skriver han at bever var yndlingsretten til både han selv, sin jaktkompanjong og hundene, og at når beveren lå ferdig stekt på bordet med beverhale og det hele, "hadde de ingen flere ønsker".

Vi endte opp med ni bevere. Det var populært hos hundene vi hadde med som levde glade dager.

Bever har mer enn skinn og fett kjøtt. På gammelt indianervis blir beverfett- og -skalle omgjort til en fin-fin lykt. I god Helge Ingstad-stil.

Stupid Chicken

Jeg har allerede i denne bloggen nevnt spruce grouse flere ganger; denne rype/jerpe-lignende fuglen med dårlig utviklede forsvarmekanismer som også kalles stupid chicken, fool´s hen eller granjerpe som ornitologisk forening har navngitt den. Endelig var det tid for å få treffe den på nært hold.

Etter mile- og timevis med vandring rundt i skogen med leting høyt og lavt har jeg lært en ting om granjerpejakt: Det er ingen grunn til å jakte på den, den kommer nemlig rakanes på en fjøl. Denne jaktformen gir deg med andre ord veldig lite kreditt for å være en ivrig jeger, men likevel - eller kanskje nettopp derfor - har den blitt vår alles nye, udiskutable favorittfugl. Her er klassens møter med granjerpe så langt:

Vi hadde hamra løs på isen i en time for å lage beverhull, så fyrt opp bål og vi var i ferd med i gå. Som sistemann vekk fra bålplassen titter jeg opp i nærmeste tre. Der stikker et umiskjennelig rypeaktig hode fram og stirrer på meg ti meter unna. Den står nysgjerrig og følger med på at jeg plukker av hagla fra sekken min, putter i patroner, finner en litt bedre vinkel og sender av gårde et skudd på litt for kloss hold.

Neste gang granjerpa krysset våre veier var når den satt og solte seg 100 meter unna hytta, og ikke lot seg affisere av Arild med hagle.

En av de siste dagene på hytta, kom vårt siste møte med denne hønsefuglen så langt. Jeg hadde tatt meg en liten lunsjtur alene i skogen for å fyre bål i sola og lese litt. Det samme gjorde Majliz som gikk en litt annen vei. På hennes ferd mot sol og bållunsj, tuslet hun forbi en flokk med granjerper, som så ut til å trives i hennes selskap. En av fuglene tuslet til og med tvers over skiene hennes. På vei tilbake etter bålfyring satt de på nøyaktig samme plassen. Vel hjemme fortalte hun de hjemmeværende Yatzi-utøverne på hytta om sin observasjon, i samlet tropp marsjerte de opp og skjøt hele hurven.

Et knippe stupid chicken.

Ellers har vi ikke gjort noen voldsomt store innhogg på andre arters bestander, men lista over dyr vi har fått has på begynner å bli lengre; hare, mink, granjerpe, rype, mår, oter, bever, camprobbers og en liten bråte med ekorn.

Påskesteming

Vi hadde forberedt oss på det meste som kunne skje i Alaska, på skader, på utstyr som kunne bli ødelagt og på sprengkulde. Men det vi ikke hadde unt så mange tanker var mildvær. Vi dro i fint, kaldt vintervær med en strålende sol. De neste dagene fortsatte solen, mens vinterværet takket for seg. Plutselig var det +10 og klisterføre. I Alaska i februar. Dermed løp vi rundt med bakglatte ski, isen på elva begynte å svikte noen steder og samtidig spredte det seg en viss uro over at kanskje en og annen sulten bjørn tok seg en pause fra vinterdvalen i påskesola. Selv om ikke akkurat religion er det som binder klassen sammen, syntes jeg kunne høre noen i teltet mumle fra seg en bønn til Jesus, Allah, Buddha, Brahman og Helge Ingstad om at været snart måtte snu. Uansett hvem av disse som mottok bønnen; den ble hørt. Kvikksølvet raste nedover og stoppet ikke før den duppet under -40.

I pervers folkehøyskolestil la vi oss alle sammen ute under åpen himmel. Til da hadde de fleste sovet ute, men den kaldeste natta var første natten alle insisterte på å forlate den varme hytta.

Det foregår en litt merkelig tøffas-konkurranse i klassen, der alle later som om de synes det er veldig godt å sove ute når det ser ut som om termometerprodusentene har glemt å fylle på kvikksølv. Selvfølgelig er det løgn og bedrag. Det er jo ikke godt, det er kaldt. Men med mitt selvsmuglete reinskinn i ryggen og nyflådde snøskohareskinn som rompevarmer går det meste.

Morgenstemning.

Grilling foran Mount Joaquin. Det ble gjort noen spede forsøk på å komme seg til topps, men vår Everest får vi ha til gode

Som takk for lånet gjerdet vi inne hytta med ved.

Flåing av oter.

Ebbe flesker til med pannekaker til frokost.

I "Grepa kvinnfolk"-konkurransen konkurreres det blant annet i kløyving og hundre meter korssting.

Tre kvarters jakt i skumringen, tre snøskoharer :)

Tissegropa er lekkert dekorert med vår kjære kongefamilie.

Uten dør og med en vinkel fint tiltet inn mot hyttas kjøkkenvindu gir utedoen begrepet "offentlig toalett" en ny betydning. Samtidig er det gode jaktmuligheter fra dosetet, så glem for alle del ikke hagla! Etter tre uker på samme utedo kombinert med kulde og turkamerater med diaré i emning, begynte dokapasiteten å bli kritisk. De siste dagene ble et dobesøk mer og mer lik den stressende sistefasen av dataspillet Tetris. Om å gjøre å ikke nå toppen. Taper du i Utedo-tetris, har du virkelig tapt.

I en oppoverbakke med en mår dinglende ut av sekken oppsummerte Magne i et filosofisk øyeblikk hvordan en dag med fangstliv føltes: "Vi har brukt hele dagen, men vi har ikke brukt den opp". Poesi. Vårt liv som millionærer er over for denne gang, men mye gode minner hører med i fangsten fra våre uker med pelsjegerliv.

Ankomst Takotna

2010-02-15T09:26:00.009Z

Majliz på tur.

Takotna kan skimtes på bakken.

Lærer Ebbe tester ut stolene på flyterminalen i McGrath.

Vi prøver å mate amerikansk moose/elg fra bilen med ekte amerikansk kost, men denne gangen måtte doughnuts gi tapt for granbar.

- Er den ekte?, spør Søren når denne karen står og gresser fredelig fra et tre.

Vi har forlatt Anchorage, etter noen trivelige handledager med besøk hos Sons of Norway som syntes det var så stas at noen med passet i orden ville avlegge en visitt hos dem. Så vi har bodd hos hver våre amerikanske familier, og hyggelig var det.

Men det er nå turen virkelig begynner. Vi ankom den lille indianerlandsbyen Takotna på fredag etter å ha fløyet med et sjarmerende og bittelite propellfly. Det ble fløyet i skytteltrafikk fram og tilbake for å få med alt og alle. Og jeg fikk til og med sitte i forsete. Gjorde meg dårlig som andrpilot, men relativt bra som gammel turist.

Her skal vi være i omtrent en måned. I morgen drar vi ut til Takotnas store sønn - eller store bestefar er vel mer naturlig å si - sitt lille jaktkrypinn. Dick heter krypinnets eier, yrket er jeger og alderen er 79. Vår lærer Ebbe har overvintra her i Takotna de siste vintrene helt siden han selv gikk Cirkum Polare og fangstet sammen med denne Dick. Og sammen sitter de på en hel del skrøner og jaktkunnskap. Den blir sikkert bra å trekke på når vi skal drive med fangst av bever, mår, hare, rype, og det som måtte sprette fram av kratt, for ikke å snakke om spruce grouse. En litt stor og fredelig rype/jerpe-lignende fugl som har fått tilnavnene fool¨s hen og stupid chicken ettersom den ikke skjønner at den blir jaktet på.

Vi har allerede tyvstartet litt på jakten; vi satte ut noen haresnarer i nærområdet, og Eirik fikk klaff på første forsøk. Det meste er større i USA, bortsett fra haren som er en to porsjoner mindre (målt i mat) enn sin norske overart. Desverre. Men Eirik bruker alle triksene i boka og holder kaninen så nærme kamera som mulig for å få den til å se stor å velbygd ut.

Skidag og barn og ungdom i Takotna.

Dick har vært ute på tur og fått noen mår.

På shopping i Alaskas metropol

2010-02-10T08:14:00.010Z

Vi har omsider kommet oss trygt fram til Alaska. Etter en småstressende og lang flytur, ble vi møtt av våre to lærere Ebbe og Katrine på flyplassen i Anchorage med flagg og god stemning. Dette er Alaskas største by med noe sånt som 280.000 innbyggere, bortimot halvparten av alle som bor i delstaten.

De siste dagene har vi kjørt rundt i våre tøffe leiebiler for å handle inn mat og utstyr. I Alaska er det ikke tax, og for eksempel turutstyr er lokkende billig. En sjenerøs andel av budsjettet er allerede smelt av på den slags.

Solveig på shopping.

øyvind er strålende fornoeyd med å ha funnet seg en "bøtte med majjjones". På butikken Costco faar du alt i alt for store pakker.

Vi tenkte vi kom til å bli kronet som kongene av lavprisbutikken Costco ettersom vi skulle handle mat for en måned til 14 personer. Men vår kolonne med velfylte handlevogner ble ikke så prangene som vi hadde håpet. Sjefen for Costco kom aldri ned å håndhilste på oss. Konfettien uteble. Gjennomsnittskunder var det vi var.

På shopping i pelsbutikk: Det meste er jo ganske harry i Alaska.

Vi bor hos ulike vertsfamilier som alle har en eller annen tilknytning til Sons of Norway, en gruppe for folk som har en tilknytning til eller simpelthen bare liker Norge.

Denne skapningen står i stua til en av de familiene vi bor hos. Selvskutt, selvfølgelig.

Da vi var innom Sons of Norway sitt forsamlingshus for å se på finalen i Superbowl møtte vi et par Norges- og våpenvenner. I tillegg til å være medlem av en Norgesforkynnende organisasjon var de også stolte medlemmer av NRA - National Rifle Association. Dette er en interesseorganisasjon for alle dem som mener at den viktigste av alle menneskerettigheter er retten til å eie eget våpen - og å bruke det dersom noen for eksempel tråkker innenfor ens eiendom uten tilstrekkelig forhåndsgodkjenning. Interesseorganisasjonen gjør det for tiden bra, i et land hvor mange ser på enhver innskrenkning fra statens side som et overgrep. Og det er litt sånn her at dersom du kjøper nok rosenkål og doughnuts på ditt nærmeste shoppingmaall, så får du med en gratis rifle. I tillegg til at man nærmest får våpen slengt etter seg, så har alle har lov til å jakte - uansett om du nesten er blind eller om du er en enarmet banditt.

For eksempel denne søte lille jenta skjøt sin første rype i en alder av seks på nyttårsaften. Rett ved siden av hang et bilde av ei jente (11) som akkurat hadde skutt en grizzlybjørn. Men at de i klassen som er under 21 ønsker å kjøpe en øl her i Alaska, det altså, det er så fy atte! Umoralsk å i det hele tatt tenke tanken før du fyller 21, virker det som servitørene vi har møtt her tenker. Jeg vet ikke helt hva som er farligst av et glass øl og en gønner, men lovverket i Alaska er i hvert fall klinkende klare på det punktet.

Vi ble med en av våre amerikanske rifle-venner til en våpenbutikk der vi kjøpte optimistisk mye kuler og krutt til jakta i Takotna den neste måneden. Og som seg hør og bør fikk vår riflevenn rabatt på dette fordi han hadde noe tilknytning til militæret. Selvfølgelig skal militærfolk få rabatt på haglepatroner. Uansett, han ville ha oss til å posere med et assosiert utvalg av hans favorittvåpen i butikken. Og, ja, det ble jo et passe harry bilde...

Alt taima og tilrettelagt for Alaska-tur

2010-02-03T14:10:00.013Z

Vi resier til Alaska på lørdag morgen, og jeg kom meg hjem fra Alta mandag. I innsjekkingen på Alta flyplass møtte Eirik og jeg frøken rigid hva bagasjevekt angår, og jeg endte opp med å entre flyet iført noe sånt som fire ullgensere, tre par votter, to luer, to halser, fjellstøvler og en overfylt håndbagasje. Med stahet skal stae autoriteter fordrives. Nå gruer jeg meg litt til amerikanske skrankefolk som sikkert har en formening om at min bagasje er feil pakket og for tung, eller som simpelthen misliker at vi har med medbragt våpen til våpnenes hjemland.

For et par år siden måtte læreren på Cirkum Polare sage av fem centimeter på pulken for å få den med... Det finnes dem som hadde en traumatisk barndom der de falt nede i den store gryta med regelstyrkedrikk, overlevde og seinere har fått jobb på flyplass.

Men nå kan det ikke gå galt, tror jeg. Alt er klappet og klart. Vi har fylt ut skjemaer til den store gullmedaljen, som utreisetillatelse for våpen, innreisetillatelse for våpen, jaktlisens i USA, utreisevisum for meg selv der jeg har måttet svare oppriktig på om jeg deltok i jødeutryddelsen mellom 1939 og 1945, om jeg har tenkt til å utføre terrorhandlinger i USA og så videre. Nei, nei, nei og nei. Er det noe mer USA lurer på, så får de bare spørre. Melet i min pose er kritthvitt og nyvasket. Jeg er jo bare en gammal turist som skal på tur.

Imens vi prøver å komme oss gjennom den krevende byråkratijungelen mellom Norge og USA, legger jeg ut noen bilder fra siste del av Alta-oppholdet, så får jeg se hvor mye internett-tilgang og blogging det blir i Alaska.

For at ikke de der hjemme skal glemmes tatoverte vi inn navnet på folk som betyr mye for oss før avreise til Alaska. Her er det modige tårer som holdes igjen når "MOR" blir risset inn over et relativt tøft anker.

Øyvind kommer mest av alt til å savne DJ Kriz fra sin lokale disko.

Vi hadde en fin-flott dag med hundekjøring, hvor vi kjørte spann og lagde en superlight-versjon av sjekkpunktet vi skal lage i Takotna når vi skal jobbe under verdens lengste og mest prestisjetunge hundeløp Iditarod.

Tore og Søren er hundens beste venn.

Topptur for å lære litt om skred med et sjeldent glimt av januarsol.

Tur til Vesterelvdalen, Stabbursdalen og andre folkehøyskoleaktiviteter

2010-01-23T10:03:00.024Z

Det har blitt litt knapt med skriving fra Cirkum Polare i denne bloggen foreløpig, men jeg prøver å få lagt ut noen bilder. Ikke alle er fra meg. Jeg har knabbet litt fra Eirik og Magne, så takk til dem! (flere kan du se på Øytuns side eller bloggene på linkelista mi til høyre nede på denne siden.)

Siden sist har vi hatt to turer med sammenhengende tommel opp. Først var vi fire dager i Vesterelvdalen og satte ut snarer for å lure en og annen rype opp i stry. Vi har hørt fra Jakt og fiske-klassen her at det er lite rype i Finmark i år. Rypebestanden følger sykluser som går opp og ned, og nå er den visst langt nede i en bølgedal. Vi så ikke så vanvittig mye rype at det gjorde noe, men noe var det da. Min jeger-iver har ligget i ufrivillig dvale siden jeg gikk på Øytun, så jeg tok litt av når det kom til å sette opp rypesnarer. Og min kvantitetsorienterte snareutsetting betalte seg i min første snarefangede rype! Morsomt å se at det funker. Og ettersom det snart er avreise Alaska, bryr vi oss lite om norske rypebestander.

Utover den siste kvelden malte et gnistrende nordlys himmelen i grønt, gult og lilla. Det kom som bestilt og vi la oss til å sove rundt bålet med verdens eldste fyrverkeri som underholdning. Du kan komme trekkende med all den fakta du vil om hvorfor det blir nordlys, fortelle om solvinder og solpartikler som kolliderer med gassene i jordas atmosfære, Norges nordlysforsker Kristian Birkelands oppdagelser, magnetfelt og alt sånn, men det er et snev av magi over dette lyset som jeg ikke trenger en forklaring på.

Yummi!

Et rypefattig år, men likevel tok noen ryper steget inn i de evige jaktmarker under vår tur med snarefangst i Vesterelvdalen.

Vi fikk også fyrt opp et heidundranes flott bål på turen, med dertilhørende snopspising, rypepartering og -steking, vaffellaging i bålet (med det ferdigblandede pålegget kanel og sukker) og utagerende kaffedrikking.
Sett fra en av våre to danskers synsvinkel fremstår denne kaffedrikkingen som et særkulturelt fenomen, og jeg klipper fritt fra bloggen til Søren:

"Nordmændene drikker åbenbart en slags kaffe hvor man bare blander de malede bønner med vand og lader det trække.. Derefter drikker man kaffe med grums og det hele. Enkelte spiser endda grumset. Mums! Men kaffen er stærk og god."

Opp på fjellet på vei til Vesterelvdalen ble det godt med vind. Et stilig skue med en kombinert solopp-og nedgang.

Neste tur for Cirkum Polare-klassen gikk til Stabbursdalen. Jeg var der med Jakt og fiske-klassen for omtrent fem år siden, og da var været såpass hissig at vi holdt på å bli liggende værfast noen dager. Denne gangen gikk sentrale værmeldingsmyndigheter ut med ekstremvarsel og kalte den kommende stormen for Ask. Flott, tenkte vi. Litt vær å bryne seg på er bare bra før Alaska. Men Ask tok aldri helt av, selv om vi startet i 22 minus og en raskt økende vind, så hadde vi tre kurante dager på tur. Mest skitrasking med aktiv kompassbruk og terping på rutiner. Siste natten la vi oss ved siden av en gamme, som vi klemte oss inn i. Passe luksus.

Jeg og Eivind viser frem det supertøffe Wilderness Xtreme-tegnet vårt.

22 minus og de første solstrålene vi ser i Alta i år på vei inn i Stabbursdalen.

Katrine, Eirik og Solveig har søkt ly i i ei gamme og stemningen er til å ta og føle på.

Et ustrukturert forsøk på tuppekos i Stabbursdalen.

"Dun-disko" etter Arktis-klassens elevkveld.

Eirik mener alvor når han syr fotposer til skiskoene.

Isfiskeutstyret er på plass på Orros. Kaninlue, dunjakke, militærets Anna-bukse samt fotposer. Så veldig mye bedre enn dette får man det ikke.

Da er Alaska-boka komplett!Lars Monsen gikk Alaska på langs sammen med Marit Holm som hadde foredrag her på Øytun. Hundekjører-Marit sa hun hadde lyst til å være med på Alaska-turen vår, men nøyde seg med rable ned i boka mi at hun var misunnelig.

Akkurat som i gamle dager

2010-01-14T18:00:00.016Z

Nå er det på tide å oppdatere bloggen litt. Det var stor stas å entre Øytun-tunet for halvannen uke siden, og det har vært sammenhengende god stemning siden da. Skikjøring hver dag med og uten hund, konsepter som å dra på "kosetur" i - 26 grader, bål, den litt trauste ”korn og melk”-serveringen til kvelds, trange internatstuer, strikking, brettspill og ungdom som generelt er rusa på livet. Jeg har drukket mer kaffe på en uke enn i hele fjor. Kort sagt er jeg tilbake i den bedagelige folkehøyskoletilværelsen. Gjengen som skal til Alaska er kanonbra og supermotivert. Vi har sett bilder og film fra Alaska. Helge Ingstad leses over en lav sko, og vi er godt i gang med planleggingen til Alaska. Klassen har vært på et par dagsturer, en helgetur på Øytuns hytte på Orros og neste uke skal vi på en firedagerstur. Det kan jo ikke bli bedre!
Her er noen bilder fra første biten av Cirkum Polare.

Flere turrapporter fra klassen kan du lese på Cirkum Polare sin hjemmeside (til høyre på siden).

Lærer Lars blir supergira da han finner en grop der noen tiuerer har overnattet, han kravler rundt i sporene og holder stolt fram tiur-bæsj, og vi i den jaktklassen er også ganske gira. Så forteller Lars at tiurene i området er fredet for jakt og med ett senker en stille skuffelse seg over gruppa.

Tore i Alaska-klassen har aldri gått på folkehøyskole, og vi gir han et lynkurs i hvordan man strikker mer eller mindre ubrukelige tøybiter som man kan gi bort i julegave. Etter min mening helt obligatorisk om man har satt av et år til internatliv. I god folkehøyskolestil slo vi hos ned rett ved siden av tørkestativet i gangen, med rosa garn og kaffekoppen i umiddelbar nærhet.

Snøkrystaller klippet ut av A4-ark - et klassisk folkehøyskoleprodukt som man ellers bare kan observere i barnehager.

Søren - en glad danske på tur.

Ikke sint- bare veldig, veldig skuffet.

Vi skulle bare "gå litt på ski" en av dagene, men endte opp med å gå i dyp snø i bratt oppoverbakke uten feller og uten feste. Her er vi på vei ned i dypsnøen. Stein Tore leder an, mens Øyvind prøver å finne fram snorkelen før han absorberes helt av det hvite intet.

Man trenger ikke være nittitre og et halvt år for å bli fascinert av været. På vei hjem fra Orros prydet noen stilige perlemorsskyer himmelen.

Vi satte ut ståsnører og fisket på hytta, og endte opp med en veltrent lake. Aldri sett eller smakt før for min del. Så den ble høytidelig tilbredet, og denne ferkvannsutgaven av en torsk-ål-mutasjon var en skikkelig vinner i stekepannen.

Vår danske klassekamerat Søren forteller om vårt ståsnøreprosjekt på denne søte måten:

"Fiske-gutterne satte en lille krog i hullet med en lækker frossen reje på. Lækkerier for en norsk fjeld-fisk!"

Tilbake til naturen

2010-01-03T23:23:00.004Z

Det er tid for et lite sceneskifte i denne bloggen. Fra varme India i høst bærer det av gårde til Finnmark og Alaska denne våren. 4. januar reiser jeg opp til min tidligere folkehøyskole Øytun i Alta for å starte på kurset Cirkum Polare Alaska. Cirkum Polare betyr "Rundt polen", nærmere bestemt rundt Nordpolen. Her skal vi traske rundt på ski, til fots, til hunds og drive med fangst.

Helt siden jeg var ferdig med ett år med jakt&fiske Øytun folkehøyskole for over fire år siden, har jeg hatt planer om å reise tilbake for å ta dette halvårskurset. Jeg gleder meg som en unge!

Kort fortalt er planen:
Januar i Alta. Februar til starten av mai i Alaska. Resten av mai i Finnmark, eventuelt Svalbard.

Under juletreet i år lå Lars Monsen sin bok "Til fots gjennom Alaska" med denne påskriften, hehe:

Merka for livet

2009-11-18T14:51:00.009Z

Tittelen har jeg ikke kommet på selv. Den har jeg fra et legendarisk intervju i Gardens internavis Gardisten fra tidlig på 80-tallet som handlet om en av gardistene som hadde frimerkesamling som hobby. Når jeg nå stjeler den overskriften, handler det ikke om frimerker, men at reisen snart er over noe som betyr at det er tid for å se litt på hva man har fått ut av tiden på loffen i India.
Tittelen handler også om at jeg har fått et litt irriterende merke i midt mellom mine to øyebryn. I utgangspunktet var det et lite sår. Men så var Mathias og jeg på besøk i et par landsbyer i Rajasthan i går i forbindelse med avisartikkelen jeg skriver på turen. Der ble vi møtt av mye blide folk, og som velkomst malte de en rød stripe i våre panner. Da jeg tilbake på hotellet prøvde å vaske det bort, viste det seg at denne rødfargen hadde trukket dypt inn i og gått sammen i en høyere form for sameksistens med såret mitt i nedre panneregion. Resultatet er et knallrødt sår akkurat på den plassen mange indere pleier å male en rød prikk. Ikke helt kult. Det er måte på å bli integrert i indiske tradisjoner og skikker. Nok India nå. Det er på tide å dra hjem.
--
Jeg sitter igjen med et slags hat-elsk forhold til India. Mye er fantastisk, men mye befinner seg på motsatt side av skalaen. Særlig har jeg fått nok av at litt for mange av dem jeg har møtt på en eller annen måte prøver å svindle meg eller få tak i mest mulig penger. Sjåfører som skal ha dobbelt betalt og loser oss inn i overprisete butikker, restauranter og hoteller vi ikke har bedt om å besøke. Folk som gjør meg en bitteliten tjeneste – ofte helt uoppfordret - og deretter forlanger penger. Små gatebarn som løper mot meg, river tak i meg og av og til slår for at jeg skal gi dem penger. Gjennom en gjennomsnittelig indisk brille må vi se ut som vandrende dollartegn.

En av de siste dagene besøkte vi et buddhist-tempel. Mathias kom over en hyggelig herremann som ønsket å vise oss rundt – helt gratis. Nesten for godt til å være sant. Mathias mente at siden han var buddhist, var han sikkert til å stole på og fortjente en sjanse. Jeg lovte å spandere en is på Mathias om mannen ikke krevde noen betaling i etterkant. Det ble ingen is på Mathias den dagen.

Til slutt endte jeg opp halvt resignert og halvt kynisk. En av de siste dagene i Delhi skulle jeg kjøpe en melon fra en av ti selgere som sto ved siden av hverandre med omtrent det samme fruktutvalget. Jeg spurte en selger om prisen, ga raskt uttrykk for at prisen var fullstendig hårreisende og begynte å gå videre for å sjekke om han automatisk slo av på prisen selv. Da det ikke kom noen bedre pris, gikk jeg rett videre til selgeren ved siden av og kjøpte en melon for prisen jeg akkurat hadde sagt var altfor høy. Markedsøkonomi i et nøtteskall. Ikke min oppfinnelse.

