Hetere enn i glohaugen

Utenfor Hilo på Hawaiis sørligste øy, kommer man tett på lavaen som holder rundt 1000 grader Celsius.

Jeg har nå flyttet meg over på østsiden av Hawaii Island til en plass kalt Hilo. Byen ligger nærme noen av verdens mest aktive vulkaner. Daglig flyter tonnevis av lava ut i sjøen og fører til at øya – som også går under navnet Big Island – blir større og større for hver dag som går.

På nært hold kan størknet lava glitre i gull og blått.

En jeg møtte på flyet hit fortalte om en sommer på 70-tallet hvor hun og en venninne hadde teltet seg rundt kysten på denne øya. Etter å ha testet utallige strender, fant de sin drømmestrand der de tilbragte en måned. Da hun for et par år siden vendte tilbake for å mimre og slappe av på den samme stranden var alt dekket av lavastein. Øya er levende og endrer seg fra dag til dag. Flere hus er dessuten de siste årene blitt vasket vekk av seigtflytende lava.

MÅNELANDSKAP: Noen uker gammel lava er kveilet, bendet og bøyd.

Vi dro ut til det mest aktive området på ettermiddagen, og var der utover kvelden. Lavaen lager et stilig skue når den renner ut i sjøen skaper en evigvarende røyksopp.

Har du lyst til å få med deg lavaen som renner ut fra Hawaii, har du på ingen måte dårlig tid. Denne strømmen ser ikke ut til å ha noen planer om å stoppe med det første.

Og når man først er på et naturlig smelteverk, er det greit å bruke all denne spillvarmen til noe nyttig. Så hvorfor ikke kokkelere litt?

BIFF A LA LAVA: Vi grillet både biff, pølser og marschmellows over den seigtflytende lavaen. Yummi!

Til topps!

En av de andre dagene leide jeg og noen fra hostellet en bil for å gjøre unna alle de obligatoriske turistattraksjonene rundt Hilo. En selvskreven post var vulkanen Mauna Kea som med sine 4.207 meter er det høyeste punktet på Hawaii. Her er det også et stjerneobservatorium der vi fikk sett alt som rørte seg på himmelhvelvingen denne natten gjennom feite teleskoper. Og fra å tusle rundt i en sviende hete i lava-land noen dager tidligere, var det nå plutselig minusgrader - noe vi visste godt før vi dro. Mine tyske venner Lukas og Alex mente at hettegenser og shorts var tilstrekkelig for å være der oppe en kveld, mens vi møtte på en sjarmerende gruppe japanere som ikke overlot noe til tilfeldighetene:

Søte japanere klare for avmarsj til Nordpolen. Varme klær: Check! Sitrusfargede klær som er lett synlig for hjelpemannskaper: Check! Kvikk Lunsj i den vinrøde veska: Check!

En dans med djevelen

ROCKIN' AROUND: Neida, dette er ikke meg, men et bilde jeg har lånt fra Wikipedia. Derimot er bildet tatt på Kona der jeg også brukte en hel dag på å svømme rundt med djevelrokker. Foto: Wikipedia. 

Enten du bruker snorkel eller fullt dykkerutstyr, er Kona på Hawaiis sørligste øy blant de aller beste plassene å plaske rundt. Og det er stort sett det jeg har brukt dagene på her. På dagtid har jeg og noen andre fra hostellet snorklet blant havskilpadder, koraller og fargemalte fiskestimer. En av dagene dro jeg og en annen på djevelrokkedykking. Vingespennet til de største djevelrokkene som holder til her, er over fem meter. I motsetning til mange andre rokker, har disse verken spisse tenner eller mulighet for spidde deg med halen. Derimot er de enorme, og vi møtte et sted mellom 10 og 20 stykker. Jeg har fremdeles ikke noe undervannskamera, så det eneste bildet jeg tok fra turen var av en av delfinene som møtte oss da vi ankom snorkleplassen vår.

Du holder ikke følge med "spinner dolphins", men du kan komme veldig nær.  

Djevelrokken bruker fangarmene foran til å veive plankton inn i den digre munnen. Foto:Wikipedia

Før solen gikk ned kom jeg over et par digre rokker som jeg svømte rundt med i en liten time mens de kretset både under og rundt meg. Etter solen gikk ned begynte det virkelige showet. Mens noen dykket ned på bunn med lykter, snorklet vi rundt med surfebrett med lyskastere ned mot bunn. Plankton stimlet rundt lyskildene, og ut fra nattemørket svevde djevelrokkene for å slurpe i seg planktonsuppe. Ettersom vi lå ved lyskildene tok rokkene loop etter loop rett under oss. Å flyte i vannoverflaten og bokstavelig talt ligge mage mot mage med en 3-4 meter bred djevelrokke, er vanvittig kult. Og denne Youtube-videoen fra 2006 viser litt hvordan det ser ut:

HAVETS ROCKESTJERNE: Opplyst av lommelykter og lyskastere svever djevelrokkene på Kona kun centimeter fra dykkere og snorklere om natten for å gape over svermer av plankton. Skal du noen gang til Kona, så gå for all del ikke glipp av dette nattshowet!