Men nok negativt om India. Det er masse jeg kommer til å savne. Blant annet:

Inderne. Nå har jeg akkurat luftet litt frustrasjon om at mange indere er mest opptatt av lommeboka vår. Men som med alt annet i India så finnes selvfølgelig den rake motsetningen. Da vi bodde i universitetsbyen Manipal, ble jeg ikke forsøkt svindlet for så mye som en rupi. Og studentene der tok oss i mot med åpne armer og ga oss en kjempefin uke, der jeg fikk oppklart mye om India som jeg ikke helt forstod.

Shivam og jeg på universitetet i Manipal.

Krydret mat. Det meste unntatt frokosten knuser norsk mat. Kylling og lam badende i sterkt krydret saus, ris og naan-brød, for eksempel. Jeg har ikke blitt lei av dette selv om jeg spiste det nesten hver eneste dag på turen. Det er rett og slett kanongodt og norsk mat blir til sammenligning som et hvitt og sterilt A4-ark. Så får det heller være at ikke alle våre sarte norske fordøyelsessystemer mente det samme.

Fargene. Tradisjonelle indiske klær kan se ut til å følge en enkel regel: Jo flere farger, desto finere og desto mer verdi for pengene. Om jeg har sett på alle slags slør som kvinneundertrykkende, så har jeg totalt endret synspunkt når det kommer til fargerike indiske antrekk som sari og punjabi. Dette bæres ofte med stolthet og verdighet. Og klærne våre blir litt til sammenligning som et hvitt A4-ark. (Selvfølgelig kan man mene at slør er kvinneundertrykkende i India. At kvinner gjemmes bort og må dekke seg til for menn. Men det er ikke det inntrykket jeg sitter igjen med).

I et land så proppfullt av kontraster og motsetninger kommer det alltid noen og arresterer deg om du prøver å trekke en slutning om noe som helst, som at slør ikke er spesielt kvinneundertrykkende. Det finnes ikke én sannhet om India, men min, din, vår eller deres sannhet. Og dersom man vil styre unna munnhoggeri, bør man bare godta at alle sannheter om India er like gyldig for dem som mener det. Ja, India er fattig, men samtidig finnes det haugevis av rikinger i landet. Ja, kastevesenet eksisterer, men samtidig glimrer kastevesenet med sitt fravær mange plasser. Ja, nasjonen India hater nasjonen Pakistan, men du finner ikke så mange indere som personlig bærer på et hat til pakistanere. Ja, India er verdens største demokrati, men samtidig finnes det millioner av fattige som aldri har tatt i en stemmeseddel. Gjennomsyret av religion, men samtidig ekstremt pengefokusert. Du finner det meste i India.

Hinduer rundt om i landet som feirer samme festival kan legge vidt forskjellig innhold i den. I ulike områder kan tradisjonene være totalt forskjellig. Det samme gjelder naturen, for ikke å snakke om språket. Etter det jeg har blitt fortalt så vil det i gjennomsnitt dukke opp et nytt språk for hver fjerde mil man reiser på landsbygda.

- Landet er like forent som ekvator, sa Winston Churchill. Andre omtaler landet som et kontinent. At India med over en milliard mennesker i det hele tatt henger sammen som et mer eller mindre demokratisk land er fascinerende og imponerende. Og at man som nordmann kan reise rundt i et slikt land med journalistblokka i hånda, kameraet rundt halsen og med Lånekassa som sponsor synes jeg er et lite underverk. Det har vært en flott tur og et like flott reisefølge. Takk for turen!
--
Etter jul skal jeg oppfylle en aldri så liten guttedrøm. Da bærer det først tilbake til min folkehøyskole Øytun i Alta, og deretter skal vi drive vinterfriluftsliv, jakt og fiske i o-store Alaska. Og selv om det ikke akkurat er den mest bloggvennlige reisemåten, har jeg planer om å holde liv i denne bloggen på vårsemesteret, så følg med om du vil :)

Min bagasje: Nok hotellrom, sekk og krøllete klær for en stund.

Klassen min. Gruppefotos i Manipal.

Fra mitt reportasjebesøk i landsbyen Balesar i Rajasthan.

Killer Roads

2009-11-16T14:52:00.008Z

En helt vanlig måte å reise på i India.

Det var det jeg visste. Og det var det jeg prøvde å få fram i blogginnlegget om indisk trafikk. I et land der man kan kjøpe førerkort på postordre, der ingen bryr seg om trafikkreglene og der sjåfører blir sjokkerte dersom man som turist prøver å ta på seg bilbelte sier det seg selv at trafikkulykkene er mange og alvorlige.

På forsiden av den ferskeste utgaven av India Today er det et bilde av tre dødningshoder med overskriften Killer Roads. Ingen land i verden har flere dødsulykker i trafikken enn India. Hver time dør 13 personer i trafikken, noe som betyr 114 590 i året. Rundt 80 prosent av de alvorligste ulykkene involverer fortgjengere, en god porsjon av disse fotgjengerne er de nesten 800.000 hjemløse som bor på og langs bilveier i India.

Synd, trist, leit, kommenteres det. Men et menneskeliv i India er ikke verdt så altfor mye. I PR-undervisning om krisehåndtering i Norge får man matet inn med teskje hva en bedrift skal konsentrere seg om og kommentere utad i forbindelse med ulykker. På punkt én og to på en slik prioriteringsliste kommer tap av menneskeliv og menneskelige skader. Punktum. Det er kun det man skal bry seg om. Starter man å kommentere hvor mye bedriften taper på dette i kroner og øre, ja, da har bedriften tapt og med det begravd sitt gode navn og rykte i lang tid fremover. I Norge kan ikke tap av menneskeliv snakkes om i samme setting som penger eller skade på bygninger og verdslig løsøre. I India er det annerledes.

Allerede i ingressen på India Todays sak om trafikkulykker starter pratet om hvor mye penger India taper på bilulykker:

”… Enda verre blir disse trafikkulykkene når man tar i betraktning at en majoritet av de drepte er families eneste inntektskilde: 85 prosent er menn [hadde vært veldig mye bedre om det hadde vært kvinner…] og 70 prosent tilhører den arbeidsdyktige gruppen mellom 30 og 59 år. Det er beregnet at veiulykkene står for et tap på én prosent av landets bruttonasjonalprodukt. Ifølge Verdensbanken taper utviklingsland rundt hundre milliarder dollar hvert år på grunn av veiulykker…”.

Et tap på én prosent av landets bruttonasjonalprodukt kontra 115 000 tapte menneskeliv hvert år; selv de fremste journalistene i India ser ikke ut til å være helt sikre på hva som veier tyngst.

Da jeg for en del år siden tok førerkortet, ga kjørelæreren min meg gang på gang beskjed om at det ikke var noen menneskerettighet å kjøre bil. Det ser ikke India ut til å være helt enig i. Veipolitiet er korrupt, og man kan kjøpe seg førerkort uten oppkjøringsprøve. "In reality, driving licences are like a licecense to kill", tilføyer India Today.

Og dersom man dreper noen i trafikken er ikke det noe man skal bli altfor deppa over – så lenge du ikke er lut fattig, da. Ofte får ikke alvorlige trafikkulykker noe etterspill i det hele tatt. 9 av 10 ulykker ender uten seriøs straff. En vanlig løsning er å betale en liten sum til pårørende uten en rettsak. I veldig mange tilfeller er dette fattige familier uten så mange andre valg enn å takke og bukke for erstatningen de blir tilbudt. Bare mellom 2 og 8 prosent av ulykker som involverer alkohol kommer fram til retten. Ofte forsøker man å bestikke øyenvitner eller politi for å unngå straff. Og det funker nok som smør.

Tidligere i år ble en 16 år gammel gutt drept i kollisjon. I rettsaken som fulgte ble det foreslått en straff på 1 år fengsel og en bot på 500 kroner. Men fengsel ble det ikke noe av, for den tiltalte sjåføren spurte om de ikke bare kunne øke boten bittelitt. Klabern!, sa retten. Og mannen kunne tusle vekk derfra fri som fuglen og noen hundrelapper fattigere. Money talks.

Hotell i særklasse

2009-11-12T07:55:00.001Z

Her i Varanasi bor vi på Hotell India, et hotell som serverer muffins med innbakt sukat til frokost og der gjennomsnittsbeboeren er 60 år eldre enn oss. Da vi sjekket inn med godt humør og en solid dose kamerautstyr, øynet hotelledelsen en sjanse til å sprite opp hotellets noe gammelmodige image. Her kom nye koster, tenkte de, og lurte på om vi ville lage en reklamefilm for hotellet mot noen ekstra sukatmuffins som betaling. Vi tok selvfølgelig utfordringen, så her er vår reklamefilm for Hotell India - ”Your home away from home” (som for øvrig er slagordet til en hel haug med ulike hoteller i India).

Ok. Kanskje den ble litt vel intern. Men pytt, sann…

Blant hellige og døde i Varanasi

2009-11-12T07:54:00.011Z

Varanasi på morgenen.

Vi er nå i Varanasi, en svært hellig by i India. Muligens den helligste, og den ligger langs den sannsynligvis helligste elva i verden, Ganges. I likhet med småbyen Pushkar finner man både hellighet og skinnhellighet side om side. Oransjekledde sadhuer - hellige menn - vandrer rundt med sin vandrestav og kombinerte tigger-og matspann. Som om man ikke hadde nok tiggere i India, har man altså en ganske stor gruppe menn med mye hårvekst som tilsynelatende vinker farvel til verdslige goder for å konsentrere seg om å være hellige og å tigge penger. En litt uforståelig kombinasjon.

En liten gutt titter opp på en sadhu - hellig mann. Sadhuen har på tidspunktet da bilde ble tatt nok med å konsentere seg om å være hellig.

Men Varanasi kan by på mer enn gamle oransje menn. Vi hadde for eksempel en fin-fin middag på en lokal plass like ved hotellet. Vi satte hos ned hos en svært glad og litt tykkfallen type som hadde tenkt til å spise seg gjennom hele menyen. Og han ville ha med oss på den godt krydrete reisen. Det er gøy å spise mat på lokale plasser der du får dobbelt så mye og dobbelt så god mat til halvparten av vanlig turistpris. Det endte med at vi tok neste dags middag på samme sted.

Like gøy er det å spørre folk om de synes det er greit å drikke vannet i Ganges, som vi nå har rodd rundt på både på kvelden og ved soloppgang.

- Jaja, det er masse bakterier der, men det er ikke farlig. Det er jo Mother Ganga, sa guiden vår. Den ene gutten som rodde oss rundt mente at det ikke hadde gått så bra om vi hadde drukket Ganges-vann, bare fordi vi ikke er vant til det. Det hadde derimot ikke vært noe problem dersom vi hadde lesket strupen med vann fra denne hellige elva hver dag.

Og det er det mange som gjør. Ifølge guiden vår badet 500.000 Varanasi-beboere i elva hver eneste dag, særlig om morgningen. Ifølge guideboka vår er tallet 60.000. Ifølge våre egne øyne kan det knapt ha vært mer enn 1000 personer som tok morgenbadet mens vi rodde rundt på morgenkvisten. Overdrivelse er vel det mest brukte virkemiddelet i reisebeskrivelser.

Også beskrivelsene av Varanasi i den ellers så gode India-boka til Færøvik virker en smule overdrevet. Døde mennesker og kuer flyter rundt overalt, er det jeg fritt etter hukommelsen mener å huske fra boka (som ble skrevet for ti år siden). Vi så ikke ett eneste flytende lik i ku- eller menneskeform på de timene vi har tilbrakt ved og på Ganges, ikke at det var noe mål, men jeg så derimot noen plastposer og en utgått sandal flyte rundt på elva.

Men at vannet er skittent, det tviler jeg ikke ett sekund på. Det finnes ikke oksygen i vannet og 1,5 millioner avføringsbakterier finnes per hundre milliliter vann. For at det skal være greit å bade holder man gjerne 500 slike bakterier på samme mengde vann som et maksimum. Men Ganges er hellig. Her går man på do, pusser tennene, bader, vasker hotellhåndklær og slenger ut asken fra kremerte personer. Vannet er en salig og farlig blanding. To bål står på kontinuerlig for å brenne opp likene til troende hinduer. Dør man i Varanasi oppnår man direkte moksha - det vil si å bli i ett med Brahman og gud og evigheten. Og det vil man i India. Å bli gjenfødt er ikke så stas for indere. Etter det jeg husker får en hel del av dine tidligere familiemedlemmer samme skjebne om du dør her. Så det er mer value for money å bestille en togbillett hit rett før du regner med å dø enn det er å kaste bort penger på å forsøke og kurere det som måtte feile deg. Derfor valfarter gamle, syke, døende og turister til denne byen. En fin plass dette.

Kveldsseremoni på Ganges i Varanasi.

Mathias foretar sitt eget ritual på den hellige elva Ganges. Noen dråper Antibac blir helt ut i elva for å bidra til å gjøre Mor Ganga litt mindre bakteriell.

Indisk veivett for nybegynnere

2009-11-08T14:25:00.011Z

De siste ukene har vi kjørt mye på indiske veier, humpete som nye. De indiske veigudene kan ikke ha blitt behandlet godt opp gjennom årene. Trange lappeteppeveier ser ut til å være standarden, men i Rajasthan derimot, der vi har fartet rundt nå, trenger ikke veiene hjelp av noen veiguder. Denne delstaten har nemlig Indias enorme militærbudsjett på sin side. Med grense mot Pakistan, et land som bruker 54 prosent av sitt bruttonasjonalprodukt på eget militærs gjøren og laden, sier det seg selv at veinettet i de vestlige delene av Rajasthan må være i skjønneste orden. India har ingen planer om å leke krig med naboland som rasler med sablene.

Men selv om veiene i denne delstaten havner under kategorien indisk superstandard, betyr det ikke at veiene er et trygt sted å være. Derimot er det et godt sted å lære. Det prøvde jeg å gjøre på dagens 13 timer lange biltur. Indisk trafikk ser ut som villmannskjøring, noe det også er. Men prinsippløse er de ikke, disse inderne. Her er noen av prinsippene som preger trafikkbildet:

Kom fram før alle de andre. Dette oppsummerer filosofien bak enhver forflytning av indiske kjøretøy. Å kjøre etter hverandre i kø er jo ingenting annet enn dust. Du kan jo kjøre forbi bilen foran deg, og den foran der igjen. Ja, hele gata bør vel egentlig flytte seg når du skal avansere i bilfeltet. Ettersom alle tenker akkurat det samme, får du situasjoner der fire biler prøver å passere hverandre samtidig. Og når disse fire bilene, tre-fire i bredden, møter en annen gruppe som er på vei motsatt vei med nøyaktig samme tanker, oppstår situasjoner der bilene med halsbrekkende manøvre kaster seg inn i riktig fil for en liten stund før plasseringsknivingen starter opp igjen.

Spill på lag med gudene. Enhver som farter rundt i indisk trafikk og har respekt for sin egen overlevelse har et eller flere gudebilder på dæsjbordet. Helst av elefantguden Ganesh, som er Indias gud nummer én når det gjelder å bringe hell og lykke, men andre guder kan sikkert ha liknende effekt og tilføre litt overmenneskelig kraft til dine trafikalske manøvre. Du finner indiske sjåfører som har helgardert med hindu-guder, et Jesus-ikon, et muslimsk bønnevers og en buddha-statue dinglende i frontvinduet. Og om ingen skal bli skadet i denne anarkistiske trafikkjungelen, trengs nok en og annen guddommelig utstrakt hånd, elefanthodet gud eller engleskare på vakt.

Ingen grunn til bekymring for å stryke med i trafikken når du har den elefanthodete og lykkebringende guden Ganesh med på laget. Så da er det bare å ha klampen i bånn. Det går nok bra skal du se.

Bli oppfattet som størst og skumlest. For å få din fortjente respekt fra dine medtrafikanter gjelder det å være størst, eller i hvert fall gi inntrykk av at du er det. Dermed får du sendt ut budskapet om at uansett hvem som prøver å snike seg forbi, vil vedkommende stå igjen som taperen i et eventuelt kræsj. Slik kan du med skrekk som våpen få fritt leide og forkjørsrett på indiske veier. Det finnes mange veier til denne trafikale nirvana-tilstanden. Overlast med store kamelfôr-poser hengende bak og på siden av lastebilen eller kamelkjerra er et mye brukt virkemiddel. En annen god taktikk er å sette alle dine medtrafikanters sanser i sving. Tut til det gjør vondt, ha konstant blinkende lys i flere farger og ligg for all del alltid midt i kjørebanen. Både Mozart-kuler og street-cred deles ut om lasten din har en lukt som får alle til å trekke seg unna, enten du er størst eller ei.

Respekter kuer i veibanen. Indiske veier bader i dyr. Geiter, sauer, kameler, hunder og ikke aller minst: ku. Ku er som kjent hellig i India. Og det har ku gjennom utallige generasjoner funnet ut. Det betyr at den ser på seg selv som udødelig, allmektig og fiendeløs. Derfor ser du ofte ku, gjerne sammen et knippe kolleger, stå midt i veibanen og stirre deg dypt inn i øynene med sitt hellige og uredde blikk. Om du har tenkt å passere der ku og vennene hennes har bestemt seg for å stå, er det ditt problem og ikke ku sitt. I møte med andre dyr kan du bare øke farten og slenge på et tut, så plasserer hele hurven halen mellom beina og beinflyr vekk, men ku vet bedre. Ku har nemlig fått med seg at hinduer ser det som sin plikt å ta livet av uheldige bilister som måtte ha kræjset med og drept en ku. Derfor står ku på sitt. Det må man bare respektere. Vent på at den flytter seg. Så får du heller meie ned kyr hjemme i Norge.

Ingenting er som melk og sukker med te servert i uvasket glass.

Stopp og drikk chai. Det er uttallige chai-staller der du kan få dine daglige indiske te-porsjoner over hele det indiske veinettet. Chai er te overlesset med melk og sukker slik at det ikke smaker te i det hele tatt. Også skal det serveres i skitne glass. Det kvikker deg visstnok litt opp, koster 50 øre og gir deg et lite avbrekk fra veienes mange nær-døden-opplevelser.

Reis aldri alene. I India betyr ikke fem seter i en bil at det er plass til fem personer. Sitte på fanget-, taket- og henge ut av bilen-prinsippet står sterkt i landet. Og du ser gjerne 18 personer klemt inn i en liten jeep. Leser du indisk lovgiving finner du ut at antall seter skal tilsvare antall antall lovlige plasser. Men i dette landet er analfabetismen stor, respekten for lovgiving liten og Utrykningspolitiet har ferie hele året. Om du skulle være så uheldig å bli stoppet av lovens lange arm, trenger du bare å gi fra deg 24 øre og et par kamferdrops for at hendelsen skal gå i politiets glemmebok.

Tut som besatt. Blinklys er for turister og pygmeer. Det eneste som gjelder når du skal passere andre biler – noe du skal hele tiden – er å bruke tuta svært ukritisk. Store lastebiler oppfordrer til slik bruk av tuta med påskriften ”Horn Please – Use dipper at night” bakpå. Andre mindre biler har den stikk motsatte beskjeden. Men i denne propagandakrigen har de små bilene rett og slett gått på et knusende nederlag. Det merker du blant annet om det oppstår kø. Da starter alle å tute i hytt og vær. Det gjør at de som står lenger foran i køen skjønner at de må kjøre fremover. Og da går alt så mye raskere.

Fjernlys skal på. Når mørket senker seg over Indias bilveier, skal man for all del ikke bruke nærlys. Det er nemlig et redskap som bare er forbeholdt den allerede nevnte gruppen med turister og pygmeer. Ettersom det knapt finnes gatelys i India, er det viktig at man ser godt om natta. Derfor er det kun fjernlys som gjelder. Det viktige er at du ser godt hva som er foran deg. Husk det. Ikke kom for fristelsen til å skru på nærlyset for å unngå å blende de som måtte kjøre bil i motsatt retning av deg. Det er ikke ditt problem. Fjernlys på.

De aller fleste indiske sjåfører ville strøket med glans om de hadde forsøkt å kjøre opp til et førerkort av typen norsk. Det er det få indere som fortviler over. Førerkort får du som regel utdelt sammen med bilen når du kjøper den. Har du såpass ryddig økonomi at du har råd til å kjøpe en bil, er du nok en trygg sjåfør, har India resonnert seg fram til. I verste fall må du vise at du klarer å ta en sving med bilen på en parkeringsplass. Slik har vi i hvert fall fått det forklart av indere vi har møtt.

Sjåføren vår har spurt meg flere ganger om jeg ta over litt av kjøringa for han. Den fristelsen motstår jeg lett. Ettersom jeg kjører Moland&French-taktikken der jeg lar det jeg har av fjespels gro når jeg er utenfor Norges grenser, har jeg en følelse av at jeg ville fått det som er av skyld i en eventuell/sannsynlig (stryk det som ikke passer) kræsj.

Ørkensafari i Rajasthan

2009-11-08T14:23:00.009Z

...Og vi rir inn i solnedgangen.

Så har vi vært på kameltur ute i et ørkenområde i India. Vi har spist lokal mat lagd på bål, kjøpt øl av en mann som slepte rundt på en stor pose med flytende ganegleder i ingenmannsland og sovet under åpen himmel i kompaniskap med et par lokale rajasthanere, et jevnaldrende fransk par og en fulltallig armé av tommelstore svarte biller.
Riktig fint var det. En god avveksling fra airkondisjonerte hotellrom med tilhørende rene håndklær og badehetter. Det er noe annet å våkne opp samtidig som sola med en av de nevnte billene kravlende rundt i navlegropa under t-skjorta mi, for deretter å bli servert frokost på ”senga”.

Jeg skal innrømme at bildet er photoshoppet i stykker, men det var fint på ørkentur!

Mathias og jeg på morraskvisten i ørkenland med tøffe luer.

Mathias på kamel. Jeg har lagt ut et bilde av meg selv på kamel i Australia tidligere i denne bloggen. Dette – for øvrig ikke spesielt heldige – bildet plukket høyskolen min opp fra denne bloggen og brukte i skolekatalogen for å beskrive utenlandsreiser, uten å ha spurt meg om det var greit. I tillegg ble det lagt ved et lite intervju med meg som de bare hadde funnet opp. Ved å legge ut dette fantastiske bildet av Mathias og hodeløse kameler, øyner jeg muligheten for at han skal få mulighet til å prege neste års studiekatalog.

Og så litt dyr! Hvem liker vel ikke dyr? Påfugl, eller peacock, er Indias nasjonalfugl. Her en ansamling i et ørkentre.

Hissig farget gresshoppe på do.

Tour de pur

2009-11-04T15:08:00.011Z

Utenfor Mahadev Palace, hotellet vårt i Jaisalmer.

Udaipur, Jodhpur, Jaipur og Jaisalmer. Inderne slo ikke akkurat på den kreative stortromma da de ga navn til de største plassene i stedene i delstaten Rajasthan. Og det mellom disse stedene Mathias og jeg driver og farter om dagen. Vi har ennå til gode å bælme løs med stompe gjenstander rettet mot hverandres hoderegion, og det tar jeg som et godt tegn for resten av turen.

Det er litt stress å holde bloggen oppdatert på hva vi gjør og hvor vi er når vi reiser flytter på oss hele tida. Etter Pushkar dro vi videre til Udaipur der vi var halvannet døgn, før vi var en dag i Jodhpur. Nå er vi kommet oss til Jaisalmer, en liten ørkenby godt vest i India, ikke så altfor langt unna grensen til Pakistan.

Vi kjører fremdeles rundt med vår privatsjåfør som har en oppfatning om at vi våre interesser begrenser seg til overstadige mengder alkohol og chai (indisk te), kamasutra (tsjika-tsjika, very nais! You like?), museer og hager – gamle hager. Han har allerede klart å lure oss inn i et lite hagekompleks som inneholdt litt kvast og opptil flere fontener. Dagen etter takket vi pent nei når han forslo hage nummer to. På våre bilturer mellom Rajasthans mange severdigheter gjentar vår sjåfør mer enn gjerne - og uoppfordret - sine beskjeder og kommentarer 5-6 ganger. Vi har til gode å misforstå hverandre. På sett og vis kan du si at vi har blitt ganske glad i han.

Grønn glede: Okey da. Vi digget hagen vi besøkte.

Ettersom vi har booket alle hotellene gjennom et reisebyrå som vanligvis jobber med businessfolk og pensjonistturister holder våre hoteller langt høyere klasse enn det vi krever. Men vi har ikke blakket oss, så når vi får et godt utsmykket rom med et nesten irriterende høyt antall lysbrytere og god utsikt over alle Udaipurs kjente landemerker i øverste etasje så bare takker og bukker vi. Middagen tok vi på taket, mens vi knipset fotos av Udaipurs eventyrslott som ligger midt ute i en innsjø, blant annet stedet hvor deler av James Bond-filmen Octopussy ble innspilt.

Udaipurs eventyrslott, sett fra vårt hotells takrestaurant.

Hotellene vi bor på har minst dobbelt så mange ansatte som beboere, så når noen kommer krangles det om å få lov å bære sekkene våre opp på rommet. Jeg liker ikke å komme som en vestlig kolonial type som ber små indere bære sekken min, den jobben klarer jeg veldig fint selv. Det toppet seg litt i går da Mathias og jeg hadde fire indere i hælene som nærmest tryglet om å få lov å bære sekkene våre, hvorpå vi måtte opplyse om at vi verken var på businesstur eller 60 år gamle, men snarere var store og sterke gutter som hadde vært ute en turdag før. Jeg har ingenting i mot å gi hotellansatte tips, men sekken min får de aldri.