Hvor grønn er «grønn»?
En annen dag leide jeg og en annen fra hostellet bil og kjørte rundt på sørspissen av Hawaii-øya. Vi tok blant annet turen innom USAs sørligste bar. Og siden jeg allerede har besøkt USAs nordligste truckstopp begynner jeg nå å føle meg fryktelig bereist.

Jeg og newzealandske Lisa dro på strandhopping. For anledningen hadde jeg grønne solbriller.

Blant stedene vi besøkte var den mye omtalte stranden med den «grønne sanden». Lonely Planet snakker varmt om hvor kult det er med grønn sand. Og skiltene på veien lover deg så grønn sand du aldri har sett. Det som møtte oss etter en times vandring var derimot dette:

GRØNN GLEDE? Sanden var både ren og myk, og hadde til en viss grad et gyllent skjær, men er denne sanden grønn? Døm selv!

Det er mange typer turisme. Charterturisme, økoturisme og ekstremturisme, men her vil jeg slå et slag for den ærlige turismen. Den som ikke hauser opp reisemål til noe det ikke er. Den som kaller en spade for en spade. Den typen turisme som gutten i historien om "Keiserens nye klær" sannsynligvis ville dratt på. Vi møtte i hvert fall flere som ikke sverget til denne turisme-tradisjonen. Noen vi snakket med på veien ut til stranden kalte stranden for Heineken-grønn. Og til de som ikke drikker så mye Heineiken-øl. Over til høyre ser du hvilken grønn-farge de snakket om.

SÅNN JA!: Dette var det vi ville se. Men da må du se stranden gjennom en flaske Heineken eller jukse bittelitt i Photoshop.

Grønn eller ikke, stranden var absolutt fin og vi brukte nesten hele dagen her. Og ikke bare rakk vi innom denne stranden, sannelig tok vi også en tur til stranden med den «svarte sanden». Og den var faktisk svart. Her møtte vi nok en gang på havskilpadden, som må være verdens mest avslappede og tilbakelente dyr.

Ikke død, bare veldig veldig avslappet.

#denfølelsen

Det meste man lærer i livet tilsier at man ikke skal hoppe ut av fly i 4.500 meters høyde og ramle i 200 kilometer i timen mot bakken. Men steike så gøy det er!

Her kommer også videoen de lagde fra hoppet. Musikken er nok mer slitsom en kul, men det er bare å leve med.

Én dårlig grunn til å unngå Hawaii

Det meste på Hawaii er rett og slett veldig pent.

Es gibt kein bier auf Hawaii, es gibt kein bier.

Darum fahr ich nicht nach Hawaii, darum bleib ich hier.

Ja, det synger Paul Kuhn i sin tyske monsterhit fra 1964, som enhver oktoberfest med respekt for seg selv har på repertoaret. I sangen nekter jeg-personen å gifte seg med sin forlovede Maria – selv etter tolv års forlovelse. Det eneste som holder dem unna giftemål er en langtrukken krangel om hvor de skal dra på bryllupsreise: Maria vil til palmer, sol og Hula-dans på Hawaii, men møter øredøvende hoderysting fra sin tyske forlovede. Han har nemlig fått det for seg at det ikke finnes noe øl på Hawaii, og insisterer derfor på at de heller skal legge bryllupsreisen til tsjekkiske Pilzen, der han vet det er kort avstand mellom ølkranene. Hvordan det til slutt endte, sier sangen ingenting om, men jeg håper virkelig for Maria sin del at hun fant seg et mer lovende mannebein, for denne fyren har åpenbart ikke så mye å fare med. At det ikke finnes øl i Hawaii er jo selvfølgelig også bare tull – selv i 1964.
For min egen del kan jeg ikke se mange grunner for ikke å reise til Hawaii, når jeg først hadde muligheten og veien ikke var altfor lang.

Ikke alle er som Paul Kuhn. Like før solnedgang strømmer nygifte par til strendene for å ta det perfekte bryllupsbildet.