Vi kom fram til Jodhpur relativt sent på en ettermiddag, så kvelden gikk med til litt blogg med elendig internett, tusling i sentrum med påfølgende middag på et middels sted med en fantastisk overivrig ung kelner som var OK minus i engelsk. Han ble belønnet godt med tips.
Dagen etterpå kjørte vi opp til maharajaens (den lokale kongen) slott, der mesteparten nå er bygget om til hotell, mens maharajaen bor i en sidefløy. Vi kom ikke inn, vi kunne jo være terrorister. Men historien bak slottet er like flott som slottet er prangende på toppen av en ås. Den ble bygd midt under en stor hungersnød i 1927. Maharajaen fikk en lysende ide om å bygge en 500-roms slott basert på de beste stoffer, materialer og teknikker fra hele verden. En britisk arkitekt brukte 3 år på å tegne fantasihuset, mens 3000 menn sultne menn bygget huset med to måltider per dag som eneste inntakt. I prinsipet er de mange maharajaene nå ikke mer verdt enn du og jeg, men fremdeles er de nok blodrike. Og forhåpentligvis har maharajaen i Johdpur en noe bedre moral enn sin forgjenger i 1927.

Der vi derimot kom inn var på byens enorme festning. Hva kan man egentlig si om en festning? Den var stor. Og vi kunne se ned på gamlebyen i Johdpur der noen har malt husene ganske så blå. Derav navnet, den blå byen, som Johdpur smykker seg med i alle sine reklameplakater. Og det stopper ikke der. Jaipur blir kalt den rosa byen, Jaisalmer the golden city og noen vil ha det til at Udaipur er veldig hvit og kaller den derfor - ikke helt overraskende – den hvite byen. De skal ha for det, disse rajasthanerne, at de tenkte helhet og konsept da de ga sine byer nesten like navn og ga de ulike farger. Fiffig tenkt.

I morgen skal vi ut i ørkenen på kamelridning og overnatte ute. Mathias gleder seg som en unge. Jeg har vært på kamelridning før…

Men overnatting ute er gøy!

Mathias med sine nye shervani utenfor hotellet vårt i Jaisalmer.

Mathias er en ivrig blogger, og han sitter som et tent bloggelys på våre lange bilturer med sin kjære Macintosh-computer i fanget og hamrer utrøttelig løs på tastaturet. Jeg er litt eldre enn han og trenger den søvnen jeg kan få under disse bilturene. Uansett, i Mathias sin blogg (klikk her) kan du blant annet om vår ironiske turisme, snabelhester, vårt møte med en prins i Udaipur og enda mer spennende info om vår kjære sjåfør.

Mathias får sydd sin shervani.

Hva gjør man vel ikke for et hoppebilde? Her er jeg på god vei fra en høy kant til et ublidt møte med en ansamling gammel brostein.

Kamelfestival uten kamel, hellig innsjø uten vann.

2009-11-03T14:43:00.009Z

Vi er i gang med vår rundtur i Rajasthan. Og vi har privatsjåfør på hele turen. Vishnu er mannen som møtte oss på flyplassen med et A4-ark der det sto Mr. Jorgensen og Mr. Jacobsen. Har man Lånekassa som sponsor, så er det ingen grunn til å reise med trange busser med en geit og tre høner på fanget eller å bo på dårlige vandrehjem. Jeg tror dette blir bra.

- Vil dere kjøpe med noe øl til turen? sier vår nye privatsjåfør idet vi forlater flyplassen i Jaipur.

Pushkar er nemlig hellig. Hindu-guden Brahma lot en lotus-blomst lande akkurat denne plassen, og vips så dukket Pushkar opp. Da er det jo bare rett og rimelig at lovverket har måttet innstrammes litt der i gården. Hinduisme skal respekteres, får man beskjed om på et utall skilt i området. Og i Pushkar er det ekstra strengt forbudt med narkotika, alkohol og røyk. Men avstanden mellom liv og lære kan være stor i dette landet som ville stilt sterkt i verdensmesterskapet i sovende lover og paragrafer.

- Vil dere ha?, spør eieren av en plass der vi spiste lunsj, mens han byr fram sin halvt utbrente røyk. Han ler av røykeforbudet. Alle i Pushkar røyker, ingen bryr seg, mener han. Og det gjør tydeligvis ikke politiet heller. Røyk selges på hvert gatehjørne, prester røyker, barn tygger og spytter rød tobakk. Skal man være så fryktelig hellig hele tida så blir det bare stress, er vel det man har funnet ut uten å si fra til dem som lager reglene.

Vi dro til Pushkar for å få med oss den årlige kamelfestivalen i november - en av Indias største festivaler. Den lille søvnige byen Pushkar med sine beskjedne 15.000 innbyggere våkner til liv når 200.000 personer, 50.000 kameler og en liten armé av andre dyr inntar området. Det har jeg i hvert fall lest flere steder. I boka ”India-stevnemøte med skjebnen beskriver Thorbjørn Færøvik festivalen på denne måten:

”Åstedet for et av de mest fargesprakende show på Jorden er den lille byen Pushkar. Dit valfarter ”hele” Rajasthan; alle økenstatens turbaner er representert; selv kvinnene tar seg helt fri fra husstell og husdyr for å kaste glans over festen. De skal komme tre dager før fullmåne og alltid i sin fineste stas, med hals- og fotkjeder av gull og sølv, og med smaragder som blinker ustanselig i den klare høstluften. Da er det vanskelig å fatte at Rajasthan er en av Indias fattigere delstater.

Og så var det kamelene: det er tusenvis av dem, nystriglete og oppstasete, like overlegne som sine eiere. Her selges de og kjøpes de, og når månen avløser ørkensolen, begynner sangen og dansen. Brått synker temperaturen, men opp kommer bålene – små, sprakende bål av tørre ørkenkvister. Slik fortsetter festen til deltakerne ikke orker mer. Og sovner.”

Det er vanskelig å si om dette er en kurant beskrivelse av det vi var vitne til, men det er mulig Færøvik tok litt mye Omega 3-kapsler og Ginseng-te da han skrev dette uten å ha besøkt festivalen. Jeg kjente meg i hvert fall ikke helt igjeni dette utdraget, men mulig det henger sammen med at vi kom litt i seneste laget. Festivalen pågår nemlig over flere dager, og kamelhandelen ble for det meste unnagjort et par dager før vi kom. Langs den usedvanlig - til å være i India - moderne motorveien fra Jaipur, kunne vi se nykjøpte kameler komme gående fra Pushkar. Dessuten har finanskrisen gjort at både antallet kameler og turister har tapt seg i forhold til årene før.

Uansett, det betyr at vår store kongstanke for turen havnet i vasken. Den gikk ut på å spleise på en gammel og ubrukelig kamel. Hvor mye kan den billigste kamelen i flokken egentlig koste? Vi har spurt, og svaret er fra 1500 kroner for en skikkelig håpløs en, og oppover til 6000 kroner for en staselig kamel med gode framtidsutsikter. I år er det resesjon selv i kamelbransjen og kombinert med tørke har prisene sunket enda mer. Det er utrolig å tenke på at grådige bolig- og bankhaier i USA kan påvirke kjøp og salg av uskyldige kameler i Indias ørken, men så globalisert er verden tydligvis blitt. Men tilbake til planen vår: Etter å ha vunnet budrunden skulle vi ri rundt på nyervervede ørkenskip en dag eller to, for deretter å gi bort denne kamelen fullstendig gratis og uten baktanker til en liten gutt. Tenk så glad han hadde blitt! Men siden vi ikke klarte å komme tidlig nok til kamelshopping, må nå en liten navnløs gutt i Pushkar klare seg uten en egen kamel i tida fremover. Synd, trist, leit.

Kamelkjøp får vi gjøre en gang. Denne visitten i Pushkar ble heller brukt til å beskue allverdens farger og folk. Dessuten fikk Mathias rikelig anledning til å teste ut sin påståtte ”moderate støvallergi”, ettersom vi brukte dagen på å traske rundt på en bakke bygget av støvpartikler og kamelruker.

Sari- og punjabi-damer på shopping.

Jeg syntes det var stas å være væpnet med min telelinse i et slikt fargerikt selskap. Mellom damer i sjokkfargete sarier tuslet både hellige og skinnhellige menn bekymringsløst rundt med sine fantasifulle turbaner, godt utviklet skjeggvekst, tynne rare bein og dype furer i ansiktet. De helligste kler seg i stoff i samme oransjefarge som fangene på Guantanamo og bærer på lite annet enn en vandrestav og deres kombinerte tigge- og matboks som ofte inneholder 3 rupier, to peanøtter og en Bugg. En god brorpart av disse mer eller mindre hellige mennene liker godt å bli tatt bilde av, så lenge de får litt penger for det. Noe skal man jo leve av når yrket består i å være hellig.

Grunnen til at så mange hellige menn vandrer rundt her akkurat nå er at de skal ta seg et bad i den lille innsjøen som Pushkar er bygget rundt. I år er innsjøen dessverre borte vekk. Noen små basseng er derimot satt opp, slik at de som vil skal kunne ta en dukkert for å vaske bort syndene sine. Vi har fått flere og ulike forklaringer på hvorfor vannet plutselig er blitt borte. Tørke, rengjøring av bunnen og overdreven tapping av grunnvannet i området er blant forklaringene. Vanskelig å slå fast helt hva som har skjedd når de du spør ikke er særlig drevne på engelsk. Seinere har vi fått forklart at det var en mann som lempet en enorm gudestatue i et eller annet organisk materiale nedi den lille innsjøen, noe som gjorde at fiskene i vannet møtte dommedag. Vannet har derfor blitt tappet ut, og nå ventes det bare på at det skal begynne å regne. Enklere sagt enn gjort.

Det var lite igjen av den hellige innsjøen i Pushkar.

Etter å ha vært i Mumbai der omtrent alle prater engelsk, er det en ganske stor overgang å komme til en plass der du bør kunne mer lokale språk for å ha særlig meningsfulle samtaler med lokale folk. Min favoritt i Pushkar var en som hadde en litt ny vri på spørsmålet om hvordan det står til:

”Hey! Why are you?”, spurte han meg. Dypt. Han fikk meg til å tenke.

Hvorfor ikke?

Jeg trasket opp på en av de omliggende toppene i Pushkar for å få med meg soloppgangen. Her slipper man hellige menn som er mer opptatt av pengene dine enn av å oppnå nirvana og moksha, og i tillegg slipper man å traske i kø med andre turister, som det tross alt finnes en del av i området. Tom innsjø kan skimtes i bakgrunnen.

På tur i uflaksland

2009-11-03T14:10:00.009Z

Et stykke unna flyplassen kunne man fremdeles se røyken fra oljeanlegget en dag etter eksplosjonen.

Da vi ankom innenlandsflyplassen i Mumbai for å fly til Jaipur med Indian airlines, fikk vi vite at et fly fra samme flyselskap på samme flyplass dagen før, bare var noen hårstrå unna å kræsje med et fly fra selskapet Kingfisher (som betryggende nok også er Indias mest populære ølmerke). I samme slengen fikk vi vite at et stort oljeanlegg rett ved flyplassen i Jaipur hadde eksplodert, at brannen hadde spredd seg tre kilometer av gårde og at ingen fly hadde fått lov å lande dagen før. 20-30 personer antas omkommet av de rundt 150 personene som oppholdt seg i bygningen da en eller annen gassledning tok fyr. Lokalene var fremdeles i full fyr da vi landet like ved.

Vi kom oss gjennom denne slagmarken og fram til Pushkar der vi har fått vite at innsjøen, som i alle år har blitt besøkt av rundt 200.000 personer omtrent på denne tiden, plutselig har tørket inn. En aldri så liten katastrofe for alle dem som kommer hit for å vaske bort sine synder i den hellige Pushkar-sjøen.

Vi føler oss litt omgitt av store og små kriser. Ettersom vi de siste dagene har bodd nærmest vegg i vegg med Hotel Taj Mahal og Café Leopold – de to mest kjente stedene som ble angrepet av terrorister i Mumbai for snart et år siden – så er det nesten bare merkelig at vi ikke fikk en reprise av fjorårets 26. november mens vi var i området.

Jeg har ikke fått skrevet så mye i det siste, men her er noen andre glimt fra Mumbai:

Mathias hadde fått noe støv på innsiden av skjermen på mobiltelefonen sin. Dette måtte kunne fikses i Mumbai, mente han. Vi tok derfor taxi til et sted vi hadde hørt at det fantes en Nokia-butikk. Vi fant ikke butikken, ingen i området hadde hørt om den heller, men innerst inne i en lang mørk gang i en sidegate fant vi en butikk på maks 4 kvadratmeter som solgte alt fra hårspray til termoser og mobiltelefoner. Hulter til bulter. Mannen i denne butikken var ikke et øyeblikk i tvil om at han var rett mann for jobben. Instruksjoner fikk han tydeligvis over en av de to telefonene han hadde klemt inntil øret. Etter å ha revet av skjermen med hissig bruk av neglfil og et gammelt simkort, kunne han konstatere at det ikke var støv, men riper som var problemet. Han vasket raskt over med et eller annet som gjorde at skjermen ble enda mer uskarp. Deretter ble skjermen limt på litt skjevt, og Mathias var 250 gærninger fattigere, i tillegg til taxipenger.

Mann med to telefoner, en neglfil og mye pågangsmot er i gang med å fikse biffen.

Vi fikk en hyggelig omvisning på ærverdige Hotel Taj Mahal – sannsynligvis det mest kjente hotellet i India - et landemerke som ble enda mer kjent i fjor da noen terrorister stormet hotellet, plaffet ned folk som sto på feil sted til feil tid og holdt en bråte hotellgjester- og ansatte som gisler i et par-tre dager. Den nyeste delen av hotellet åpnet en måneds tid etter angrepet, mens mye av den eldste delen fremdeles var under reparasjon. Vi gjorde selvfølgelig en kjempetabbe da vi takket nei til gratis lunsj. Jeg nøyde meg med et glass nypresset appelsinjuice, mens Mathias klinte til med vann, riktignok skikkelig staselig vann fra en unik bre innerst inne i Himalaya som bare du og jeg vet om.

Mathias og en av PR-damene på Taj Mahal med utsikt over Gate of India.

Ettersom vi ikke har rukket å komme oss skikkelig gjennom Mumbai, tok Mathias og jeg Lonely Planet-boka fatt og fulgte en ferdig laget erketuristløype der man kunne se både fontener og statuer. Du får det lissom ikke mer turist. Og vi var begge enige om at det hadde vært en fin ettermiddag.

Endelig i trygghet

2009-11-03T13:45:00.002Z

Da er vi inne i et område der malaria skal være mer vanlig, og det betyr at jeg nå starter på min lille malariakur. Fram til nå har jeg ikke gardert meg mot den slags, men nå går jeg på legemiddelet Malarone, som skal holde meg vekk fra den aller farligste formen for malaria.

Jeg liker å ha kontroll på hva jeg putter i meg av medisiner så her er et lite utdrag fra pakningsvedlegget:
”Bruk ikke Malarone dersom du noen gang er blitt fortalt at du er allergisk mot atovakon eller proguanilhydroklorid”.

Med hånden på hjertet: Ingen har noensinne fortalt meg at jeg er allergisk mot atovakon eller proguanilhydroklorid. Så dette tar jeg med knusende ro. Etter dette kan Malarone-konsernet i opplysningens tjeneste gjengi bivirkningslista for denne lille brune pillen jeg nå tar daglig.

”Mulige bivirkninger:
Hodepine, magesmerte, diaré, fullstendig tap av matlyst, kvalme, oppkast, hoste, opphopning av væske i kroppen (angioødem), blodmangel, for lite natrium i kroppen, matintoleranse, sår og betennelsesaktig tilstand i munnen, forhøyede, reversible leverenzymverdier og nivåer av fordøyelsesenzymet amylase, søvnløshet, feber, allergiske reaksjoner inkludert utslett (elveblest), hårtap.” Til slutt legges det for sikkerhets skyld til at det også ”har vært isolerte tilfeller av allergisk sjokk”.

Så lenge jeg slipper denne ene formen for malaria jeg nå skal være vaksinert for, synes jeg ikke det er noe stress å gå rundt skallet, med fullstendig tap av matlyst, forbedret oppkastkapasitet og med leverenzymverdier på ville veier.

På lønningslista til Bollywood

2009-10-26T06:46:00.009Z

Jeg, Silje og Sebastian (nærmest) under Bollywood-innspilling.

Etter frokost en dag i Mumbai ble vi stoppet av Amjad Khan. Han er, ifølge sitt eget visittkort, ”Casting Agent for Models (Specially Western People)”. Og siden vi nå en gang er folk av typen vestlige, var det ikke så rart at han stoppet nettopp oss. Vi var ikke vanskelige å be, og en halvtime senere kjørte han oss av gårde til en vaskeekte filminnspilling. Det var klart for en dag som Bollywood-statister.

Vi kom 3-4 timer senere enn resten av statistgjengen, og filmingen stoppet 3-4 timer før vi hadde fått beskjed om, så vi kom greit unna det. Altfor mye venting var det heller ikke, og vi fikk til og med mat. Vi ble etter hvert godt representert som bakgrunnsfyll i filmen, så alt i alt var dette en artig greie.

Filmen het ”That girl in yellow boots” og helt ærlig så tror jeg den ferdige filmen blir litt småkjedelig. Skuespillermessig tror jeg den holder et brukbart såpeserie-nivå. Men for de av dere som tror noe annet og ikke kan vente til denne filmen blir sluppet, muligens rett på DVD, kan jeg røpe fragmenter av hva som skjer i filmen om jenta med de gule støvlene.

Jente, type vestlig, muligens italiensk, med gule støvler, kommer inn på et kontor som utsteder visum. Det må ha vært i India siden alle som jobbet der var indiske. Denne jenta vil så gjerne ha visum så hun kan reise av sted, eventuelt forlenge et opphold. Men det er enklere sagt enn gjort. Hun går til en rekke skranker, spør om folk kan skrive under på visumet hennes. En offentlig tjenestemann sier blant annet: Jaså, så du vil ha visum? Ja, svarer jenta. Hvor gammel er du?, spør mannen. 20, svarer jenta. Mannen ler. Men denne jenta gir seg ikke så lett. Hun går rundt på dette stedet, og plutselig i en scene har hun faktisk på seg briller. Det skal være helt klart for alle og enhver at hun mener alvor. Visum musst sein!

Og der, kjære leser, kan jeg dessverre ikke røpe mer. Dette er en spenningsfilm fra visumutstedermiljøet, der en jente iført gule boots skal overvinne visumbyråkratiet.
Og hva gjorde vi der? Vi var turister i samme ærend som jenta og ville også ha visum. Og vi brukte også store deler av dagen, både i virkeligheten og i filmen, på å labbe hvileløst rundt på dette kontoret med hver vår visumsøknad. Det indiske byråkratiet skulle ikke være lett for noen av oss, gule støvler eller ei.

Rollen var ikke vanskelig å leve seg inn i. På grunn av noe diplomati-krangel mellom Norge og India, har den indiske ambassaden i Oslo satt seg på bakbeina når det gjelder å skrive ut visum. For klassen vår var det med nød og neppe at vi i det hele tatt kom oss av gårde til India. Og vår opplevelse er visstnok mer regelen enn unntaket. Frustrasjonen og oppgittheten vi ble bedt om å utstråle under opptakene bør med andre ord ha sett ganske ekte ut.

Det er klart det er stas å stå på lønningslista til Bollywood AS. Betaling for en dags jobb: 500 rupi, rundt 60 kroner. En symbolsk betaling, eller det 5 gjennomsnittsindere tjener i løpet av en dag.

Mathias øver på rollene som han aldri fikk, del 1. Mann som stempler visumsøknader

Mathias øver på rollene som han aldri fikk, del 2. Mann som leverer fra seg visumsøknaden.

Silje med sin visumsøknad. Bildet på søknaden er vel strengt tatt av en mann (?). Hun var den eneste av oss som ble beæret med en hel replikk. Silje og jeg skulle nemlig gå etter en offentlig tjenestemann, der hun skulle si de magiske ordene ”Sir, I need you to sign this”, hvorpå han fnøs oss vekk. Under første tagning ble vi litt vel ivrige og fotfulgte han med visummas langt nedover en lang gang (som du ser i bildet øverst i innlegget). Kutt! Sånt gjør man ikke i India. Har Herr offentlig tjenestemann avvist deg, så er det ikke noe mer å gjøre med det. Da rusler man vekk med halen mellom beina. Vi fikk bedre til det med halen mellom beina på de neste tagningene.

Jente med gule støvler på jakt etter å få signert visumsøknaden sin ved skranke 1.

Jente med gule støvler på jakt etter å få signert visumsøknaden sin ved skranke 2. For å se skranke 3 må du nesten se hele filmen.

Og nå… Mumbai!

2009-10-26T06:30:00.007Z

Da var vi kommet oss til Mumbai. 12 relativt behagelige togtimer inkludert søvn var ingrediensene i turen fra Goa til Mumbai. Etter å ha sovet en natt i et høymuslimsk område i denne byen fant vi ut at det ikke var noe særlig for oss. Jentene vi er sammen med likte ikke å vandre rundt i trange kvartaler som eneste kvinnelige representanter, ei heller at bælfeite rotter skottet ut på oss fra hver søppelbefengte gatekrok. Vi syntes heller ikke det var så altfor stas at vi lå vegg i vegg med en moské som til alle døgnets tider, for eksempel klokka fem om morgenen, skrek ut at Allah er stor, hunder er skitne og griser likeså. Derfor har vi flyttet oss sørover på Mumbais halvøy og litt opp i prisklasse. Nå bor vi nesten litt for bra til å være studenter. Men prisen er det ingen ting å si på.

Mumbai er Indias finansielle sentrum og landets største by med sine 15 millioner +++ innbyggere. Fram til 1996 het byen Bombay (et navn britene fant opp under kolonitida). Men i 1996 var det nok, da skulle navnet avbritifiseres, i likhet med Calcutta som nå har gått tilbake til sitt gamle navn Kolkata, Madras heter nå Chennai, Bhangalore har byttet tilbake til Bengaluru. Noe meningsløse navneskift etter min mening, men en gave til alle kartselgere.

Mumbai er også hovedsetet for verdens største filmindustri, Bollywood. Kvantitetsmessig blir Hollywood banket knallhardt ned i støvlene av sin indiske storebror. Det er laget over 70.000 Bollywood-filmer, og nye tusener spys ut fra byens filmløpebånd, som viser forbausende liten interesse for nyskapning. Den klassiske Bollywood-filmen følger denne malen: Gutt møter jente. Så dans og sang. Deretter, ikke helt overraskende, dukker problemene opp. Mer dansing. De kan jo ikke få hverandre fordi noe, ulik kaste, alder, familiefiendskap, overdreven dansing eller andre ting, står i veien. Nok en dans. Synging nå. Så får de nok hverandre til slutt skal du se. I hvert fall blir det dansing og syning mot slutten av filmen. Og alle var enige om at det var en fin film. Det hender at Bollywood lager andre type filmer, men de slår sjelden an (Og så det er sagt, Slumdog Millionaire er ingen Bollywood-film, selv om handlingen utspiller seg i India).

Et litt annet og mindre glamorøs, inntrykk får du av Mumbai om du skummer deg gjennom Lonely Planets oversikt over byen. Her kommer det blant annet fram at den gjennomsnittelige dagsinntekten for en Mumbai-beboer i 2007 var på hele 16 kroner, noe som ifølge boka er tre ganger så mye som gjennomsnittet i hele India. (Ulike statistikker er ikke helt enige i hvor mye indere tjener, og det finnes sikkert mange måter å regne det ut på. Ifølge Times of India er nå den gjennomsnittelige inntekten i India rundt 12 kroner dagen). Før jeg dro ned til India forleste jeg meg på artikler og bøker om Indias rivende, boomende, unike, himmelsprettende utvikling. Mye av det jeg har lest må ha vært skrevet i toppetasjen i lokalene til et framgangsrikt IT-selskap. I Mumbai lever over halvparten av innbyggerne i slumområder. Jeg tviler på at disse inderne føler at det siste tiåret har vært spesielt gyllent.

På lørdag dro vi på en et kjøpesenter, eller et mååll som det konsekvent kalles her. Da jeg for noen måneder siden spurte vår indiske gjestelærer, som da var på besøk til Norge, om tips til hva jeg kunne skrive oppgave om, sto indernes nye appetitt på mååller og måållkulturen høyt på hennes forslagsliste. Vi følte oss ganske alene på dette senteret som både pris- og innseendemessig lignet på Steen og Strøm. Vi var tidlig ute den dagen, så det var nok kanskje derfor det ikke så ut som inderne gikk mann av huse for å kjøpe vestlige produkter i vestlig atmosfære. Men det var hyggelig å traske rundt i avkjølte butikker der blant annet en politivakt marsjerte bort til meg i ens ærend for å høre om jeg hadde det bra. Og det hadde jeg. Og jeg tror ikke han hadde det så aller verst selv heller der han spradet rundt i sin nypressede uniform.

Det fantes til og med noen lokale klær av typen overklasse på kjøpesenteret vi besøkte. Overlesset med paljetter og dill fantes fin-fine indiske klær av merket Manjavar med slagordet: "Earn your respect".

Det er lite som tyder på at denne kaffebaren ligger i India. Landet har et ganske forkrøplet syn på hudfarge. Den skal være hvitest mulig. White is right, idealet er kritthvitt. Det betyr at personer i reklamer, på filmer og på tv har tilnærmet europeisk utseende, slik som på plakatene på dette bildet. Enhver fuktighetskrem med respekt for seg selv inneholder stoffer som gjør huden din lysere. En reklame som går sin seiersgang på indisk tv nå for tida, advarer Indias befolkning om følgende sjokkerende prosess: "Sun rays can cause skin darkening". Da grøsser det nok nedover ryggen til en og annen inder, kan jeg tenke meg. Du finner ikke mange indere som ligger på stranden for å bli brunere. Derimot kan du se mange indere gå rundt med svarte paraplyer som skygger for sola.

Vi har en plan!

2009-10-26T06:26:00.003Z

Fellesdelen av denne India-turen er over, men vi har ikke helt dratt hvert til vårt ennå. De siste dagene har vi vært ”seks mann alle” i Mumbai. På søndag kom fire til. Men deretter, lørdag 30. oktober, skilles våre veier atter en gang. Da stikker Mathias og jeg på Rajasthan-ferie. Med et lite overtalende knuff fra meg, har vi fiksa hele sulamitten gjennom et reisebyrå. Bestillinger og telefoner i India går supertreigt. I en stor konvolutt får vi dermed flybillett, togbilletter, bil og privatsjåfør i 9 dager, OK+ hotellrom i to uker, noe mat, kamelridning ut i ørkenen med teltovernatting, og neimen klarte vi ikke å klemme inn litt elefantridning i samme slengen. Gikk hele arven med i dette pengesluket? Nei, langt i fra. India er billig. Så hvorfor ikke støtte hardtarbeidende reisebyråer med noen hundrelapper?

Planen ser nå slik ut:
30 okt. Lørdag: Fly til Jaipur, så rett videre til Pushkar for Camel Fair-festivalen, som vi har gledet oss maks til.
1. nov. Pushkar til Udaipur.
3. nov. Udaipur innom Ranakpur til Jodhpur.
4. nov Jophpur til Jaisalmer.
7. nov. Jaisalmer til Jaipur (laang biltur)
9. nov. Jaipur-Varanasi (indernes helligste by, her kommer folk flokkvis for å dø) med tog
12.-13. nov. Varanasi – Delhi med nattog.
Deretter vil vi være en del dager i Delhi og omegn før vi reiser hjem 19. november. Vi har mange planer. Jeg skal blant annet ut til en landsby og følge et ganske stilig solcelleprosjekt, med en utviklings-NGO.
Jeg gleder meg. De neste ukene blir spennende. Så følg med!

The Indian style

2009-10-26T06:24:00.000Z

Klokka var to og vi befant oss på et av de mest populære utestedene i Goa (der jenter kommer inn gratis, mens gutter må betale noen indiske dagslønninger for å komme inn). De fleste i klassen hadde dratt hjem for kvelden, men tre av jentene i klassen og jeg hadde blitt igjen. Av en eller annen grunn fikk mine gode venner det for seg at de skulle spleise meg med en eller annen tilfeldig indisk jente. Etter et halvt minutt inne på dansegulvet med kommentaren ”Do you like Western boys? You have to meet my friend!”, kommer Lina plutselig drassende med en liten indisk delegasjon med hunkjønn – i alle aldere. - Here he is. Sit down, smiler Lina fornøyd og stikker av.

Så satt jeg der da, med ei indisk jente, hennes noe eldre venninne, hennes rundt 9 år gamle lillesøster som tålmodig stod bak henne og ventet. Og moren hennes.

Det var liksom ikke noe rart i det å møte jevnaldrende av motsatt kjønn på et utested med både mor og familie på slep. Så da var det bare å sette i gang å prate om løst og fast, alt sammen mens moren smilende satt ved siden av og fulgte med - uten å gjøre noen tegn til å bryte inn i samtalen. Etter en stund skulle de vende nesa hjemover. Den indiske jenta tok meg i hånda, takket for praten, og moren nikket med et høflig smil. Indere er rare.

Velkommen til Syden

2009-10-21T05:53:00.007+01:00

Vi har nå kommet oss til Goa, som er blant de mest turistvennlige plassene i India. Hadde det ikke vært for.. hmm alle inderne, så kunne dette like gjerne vært Playa del las Americas på Kanariøyene. Goa var ikke mye å snakke om før portugiserne kom en del hundre år tilbake. Deretter ble det et handelssentrum og mens britene hadde kontroll over store deler av India, (også Danmark-Norge hadde faktisk sin lille koloni i India på en liten plass som heter Trankebar) hadde portugiserne denne plassen for seg selv og trivdes med det. I dag heter en hel haug av innbyggerne i Goa etternavn som Rodrigues, Souza, Rega, og Silva.

Det er mer enn portugisiske etternavn som gjør at man ikke lenger føler seg i India. Prisene blir høyere, klesplagg dekker generelt mindre av kroppen, ris og krydderbombede grønnsaker og kyllingbiter er ikke lenger et fast innslag i frokosten. Og desverre er naan-brød mye vanskeligere å oppdrive, noe du vanligvis får kastet etter deg på enhver restaurant i India.

Du merker det også på ting som at hotellet automatisk har satt fram doruller på toalettet. I India generelt brukes knapt doruller, de selges svært dyrt og kun i enpakninger. Fram til nå har dette vært en daglig kamp for å få hotellets ansatte til å avse en dæsj dopapir. Men her er det annerledes. Så nå har jeg fylt opp sekken min med hotelldopapir som bør holde til vi er godt inne i Rajasthan, der vi har tenkt til å farte rundt en stund.

En uåpnet indisk dorull i en-pakning.

Goa er stort sett strand og annet du finner i Syden-land. I tillegg huser Goa ”gammel murstein” (som Mathias sier hver gang vi ser et gammelt byggverk av noe slag). Goa var en gang i tiden stort. Området blomstret opp rundt handelen med Portugal og kunne måle seg med portugisernes egen hovedstad Lisboa. Men så ble det brått slutt og Goa grodde igjen. Og det som heter Old Goa er fremdeles i stor grad skog, bortsett fra noen kirker som portugiserne bygget opp og som ingen andre enn dem selv så helt behovet for.

Og nettopp disse kirkene fant vi ut at vi skulle se. Vi tok på oss turistbrillene og Canon-grunnutrustningen og drosjet oss av gårde. Her fikk vi blant annet se kisten til en død portugiser som kristnet et høyt antall indere med makt (Francis Xavier), Asias største kirke og ikke minst den tilhørende The Golden Bell, Asias største kirkeklokke (begge deler ifølge vår reisebok Lonely Planet).

Disse imponerende merittene sier vel mest om størrelsene på kirkene og kirkeklokkene i Asia. Men stas er det likevel. Og da jeg så det jeg trodde var Asias største kirkeklokke, fikk jeg Mathias til å posere foran kamera og kirkeklokken på det fineste turistvis. Det var selvfølgelig feil klokke. Men vi fant den riktige til slutt. Den var litt stor og stort var det. Så dro vi hjem og alle var enige om at det hadde vært en fin dag.

Alle, bortsett fra en liten tiggerjente. Hun ble påkjørt av en moped mens jeg stod og så på (for øvrig den første kræsjen jeg har sett av noe slag i Indias jungeltrafikk). Mens jenta gråter og ligger nede for telling et øyeblikk, starter alle motoriserte kjøretøy i nærmere omkrets og tute og mase. Småhissige bilførere syntes det var kjipt av denne barbeinte 5-6-åringen med bustete hår og en skitten, hullete genser ligger og sperrer gaten. Da merker man at man likevel ikke er helt i Syden likevel.

Mathias poserer foran det vi trodde var Asias største kirkeklokke, dessverre var det falsk alarm.

Mathias poserer foran Asias største kirke OG Asias største kirkeklokke (skal man tro Lonely Planet, som også slår fast at kirken også er den mest interessante i denne verdensdelen).

Sandra poserer foran kirke.

Ida poserer inne i kirke.

I’ve been looking for Fasit

2009-10-19T13:38:00.003+01:00

Uansett hva du sier om India, vil også det motsatte være riktig.

Sitatet er fritt etter hukommelsen, men det var omtrent noe slikt Indias første statsminister Jawaharlal Nehru sa for mange mange år siden. Siden den gang har sitatet blitt brukt over en svært lav sko og havnet under kategorien India-klisjeer. Grunnen er enkel. Det er kanskje det mest riktige man kan si om India. Å prøve seg på generaliseringer i India blir sjelden noe suksess. Indias ulike religioner sies å være mer forskjellig enn landene i Europa. Indere fra ulike deler av landet har store problemer med å forstå hverandres språk, kultur og tradisjoner. Ofte trenger man ikke ta mer enn times kjøretur for å finne slike forskjeller. De samme høytidene kan feires med vidt forskjellig innhold.

Sier du at India er et land i rivende utvikling er det riktig, få land kan måle seg med Indias vekst de siste årene. Samtidig merker de fleste lite til framgangen i landet. Antall fattige vokser raskere enn antall middelklasseinnvånere, selv om dette tallet også øker raskt.

Sier du at kastesystemet er på vei bort, er det riktig mange plasser. I byene bestemmer for eksempel økonomi i større grad en persons status. Men en liten busstur unna, litt ut på landsbygda, lever kastesystemet fremdeles i beste velgående. Landherrer på landsbygda med kasteidentifikasjonspapirene i orden har livsvarig slavekontrakt på hundrevis av lutfattige lavkastearbeidere. Og selv om det er mye snakk, så blir lite gjort for å forandre dette.

Og sånn er det med det meste, uansett hvor alvorlig eller trivielt det måtte være. Selve symbolet for denne tvetydigheten synes jeg er indernes unike nikkeristing. Det ser ut som dette: Hodet går fra side til side som en vindusvisker samtidig som hodet tiltes rolig opp og ned. Du møter denne nikkeristeingen overalt. Skal du kjøpe en banan eller forklare veien til en rickshawsjåfør møter du den samme merkelige gesten. Og det er frustrerende.

Første uka trodde jeg det betydde et klart nei. Det viste seg å ikke holde mål og neste uke trodde jeg det betydde ja. Så trodde jeg det betydde tja. Nå lar jeg det bare bety det som passer meg best, for jeg tror egentlig ikke inderne selv vet hva dette betyr. Her er noen av forklaringene jeg har fått fra ulike indere.

Inder 1: Det betyr Nei.
Inder 2: Det betyr som regel ja.
Inder 3: Det betyr at de viser deg respekt. Indere besitter en blanding av frykt og redsel overfor vestlige folk, så derfor viser de deg respekt ved å riste slik på hodet.
Inder 4: Det kan bety både ja og nei. Det spørs på ansiktsutrykket.
Inder 5: Det kan egentlig bety alt. Det spørs hvem som snakker, hvem som hører på, hva det snakkes om og hvor i landet du er.

I det hele tatt, en vanntett fasit finnes ikke. Og lettere blir det ikke når indere tydeligvis ikke har kontroll på hva deres egne gester betyr. Etter noen ukers prøving og feiling mener jeg at nikkeristingens minste felles multiplum kan oppsummeres på denne luftige måten:
Ja, jeg registrerer at du sier noe til meg. Jeg forstår noen av ordene, kanskje ikke alle. Mulig jeg tror jeg forstår meningen i det du sier, men jeg er ikke helt sikker. Det er mulig jeg har en mening om det du sier, men jeg gjemmer det bak et forvirrende og frustrerende uttrykk som gjør at du kanskje gir opp å spørre meg mer om det, slik at jeg slipper og flagge denne mulige meningen slik at ingen av oss taper ansikt.

Noen glimt fra Manipal

2009-10-15T20:00:00.016+01:00

Her blir det et lite klipp og lim-innslag med ymse ting og bilder fra Manipal.

Jeg, Mathias og Sebastian feirer både bursdag og Diwali i lang kurta.

Sebastians bursdag ble feiret med brask og bram. Faktisk to dager til ende. Den første dagen kunne han smykke seg med prinsessekrone og løsbart av merke ”partyboy”. Dagen etterpå, på selve hinduens lysfest Diwali, da han faktisk hadde bursdag, kjøpte vi en rosa tradisjonell ”kurta” (kjortel-aktig indisk klesplagg) som han måtte gå med. På Diwali kjøper ofte familien inn klær til hverandre som man skal gå med. Som hans vikarierende familie følte vi denne plikten var vår nå, så Mathias og jeg kjøpte kurta til både han og oss selv. Og slik gikk det til at vi sklei rett inn blant overklasseungdommen i Manipal som stort sett bruker jeans og vestlige klær.

Mathias og Shivam handler bursdagsgave.

Kronen satt som et skudd!

Mens det egentlig sto new media og radioundervisning på timeplanen vår i Manipal, tok jeg heller turen bort til en cricketturnering der en av våre faddere/buddies skulle spille. Cricket er et litt vrient spill å forstå seg på, men det er det som gjelder her i India. Det er en kaster på hvert lag, og en på hvert lag har balltre. Hvert lag har seks kast om gangen, og da kan man skåre ”runs”. Spillet er delt opp i timer, som ikke er like lange som en vanlig klokketime, og det finnes litt ulike lengder på spillet. Denne kampen skulle ta en seks-timers tid. Jeg fikk med meg den første.

Det er ikke lov å ha knekk i albuen når man kaster ballen i cricket. Her er det en av våre faddere, Shrikant, som holder seg godt innenfor regelboka.

Jeg har ennå ikke skjønt helt hva som egentlig skjer på en cricketbane.

Vi besøkte et gamlehjem drevet av et knippe nonner. Lederen (til høyre på bildet) hadde tatt beslutningen om å bli ”sister” da hun var 5-6 år gammel. Nå var hun 40. Og hadde hun noen gang angret på det valget? Nehei, for et merkelig spørsmål i grunn. Aldri.

Den virkelige sjefen var likevel den slagkraftige 82 år gamle nonnen til venstre på bildet. Hver dag står hun opp klokka tre for å lage mat til hele gamlehjemmet og be for et tresifret antall personer. Her er hun i gang med å greie ut om meningen med livet. Med et slags retorisk spørsmål og sin sjingrende stemme sammenfatter hun det man trenger å vite i livet med disse ordene:
”It’s all about following God’s law and doing the right things. Isn’t it?”

Et random hindu-tempel.

Fra vårt foredrag "An honest introduction to Norway".

I timene vi har deltatt i på Manipal Institue of Communcation, har vi måttet presentere oss gang på gang. Mathias, Sebastian og jeg fikk en liten time til å ha en powerpoint-framføring om Norge og hvordan det er å leve der både som student og menneske. Vi fikk blant annet forklart at Jahn Teigen kanskje er Norges fremste filosof (”Miles, miles, miles, it’s a long walk, indeed”), vi fikk alle de indiske studentene til å reise seg mens vi sang ”Ja, vi elsker” og vi fikk forklart at det en fisker har på seg når han slakter fisk er en versjon av Norges bunad. Vi ble godt tatt i mot, og de indiske studentene lo, men det var lissom litt på feil plasser. Vi prøvde blant annet en slags artig kommentar om at vi spiste veldig mye kjøtt. Den ble, til tross for at vi (les: Mathias) prøvde så hardt, så hardt, møtt av øredøvende stillhet.

Dagen etter Diwali så det slik ut utenfor døra mi på hostellet i Manipal. Under denne høytiden skal man gjerne fyre løs litt fyrverkeri, det er jo tross alt en lysfest. Og denne tradisjonen tar indere seriøst. I dagene både før under og etter Diwali har det blitt sprengt noe som mer minner om bomber enn fyrverkeri. Og dette har de funnet ut at er kult å gjøre inne på hostellet vi bor på til alle døgnets tider. Jeg møtte på noen av disse moroklumpene mens de holdt på med sine sprengninger og kunne ikke dy meg for å gi dem et par sannhetens ord om hva jeg syntes om denne pubertale oppførselen. Jeg tok frem min strenge bestefarsstemme og spurte hva meningen med å smelle slike bomber utenfor døra mi var, at det langt fra var morsomt og at de burde komme seg ut fort som svint. De tok det sikkert skikkelig innover seg der de slukøret tuslet ned en etasje med bestefarskjeft og flere usprengte diwalibomber i bagasjen.

This is Manipal

2009-10-14T16:55:00.016+01:00

Maiken foran hovedbygningen til universitetet i Manipal.

Manipal har vist seg å være en kjempeplass. Skulle jeg studert i India, ville jeg endt opp her. I dag skulle vi få en omvisning rundt på hele studiekomplekset, og det skulle ta en litt annen retning enn vi hadde trodd.

Men det startet som ventet. I et rom uten aircondition fikk vi en introduksjonstale fra en person høyt oppe i systemet. Deretter sto biblioteket for tur. Så skulle vi noen hundre meter ut i skogen til et sted som hadde helt grei utsikt over enda mer skog og som ellers kunne skilte med å være en utrolig varm plass (Og ja, som tidligere nevnt i bloggen så skal man ha på seg langbukse her. Ellers får du høre det).

Så startet de litt mer uventede postene på programmet. Vi fikk en guidet omvisning i hjemmet til selveste Doktor T. M. A. Pai, et hjem som nå var blitt et lite museum. Og hvem er så denne Doktor Pai? Jo, grunnleggeren av skolen. Jeg merket et historisk sus gå gjennom kroppen da jeg så arbeidsværelset hans, der han sikkert skrev sine taler til lærerstaben. For ikke å snakke om soverommet hans som han antakelig brukte til å sove, og der han oppbevarte sine elleve stokker. Eller rommet ved siden av som var hans personlige gynekolog-værelse.

På vei inn i huset der faktisk Doktor T. M. A. Pai bodde i store deler av sitt liv.

For det var akkurat på dette værelset Doktor T. M. A. Pai jobbet når han skulle jobbe hjemme.

Det var godt å få oppklart hvor denne Pai levde og åndet. Plansjene på veggen kunne fortelle at han blant annet har sagt: “If the interval between birth and death can be well used to cultivate friendships and do good things to one another, life acquires a purpose.”
Magefølelsen min forteller meg at han brukte perioden mellom han ble født på slutten av 1800-tallet til han døde i 1979 på å være en god venn og å gjøre gode ting mot andre. Skal jeg tro min egen magefølelse, og det skal jeg, så kan vi med hans egen definisjon slå fast at livet hans var meningsfylt. Fint for Pai. Jeg synes alle bør leve et like godt liv som Pai, men jeg synes ikke alle trenger å få hjemmet sitt omgjort til museum.

Og omvisningen rundt i Manipal var ikke slutt. Vi fikk deretter se et auditorium, og så ble vi losset inn på et nytt museum. Jeg trodde jeg hadde kommet inn på et slags zoologisk museum, men ved en nærmere titt var det raskt klart at det som lå og dyppet i de utallige spritboksene var døde mennesker. Døde fostre i alle aldere, siamesiske tvillingfostre uten lunger, der det ene hode så ut som var påsydd, kjønnsorganer, både oppkuttet og hele. Og det var ekte.

Rundt tuslet indiske familier med ungene sine. Mulig jeg har et anspent forhold til døden og menneskelik, men dette makabre museet er vel så langt unna det er mulig å komme en fornøyelsespark. På listen over steder jeg ikke under noen omstendigheter ønsker å overnatte, har dette museet nå overtatt ledelsen.

Gjennom et vindu kunne vi se noen større glasskontainere med hele menneskelik badet i sprit. Det er naturlig å spørre seg selv, og guiden, om slektningene til disse personene syntes det er fint at deres avdøde nå ligger framme til offentlig likskue, samtidig som de blir brukt av medisinstudenter til ulike eksperimenter? Du, det var ikke noe problem, kunne guiden berolige oss med. Disse personene hadde nemlig ikke noen familie. Å, nei. Da så.

Hvem synes vel ikke det er gøy å se på døde kropper?

Buksetvang i tropevarmen

2009-10-14T05:48:00.008+01:00

Å reise rundt i verden og måle alt opp mot kulturen hjemme i Norge er en dårlig ting. Man er en elendig turist som raskt vil gå på en og annen smell om man tror sitt eget land er suverent og at andres tradisjoner og ideer bare er vanskapte kopier av sine egne. I stedet bør man ifølge reiselæreboka tenke litt over at enhver kultur kun kan forstås ut fra seg selv; kulturrelativisme, som det så fint heter. Men et sted må det gå en grense mellom å være forståelsesfull og det å godta idioti. For min del går den ved påbud om langbukser på skolen når kvikksølvet holder på å sprenge seg ut av termometeret.

Vi er nå i studentbyen Manipal som huser 20.000 studenter - og ikke så mye mer enn det. I det store og hele en fantastisk studieplass, særlig i forhold til andre skoler vi har besøkt i det siste. Vi har vært her noen dager nå og følger undervisningen innen journalistikk og PR på Manipal Institute of Communcation sammen med universitetselever som tilhører det øvre sosiale sjiktet i India. Et lite knippe regler og holdninger gjør at jeg likevel ikke føler meg helt hjemme her. Blant annet må vi være inne på studentblokka vi bor på 23.30. Ellers så… ja, jeg vet ikke helt hva slags represalier studentblokkadministrasjonen har i verktøyskapet sitt, men en av fadderne våre kunne røpe at "they will definitively call your parents".

For jentene er kveldens innetid forståelig nok en time før guttene. Bare gudene vet hva slags synd og skam en kvinnelig student på frifot kan produsere mellom halv elleve og halv tolv. Og ja, her har man egne studentblokker for jenter og egne for gutter. Selvfølgelig. Et sted mellom tre og seks vakter passer kontinuerlig på at ingen av galt kjønn måtte snike seg inn i noen av blokkene. På flyplasser har man egne køer for jenter og gutter. Litt kjønnssegregering kan da ikke skade.

Jeg har såpass tiltro til unge indiske overklassestudenter at jeg synes de fortjener litt mer frihet og ansvar enn hva privatskolen i Manipal tildeler dem. Men når jeg legger hodet på skakke og skuler gjennom mine kulturrelativistiske briller, er jeg villig til å godta at det er slik det gjøres her. Uønsket natterangling og en hel del sosiale problemer kan sikkert unngås ved å bruke litt ortodokse innetider og tvang. Det har en hensikt. Dem om sitt.

Men buksetvang på skolen i tropevarme. Det ligger i krysningspunktet mellom idioti og tortur. Det er like meningsløst som å gå til Nordpolen i shorts. Skal jeg være på en skole og bli kjent med indere, har jeg et ønske om at kroppen min har overskudd til annet enn å drive med varmetransportering og svetteproduksjon. Indere har da bodd i disse omgivelsene og med denne varmen i uminnelig tider. På hvilket tidspunkt var det en luring fikk et eple i hodet og fant ut at bukse var så overlegent alle andre former for benklær?

Greit nok, jeg har selvfølgelig ingenting å klage over. Vi er her kun noen dager og India er ikke engang inne i sin varmeste periode. Og jeg har heller ingen burkapåbud å forholde meg til. Men likevel: Noen må ta ansvar for å si at keiserens nye klær er like praktiske som et banan-etui.

Klassen på ekskursjon med universitetet i Manipal. Bukser strengt påbudt. Legg merke til min demonstrative oppbretting av buksa så den går litt over ankelen.
(Forresten, mitt indiske mobilnummer er: +91 98 86 71 81 20)

En krempensjonist

2009-10-14T05:40:00.006+01:00

På slutten av den første dagen med omvisning på Manipal Institute of Communication hadde vi et møte med Dr. Kamath, en søt gammel mann på 88 år som plent nekter å pensjonere seg. Han var en av grunnleggerne av skolen for en mannsalder siden og denne sommeren skulle han tre av som direktør for medieskolen. Det endte bare med at de satte æres foran direktør på dørskiltet til kontoret hans og lite ser ut til å ha forandret seg.

Han har nok opptil flere ord med i laget i det fleste diskusjoner og avgjørelser på universitetet. Om han da ikke er opptatt med å lese seg gjennom sine 12 daglige aviser eller skriver innlegg til de 10-12 avisene han regelmessig skriver for. Eller dersom han ikke hamrer løs på sin antikvariske skrivemaskin for å fullføre sin bok nummer 46. Eller dersom han ikke sitter og lirer av seg historier fra gamle dager da han jobbet som journalist, redaktør eller utenrikskorrespondent til elever lærere og besøkende. Eller om han ikke sitter å mimrer høyt fra den gang han møtte Gandhi og Indias første statsminister Nehru, eller da han intervjuet Martin Luther King og det endte opp med at Martin Luther King nærmest intervjuet han istedenfor for å høre historier om Gandhi.

Det gir en god følelse å møte personer som har levd et godt og rikt liv. Selv om alderen nærmer seg tresifret, har sånne krempensjonister fremdeles mye å leve for. Denne Dr. Kamath nektet å si at han var 88 år gammel, 88 år ung derimot, ja, det var det han var. På slutten av møtet med han på skolen, inviterte han oss like greit hjem til seg selv senere på kvelden. Der, omkranset av utallige priser, utmerkelser og bilder av han omflakket av ymse a-kjendiser verden over, fortsatte han hvor han slapp tidligere på dagen. Kvelden avsluttet han med å synge med den stemmen han hadde til en sang han likte godt. Jeg håper jeg blir en sånn gammel og blid mann som sitter i hornet mitt på veggen og øser av gode minner, mens jeg tar en trall og knasker på litt pensjonistfavorittene kamferdrops og sukat.

Gammel jeg? Er du eldre enn deg selv kanskje?

Mangalore og Manipal

2009-10-13T12:02:00.009+01:00

De siste dagene har det vært en hel del bading og noen skolebesøk. Dagene kan vel oppsummeres slik: Blitt brun, brunfargen har flasset av og nå er jeg på god vei til å bli brun på ny. Vi har forflyttet oss til studiebyen Manipal, en drøy og ubehagelig (ettersom det er vanlig praksis å putte litt flere personer i en taxi enn antall seter) times taxitur unna Mangalore.

Mathias liker drage.

En lokal spiseplass uten meny, der vi bare pekte på det nabobordet spiste, viste seg å være en vinnerplass, selv om vi satt klemt oppe i vasken i den 8 kvadratmeter store 2. etasjen.

Så tar vi den rosa sangen, dere!