Og mitt første møte med Hawaii passet godt med hva jeg hadde ventet meg. Da jeg skulle ta lokalbussen fra flyplassen til hotellet, møtte jeg et lite problem siden jeg kun hadde tatt ut store sedler, mens bussturen skulle betales eksakt med mynter. 

– Ikke noe problem, sier den hawaiiskjortekledde bussjåføren.
– Bare sett deg ned og nyt turen! 

Jeg fikk riktignok ingen pepperkake, men førsteinntrykket av Hawaii var helt klart av den litt tilbakelente Kardemommeby-stilen. 

Stranden er menneskelagd, og palmene er bare plassert der. Men det ser ikke ut til å bry alle turistene som hver dag valfarter til stranden Waikiki midt i Honolulu.

De første dagene på Hawaii har jeg hengt med de andre som bor på hostellet, badet masse og rukket å gå fra bleik til å høre hjemme i ketchup-land i løpet av et par timer på stranden i Honolulu. Jeg har også snorklet i korallrevene på Haunama Bay der jeg har stirret digre havskilpadder dypt inn i øynene og også møtt på min hawaiianske favorittfisk. Den er utrolig stilig, men kanskje den fremste X-faktoren til denne fisken er at dens lokale navn er intet ringere enn humuhumunukunukuāpua'a. Les det navnet raskt tre ganger. Eller eventuelt la vær. Som mange andre har påpekt: Navnet er rett og slett lengre enn fisken.

Jeg har ikke investert i noe undervannskamera så en gispende havskilpadde er alt jeg har å vise fram.

Zensasjon
Ettersom jeg har reist til Hawaii for å roe ned etter et hektisk studieår, er det ålreit å prøve å roe skikkelig ned. Og det er hjelp å få. I en bokhandel i Honolulu kom jeg over en gammel oppfinnelse som skal ha vært brukt med hell de siste 3000 årene. Den mirakuløse patenten er signert Zen-buddhistiske munker i Japan, og er blitt så populær at den nå finnes i reiseutgave. Kjempepraktisk! Med en mini-sandkasse, noen små svarte steiner og en liten rake skal man kunne finne sjelero, bli i ett med verden OG finn svar på livets mange store og små gåter. Og kjøper du mini-Zen hagsettet får du i tillegg med en instruksjonsbok som gir en nøktern innføring i hva man kan oppnå ved å rake rundt i sanden og lage mønstre. Dette reisesettet er nemlig «et verktøy for å finne kilden og styrken i menneskeheten som – ifølge Zen-læren – er avbalansert, rolig, ærlig, og i stand til å møte alle utfordringer i livet på best egnet måte». Finner jeg ikke roen med denne, kan det være det samme.

SMØR PÅ FLESK?: Å ha med egen miniatyr-sandkasse når du drar på stranden virker kanskje litt overflødig, men ettersom produsentene mener at denne boksen kan være «starten på et livslangt eventyr der alt sees på en ny måte», synes jeg det er verdt et forsøk.

Ellers har jeg kommer meg opp på Diamond Head-krateret, der man har god utsikt over Honolulu og store deler av resten av øya Oahu. Diamond Head var først en vulkan, så et militært utsiktspunkt, men nå traver horder av turister opp der daglig, og det er blitt blant de obligatoriske sjekkpunktene for enhver turist med respekt for seg selv. 

TURIST MED RESPEKT FOR SEG SELV: Du har ikke gjort jobben din som turist om ikke et slikt bilde er med i bagasjen hjem igjen fra Honolulu.

Skal du opp på Diamond Head i utkanten av Honolulu, får du verdifulle råd fra dem som driver parken. Blant Diamond Heads fjellvettregler er blant annet alltid å ha med seg en lommelykt. Dette kan virke litt merkelig ettersom Hawaii virker som den mest solrike plassen i hele verden og at løypa opp til toppen fysisk blir stengt av i god tid før sola går ned.

Fra den norske fjellvettregelen nummer 4: «Ta alltid med ryggsekk og det utstyret fjellet krever». På solrike Diamond Hill krever fjellet lommelykt. 

Jeg skjønte lite av denne anbefalingen på turen opp, men senere på dagen mens jeg med min Zen-rake lagde vakre mønstre rundt de svarte steinene i min nyervervede mini-sandkasse, ble alt mye klarere. Gode grunner for å ta med lommelykt kom strømmende. Her er noen av dem:

      - Tar du med en flunkende ny lommelykt, kan du sannsynligvis bruke den som et byttemiddel med andre som er på vei opp til samme fjelltopp. For eksempel får du sikkert noen slurker vann for den om du selv skulle gå tom. Når Bibelens Esau kunne bytte bort all arven sin mot en skarve porsjon linsesuppe en gang han var skikkelig tørst i ørkenen, bør det ikke var et nederlag for noen andre å bytte en lommelykt mot en munnfull vann dersom man er skikkelig tørst.