2009-10-10T14:44:00.009+01:00

Vi har vært på togtur fra Bangalore til den mye mindre plassen Mangalore. Turen er lang (11 timers togtur til 15 kroner på bra klasse), og da er gode råd og påfunn dyre om en ikke skal gå av med kjedsomhetsdøden. Ida Amelie og jeg tok fram våre barneskolekunnskaper i rim, takt og tone og skrev om det vi så, gjorde og tenkte. Kanskje en anelse internt. Men de 11 versene (vi hadde god tid...) er hentet fra togturens mange inntrykk; som at alle indere begynner å hyle hver gang vi kjører gjennom en tunnel, indiske menns ustanselige glaning på vestlige jenter eller at en rosa sari-bekledd mann danset, klappet og lagde hva man kan kalle leven opp langs midtgangen. Melodien og formen er hentet fra og inspirert av sangkulturen fra min storfamilies selskapsliv.

Familieselskapssangen om togtur i India.
Mel. Tordenskioldsvisa.

Nå er turen godt i gang
Det passer godt å lage sang
Lyrikken strømmer ut av oss
Versa kommer som en foss

Line tok en høneblund
Varte kun en liten stund
Våknet brått av lange blikk
Kjentes som et biestikk

Rosa sari; Klapp og sang
Gjennom togets trange gang
Under slør vi tok en titt
OPS, det var en transvestitt

Diskusjon ble hard og hett
Har Magnus eller Ida rett?
Banan slash mango, hva er best?
Og hvilken frukt blir spist av flest?

Nå skal frukten vises frem
Mangoens seier skal dras hjem
Frukten kappes så i to
æsj, det var en billes bo

Hvem må vi så passe på
Når toget videre skal gå
Må springe fort ved pauseslutt
Ja, det må Jan og Torgeir-gutt!

Så når blæra presser på
Er ei veien lang å gå
Og moro er det at din bæsj
Treffer bakken med et splæsj!

I tunnel når alt blir svart
Hyler alle dem med bart
Skrik og skrål, og fnis og fjas
Dette synes de er stas

Halvt døgn i en togkupe
Vi koser oss, det er lett å se
Munterhet og energi
Vi fylles opp med eufori

Time opp og time ned
Snart vi Mangalore får se
Reisen er et eventyr
Som på gode minner byr

Loffer du på ulendt vei
Skjer reisen også inni deg
Mye nytt som inntrykk gjør
Husk, det fins en åpen dør

Skrevet av Magnus W. Jacobsen og Ida Amelie Helgesen på togtur mellom Bangalore og Mangalore.

Ja, de peeeenga

2009-10-10T13:50:00.007+01:00

- Hvor mye tjener faren din?
En 15 år gammel indisk gutt ser spørrende på meg. Sammen med familien sin, sitter han på seteraden bak meg på toget fra Bangalore til Mangalore. Han har akkurat spurt meg om alderen min, hvor jeg kommer fra og hva jeg gjør i India. Deretter, som spørsmål nummer fire, faller det han helt naturlig å spørre meg om størrelsen på min fars lønningspose.

Som nordmann; hva svarer man på sånt? 90 prosent av indere har ikke jobb på det organiserte arbeidsmarkedet, resten har svært varierte arbeidsrettigheter og mange har ikke jobb i det hele tatt. Ifølge FN tjener syv av ti indere mindre enn to dollar dagen. Vårt velferdssamfunn med to-tre-fire prosent arbeidsledighet og usammenlignbare lønninger må fortone seg som absurd. Etter at han gjentok spørsmålet noen ganger mumlet jeg en gjennomsnittelig norsk lønning, hvorpå 15-åringen gjorde store øyne og lurte på hva i alle dager faren min jobbet med.

Hans egen far jobbet som fotograf. Han tjente sikkert bra på det. Jeg spurte aldri. Jeg har aldri stilt et sånt spørsmål til noen andre heller. Faren, med en litt mer ustø engelsk enn sønnen, lurte mest av alt på hvor mye mitt lille kompaktkamera kostet. Liknende spørsmål om hva kamerautstyret mitt koster har jeg fått flere ganger i India. At jeg hadde speilreflekskamera og kamerautstyr til nesten ti ganger verdien av mitt kompaktkamera i sekken foran meg, følte jeg liten trang til å snakke om. Heller ikke at resten av klassen satt med laptoper, mp3-spillere, film- og speilreflekskameraer og annet digitalt utstyrt til en verdi av et høyt og ukjent antall indiske årslønninger.

Mye handler om penger i India. Enten det handler om å skaffe penger for å unngå å sulte i hjel eller for å vise verden hvor rik du er. Jeg liker ikke ulikheten i India. Landet har flest personer i gruppen ekstremt fattige i verden, samtidig som landet huser personer som er så vulgært og smakløst rike at det bare er trist å høre om. Som vestlig turist føler jeg meg urettferdig rik på bekostning av mange andre. Jeg har ingen gode argumenter for hvorfor jeg som student kan reise rundt og hive i meg alt jeg orker av mat på gode restauranter hver dag og bruke rupi (den indiske valutaen) som om det var monopolpenger, mens store deler av India har et lite rismåltid om dagen som eneste form for lønn.

I India ser ikke de gigantiske ulikhetene mellom fattig og rik, lavkaste og høykaste ut til å være noe å bry seg om. Det bare er sånn. Kastevesenet holder effektivt store befolkningsgrupper nede. Nederst på rangstigen under de fire hovedkastene finner du de kasteløse, dalittene, ”the untouchables” eller ”Children of God”, som Mahatma Gandhi kalte dem. Undertrykt barn har mange navn. Som lavkaste eller kasteløs har du lite du skulle sagt, som kasteløs slumbeboer overhodet ingenting. Om for eksempel myndighetene bestemmer seg for å rydde et slumområde i en by for å få plass til et kjøpesenter, er det få som hever et øyebryn over at tusener mister alt de eier. Den som derimot på noen måte krenker en av de mange kuene som vandrer gatelangs i Indias storbyer, risikerer å bli slått i hjel. I samme slengen, og noe mer kuriøst, kan det legges til at India også har sykehus for insekter, mens de færreste indere har skikkelig tilgang på lege.

Kastevesenet ble offisielt fjernet med et pennestrøk i 1947 da India ble selvstendig fra Storbritannia. Likevel er denne formen for diskriminering i høyeste grad i live i dagens India. Merkelig nok gir de samme myndighetene, som sier at kastevesenet ikke finnes, ut legitimasjonskort til alle indere om hvilken sosial bakgrunn de har, deriblant kaste. Riktignok er dette for å kunne motvirke kastediskriminering, men slik motvirkning har til nå hatt ganske begrenset effekt. Kastevesenet er fremdeles i levende live i India. På landsbygda har ikke kasteløse lov til å eie egen jord. Mange kasteløse har fått både seg selv og sin familie drept, lemlestet eller voldtatt i forsøk på å endre på dette. Det er lissom ikke måte på hvor respektløst man kan behandle kasteløse.

I litt mer hverdagslige omgivelser kan du se kasteforskjeller i forhold til hva slags arbeidsoppgaver den enkelte har. I butikker er det stor forskjell på hvem som utfører ulike arbeidsoppgaver. En mann som vasker vinduskarmer kan ikke vaske gulvet; også gulvvask er en kasteløs arbeidsoppgave. Og du kan jo gjette deg fram til hvem som vasker doer, klær eller feier gatene.

For et par dager siden møtte klassen en kasteløs lærer. Som kasteløs opplever han at elever ikke følger med, ikke viser han et dugg av respekt og at studenter ikke trenger noen andre grunner enn at han simpelthen er kasteløs for at de skal mislike han sterkt. Det virket som om han stortrivdes med å snakke om undertrykkelsen av seg selv og sine medkasteløse. Han står gjerne på barrikadene for sine rettigheter, og skriver ofte innlegg til aviser om kastesystemets forkastelighet. Men avisene som han sier stort sett er styrt av de øverste kastene gjemmer seg bak sin redaksjonelle frihet og trykker ikke slike innlegg.

Etter at noen av de ansatte på hotellet hadde vært innom møterommet vårt for å servere te og kaffe, sa han at han merket at disse ansatte mislikte temaet han tok opp med oss, ja, egentlig at han snakket med oss i det hele tatt. Gjennom å fortelle om kastesystemet fra sin synsvinkel gjorde han skam på og var en forræder mot India. Det var han i hvert fall overbevist om at de mente. Og det var reaksjonen han vanligvis fikk når han brakte temaet på banen. - De hører på første setningen og deretter blir jeg bare ignorert, fortalte han.

Som fundament i det hinduistiske kastevesenet er en tro på at man gjennom gjenfødelse tar steg opp og ned på rangstigen i forhold til hvordan man lever i hvert enkelt liv. En kasteløs har i sitt forrige liv hatt lite suksess med hvordan han håndterte både sitt karma og darma (hinduistiske plikter og handlinger), og ettersom denne personen har levd dårlig i sitt forrige liv, er det kun fortjent at han ender opp som kasteløs eller enda verre, et dyr (Det er forresten ikke så verst å ende opp som ku). Lever han livet bra, kan belønningen være medlemskap i en mer lukrativ kaste i neste liv.

I Norge får vi gang på gang høre hvor viktig og universale menneskerettighetene er. Med det i bakhodet er det brutalt å se hvor lite India er opptatt av at alle mennesker er født frie og like. Og om noen tiår er dette verdens mest folkerike land. Selv om India selv kjører flere kampanjer som skal gi noen av de mange hundre millionene av Indias fattige et bedre liv, er det ikke mange rupiene som faktisk kommer fram etter at alle statens tro og utro tjenestemenn har forsynt seg. Det sies at 40 prosent av den indiske statskassa går rett ut i korrupsjon. Og korrupsjon har vel aldri hatt en tendens til å komme de på bunnen av samfunnets rangstige til gode.

I byene er kastevesenet mindre synlig. Der har tykkelsen på lommeboka tatt over som viktigste kriterium for hvem du er. Selv om Indias økonomi er blant de raskest voksende i verden, øker antall fattige like raskt. Uansett om du bruker hinduisme eller kapitalisme som målestokk, er det enorme forskjeller på folk i India i dag. Og sånt endrer seg ikke over natten.

Da klokka klang...

2009-10-06T18:28:00.014+01:00

Vi har de siste dagene flyttet oss fra Bangalore til den mye mindre byen Mangalore. Her er noen bilder av barna fra en skole for vanskeligstilte barn som vi besøkte i Bangalore. Her var både skole og fotografering populært.

Jeg bad om et hoppebilde, og plutselig så alle barna på hele gårdsplassen ut som små hoppestokker. Denne jenta ville bare ikke stoppe.

Indias IT-hovedstad på bakkenivå

2009-10-05T20:37:00.009+01:00

I går og i dag ble det en hel del blogginnlegg i samme slengen grunnet ubegrenset tilgang på bærbar data, kombinert med internettsølibat fram til nå. Før jeg dro var jeg overbevist om at hvert gatehjørne hadde internett-tilgang, men selv om Lonely planet-guideboka vår sier at internettkafeer spretter opp overalt som paddehatter i Delhi, vil jeg etter de siste dagene ganske hardnakket påstå at bokas forfattere tok seg visse kunstneriske friheter da de skrev det. Så da gjenstår å se hvor ofte det kommer oppdateringer her, men komme skal de, om så i ujevn kengurufart.

Vi har nå tatt fly fra Delhi og kommet oss til Indias IT-hovedstad Bangalore, eller Bengaluru som vel er det korrekte navnet nå, og her er ikke internettilgang noe problem. Byen ser ganske så mye mer moderne ut enn Delhi, varmen er ikke fullt så hissig og her har vi til og med trådløst internett på hotellet. Men selv om byen er vestlige IT-selskaper sin outsourcingsfavoritt, huser Indias senter for romfart (som har planer om å sende en mann til månen rundt 2020) og i mange sammenhenger er symbolet på Indias økonomiske vekst de siste årene, er det nok en del som har stått på stedet hvil de siste årene i byen. For eksempel det lokale markedet som vi besøkte i dag.

Jeg har ikke vært klassens ivrigste på å ta bilder på denne turen. Men på dette markedet var det mange fotogene og fargerrike folk, som jeg legger ut noen bilder av her.

På onsdag går turen videre til Mangalore/Manipal der vi blant annet skal besøke to skoler over en ukes tid. Halvparten av vår 12 elever+2 lærere store reisegjeng skriver blogg, dette er jo tross alt journalistikk og info-studenter, så det er forhåpentligvis mye bilder og gode observasjoner der. Linkene til disse bloggene ligger på menyen til høyre, og her:
Mathias sin blogg
Sandras blogg
Siljes blogg
Ida Amelie sin blogg
Renee Sabines blogg
Maikens blogg

Taj Mahal: Erketurist for en dag

2009-10-04T13:00:00.007+01:00

Lørdag:
Så var vår mest dedikerte turistdag kommet. Vi brukte nesten et tosifret antall timer i buss for å komme oss fram og tilbake til Agra der man finner det turistomsuste byggverket Taj Mahal. Vi gjorde som turister flest: vi kom, vi så, og vi tok minnebrikkevis med bilder av Indias mest kjente turistattraksjon. Taj Mahal er et marmormonument reist av kremen av 1600-tallets bygningsarbeidere, 20.000 i alt, etter plan og idé av keiser Shah Jahan som ville minnes sin andre kone, som døde mens hun fødte deres 14. sønn i 1631. Litt over 20 år senere var byggverket ferdig, men da begynte ting å skjære seg for keiseren som kastet penger rundt seg til flere superambisiøse byggeprosjekter på en gang. Shah Jahan ble styrtet fra tronen av sin egen sønn, Aurangzeb. Samtalen mellom far og sønn må ha foregått omtrent slik: ”Du pappa. Jeg har en god og en dårlig nyhet til deg. Den dårlige er at du ikke lenger får være konge fordi du bruker alt for mye penger og at jeg dermed må låse deg inne i et fengsel. Den gode, derimot, er fengselscellen din har førsteklasses utsikt over Taj Mahal.”

Og slik gikk det til at Shah Jahan satt i en fengselscelle de resterende ti-tolv årene av sitt liv tittende bort mot sin gigantiske kjærlighetserklæring av et byggverk. Far-sønn-forholdet var ikke verre enn at hans egen kiste har fått plass inne i Taj Mahal rett ved siden av sin kjære kone nummer to.

Vi var der ikke alene.

Dette hyggelige paret og deres venninne i bakgrunnen forlangte å bli tatt bilde av på Taj Mahal.

Og resten av denne vennegjengen forlangte flere bilder sammen med oss.

En OK+ skolehverdag

2009-10-04T12:35:00.009+01:00

Fredag:
Dagene har gått ganske i ett siden vi kom til Delhi. Vi har besøkt en hel del severdigheter, sett mange gamle byggverk og gjort unna en del poster på skoleprogrammet. Det skal vel godt gjøres å fortelle om besøk på steder som Red Fort, Qutb Minar og den norske ambassaden på en flammende og spennende måte. Så da dropper jeg det. Men hyggelig har det vært. Og de kunne bygge svære og imponerende hus i gamle dager disse inderne. Ordentlig flinke har de vært.

Klassen vår må være enhver drosje- og rickshawsjåførs drøm. Om prisen for en kjøretur er to eller tjue kroner merkes lite på pengene vi får fra Lånekassa, og selv har jeg vel nesten til gode å prute på noe som helst, og jeg runder gjerne opp om jeg er i godt humør. Og humøret mitt er det ingen ting å si på.

I tillegg til å betale rikelig må man regne med å bruke god tid om du skal forflytte deg til hjuls. Inkludert et lite stopp med taxibytte, brukte jeg to og en halv time på under en mil i luftlinje med taxi og rickshaw. Det er ikke vanskelig å gå samme distanse dobbelt så raskt på ski. Alt dette tidssløseriet skyldes mest av alt rushtrafikken, men også en sjåfør som ikke snakket engelsk, nektet å se på kartene jeg hadde med og syntes mine veiforslag var verdiløse. Da vi omsider kom fram ville han selvfølgelig ha mye mer betalt enn avtalt fordi turen tok lenger tid enn han hadde regnet med. Og siden jeg da hadde fått ganske dårlig tid, gav jeg han alle de fem kronene på toppen av ”the special price” han selv hadde foreslått.

Det kan virke som vi bare farer rundt og er turister på Lånekassas regning, men det stemmer nok ikke helt. I går brukte jeg hele ettermiddagen og kvelden på å intervjue folk til reportasjen jeg skal skriver her nede. Og jeg har også fått avtalt et besøk i en landsby tre timer utenfor Dehli med tolk og transport. Gøy når ting fungerer, og gøy å møte engasjerte, dyktige og hyggelige folk som både vil og kan hjelpe meg med det jeg prøver å få til.

I morgen, lørdag, skal vi dra til Taj Mahal (som er det du ser i bilde på toppbanneret på denne bloggen), monumentet bygget av keiseren Shah Jahan som et minnesmerke etter hans andre kone. Plassen er uansett obligatorisk for enhver turist i India.

Til nå har jeg tatt veldig få bilder. Etter jeg tok Austral-asiatisk kulturstudium sitter jeg igjen med tusenvis av bilder av mennesker på og ved turistattraksjoner, så jeg merker at jeg ikke er like "trigger happy" på kameraets utløserknapp som jeg var for to år siden. Men i morgen får jeg vel ta på meg Canon-grunnutrustningen, knipse vilt og ta det påkrevde ”gjør peace-merket mens du smiler foran en gammel bygning”-poseringen. Fint blir det.

Mathias har funnet seg en kompis på Qutb Minar.

Første dagen i India er lengselen stor etter Norge.

Mingling.

Ny i Delhi

2009-10-04T12:28:00.004+01:00

Onsdag/Torsdag.
Da har vår India-tur forlatt startblokken, kastet loss og heist seil. I det hele tatt, vi har kommet oss vel fram til Delhi, nærmere bestemt New Delhi, som bare er en litt mindre og nyere del av hovedstaden som med stort og smått huser rundt 15 millioner indere. Eller var det 10 eller 20?Befolkningstallene fra storbyer i India kan ofte virke som ren gjetning. Mange lever i slummen eller gatelangs, og mange sesongpendler fra landsbygda. Delhis øverste minister" Sheila Dikshit (forøvrig et fantastisk navn) bør kanskje be alle sine innbyggere om å la seg innskrive i manntall.

Turen hit har gått overraskende greit. Ingen bortkomne sekker eller personer, hyggelig passkontrollører, taxier som kjører dit de skal samtidig som de gir oss en kjapp innføring i hvor godt regelløs trafikk kan fungere. Hva skal man med vikeplikt når den størstes rett fungerer like bra? En skulle tro at trafikk basert på slike regler var ganske farlig. Men da jeg spurte en taxi-sjåfør om det var mange trafikkulykker i Delhi kunne han berolige meg med at, nei, det var ikke så mange trafikkulykker. Men ganske mange personer blir truffet av biler, da, la han til.

Dagstemperaturen kommer visstnok opp i klamme 38 grader, og jeg har allerede funnet ut at alle de genserne jeg pakket med meg, sannsynligvis ikke vil bli brukt mer enn en gang i løpet av turen, nemlig som soveposesubstitutt da vi overnattet på gulvet på Gardermoen for å rekke det morgenfriske flyet vårt med kurs for Amsterdam/Delhi.

Vår flotte overnattingsplass på lekeområdet på Gardermoen.

Turen går til India

2009-09-28T12:59:00.003+01:00

Da synes jeg det var på tide å tørke av støvet fra denne reisebloggsiden. To år er gått siden jeg reiste av gårde på Austral-asiatisk kulturstudium med Høgskulen i Volda sammen 30 andre studenter, og denne høsten står Reportasjearbeid i India på timeplanen. Avreise er tirsdag 29. september og de neste ukene skal 12 elever og to lærere ture rundt i India. Dette blir knakanes kjekt!
Planen er å holde denne bloggen godt oppdatert, så følg med :)
Reiseplanen foreløpig er:

Tirsdag29.9./onsdag 30.9: –søndag 4.10: Delhi og Agra(5 netter)-
Søndag 4.10. –tirsdag 6.10/onsdag 7.10: Bangalore (2-3 netter)
-Tirsdag6.10./Onsdag 7.10. –mandag 12.10: Mangalore(5-6 netter)-
Mandag 12.10. –lørdag17.10: Manipal (5 netter)-
Lørdag17.10. –ca lørdag 24.10: Goa (6-7 netter)

Og etter det har Mathias og jeg tenkt oss til en liten plass som heter Pushkar der Indias årlige kamel-happening finner sted, deretter til Varanasi og mulig endeplass i Calcutta. Sannsynligvis kommer vi hjem 19 november.

På vei hjem

2007-12-19T14:18:00.000Z

Da var omsider dette halvåret ved veis ende. Jeg sitter nå på flyplassen i Kuala Lumpur og det er et par timer til flyet som skal ta oss til Amsterdam har avreise. De siste dagene levde vi et rolig strandliv i Thailand. Det ga lite julestemning av å ligge på stranden med selgere som skriker ”Masaaaasj” inn i øret på deg eller som prøver å selge fløyter ved smått enerverende å blåse på dem hele tiden. Uansett, så har halvåret langt fra vært stilleliggende på en strand. Vi har gjort fantastisk mye bra gjennom dette austral- asiatiske kulturstudiet og jeg håper jeg har klart å formidle litt av det vi har opplevd på en ålreit måte her. Til slutt i denne 53-innleggs-bloggen vil jeg klisjepreget takke denne fantastiske klassen og gjengen som gjorde oppholdet uforglemmelig.

AA-klassen i Hiroshima i Japan. Vi har blandt annet lært å gjøre peace-tegnet hver eneste gang vi ser et kamera.

Klassetur i Thailand

2007-12-15T11:30:00.000Z

De siste dagene har vi tilbrakt på Pine Bungalow, en ganske øde bungalow-plass vest for Krabi i Thailand. Det var vanvittig godt å slappe av på stranda, eller lese en bok i en av de mange hengekøyene som hang mellom palmetrærne der. En av dagene leide vi for øvrig mopeder, så Kjetil og jeg turet innom både Ao Nang og Krabi med med Synnøve og Anni bakpå (klassisk gutte-jente-deling av oppgaver).
I går flyttet vi oss derimot over sundet til Reiley der nesten alle fra AA-klassen befinner seg for øyeblikket. Nå er vi faktisk 17 av 30 stykker, som vil si nesten alle som ikke allerede har reist hjem til Norge. Det var stas å møte resten av folket og høre hvordan de har hatt det på sine strabasiøse reiser. Mange synes 4 måneder har vaert lenge nok på reisefot og gleder seg til å komme hjem. Men noen lune dager på stranden i førjulstrida skader vel ingen.

Plutselig er vi mange flere.

Pine Bungalow

Ei Pina Kolada på Playa'n er ikke akkurat dumt...

One night in Bangkok og paraplydrinker på stranden

2007-12-10T08:04:00.000Z

”One night in Bangkok” heter den mest kjente sangen fra musikalen Chess. Vi fulgte rådet og tok nettopp EN natt i Thailands hovedstad med rundt 6 millioner innbyggere. Vår korte visitt ble vel litt preget av at vi hadde sittet et ukjent antall timer på en trang buss på en humpete jordvei over grensen fra Kambodsja til Thailand. Noe slitne var vi, men vi klarer jo å ha det hyggelig likevel. Uansett, så kom vi fram lørdagskveld til et festpyntet Bangkok. Hvorfor? Den Thailandske Kong Rama den 9. fylte nemlig 80 år den 5. desember. Jeg er usikker på hvor lenge de har tenkt å feire han, men de holdt nå fortsatt koken disse to dagene. Måten de feirer på er å lyse opp gatene med masse lys og kle seg i gule tennis-skjorter. Så det kan virke som om ingen har skiftet klær den siste uken. Gulfargen er for å hedre kongen som ble født på en mandag, og mandagens farge er gul i Thailand. Etter å ha sittet over 60 år på tronen har denne kongen oppnådd en såpass høy status at han har blitt et normalt tapetsubstitutt i de fleste thailandske hjem.

Med vår høytragende grønne profil, samt smått lei av humpete grøfteveier, fant vi det for godt å fly videre fra Bangkok til Krabi på søndagen. Nå er vi klar for å tilbe solen de resterende dagene, så det var litt irriterende å ankomme en regnbefengt flyplass. Etter litt fram og tilbake fant vi ut at vi skulle finne oss en litt øde plass et stykke utenfor Krabi med en koselig strand, der det skulle være mulig å slappe av/skrive ferdig oppgave (stryk det som ikke passer). Så nå ser jeg fram mot late dager, mye sol, bøker og pina kolada på stranden. Det andre lyset på adventsstaken er tent, så nå er det skikkelig julestemning her i bungalowen.

Koslig spisested i Bangkok

Tatt på fersken: Kong Rama 9. er en folkelig konge med akkurat de samme banale behovene som oss andre… Dette blir dokumentert i utallige forskjellige bilder som pryder Thailand i desember.

Kambodsjas fortid

2007-12-10T07:55:00.000Z

Det er mye som kan sies om Kambodsja. For oss nordmenn kan det være artig å finne ut av at Nattønskes kjenningsmelodi ”Vårsøg” viser seg som en stor hit i landet. Men det er andre landeplager som har satt dypere spor i landet til det khmerske folkeslaget.

Kambodsja har en blodig fortid som de langt fra har klart å kvitte seg med. Vi skal ikke mer enn rundt 10 år tilbake for å finne siste rest av folkemordet som er ganske umulig å forstå.
Pol Pots Røde Khmer tok makten fra 1975 til 1979. Det var strengt tatt 4 år for mye. På
denne tiden klarte han å utrydde en fjerdedel (1.7 mill) av sin egen befolkning gjennom det som er kjent som folkemordet i Kambodsja. Pol Pots maoistiske styresett er noe av det sykeste verden har sett. Over natta forandret denne kommunistiske gjengen Kambodsja til et slaveland. De forandret rett og slett tidsregningen til år null og ingen hadde noen som helst rettigheter. Alle ble kommandert til å arbeide uten lønn og den minste form for motstand ble straffet med døden. Sovnet du på jobb ble du drept. Drept ble du kanskje uansett. Folk med kunnskap var farlig og kunne du lese var du så godt som død. Som Røde Khmer forklarte det: Alt sykt må skjæres bort. Den beryktede torturleieren S-21 i hovedstaden Phnom Penh ble et symbol på all grusomheten som oppstod. Av alle ting så ble byene nærmest rensket for mennesker. Nå skulle alle bo på landet og dyrke jorda og i god kommuniststil skulle ingen eie noe som helst, det gjaldt tydeligvis også menneskerettigheter.

Pol Pots, som i sin ungdomstid ikke brydde seg om politikk og som vennene mente ikke kunne gjøre en flue fortred, hadde forvandlet seg til en av tidenes verste tyranner og satte i gang dødsmarsjer. Han klarte til og med å få et eget ord i ordboka som omfatter det å systematisk drepe sitt eget folk (auto genocide). Gjennom historien har mange herskere satt i gang enorme utrydningsprosesser. Men sannsynligvis aldri før hadde en leder gjort det mot sitt eget folk – naturlig nok. Selv om Røde Khmer mistet makten i 1979, hadde Pol Pot så mye innflytelse i landet at han var den reelle lederen helt fram til 1997, før han døde i 1998. Hundretusener døde i flere blodige kamper på 1990-tallet. Og trist nok hadde han ikke hatt denne innflytelsen uten USA sin hjelp. Pol Pots Røde Khmer var nemlig en fiende av USA sin fiende (Vietnam), og derfor ble han backet opp med ressurser fra statene. Ingen av Røde Khmers ledere har enda blitt dømt for det de har gjort. Men flere sitter likevel i fengsel. Til neste år skal de fengslede lederne til pers, for en domstol som mulig blir finansiert av – hold dere fast – USA.

Hovedstaden Phnom Penh har forandret seg mye siden Pol Pot ledet landet. Her er en liten del av den velstelte residensen til kongen.

Ei litta rapport fra Kambodsja

2007-12-07T12:37:00.000Z

Vi har kommet oss over til Kambodsja. Vi kom til Phnom Penh, der vi var to små dager.
Vi dro på en av de dyreste restaurantene i Phnom Phen som har fått plass under Splurge-spalten (sløsing) i vår faste reisebok Lonely Planet. Vi måtte ut med nesten femti kroner for mat og drikke. Au-da. En skikkelig budsjettkiller. Dagen etter fikk vi sett på det overdådige slottet til kongen i landet. Ganske så fint faktisk. Ellers tittet vi litt på apene og elefantene som sedvanlig tuslet rundt i byen, og tittet innom et marked som blant annet solgte levende høner i bunter. Litt kjipt at tidsbudsjettet vårt er så stramt som det er og at vi ikke får slått oss ned ordentlig noen steder. Men vi får i hvert fall sett en hel del, og vi har det hyggelig i samme slengen, så da skal man ikke klage.

Fra Phnom Penh tok vi buss (og ikke den altfor dyre båten) opp til Siem Reap, som har verdens største tempelområdet i sin bakgård. Dette fantastiske området som heter Angkor. Vi sto opp lenge før sola stod opp, for nettopp å se sola stå opp fra disse ruinene. Vi leide to tuk-tuker som kjørte oss rundt hele dagen for småpenger. Disse søte tuk-tukene er sannsynligvis indiskinspirerte framkomstmidler der en vogn blir festet til en moped eller scooter og har en toppfart på kanskje 25 kilometer i timen. Bedagelig, koselig og billig transport.

Det relativt kjente Angkor Wat ved soloppgang. God stemning.

Morgenvask i Angkor Wat-ruinene.

Mange av ruinene holder paa med en evig brytekamp mot naturen. I disse ruinene ble mye av filmen Tomb Raider spilt inn.

Turister paa tur foran den enorme muren som rammer inn den gamle bykjernen av Angkor. Den er seks meter i bredden og har sannsynligvis krevd en og annen arbeidsøkt.

Klassisk situasjon i Kambodjsa. Kjørende rundt i tuk-tuker med masse barn rundt som skal selge masse rart.

Selv om vi stod opp halv fem var vi ikke alene under soloppgangen ved Angkor Wat - tempelet.

Kjetil hadde med ett en følelse at noen stirret på han...

Happy Herbs pizza florerer i Siem Reap. Det skulle vaere mulig å gjette seg til hva slags vekster som gjør deg så glad. Streite som vi er stod vi over maten her.

Her kan du kjøpe kaklende høner buntvis.

Her skal det lastes. Med en person paa toppen kjører denne todelte lastebilen med dopapir

til den store sølvmedaljen. Med saa mye dopapir er det rart at ikke et eneste offentlig toalett i landet tilbyr papir...

I Kambodsja spiser de alt. Gresshopper, biller, ikke en gang fantasien stopper dem.

Mat er mat

2007-12-07T12:36:00.000Z

I Ho Chi Minh spiste vi en ganske interessant lunsj. Kjetil og jeg skulle få i oss litt mat og stakk innom en hyggelig familiedrevet plass. Når vi kom inn var det tydelig at de allerede hadde bestemt hva vi skulle spise. Idet vi fikk menyene bare pekte damen på ”russisk sau”, og som kulturstudenter nikket vi og mumlet ”tja, hvorfor ikke”. Men vi ville ha noe brød til så vi pekte på brød og sa tydelig ”bread”. Da pekte damen uten en mine på ”Fried chips”. Kjetil og jeg er ikke vanskeligere å ha med å gjøre enn at vi bare nikket på det å. Kjetil bestilte seg vann, men da damen kom tilbake hadde hun bare med seg appelsinsaften ”Twister”. (Hvor tar hun det fra?). Sammen med våre ni tynne fried chips fikk vi selvfølgelig servert små, søte skåler med sukker (!?) og ketchupen smakte ikke noe annet enn rips. Et spisested med sjel her altså.

Kjetil syntes det var stas med sukker og rips paa pommes frit'sen.

Tunneler og krigsforbrytelser fra Vietnam-krigene

2007-12-07T12:34:00.000Z

Dersom du ikke liker historie kan du pent droppe å lese dette innlegget. Vi har nemlig hatt en dag her i Saigon/Ho Chi Minh som stort sett har vært viet til Vietnam-krigene. Og med min notoriske skrivekløe er jeg nødt for å få med litt om de dramatiske krigene som skrev landet inn i vestlige historiebøker i denne bloggen.

I dag har vi først vært noen mil utenfor Saigon/Ho Chi Minh og sett på hvordan tunnelene på Cu Chi fungerte. Vi har krabbet gjennom relativt lange huler og sett litt på hvordan frigjøringsstyrkene levde og kriget under både den franske krigen og den amerikanske krigen i Vietnam. På skoler i Norge lærer man stort sett bare litt om ”Vietnam-krigen”, som var mot USA (1965-1975), mens kolonikrigen mot Frankrike (1946-1954) vel knapt blir nevnt. (I tillegg kriget Vietnam mot Japan tidlig under andre verdenskrig og mot Kina og Kambodsja etter at USA hadde trukket seg ut). Felles for begge krigene var at tunneler ble tatt i bruk som gjemmesteder og kamparena. Disse enormt lange og særs trange tunnelene var ikke spesielt planlagte. Men ettersom vietnameserne kriget mot utstyrs- og ressursmessig overlegne vestlige land, var det mest naturlige å drive geriljakrig der man gjemte seg selv og utstyret sitt i de etter hvert så sinnrike tunnelsystemene.

Kort beskrevet var krigen mot Frankrike en krig der Vietnam ville løsrive seg fra Frankrike. Ho Chi Minh fikk stor oppslutning i Vietnam og erklærte landets selvstendighet rett etter 2. verdenskrig. Dette endte i den ni år lange frigjøringskrigen mot Frankrike som Vietnams geriljastyrke Viet Minh gikk seirende ut av. Den amerikanske krigen drøyt ti år senere var kun ideologisk motivert, der Vietnam holdt på å bli kommunistisk, og USA så seg nødt til gripe inn for at man ikke skulle få en dominoeffekt der hele Sør-øst Asia skulle bli kommunistisk.

Ho Chi Minh ble både grunnleggeren og den samlende helten i Vietnam etter frigjøringen fra Frankrike. For denne innsatsen ble han belønnet med å få landets største by, Saigon, oppkalt etter seg. Offisielt heter den nettopp Ho Chi Minh den dag i dag. I tillegg har han blitt portrettert på intet mindre enn alle Vietnams pengesedler og han kan også beskues på enhver vegg i Vietnam. Det er ganske snålt; så og si alle vietnamesere har et bilde av denne skjeggete, søte krigeren på veggen sin. Han må være en bra kar. Ho Chi Minh rakk nesten å gå seirende ut av krigen mot verdens største supermakt, da han døde i 1969. På dette tidspunktet stod halve USA med antikrigsplakater og Vietnam-krigen hadde utartet seg til akkurat den bunnløse politiske og militære hengemyren som Frankrikes tidligere president Charles De Gaulle hadde advart mot.

Cu Chi-området er blitt beskrevet som det mest bombede og ødelagte området i verdens krigshistorie. Etter hvert som USA skjønte hvor sjanseløse de var mot Vietnams tunneltaktikk, fant de like greit ut at de ville jevne de mest sentrale tunnelområdene til den kommunistiske frigjøringsstyrken som amerikanerne kalte Viet Cong. I tillegg til hyppig bombing og etter hvert utstrakt bruk av kjemiske stoffer som napalm, fikk alle amerikanske bombefly ordre om å slippe fra seg alle bombene de måtte ha til overs i nettopp Cu Chi-området. Napalmen sørget for at trærne visnet bort mens bombene ødela store deler av tunnelene. Det en gang så fruktbare området som ble brukt til matproduksjon og rekreasjon for Saigons overklasse så ikke lenger ut. En annen ting med amerikanernes krigføring som ikke gav store utslag under krigen, men som sees i dag, var at noen av de kjemiske stoffene amerikanerne brukte ikke akkurat var sunne. Vietnameserne som ble utsatt for det merket ikke noe den gang, men neste generasjon har i veldig mange tilfeller blitt født med alle mulige slags skavanker. På vår vei ut til disse tunnelene var vi også innom en plass der noen av disse ofrene jobbet. Som nevnt i et annet blogg-innlegg på denne siden; krig er en uting.

Krigens skader fikk Kjetil og jeg også innprentet da vi var på det ganske kjente krigsmuseet her i Ho Chi Minh som før bar navnet ”Museet for amerikanske og kinesiske krigsforbrytelser”. Her får du ikke akkurat servert amerikanernes versjon av krigen, men snarere enn versjon der amerikanerne blir fremstilt som menneskerettighetsbestridende villsvin, som brukte de råtneste metodene uten å ha noe som helst grunn til det. Av utstillingen kan nevnes store glass med diverse misfostre etter amerikanernes kjemiske krigføring. I tillegg var det bilder av amerikanske soldater som torturer og dreper gamle og unge vietnamesere på de mest hasardiøse måter, eller smilende med hvert sitt vietnamesiske hodet i hånden i rene Abu Ghraib-stilen. Samtidig har museet samlet sammen det meste den har funnet av amerikanske unnskyldninger for sin krigsførsel. Spennende var det uansett.

En klaustrofobisk gjeng paa vei ned i en tunnel.

Tidlig morgen på togstasjonen i Ho Chi Minh. Vi er trøtte. Jeg tar bilder.

God gang i Hoi An og Nha Trang

2007-12-02T11:56:00.001Z

Etter småharde senger på nattoget fra Vietnams hovedstad til Hoi An, møtte vi mer eller mindre planlagt Ragnhild, Live og Kine i denne nylig oversvømte byen. De hadde allerede vært i Hoi An noen dager, og anbefalte både hotell og skredder, så vi tuslet litt i den trioens fotspor under vårt opphold i Hoi An. Det ble mye skreddersydde klær og sko i løpet av disse to-tre dagene. Urealistisk lave priser og veldig bra. Vi fikk også tatt oss et par runder rundt i gamlebyen som står på Unescos verdensarv-liste. Fra Hoi An tenkte vi skulle klinke til med et nytt transportmiddel, nemlig sovebuss. Denne turen fra Hoi An til strandbyen Nha Trang tok omtrent 12 timer, og gav i hvert fall ikke meg mange timene med søvn. Vi kapret fire av de fem sengene helt bakerst, den siste inntok en hyggelig vietnameser som kunne gi meg litt Vietnam-facts.

Gjennomsnittslønnen i Vietnam er 200 dollar i måneden, noe som tilsvarer litt over 30 kroner dagen. Til sammenligning har en person med årslønn på 350 000 kroner i Norge nærmere 1000 kroner å rutte med daglig. To forskjellige universer med andre ord. Vietnameseren på sovebussen undret seg over hvordan jeg hadde råd til å reise til andre land. Slik han så det var det to muligheter til å finansiere en slik tur; enten hadde jeg abnormt rike foreldre som sponset meg i huet og ræva ellers så hadde jeg ranet mine foreldre, slekt og venner. Jeg forklarte han ett og annet om Onkel Lånekasse som blar opp sjekkheftet for å hjelpe fattige studenter som oss til å dra på slike turer, og han syntes det var et flott system.

Selv var han elektroingeniør og var blant de fem prosentene som tar en universitetsutdannelse i Vietnam. I tillegg til at Vietnam er et fattig land finnes det ikke noe lånekasse-system. Det blir kun opp til foreldrene om de har råd til å finansiere flere år med skole, noe bare de aller færreste har. Han nevnte i samme slengen at han ikke likte det kommunistiske/sosialistiske ett-parti-styret i Vietnam, men turte ikke å flagge denne meningen overfor andre vietnamesere, da personer med slik oppfatning hadde en merkelig tendens til å forsvinne fra jordens overflate.

Maten i Vietnam er generelt god, men i likhet med menneskene her så er porsjonene bittesmå. Kanskje en sammenheng? Jeg har tydeligvis et ganske høyt næringsinntak hver dag, så på restauranter er jeg blitt pent nødt til å bestille to hovedretter om jeg skal ha noe som helst håp om å bli mett, til overraskelse for enkelte servitører som lurer på hvem jeg bestiller mat til. En annen artig ting med vietnamesiske spisesteder er at de ansatte ofte går ut og handler inn det de trenger for å lage det du har bestilt mens du sitter og venter. Sjarm.

Ellers har vi vært på båttur nok en gang i går. Litt bading, soling, mat, musikk, strand – i det hele tatt relativt god stemning. I dag har vi stort sett ligget på stranden med innslag av massasje og jogging. Rart å tenke på at vi er inne i adventstida. Vi er allerede på etterskudd i våre to adventsplaner; et lappesystem med dagens ord samt å høre på”Jarles jul” fra Kanal 24. Men vi skal nok få det til det. I natt drar vi til Vietnams største by – men likevel ikke hovedstaden – Saigon/Ho Chi Minh.

Jeg har for øvrig levert oppgaven min om japansk arbeidsmentalitet, så tida fram mot jul blir forhåpentligvis kun i kosens tegn.

Ingen bro over elva gjør at alt av mennesker, sykler og mopeder må skvise seg sammen på slike komfortbaserte fremkomstmidler.

Kveldsshopping i Hoi An

Vietnam har et litt annerledes forhold til bygningsarbeid enn oss, og arbeidstilsynet er tilsynelatende ikke-eksisterende. Her står to-tre personer på noen lange tynne bambusstenger hundre meter over bakken uten noe form for sikring. De holdt på der hele dagen, mens de gynget fram og tilbake og bandt fast stengene med noe taustumper.

Synnøve og jeg hopper ut fra taket på båten i Nha Trang for å være med på "the floating bar"
. Og her er altså det fantastiske konseptet "the floating bar". En kar sitter å kaster rundt seg med så mye sur vin og ananas man ville utsette seg selv for. Alkohol og bading er jo som vi vet en flott kombinasjon...

Anni har skrytt mye av sine mange tidligere hårfrisyrer. Denne åttitallslooken bør skrive seg inn i denne gjeve rekken.

Ettermiddag i Hoi An. Etter lange dager i skredderbutikker ble det

litt ruslings.

Halong Bay og planen videre

2007-11-26T13:37:00.000Z

Siden sist har vi vært i Halong Bay. Etter et par timer på buss, tok vi en ganske fin båt ut fra en noe turistifisert plass. Det stod 400 andre store og små slike båter i denne bukta, så de som sa at Vietnam ikke er blitt et turistland, får vel bite i seg den. Men mye har nok skjedd de par siste årene etter at turister vil prøve noe annet enn Thailand. Uansett kom vi oss ut, spiste litt mat, padla litt kajakk og spiste litt mer mat. Utover kvelden gikk det i en noe sær karaoke-kveld, med en gruppe mennesker som var salig blandet på alle mulig måter.

Vi har også fått tenkt bittelitt mer gjennom hva vi vil gjøre fremover, og vi har vel funnet ut at vi har gapt noe høyt når vi vil se New Zealand, Vietnam, Kambodsja og Thailand på litt over fire uker. Blir kanskje litt mye reising, og en reise gjennomsyret av en moderne ”been there, donet hat”- mentalitet. Men men. I natt skal vi ta tog – ikke buss som tar litt for lang tid for vårt stramme tidsbudsjett - slik at vi ender opp i Hoi An, visstnok en fin plass, rent utenom at det er området som har vært hardest rammet av oversvømmelsen den siste tida. På toget har vi bare fått tak i billetter med "harde senger", så ser fram til en god natt. Men vi krysser fingrene for at vannet har rukket å komme seg til sjøen. Denne plassen skal for øvrig være en av de billigste og beste plassene å få sydd seg en dress eller kjole i hele Asia, så får vi se hvor lystne vi er på å fornye garderoben litt. Etter noen dager i Hoi An er den foreløpige noe usikre planen å dra til Dahlat, før vi ender opp i Ho Chi Minh /Saigon. Derfra drar vi til Kambodsja og tar en ganske tøff og rask båt som vi har hørt gjetord om et langt stykke.

Been there, done that. To tar bilde og to poserer foran Ho Chi Minh mausoleum.

Mopeder på kvelden i Hanoi.

Noen av folka vi var på båt sammen med i Halong Bay.

Grotte i Halong Bay.

Kjetil og jeg padler i Halong Bay.

Nei, det er ikke karneval. Utrolig frekt antrekk i bomstasjonen.

Desverre altfor uskarpt dette bildet, men syntes hun her hadde en sjarmerende pakketeknikk.

Bittesmå mopedverksteder i gatene i Hanoi

Just arrived ’Nam!

2007-11-24T03:24:00.000Z

Etter å ha lirket oss vei gjennom et halvt uendelig skjemavelde med visumsurr, emi- og immigrasjonspapirer har vi endelig nådd Hanoi, Vietnams hovedstad med 3,5 millioner innbyggere. Etter en natt med 13 timer søvn på et australsk hostell i denne byen var flyplassventing og slikt glemt. Må innrømme at vi har ligget litt på etterskudd med research når det gjelder Vietnam, og planene har mildt sagt vært litt ugjennomtenkt, så vi tar litt ting som det kommer. Det eneste vi har bestemt er at vi skal reise fra Hanoi i nord til Saigon/Ho Chi Minh i sør, og at buss skal være framkomstmiddelet. Så har vi også tenkt til å reise ut med båt til Halong Bay som visstnok er et must for å titte, padle og svømme litt.

Det som slår en når man ankommer Vietnam er at der New Zealand kan skryte av å ha mange sauer – i den grad det er noe å skryte av – så har Vietnam mopeder. Trafikken preges av at stort sett alle vietnamesere som har lært å gå har sin egen moped, og førerkort er det visstnok ikke så nøye med. Dette har sine følger; hver dag dør 18 (!) vietnamesere i trafikken. Det skulle være mulig å senke dette tallet noe. Hvis jeg ikke husker helt feil så har Hanoi langt over to millioner mopeder til sine 3,5 millioner innbyggere. Vanlig prosedyre når en vietnameser skal kjøre moped er å tute fra mopeden starter til den er feridg parkert. Det blir i det hele tatt en del tuting når hundre mopeder skal gjennom samme krysset hvert tiende sekund.

En annen ting som som ventet ble en gledelig overraskelse er prisnivået. Her finnes stort sett bare sedler, med et ukjent antall nuller bak seg. Det virker som man går rundt med monopolpenger, og frasen ”Jeg spanderer!” – når middag med drikke koster 30-40 kroner for fire personer - har blitt en mye brukt frase. Myntenheten heter som kjent ”dong”, og humoren vår er ikke mer kostbar enn at vi klarer å moro oss over det.

I går var vi på barbeque her vi bor, stort sett sammen med masse australiere. Øl med tullepriser og hyggelig folk burde ikke være det verste grunnlaget for en bra kveld.

Det eneste skumle er været i Vietnam. Det er har vært store oversvømmelser særlig midt i landet og litt sørover. En australier jeg pratet med i går hadde vasset med vann til halsen og måtte ta båt til andre etasje på hotellet hun bodde. I tillegg var kanskje en syklon på vei inn mot midt-Vietnam… Men, men. Vi er nordmenn som har vært ute en og annen vinternatt før. Og som jeg lærte i militæret; huden er vanntett og klær tørker. Jeg tror vi har mange bra dager fremfor oss.

Mine reisevenner foran en klassisk strømledning. Med et par tusen små ledninger surret i rundt og gjennom hverandre. Litt mer sjel en norske strømledninger.

Som en hardnakket fan av kampsportlegenden Bruce Lee godtet det meg fint å se at den litt mindre kjente, men akk så like Druce Lee hadde lagd mange filmer med forsvinnende like titler som Bruce

Hehe, en fantastisk vask-løsning. Vannet fra springen går rett ned i en bøtte på gulvet – som selvfølgelig er full- slik at alt vannet bare renner ned på det allerede søkkvåte gulvet. IKEA, her har dere noe å lære. Jeg ser for meg at denne vasken skal bære navnet Knut.

Trangt i trafikken i Hanoi

Adios New Zealand og Chewy

2007-11-22T00:54:00.000Z

Fra Greymouth på vestkysten av sørøya på New Zealand, turet vi østover i retning Christchurch. Vi overnattet på en random sidevei. Dagen etter (for øvrig min 22. årsdag) gikk med til å komme seg til Christchurch. Dette var siste kvelden og det hele ble feiret med en bedre middag bestående av lam og lokal fisk. Dagen etter leverte vi fra oss campingbilen Chewy, trist, den ble en kjær følgesvenn.

Nå sitter jeg passe trøtt som en strømpe på en flyplass i Kuala Lumpur. Ettersom vi har tatt oss god tid mellom hvert av de tre flyene vi bruker for å komme oss fra Christchurch i New Zealand til Hanoi i Vietnam, betyr det at denne etappen tar langt over et døgn. Innom Brisbane i Australia og Kuala Lumpur i Malaysia. Det blir spennende og også varmere å komme til Hanoi. Vi fire ser også fram til at det generelle prisnivået går alvorlig nedover, noe som gjør seg fint for halvsprukne budsjetter. At den amerikanske dollaren – som brukes mye i Vietnam – tilnærmet aldri har stått svakere i forhold til vår egen norske krone, gir oss også litt mer albuerom.

Trøtt gjeng i en fresh bil. Stille morgen og photo-session på en eng vi overnattet på mellom Te Anau og Queenstown. Legg merke til at Kjetil og jeg har tatt oss bryet med å få på oss campinguniformene våre, mens jentenes navlelange uniformer ligger nedgravd i all bagasjen i førersetet.

Alle likte Chewy, vår kjære campingbil. Selv de lokale papegøyene, som heter kea. Bestanden av disse fjellpapegøyene synker litt, fordi mange bønder dreper dem i troen på at disse små fuglene tar livet av sauer.

Er det mulig å ikke stoppe når slike trivelige skilt dukker opp?

Magisk og disig solnedgang i Haast Beach. Det er fascinerende helt til du merker at det sitter et kobbel av sandfluer i nakken din og benytter seg av deg som sin helt private vandrende bufeet.

Haast-området har for øvrig fått navnet sitt etter en tysk geolog som etter å ha tittet på litt steiner i området fant det for godt å navngi alt av strender, tettsteder og annet som er mulig å gi navn til etter seg selv. Fair type.

Som en ivrig forkjemper for at flippen på dorullen skal vende ut (mot deg), var det med tristesse jeg oppdaget Durollas bruksanvisning for hvordan dorullen skal henge i New Zealand. De kommer rett og slett med noe som kan se ut som en fasit på at flippen skal vende inn mot veggen. Dette er ondskap satt i system og et mørkt kapittel i dorullens historie.

Elvejetboat, sandfluer og huleekspedisjon

2007-11-20T03:34:00.000Z

Siden sist har vi vært litt i Queenstown, der vi som nevnt kjørt jet båt oppover og nedover elven i Skippers Canyon. Veldig artig og vått. Deretter har vi dratt nordover til Haast Beech, og campet rett ved siden av en kjempeflott strand, der vi overnattet en natt. Da vi ankom ble vi raskt angrepet av en armada av sandfluer som satte sine spor rundt omkring på våre sarte armer og bein. Mye myggdrepingsolje senere hadde vi gjort om bilen vår til en hermetisk lukket sandfluekrigsgrav.

Vi dro videre nordover og overnattet ved en innsjø like utenfor Okitika. Vi fant en veldig fin campingplass, med noen få andre campingvogner. Etter en litt merkelig bråkete natt ble Kjetil og jeg vekket mens vi sov på taket av vår spaceship-bil på omtrent denne måten. ”Hei, unnskyld at vi vekker dere, men bilen deres står akkurat der vi skal filme. Det hadde vært ålreit om dere flytta den. Vi har kaffe, assa.” . Vi stod opp, flytta bilen, fikk våre enkle hvite og lange svarte kaffer, om det er det det heter. Deretter hadde jeg lovt å lage egg og bacon den morgenen, så det ble i det hele tatt en bra frokost. Vi sto mellom pauseområdet til filmteamet og der de filmet inn, og høstet mange sultne blikk. Det var en nederlandsk film, ”Bright Light”, som ble spilt inn. Handlet om nederlandsk immigrasjon på 1950-tallet, så kostymene til skuespillerne var av typen gammeldags.

Vi dro videre og skulle hulerafte (cave rafte) i Greymouth. Det var ikke spesielt mye rafting, utenom noen tuber vi satt på et lite stykke. Men det var veldig spennende å være på hulevandring. Mange trange ganger, lysende ormer (glowworms) i taket og masse artige formasjoner.

Alle får ikke maten samtidig på vårt lille "dør-kjøkken". Ikke alltid like populært å få egg og bacon sist.

Litt rar måte å våkne opp på midt oppi en film, når man aner fred og ingen fare på en rolig campingplass.

Lekker uniform.

På et strikkhoppersted ved Skippers Canyon. Hopping uten strikk...

Vindsveis, småvått og god stemning.

Jet boating oppover elven som munner ut i Queeestown.

Synnøve i en tube som i tillegg til bein og knær var vårt hulefremkomstmiddel.

Kjetil ser ut til å generelt trives vann og mørke.

I Dragons Cave er det en meget smal passasje som heter The rebirth hole. Ikke vanskelig å skjønne hvorfor.

Hehe. Sorry Anni, måtte bare legge det ut.

Vi fortsetter vår camping på det nye sjølandet

2007-11-16T01:19:00.000Z

Fra Invercargill har vi dratt videre til Te Anau, der vi tilbrakte natta som blandet med vind og kald, fuktig luft ble i overkant kjølig av hva shortsene og t-skjortene våre varmet. Det er vel stort sett det jeg har å si om dette lille stedet som ligger ved sørøyas største innsjø. Vi rundet av kvelden med siste film i Ringenes Herre. Dagen etter ble det derimot andre boller. Da kjørte vi ut til kanskje det vestligste punktet du kommer på sørøya, nærmere bestemt til det store turiststedet Milford Sound, for øvrig med noen-og-tredve fastboende. Veien ut hit er en severdighet i seg selv, og vi kjørte ned noe som minnet skremmende mye om vår egen ”Trollstigen”. Milford Sound tilsvarer vel Norges Geiranger, og ser ganske likt ut, bortsett fra noen pingviner, noen palmer og et og annet stup som nok overgår vår egen toppfjord. Vi tok en turistbåt en god runde i denne fjorden, mens vi nippet litt grøtlignende suppe med mais vi fikk om bord. Vært var heldigvis godt og varmt her, så vi fikk tint litt fra dagen før.

Deretter vendte vi snuten mot Queenstown, og stoppet en øde plass, inn en sidegate, mellom noen fjell, ved en bekk og rett ved siden av masse bikuber og selvfølgelig sau. God stemning. Vi dro videre nordover, stoppet på en koselig cafe, og entret Queenstown, en veldig idyllisk plass. I går tok vi en gondol opp på den nærmeste toppen, med fin utsikt over byen og området rundt, der blant annet en del av scenen til Ringenes Herre ble spilt inn. Så her er vi altså nå. Om en time skal vi ut i en elv å kjære jet-båt, eller noe sånt. Det er en luftpute-aktig båt som kjører nedover stryk og elv, og det virker veldig artig. Så sånn går nu dagan.

Ute og leker turister på en båt i Milford Sound.

Sjøløver som prater sammen....

Milford Sound

Et godt gammeldags damplokomotiv går fremdeles i rute mellom Kingston og omegn. Mye lyd og mye damp.

Og vi er i New Zealand :)

2007-11-13T02:03:00.000Z

Da har vi vært på tur noen dager i New Zealand, som i likhet med Norge er et meget vakkert land. Det er drøssevis av andre likheter også, men det får jeg vel skrevet mer om senere. Vi reiser nå rundt på den sørlige øya i 11-12 dager og startet oppe i Christchurch, der vi plukket opp vår fantastiske Toyata-bil av typen ”Spaceship”. Dette unikumet av en bilmodell er som skapt for planene våre her nede. Vi kan stoppe akkurat hvor vi vil, fordi vi rett og slett kjører rundt i superpraktisk campingbil. To senger i bilen og to på taket, med dvd-spiller (og ja, vi har allerede sett de to første filmene i Ringenes Herre-triologien, som jo er blitt spilt inn på nettopp New Zealand), kjøkken i døra, firhjulstrekker og mulighet for å utvide bakpartiet på bilen med teltduk. Helt nydelig, eneste aberet her nede er jo at bilene kjører på gal side av veien... Spaceship-bilen vi først fikk hadde et par mangler, som eksempelvis defekte bilbelter, så vi fikk bytte til en ny – og bedre. I tillegg -for tort og svie -fikk vi med oss gratis stoler til alle og to dyner, ettersom det var beregna at dynene var store nok for to.

Det som jo bør sies om New Zealand er at det er helt sykt mye sauer her. Det faktisk ti ganger så mange sauer som innbyggere, og det blir i det hele tatt en hel del sau. Men disse 40 millioner sauene og de fire millioner menneskene har tydeligvis funnet seg godt til rette på disse øyene. Kort om New Zealand. Ble først befolket av Polynesisk Maorier rundt 1200 tallet, før noen nederlendere tok en snarvisitt på midten av 1600-tallet, 120 år før Kaptein Cook kom innom. Ble britisk koloni i 1840. Alt er fritt etter hukommelsen.

Fra Christchurch har vi dratt nedover Timaru der vi tuslet på stranden og hadde photosession ved en fontene som noen hadde kastet såpe oppi. Før kvelden kom hadde vi forflyttet oss videre til Oamaru der vi overnattet på en campingplass. Vi hadde hørt noe om et pingvin-show på denne plassen så vi tok frokosten nede ved kaia, der vi fant ut at dette foregikk på kvelden. Som pingvin-substitutt tok vi bilder med pingvinkosedyr og slikt, og var generelt fornøyd med det. Deretter dro vi innom Dunedin, før vi overnattet på en noe avsidesliggende plass med det forlokkende navnet Cannibal Bay. En kjempefin strand med sjøløver som lå og lata seg helt til vi kom litt nærme slik at de begynte å brøle. Nå er vi kommet Invercargill og skal reise inn i en random nasjonalpark og campe for natta. God stemning med andre ord.

Alle liker spaceship!

Synnøve utfordrer sjøløve

Cannibal Bay

Noen moroklumper har hatt det gøy med å helle ut såpe her. Og vi har det gøy med dette hærverket med veldig ren samvittighet....

Dette er mine reisekamerater, fra venstre: Kjetil, Synnøve (husk trykk på n'ene, ellers blir det bråk), Anni og vårt kjære spaceship som heter "Chewy".

Vått i Cairns

2007-11-06T07:37:00.001Z

Da har vi vært i Cairns i tre dager. Et stikkord som beskriver oppholdet er vel vann. Vi har dykket på det store barriererevet (Great Barrier Reef). Det var en kjempeflott opplevelse å dykke blant korallrev og fantastiske fisker. Den andre dagen raftet vi i Baron River. Dette var også vanvittig artig. Begge dagene tilbrakte jeg timevis i Cairns eget basseng, eller lagune som de kalte det. Ettersom det er mye rusk i sjøen, har de laget et stort basseng som var kjempefint. To av kveldene grillet vi også på de gratis kommunale grillene som ligger rundt denne lagunen. Skikkelig koselig. Det som ikke er fullt så koselig, er at fellesdelen av dette oppholdet nå er slutt. Vi har vært en veldig bra gjeng på tur, og jeg kommer til å savne alle sammen. Vi har nå dratt tilbake til Brisbane og har allerede sagt adjø til noen. Og neste lørdag (10. november) stikker som nevnt Kjetil, Synnøve, Anni og jeg til New Zealand. Men før det skal den store oppgaven i dette studiet gjøres ferdig.

Her er hele AA-klassen, pluss en og annen instruktør og lærer i grillpausen mellom to raftingturer.

Våre nokså frekke dykkedrakter som skulle beskytte oss mot noen uvennlige maneter.

Sayonara Japan

2007-11-05T07:17:00.000Z

Da har vi omsider forlatt Japan til fordel for Australia. Under oppholdet vårt har vi fått med oss masse spennende. Jeg synes japanere er enda rarere enn jeg trodde før jeg dro til Japan. Også er det så mye trangere om plassen her. Japan har en befolkningstetthet på 336 personer per kvadratkilometer, mens Norge til sammenligning kan vise til stusselige 12. Det har vi fått erfare når vi har stått som sild i tønne på diverse tog i Tokyo. Det er klart det blir trangt på toget, selv om en del avganger går med halvannet minutts mellomrom.

Jeg føler meg som en merkelig blanding av apekatt og popstjerne i Japan. Folk ser rart på nordmenn og av en eller annen merkelig grunn ser de seg nødt til å vinke til deg, med et påfølgende kniseutbrudd dersom man skulle finne på å vinke tilbake. Har aldri hatt følelsen av å være i et så voldsomt mindretall før. Japan er et land med veldig lite innvandring, så vi som tar turen hit blir så absolutt lagt merke til. Jeg legger med litt bilder fra turen.

På handletur i en av Tokyos lugubre gater.

Vi fant "Snoopy town". Kjetil koser seg i butikken som kun består av Snoopy-stæsj.

Ole Andreas, Silje og jeg tester ut kimonoer.

Ellen synes det er mange høye hus i Tokyo.

En grytidlig morgning i Tokyo dro vi og så på Japans største fiskemarked. Auksjoner på tunfisk, mye underlig fisk og norsk laks var noe av hva vi så. Her får en tunfisk gjennomgå.

Vi spiste frokost på cafe briller. Og det er vel få nordmenn som har gått fra denne plassen uten å ha tatt et brillebilde.

En av nettene i Kyoto sov vi på forskjellige gjestehus. Her står vi på terrassen oppe på taket som vel er 1x2 meter stor. Vi sov på matter på gulvet, hadde en dusj som der det knapt var halvannen meter mellom tak og gulv, men samtidig hadde vi trådløst internett. Fin kombinasjon.

Et stort øyeblikk for meg dette her. Etter å ha lært å brette en origami-svane av noen damer i en japansk syklubb, drar jeg fram mitt ultimate japanske partytriks; frosken. Selv om det er den eneste origamifiguren jeg kan, holdt det til å bli dagens helt blant disse japanerne. Da jeg gikk fra stedet satt tre av dem og brettet origamifrosker for harde livet.

Bildet er tatt fra toppen av et av Tokyos høyeste hus. Jeg er litt usikker på hvor mye dette bildet forteller, men poenget er, som jeg tror jeg nevnte under et tidligere blogginnlegg, at Tokyo er en veldig stor by.

Denne fotgjengerovergangen på Shibuya ble verdenskjent etter å ha vært sentral i Hollywood-filmen ”Lost i translation”. På togstasjonen som ligger på dette stedet passerer det to millioner mennesker hver eneste dag.

Japansk spa med doktorfisk

2007-11-04T13:34:00.000Z

En av dagene i Tokyo skulle vi få stifte bekjentskap med ”doktorfisker” og japansk spa. Etter en lang museumsdag stod vi oppstilt i kimonoer, klare for å rense opp i de uhumskhetene vi måtte ha i huden. Doktorfisk er en noe merkelig fisk, som kan leve av å spise død hud fra mennesker. De er ikke spesielt store av seg, men i denne dammen vi satt var de til gjengjeld veldig mange. Med en gang du satte beinet nede i dammen strømmet dusinvis av disse fiskene bort og begynte å spise døde hudceller av foten din. Resultatet av doktorfiskens ivrige fotbehandling er ganske enkelt babyhud. Men behandlingen av kroppen var ikke over med dette. Selv om mange dro hjem var vi flere som ble igjen på dette senteret i flere timer og tok sauna og badet i diverse varme og kalde bassenger både utendørs og innendørs. Her fikk vi rensa det som var av porer og alt annet som måtte være galt med huden. En salig opplevelse er den klare konklusjonen min.

Silje, Espen, Live og Ole Andreas mater fisk

Malin, Synnøve, Magnus og Torger Åge skifter ham

Tokyo Motor Show 2007

2007-11-04T13:13:00.000Z

For de virkelig motorfrelste er det visstnok to messer hvert år som står innskrevet med gullskrift på kalenderen; bilmessen i Detroit og motorshowet i Tokyo. Ettersom messen i Tokyo fant sted akkurat da vi var der, fant Kjetil, Siri og jeg det naturlig og sitte et par-tre timer på tog for å få med oss denne motordekorerte godbiten. Alle de store bilmerkene smeller hvert år av flerfoldige millioner kroner for å lage et fyrverkeri av en bilmesse i denne byen.

Skulle vi dra en sammenligning til Norges autofil-messe ved bruk av fotballstørrelser, så er Tokyo sin utstilling på størrelse med Barcelona FCs ”Nou Camp”, mens den norske messen holder standarden til Kongsvinger IFs ”Gjemselund”. Det er med andre ord en veldig stor messe som vi ikke kom oss ordentlig igjennom, selv etter mange timers flyktig gange.
Dette er plassen der stort sett bare gutter møtes ettersom de ofte har en tendens til å dele interessen for biler dandert av damer som tilsynelatende er blottet for personlighet. I tillegg viser det seg at de aller fleste personene på en slik messe også deler foto som hobby – først og fremst for å ta bilde av biler og damer. Og kanskje aller helst det siste. En fin gjeng var vi med andre ord. Denne messen som blir arrangert en gang i året og var den 40. i rekken, drar godt over 50 000 besøkende hver dag mens den holder åpent.

Selv med min lavt utviklede interesse for biler og dets tilbehør var dette en kjempemorsom opplevelse. Det var artig å se nye biler, mange spennende demonstrasjoner, konseptbiler som bilselskaper tenker seg å produsere en gang i framtida og masse smiledamer som bare står rett opp og ned på lange rekker med brosjyrer i hånda.

Etter flere vennlige retningsforklaringer under en airbag-test utbryter denne søte japanske damen plutselig: ”Please attack!”. Man gasser opp alt man kan og kræsjer inn i en bil på skjermen som utløser airbager og strammer beltet du har på deg.

Her får jeg ganske så eksklusivt prøve Jaguars siste skrik innen luksusbiler. Dandert med to smiledamer på et podium og en japaner som legger ut om det siste innen dashbord-snacks, har jeg det ganske så bra.

Siri og Kjetil koser seg med det siste innen setekomfort.

Japanske tegneserier - ikke bare Donald

2007-11-03T12:02:00.000Z

Vår japanske lærer Tengyo viste oss et ganske sært område i Tokyo- i hvert fall sett gjennom et par vestlige brilleglass. Dette området som heter Akihabara er preget av Otaku-kulturen. Personer som tilhører slike miljøer kan sies å være besatt av en eller annen hobby. Som oftest er Otaku-kulturen knyttet til en overdreven interesse for japanske tegneserier som blir kalt anime og manga (f.eks Pokemon). I dette området finnes masse butikker som retter seg mot denne gjengen med en sykelig fascinasjon for den kulørte dataspill- og tegneserieverden. Det blir vel ikke galt å si at å bruke all sin tid på tegneserier fører til et vakuum av sosial kompetanse og en hel del virkelighetsfjerne tanker. Gutter som tilhører denne kulturen foretrekker plastikkfigurer av mer eller mindre nakne tegneseriedamer fremfor virkelige kjærester – og trives tydeligvis med det. I mange av butikkene vi har vært innom, kan man kjøpe diverse damekroppsdeler og bygge sin egen drømmekjæreste. Syke folk. Dette viser seg også i bladhyllene der en egen sjanger ”hentai” (tegneserieporno) utgjør store deler av bladutvalget. Intime tegneseriegjengivelser av voldtekter er tydeligvis akseptert blant japanere. I samme slengen kan det jo nevnes at tog i Japan har egne kvinnevogner i rushtiden for å forhindre tafsing på skolejenter.

En annen sær ting når det gjelder japansk seksualitet er at mange japanske jenter av ulike grunner faktisk foretrekker å ligge med homofile gutter fremfor heterofile, fordi de førstnevnte ansees som renere. Dette har fått ganske sære følger. Generelt kan man vel si at guttemoten er av det feminine slaget. Mye rosa, blomstermønster, forseggjorte hårsveiser, sminke osv. Jeg har ikke kjøpt noen klær i Japan. Jeg har heller ikke latt noen røre håret mitt i dette landet.

Kine (f.v), Ragnhild og Malin synes konseptet med å bygge sin egen drømmedame er brillefint.

Mens vi var på i en japansk tegneserie-butikk, pågikk et radioshow, dedikert til Otaku-folk. I radiostudioet hadde de fått storfint besøk av en av stemmene til en tegneseriefigur. Jeg stod helt framme og så på disse søte japanerne, som til og med hadde kledd seg ut i forbindelse med Halloween. Plutselig sier radiofolka et eller et annet som får alle til å snu seg mot meg å vinke ivrig. Hehe. Disse japanerne.

Når tida ikke strekker til...

2007-11-01T15:53:00.000Z

Det er så mye jeg har lyst til å skrive om Japan i det vide og brede. Men vi gjør så mange ting at jeg ikke får tid til å skrive det jeg gjerne skulle fortalt. Derfor tenkte jeg heller bare å legge ved litt bilder, ettersom det som kjent sier mer enn opptil tusen ord.

Jan Tore, Raymond og Odd Bjørn spiser japansk pizza med diverse merkelige ingredienser i Osaka.

Magnus (t.v.) og Jan Tore finner fram i Osaka.

Ved et tempel i Kyoto. Med lærer Tengyo foran står noen i klassen foran en avsats der japanerne har en noe sær tradisjon, som forhåpentligvis er blitt litt avleggs. Man skal hoppe ned fra en 14 meter høy avsats, overlever man har man gudene med seg. Hvis man dør, så har man det ikke. Litt drastisk måte å finne ut av det på kanskje?

Hanne (t.v) og Lene-Celine pyntet seg på et museum i Osaka.

På hotellet i Kyoto fikk vi japansk mat. Ikke av den spesielt gode sorten, desverre. Men til gjengjeld fikk vi servert maten på nesten 30 forskjellige tallerkener. Og så fikk vi bruke hotellets kimonoer, og da blir det fort godt humør.

Her er hele klassen foran Itsukushima Shrine på en øy utenfor Hiroshima.

Synnøve og jeg sosialiserer oss med noen japanske teenagers som har på seg nydelige kimono-drakter. Dette er ved et tempel i Kyoto.

Ret's speak Engrish!

2007-10-30T02:28:00.000Z

Om du snakker med en japaner og du ikke forstår hva han sier betyr det ikke nødvendigvis at han snakker på japansk. Japanernes engelsk er en aldri så liten kode å knekke, og jeg tenkte jeg skulle gi dere et aldri så lite innføringskurs i hva man må huske på i tolkningen av japanernes engelsk, som for øvrig setter mine egne språkkunnskaper i et meget flatterende lys. Japanere, og asiatere generelt sier ikke L. Alle L'er blir derfor byttet ut med bokstaven R. Dersom en japaner er overasket over noe du sier, utbryter han ”Rearry?” istedenfor ”really?”. Samtidig forsvinner en hel del F’er på et merkelig vis. Men japanere kan fremdeles si F, som i ordet football, som en jeg pratet med slo fast at skulle uttales "efteball". Japanere putter inn vokaler her og der, og for eksempel navnet mitt, Magnus, forandret seg til Magunus på regningen på det ene hotellet vi bodde på. U’er skifter seg fort til A’er, mens tallet thousand heter taudern i Japan.

Det er mye mer som kunne blitt lagt til i avsnittet over, men generelt sett kan man slå fast at bare de færreste japanere liker å snakke engelsk. Kroppsspråket til japanere er også ganske snålt. Det er en salig blanding av total ydmykhet og underkastelse ved uttallige bukk, nikk og neiing, og en svært militær måte å si enkelte ord på. Da jeg kjøpte et par postkort for et par dager siden sa damen jeg handlet hos takk med påfølgende bukk hele syv ganger før jeg klarte å forlate butikken. Det er mye takk for pengene.

For at dere skal få et inntrykk av hvordan dette høres ut, legger jeg ved et klipp fra dukkefilmen Team America, der Nord-Koreas atombombeglade ansikt utad, Kim Jong Il, synger om at han er ensom. Sangen heter "I'm so ronery", som da oversatt til normal engelsk blir "I'm so lonely". Han er riktignok ikke japaner, men engelsken er ganske så søt og lik.

Japan har sin egen vri på det meste, sunglasses er intet unntak.

Øyhopping i Hiroshima

2007-10-30T01:47:00.001Z

Vi båtet ut til en øy rett utenfor Hiroshima som heter Miyajima. Her finnes et flott tempelområdet og en av de helligste og mest kjente monumentene som finnes i Japan; Itsukushima Shrine. Den står ute i vannet eller tørrskodd alt ettersom tidevannet kommer og går. På land finnes et stort shinto-tempel-området, med mange flotte, gamle og historiebefengte byggverk. Et helt nydelig område. Samtidig gikk en hel del rådyr tuslene rundt i gatene og spiste alt som fantes av mat, steiner, plastikk og flasker. Det var lissom ikke måte på hva disse due-substituttene klarte å få i seg. Ga du en av disse litt mat hadde du en veldig trofast venn resten av dagen.

Klassen var ikke alene på denne turen. Vi hadde fått med oss en del unge japanere som bodde i Hiroshima, og som det var veldig morsomt å bli kjent med. Jeg tok en heis til toppen av øya sammen med noen av disse japanerne og noen i klassen. Sammen med noen av disse tok noen av oss turen opp på toppen av denne øya med en slags heis. På kvelden neste dag hadde vi et ”Lappy Club Party” sammen med japanerne vi ble kjent med denne dagen. Mye artig mat og artige japanere.

Vi sitter på gulvet å spiser østers på Myyajima.

Før man gikk inn i Shinto-templene måtte man vaske seg.

Ser yndig ut, men spiser gjerne plastikkposen din.

Kjetil poserer foran Itsukushima Shrine

Jan Tore speider etter japanske jenter på toppen av øya.

Hjemme hos: familien Tokohama

2007-10-30T00:55:00.000Z

Den ene kvelden i Hiroshima hadde vi hjemmebesøk hos japanske familier. Kjetil og jeg kom til familien Tokohama, som bekreftet alle fordommer og oppfattelser av en vaskeekte japansk familie. Morens jobb var å være husmor, mens faren var en såkalt ”sarariiman”, eventuelt en hardtarbeidende buisness-mann om du vil. Hans arbeidsdag startet tidlig hver dag og varte til mellom ti og tolv på kvelden. Familien hadde tre sønner, som jo tradisjonelt sett er ansett som ganske stas. Sønnene satt naturlig nok og spilte tv-spillet Tekken 3, i hver ledige stund, bortsett fra når de spiste mat eller brukte meg som klatrestativ. Jeg synes for øvrig det var artig at da faren omsider kommer hjem i halv elleve - tiden, satt han seg ned sammen barna og spilte tv-spill. Litt kvalitetstid på kvelden, der altså.

Jeg er fascinert av at denne arbeidsdelingen mellom en far og mor fortsatt eksisterer i så stor utstrekning i moderne Japan. Men det er likevel tydelig at mye har forandret seg siden etterkrigstidens økonomiske mirakel i Japan. Da hadde en dame stort sett oppgaven med å fostre opp og ta vare på familien, mens mannen knapt så sin egen familie fordi han kun sørget for familiens økonomi gjennom å arbeide med kadaverdisiplin for arbeidsgiveren og Japans fremtid. I dag er ikke kjønnsrollene fullt så stivbeinte. Mange kvinner er i arbeid, som først og fremst kan forklares med den økonomiske stjernesmellen Japan gikk på rundt 1990, som brakte landet inn i et gjeldsmareritt som selv i dag bare blir verre for hver dag som går. Men samtidig har både skilsmissestatistikken økt, mens færre gifter seg. Det er med andre ord nødvendig for mange familier å ha to personer i arbeid, og mange aleneforsørgere eller single kvinner er naturlig nok nødt til å ta seg arbeid.

Moren i den familien vi var hos hadde tidligere jobbet som engelsklærer, noe som mildt sagt var litt overraskende etter å ha hørt den nokså mediokre engelsken hennes. Likevel var hun klar på at hun skulle ut i jobb igjen etter ungene var vokst opp litt. Det er en innstilling som var nokså uvanlig et par tiår tilbake i tid. Hun uttrykte da også at ”beeing a housewife is sooo boring”. Det var nok ikke akkurat noe mødre gikk rundt og sa for 40 år sida. Selv om gruppementalitet og familietilhørighet fremdeles står ganske sterkt i Japan, er mitt inntrykk at selvrealisering og individualisme er mer og mer viktig for den gjengse japaner.

Uansett, maten var god og familien hyggelig. Artig å ha vært hjemme hos en vanlig japansk familie.
Ja, her er vi altså. Kjetil og jeg glir lett inn i en japansk familie. Jeg ble vel kanskje mer sett på som en madrass og et klatrestativ av den yngre garde i dette huset.

Og så...Japan!

2007-10-25T16:19:00.001+01:00

Endelig var vi kommet til Japan, soloppgangens, høflighetens og dataspillavhengighetens land.
Vi landet i Tokyo og kjørte inn i byen. Og så kjørte vi mer gjennom byen. Og så kjørte enda litt nærmere sentrum av denne kolossen av en by. For at bare det skal være sagt; Tokyo er svært. Ufattelig stort. Enorme blokker, i et småsosialistisk preg. Tokyo er verdens mest folkerike by. Tar du med ”forstedene” Yokohama og Kawasaki, huser dette enorme byområdet 35 millioner mennesker. Det er syv og en halv ganger Norges befolkning i en eneste smeltedigel. Selv japanere jeg har snakket med utenfor denne byen bare rister på hodet og sier som regel at Tokyo er for stor for dem. Jeg blir helt målløs over størrelsen på denne byen. Nevnte jeg forresten at byen Tokyo er stor?

På kvelden tok vi en tur ut for å fylle opp magen. Vi fant en hyggelig japansk restaurant, der vi rett og slett gikk for bufeet. Menyen var uten bilder og på japansk, så vi hadde vel ikke noe særlig valg egentlig. Maten skulle vise seg å være overraskende god, i det hele tatt en aldri så liten kulinarisk opplevelse. Og jeg spiste - som seg hør og bør på bufeet - til jeg trillet ut derfra. Det å spise med pinne går forresten som en drøm. Slurping for å vise at man liker maten er heller ikke noe stress å få til for min del.

Dagen etter tok vi tog ut til Hiroshima, et tog som for øvrig tøffet av gårde i 270 kilometer i timen, og gjorde unna en strekning tilsvarende Oslo-Ålesund på noen små timer. Her bar det rett av gårde på atombombemuseet. Dette dreier seg selvfølgelig om 2. verdenskrigs noe unødvendige avslutning, der den første av to amerikanske atombomber blåste i stykker Hiroshima 6. august 1945. Tre dager senere smelte USA av enda en bombe, denne gangen over Nagasaki for å forhindre at invasjonsklare Sovjet skulle få noe som helst kontroll over Japan etter krigen. Disse politisk motiverte bombene fikk konsekvenser de færreste kunne forestille seg. 120 000 mennesker døde momentant, mens like mange døde over tid av senskader og strålesykdommer.

På dette museet møtte vi en av de etter hvert få gjenværende som overlevd denne eksplosjonen. Hun er i dag 74 år gammel, heter Miyoko Matsubara og var 12 år på det tidspunktet. Idet bomben smalt sto hun halvannen kilometer unna og så på den lille prikken på himmelen som noen sekunder senere skulle utvikle seg til verdens største røyksopp. I dag sliter hun fremdeles med store smerter og har vært gjennom utallige operasjoner. En av dem på grunn av kreft, og hun må jevnlig til kontroll for at ikke det skal utvikle seg kreft andre steder i kroppen. Ikke nok med at de overlevende har hatt fysiske belastninger, de har også blitt utsatt for diskriminering av det japanske samfunnet. Vi fikk vel i det hele tatt inntrykk av at atombomber er en uting.

Okey, kanskje ikke verdens beste bildet, men likevel: Her står jeg foran fredsminnesmerket i Hiroshima som i 1996 havnet på UNESCOs liste over verdens kulturarv, til store protester fra USA og Kina. Denne bygningen var så og si det eneste som sto igjen i sentrum av Hiroshima, og det har vært store diskusjoner om det skal bli stående eller fjernes - for å fysisk fjerne vonde minner.

Bye, bye Brisbane!

2007-10-21T07:25:00.000+01:00

Da nærmer våre godt og vel seks uker i Brisbane seg slutten. Det har vært en bra tid i en bra by, men nå skal sekker pakkes og reisefoten vrikkes. Vi skal nemlig til Japan og jeg gleder meg som en veldig liten unge.

Her er programmet mitt fram til jul litt fritt etter hukommelsen:

Mandag 22. oktober vender vi nesene våre mot Japan. Der skal vi være i 10-11 dager. Deretter skal vi tilbake til Australia 3.november, men denne gangen til Cairns, som ligger helt nord på østkysten. Etter tre dager her drar vi tilbake til Brisbane den 6. november, der vi skal bruke fire dager på å jobbe hardt og iherdig i et forsøk på å bli ferdig med hovedoppgavene våre.

Etter det skal Synnøve, Anni, Kjetil og jeg dra til New Zealand (10. november), der vi skal være i 11 dager. 21. november stikker vi til Vietnam (via Brisbane og Kuala Lumpur). Resten av tida fram til jul skal vi bruke på å backpacke oss fra nord til sør i dette landet, før vi drar gjennom Kambodsja og avslutter med julegaveshopping i Thailand for de pengene som måtte ha klart og overlevd fram til den tid. Dette blir rene festen, det!

Vi hopper videre til neste land.

Brisbane by night

2007-10-21T06:08:00.000+01:00

Ettersom Brisbane-oppholdet nærmer seg slutten, fant Kjetil og jeg ut at vi måtte forevige denne nokså pene byen med alt dette kamerautstyret vi går og drasser på. Vi brukte en hel kveld på å rusle rundt Brisbane og knipse bilder stativ og 30 sekunder lukkertid.

Brisbane ble i sin tid grunnlagt på det som kan minne om en halvøy omkranset av en elv. Det perfekte sted å ha de verste kjeltringene på den tida. Til Brisbane kom nemlig de britiske lovbryterne som ikke en gang Sydney ville ha. Brisbane var langt ute i gokk, med så og si null kontakt med omverdenen og var et håpløst sted å stikke av fra. I dag befinner det seg en stor mengde høyhus i dette området, og byen har vel strengt tatt blitt noe større og fått en penere fasade.

(Trykk på bildene, dersom du vil se de i en større utgave)

Brisbane by night: I Brisbane er det lyst når det blir mørkt. Den lyssatte Story Bridge i forgrunnen, foran de høyeste bygningene Brisbane har å by på, med månen som en liten prikk over i'en. (sett fra øst)

Brisbane sentrum sett fra vest.

Fint lys ved Kangaroo point. Det gul-røde lyset kommer fra den mye brukte og opplyste klatre-bergveggen som går langs Kangaroo point.

Den østlige delen av Brisbane sentrum sett fra sør. Story brigde kan skimtes til høyre.

Magnus svartmaler en solskinnstur

2007-10-17T10:40:00.000+01:00

Her om dagen fikk jeg en solid dose med betimelig kritikk rettet mot denne reisebloggen. Kritikken gikk ut på at det bare står om alle de hyggelige og bra tingene vi gjør og opplever her nede. Dette er selvsagt helt korrekt og jeg legger meg så paddeflat jeg kan, og håper at dette innlegget skal veie opp for alle sol- og stranddekorerte innlegg jeg måtte ha liret av meg.

Nå nærmer det seg slutten på Brisbane-oppholdet, og jeg får vel være ærlig å si at vi ikke har det så alt for bra. Den siste uka har stort sett bare gått med til skriving av oppgave, noe de færreste vil assosiere med bra. For vi skal nemlig levere fra oss to oppgaver, der den ene skal være på 10 000 sammenhengende og velfunderte ord. Og det er akkurat like mye som det høres ut som. Og det er på engelsk. Og for de som har inngående kjennskap til engelskkunnskapene som unge Wright Jacobsen sitter på, skjønner at det er en aldri så liten kneis å bestige.

I dag var trøsten for dette, som trøsten i mange andre sammenhenger, fastfood. Når du har sittet inne og klamret iherdig på tastaturet, mens du inderlig godt vet at solen skinner der ute et sted, er veien ufattelig kort innom McDonald’s på veien til og fra skolen. Dette gjorde jeg da også i dag. Sukkeret i brusen, det mettede fettet og alle de andre ikke-essensielle fettsyrene man får servert der, øker som kjent kolesterolet samtidig som det gjør deg slappere. Eller i dette tilfellet: Gjør meg slappere. Slapphet og lange timer foran dataskjermen skjerper jo erfaringsmessig sultfølelsen. Slik havner jeg i en meget ond sirkel med pommes frites, generelt nedadgående fysisk helse og en oppadgående sultfølelse som hovedingredienser. Så jeg har det ikke akkurat særlig bra her nede.

I den forbindelse tenkte jeg og sette meg i storkapitalens tjeneste, ved å klinke til med å gi dere en fantastisk sang – og ikke minst dans – som har blitt en aldri så liten hit blant enkelte nordmenn her i Brisbane. Sangen heter ”The Fast Food song” og tilber McDonald’s, Kentucky Fried Chicken og Pizza Hut. Sangen skal visstnok ha blitt brukt som undervisning for søte og foreløpig små skolebarn i USA. Litt real kvalitetsindoktrinering kan da ikke skade.

Kamelsafari på Sunshine Coast

2007-10-10T05:09:00.000+01:00

Siste utflukt med skolen gikk til Noosa, en naturreservat nord for Brisbane på the Sunshine Coast. Planen for dagen var å titte oss litt rundt med kameler og firehjulstrekkere som fremkomstmiddel. Det ble som ventet en bra dag ved stranden, der vi fikk ridd på kameler og klatret litt opp i de fjellignende knausene foran stranden, som bare er enorme mengder sand tildekket av trær.

Kamel er bra dyr. Ingen spiser morsommere enn kamel. Ingen trenger regulering mer enn kamel.

Silje og Mari på kamel.

Been there, done that. Jada, da har jeg også ridd på kamel.

På stranden var det tydelig merket at på stranden var det 80 km/t-grense.

Ved stranden var det enorme skråninger som bare bestod av sand, bortsett fra at det vokste trær oppå.

Drømmen om hai

2007-10-10T04:03:00.001+01:00

Under en lun kveld ute på byen den første helga i Brisbane satt jeg og prata med Silje i klassen min. Temaet ble fort fisk, da begge deler et noe narkomant forhold til denne fantastiske måten å drive matauke på. Vi ble fort enige om at den morsomste fisken man kunne få på en fiskestang måtte være hai. Uten å tenke noe særlig mer over det knipset vi et fotos av oss som vi senere manipulerte inn en hai på – mer eller mindre troverdig. Men etter å ha sett litt på oss som holder en hai fant vi raskt ut at dette måtte prøves ut på ordentlig. Etter litt research og mye fiskesnakk, bestilte vi oss like greit plass på en fiskebåt. Her fikk vi også med oss Espen fra klassen og en venn av Silje som bodde i Surfers Paradise, rett ved der vi skulle fiske.

Vi stakk ut forrige mandag, og ettersom vi var supergira var vi framme godt over en time før vi skulle være der. Da fant vi oss like gjerne en liten sandstrand som vi plasket rundt i for å holde tritt med varmen. En god oppladning til de vindfylte og humpete timene som fulgte om bord i ”BKs fishingboat”.

Fisketeknikkene om bord på denne båten var vel ingen rakettforsking, og det vi drev med var dorging med både dødt og levende agn. Så da var det egentlig bare å sette fra seg fiskestanga i et stativ og vente på storfisken. I tillegg til våre egne stenger hadde båten noen fellesstenger der det ble festet på levende, relativt store fisk som svømte rundt med en krok tredd gjennom ryggraden og en strikk (!) tredd gjennom hodet. Dette er veldig ulovlig i Norge og regnes som dyreplaging, men her er det tydeligvis helt greit. Å fiske med levende fisk som agn skal for øvrig være supereffektivt. Og det var da disse stengene som sto for storfiskene. Ellers så vi hvaler som plasket og delfiner som hoppet, og til og med flyvefisk ble observert. Jeg får vel være såpass ærlig å si at det ikke vrimlet av store fisk, men til sammen ble 3 velskapte tunfisk og en rekke småfisk lurt oppi stry.

Like før slutt napper en av stengene med levende agn på. Espen melder seg veldig frivillig som oppsveiver og 25 minutter senere ligger en vaskeekte hammerhai og spreller i båten. Ganske sikkert over ti kilo og rundt halvannen meter lang. Kapteinen på båten gjennomgår det som tydeligvis er ritualet når en hai avlegger en visitt i båten hans. ”Welcome to Gold Coast,” mumler den erfarne sjøulken mens han gyver løs på haien med et balltre, før han legger et teppe over hodet til haien. Kostholdet vårt har den siste måneden vært ribbet for fisk, så vi tenkte dette var en god anledning til å få med seg litt D-vitaminer. Vi takket med andre ord ja til å ta med oss denne hammerhaien og en av tunfiskene hjem.

Det vi ikke tenkte så mye over, var at det ikke er spesielt morsomt å frakte en halvannen meter lang hai og en tunfisk rennende av fiskeslo på Queenslands kollektivfarkoster i halvannen time. For å drikke litt brus på en buss i Brisbane kan man vente seg en bot på godt over 800 kroner. Vi var vel lettere nervøse for at bussjåføren skulle ta affære og skrive ut bøter, da noe av tunfiskens etterlatenskaper fant det for godt å finne et hull gjennom de åtte søppelsekkene den var inntullet i under bussturen. Det er vel strengt tatt lite som lukter verre enn fiskeslo. Vi kom oss likevel hjem og dagen etter vartet vi opp med hai-middag til de i klassen som hadde lyst på den slags. Middagen endte med full suksess, stormende jubel og god stemning. Flere av klassens skeptiske ganer fikk endret sitt synspunkt på hai.

FAKE: Drømmebildet vårt, sittende i saccosekker dandert med en hai. Bilde har altså gått en og annen runde i Photoshop, og haien har vi funnet på det store Internett :)

EKTE hai. Vi har vært ute å fisket og dratt opp en fin-fin hammerhai. F.v. Espen, Karl Ole, Silje og jeg.

En hammerhai kan se sur ut, men den bare later som.

Noen store tunfisker fikk bli med tilbake til land.

Ikke alltid like morsomt å frakte fisk på kommunal transport.

Vi gjør opp både haien og tunfisken. Hammerhai-middagen ble en suksess!

God fart med Gokart

2007-10-10T03:32:00.001+01:00

I vår kulturelle utforsking av Australia var det tid for nok en ekskursjon i regi og tilretteleggelse av skolen. Denne gang skulle vi, som seg hør og bør for enhver australier, kjøre Gokart. Jeg har aldri prøvde å kjøre noe slikt noe før, men det viste seg å være fantastisk morsomt. Dette må rett og slett bare prøves. Bilene kunne gjøre opp mot 90 kilometer i timen og det var rett og slett konge. Vi kjørte heat på 10 minutter med halve klassen i hver runde. Til sammen kjørte jeg en hel time med dette velskapte framkomstmiddelet, som jeg til og med klarte å punktere.

Dersom jeg blir veldig rik skal jeg kjøpe meg en Gokart-bane. Det var overraskende moro. Faktisk så moro at jeg nesten glemte å knipse egne fotos (!), så bildene her er lånt fra turkollega og hedersmann Kjetil Branæs.

Kine gir gass

Unge Jacobsen er ute og råner

Feiring med edle dråper på seierspallen. (Alle fotos: Kjetil Branæs)

Et rom med sjel, takk!

2007-10-10T03:25:00.000+01:00

Under oppholdet i Surfers Paradise forrige helg bodde vi på ”Cavell Inn”. Et backpackersted i hjerte av denne lille byen. Nå har jeg ikke spesielt bred erfaring fra backpacker-overnattinger, men jeg fikk i hvert fall med meg at litt av konseptet er at rommene skal være ufrivillig minimalistiske. På samme tid kan heller ingen anklage rommene for å være sterile eller mangle sjel.

Aircondition virket ikke og den varme atmosfæren på rommet var preget av gammel gymsokk. Selv om springen faktisk virket ganske greit, stoppet dusjen av en eller annen merkelig grunn å gi fra seg vann etter jeg hadde stått 30 sekunder i dusjen.
Nevner i fleng andre ting rommet manglet som kan være greit å ha om du skal på do, sove eller simpelthen har tenkt å komme inn på rommet. Her manglet nemlig dopapir, sengetøy, nok puter og dørhåndtak(!).

Det rommet derimot hadde, var en dusj som viste seg som det perfekte habitat for sopp og vindu rett inn i en murvegg 20 centimeter unna. Nei, nå gleder jeg meg skikkelig til å komme meg vekk fra u-landet Australia og sjekke inn på de moderne og nyoppussede backpackerplassene i velstandens akse rundt Vietnam, Laos og Kambodsja.

”Vi i nummer 5”. Du vinner ikke jackpoten om du blir tildelt romnøkkel nummer 5 under innsjekkingen på Cavell Inn i Surfers Paradise. Her får du nemlig ikke tildelt dørhåndtak.

Heia Norge!

2007-10-10T03:04:00.000+01:00

Sunn norsk ungdom, med en og annen australier som fremmedkulturelle innslag, møttes i helgen i Surfers Paradise som ligger halvannen time uten for Brisbane. Målet for dette sammentreffet var å måle krefter i et høyst seriøst rebusløp, eller scavenger hunt som det så fint het. Klassen vår stilte med en liten delegasjon på 7 stykker som skulle forsvare Voldas ære og bringe hjem laurbær til Høgskulens krans. Hvert lag skulle finne på sitt eget tema, og i mangel av både tid og penger sopte vi sammen noen skyggeluer, samtidig som hver og en fikk gaffateipet en bokstav i ordet ”NORWAY?” på de veltrimmede ryggene våre. En del andre tok konkurransen veldig seriøst og hadde tydeligvis fått sendt ned vikingdrakter fra Norge og investert i store mengder utkledningsrekvisitter.

Så hva gikk egentlig løpet ut på? Poenget var å ha det gøy samtidig som man skulle slipe lagånden gjennom diverse stafetter, oppgaver og utfordringer. Her var det tydeligvis lagt opp til at vi skulle ta en mental tilbakereise til russetida og favne om kong alkohol for å skrubbe vekk hemninger. Vi hadde det veldig gøy vi, men andre av våre staute landsmenn tok konkurransen litt vel seriøst, og lagde sine egne poster. Den beste jeg så gikk ut på å hoppe barbeint ned fra en fem meter høy bro ned i en elv med steinbunn som ikke er dypere enn at man fint kan vasse over den. Resultatet var en bro full av blod og en av mange sykebilsutrykninger denne dagen. En annen vi møtte på hadde syklet inn i et tre og ble mer eller mindre bevisstløst sendt på sykehus, mens andre igjen på ulike vis hadde fått ugunstige og skarpe gjenstander i føtter og armer. Ikke skjønte jeg hvorfor vi på forhånd måtte skrive under på et skjema der arrangøren fraskrev seg alt av ansvar for vårt ve og vel under dette løpet. Men jeg ser jo i ettertid at lunta burde vært luktet og de ringende bjellene burde blitt hørt.

Og hvordan løpet gikk? Det vet ingen, for arrangørene rotet bort mange av resultatene, samtidig som en av postene ble stoppet av politiet. På kvelden viste alle sterk moral og møtte uansett forfatning opp på byen for å forstette festen utover de sene nattetimer.
Slike gutter - det vil gamle Norge ha!

Ettersom en måtte ta bildet, måtte Kjetil som var Y i NORWAY, ofre plassen i rekken. Vi nøyer oss med en pasifistisk meningsytring.Vi bygger lagånden i en telefonkiosk. (Begge fotos: Kjetil Branæs)

Skippy og vennene hans

2007-09-30T07:20:00.000+01:00

Legger ved en liten ”best of” dyrene jeg har møtt i Australia. Kenguruer og koalaer som er nederst på bildet er obligatorisk å se, men disse har jeg kun møtt på å dyreparker. De andre dyrene har jeg derimot knipset der de hører hjemme. ”Possomen” øverst til venstre er allerede nevnt i innlegget under. Det firfirslelignende dyret til venstre er Australias svar på katter, som jeg knapt har sett her nede. Disse forvokste salamanderne florerer imidlertid overalt, og bærer det fryktinngytende navnet Waterdragons.

På tur i Binna Burra

2007-09-30T07:08:00.001+01:00

Og så var tiden klar for å se litt skau. Vi ble busset til Binna Burra, en nasjonalpark med regnskog og masse koselige dyr. Her er det en opplevelsescamp der vi skulle få testet ut samarbeidsevner, balansekunster samt få tid til å ha det gøy. På dagtid drev vi med aktiviteter som inkluderer hjelm, sele, tau og en viss høyde over bakken, som for eksempel rappellering og balansering på liner langt oppe i tretoppene.

Kvelden tilbrakte jeg og noen andre fra klassen sammen med naboteltene, som huset tre australske familier med et kobbel av unger som feiret bursdag. Det ble en noe sær og morsom kveld, der våre nye venner disket opp med ustoppelige mengder australske ganegleder. I tillegg til bursdagskaker og tilbehør fikk vi servert kjeks med ”Vegemite”, en australsk spesialitet. Dette er tydeligvis et lite hjertebarn for australierne og det smaker enkelt og greit pur vondskap. Pålegget minner om litt utvannet kvae og jeg kan ikke tenke meg at dette smaker annet enn heslig uansett tilbehør. Men vi fikk likevel gulpet ned våre obligatoriske smaksprøver av Vegemite. Det samme gjorde en ”possom” som holdt oss med selskap store deler av kvelden hengende opp under taket. Possom er et svart og artig vesen på størrelse med en katt, samtidig som den tydeligvis er en hund etter kjeks med Vegemite.

Vegemite – Den perfekte gave til en uvenn

Denne possomen elsker både kjeks og Vegemite.

Her hopper jeg ut atskillige meter over bakken etter en liten ball som henger i en snor. En helt logisk handling.

Ragnhild er fornøyd med våre vakre telt.

Siri balanserer mens Lene Celine passer på at det ikke skal oppstå noen skader.

Sånn kan det gå…

2007-09-30T07:05:00.000+01:00

Når man bor tett opp i andre mennesker med en viss interesse for foto og har utstyret for å sysle med en slik hobby, må det ende slik. Med blitser, stativer og speilreflekskameraer overalt, er det ikke til å unngå at man tar mye bilder. Vi har allerede fått klager fra resepsjonen på grunn av gjentatte dunk over hele hotellet etter ustrakt hopping under en hoppebildeseanse (se hoppebilder lenger ned i bloggen). Siste gren på fototreet vårt har nå blitt dobbeltblitsbilder. Ingrediensene er et stykk godt speilreflekskamera på et stativ, et mørkt rom samt en eller flere personer som beveger seg i tida mellom to blitser blir utløst. Resultatet er at man helt uten fotomanipulering og photoshoptriksing kan være to steder på samme bilde. Små barn, små gleder.

New Zealand og harrybil i boks!

2007-09-30T07:00:00.001+01:00

Da var det endelig bestilt. Vi har vært litt frem og tilbake med hvor reisen går videre etter vi har vært i Japan, men nå har Anni, Synnøve, Kjetil og jeg bestilt oss for å ture videre til New Zealand om litt over en måned. Så mellom 10. og 21. november skal vi ha det kjekt på den sørlige av New Zealands to øyer. Og vi skal ikke busse rundt eller ta beina fatt, vi har nemlig bestilt oss verdens mest harry kjøretøy. Og den har allerede rukket å bli vår lille baby. Barnet heter ”Spaceship” og er en bil av typen oransje med sengeplass til fire. To senger i bagasjerommet og to på taket. Av fasiliteter kan det nevnes at den ene sidedøra også er kjøkken, så der skal vi nok få disket opp en rekke kulinariske godbiter. Dvd-spiller med en bøtte filmer, som selvfølgelig og sosialt nok kan byttes med andre som kjører rundt med spaceship-biler. Vi har for øvrig klinket til med full forsikring på bilen, og vi gleder oss til å iføre oss grilldressene og ta fatt på en skikkelig campingtur. Et random surfemagasin i New Zealand understreker overlegenheten til disse sjokkoransje doningene på en fin måte: On road these things kick any sluggish ordinary campers’ ass!

Et lite PS i denne sammenheng er hvem som tipset oss om denne ferieformen. Det var nemlig den svenske damen som jeg dessverre kom til å tro at ikke skjønte norsk under en båttur her nede og som vi derfor ”snakket litt bak ryggen på”, nevnt i et blogginnlegg nedenfor. Hun arbeidet på et reisekontor, og vi møtte henne tilfeldig når vi så etter noen billige flybilletter.

Finnes det noe frekkere framkomstmiddel enn denne bobilen? (Photo: www.spaceships.tv)

Hva skjer i Brisbane?

2007-09-30T06:43:00.000+01:00

Livet her i Brisbane har etter hvert kommet inn i en slags rytme. Klassen har kommet mer eller mindre godt i gang med skole og oppgaver, samtidig som vi gjør masse hyggelig sammen og har hatt mange trivelige kvelder på byen i Brisbane. Å bo 22 personer vegg i vegg på et hotell er vanvittig hyggelig og sosialt. Klassen fungerer etter hvert overraskende knirke- og konfliktfritt, - og godt er det

Vi har farta mye rundt omkring. En dag var vi på Dreamworld; en kombinert fornøyelsespark, dyrepark og vannpark. I tillegg til mye karusellkjøring var det veldig artig å komme nært inn på kenguruer som tuslet fritt rundt i en liten del av parken. Også er det så greit når man reiser i flokk til slike steder. Grupperabatt er en fin ting.

En annen dag var jeg og noen i klassen på Surfers Paradise, et småsnobbete sted litt sør for Brisbane langs gullkysten, eller Gold Coast om du vil. Nydelige strender og selv om de lokale mer eller mindre skyr vannet ettersom det fortsatt er vår her nede, boltrer vi oss i vannet som etter norsk målestokk er rekordvarmt.

Og i samme slengen får jeg ikke glemme hvalsafarien vår i regi av skolen ved en plass som heter Tangalooma. Jeg synes det er flott at en klasse fra hvalfangernasjonen Norge drar ned til Australia for å dra på hvalsafari. Jeg har for så vidt aldri sett en hval så det var en spennende opplevelse å komme så nært inn på så store dyr, som prustet og plasket tett inntil båten. Også på denne utflukten fikk vi tid til å nyte en del av denne solskinnsdagen på en særs finkornet strand. Vi har det ganske hardt.

God stemning i Surfers Paradise.

På båtturen ved Tangalooma så vi sikkert 15 knølhval
Det var veldig gøy å endelig få møte Skippy i Dreamworld