- Dersom sekken du tar med inneholder en stor gammel lommelykt, eller enda bedre mange lommelykter, blir turen opp tyngre. Flere kalorier brent og bedre trening. Lurt for deg.

- Har du kommet deg helt opp på toppen og titter ned fra kanten på stupet, åpner enda flere muligheter seg. Da kan du nemlig med all enkelhet og en stoppeklokke finne ut hvor høyt stupet er. Kast lommelykten utfor kanten og ta tiden fra den slippes til den smeller i bakken. Deretter er det bare å hente fram Galileo Galileis formel, der du tar gravitasjonsfaktoren 9,8 m/s², ganger det med tiden opphøyd i annen og deler på to, og vips så vet du hvor mange meter det er fra toppen av stupet og ned.

Og alt dette takket være en reiseutgave av den tradisjonsrike Zen-sandkassen. Ganske utrolig! Eller hva?

Jakten på storfisken

Ettersom jeg alltid har lidd av en overdose fiskefeber, tenkte jeg at dette var tiden å prøve å hale i land en sverdfisk, hai eller noe i den gaten. Etter å ha vært på en båt en hel dag, var fangsten litt lunken. Vi fikk et par små tunfisk og denne gule, blåprikkete fisken.

En mahi-mahi ble etter litt kriging dratt over ripa. Litt vanskelig å finne en god norsk oversettelse, men "common dolphinfish" er det engelske navnet. 

Fisking med utsikt over Honolulu.

Skal man spare penger ved å unngå slitasje på doen, er dette dørskiltet et lurt sjakktrekk. Det er stort sett bare menn som møter opp til slike fisketurer. Av en eller annen grunn. 

Fiskeutstyret er nokså solid. Snellen på fiskestengene er cirka like stor som en fotball. 

Dagen ettergjorde jeg et nytt forsøk på å hale i land en storfisk. Denne gang var planen å fiske etter hai på natten. Dette er tida da haier er mest aktive, så jeg syntes ideen virket god. Da sola gikk ned tøffet vi en ti minutters båttur rett ut fra Honolulu. Omtrent blikk stille og opplyst av høyhusene fra byen, ladet vi brutale kroker med feite tunfiskkoteletter. Det var faktisk veldig spennende, og utover kvelden klarte vi å få has på én hai. Etter en kort foto-session på båtripa, ble den pent sluppet tilbake i havet igjen.

Denne svømmer fremdeles rundt rett utenfor Honolulus populære badestrand.

Hadde målet med turen vært matauk, så hadde vi bare puttet disse dagsferske tunfisk-kotelettene på grillen. Men i dag var de agn.

Ikke den verste plassen å gå tur med hunden.

Deler av Honolulu sentrum på kvelden.

Farvel, Edmonton!

Den siste måneden har jeg brukt på alt annet enn å skrive oppdateringer her, så her kommer noen glimt fra siste delen av oppholdet mitt i Edmonton.

I påsken dro vi til Jasper i Rocky Mountains; en tre timers kjøretur fra Edmonton. Her rakk vi å bli skikkelig solbrente, kjøre masse på ski og gå på tur. Slik så det ut.

Her begynner solbrentheten å snike seg innpå.

Syv hyggelige turdeltakere med god utsikt over området rundt Jasper.

God stemning i vår syv-seters familiebil.

Conny og Maite følger skiltets oppfordring om å gjøre noe av det vanskeligste man kan finne på i en slalombakke, nemlig bedrive «Showoff».

Vi hadde tenkt til å lage bål, men det ble med marschmellows på stekeplata.

Vi feirer bursdag på en utrolig ålreit bar.

Edmontons stolthet

Det drøyde lenge, men jeg kom meg på en av de siste kampene til byens definitivt største stolthet, hockeylaget Edmonton Oilers. De siste to sesongene har ikke helt vært noe å skrive hjem om, da laget har endt opp som nummer 30 av 30 i den nordamerikanske hockeyligaen NHL. Men uansett hvor dårlig laget har spilt, så klarer klubben likevel å fylle opp de 17.000 setene i Rexall Place opptil flere ganger i uka. Hockeyinteressen vil ingen ende ta. Og denne sesongen har man kunnet høre optimistiske toner fra supporterne. I år endte de nemlig opp på 24. plass! Slettes ikke verst. I kampen jeg fikk med meg mot Anaheim Ducks, skårte Oilers allerede etter ett minutt, men måtte likevel tusle tapende av banen etter tre baklengsmål.

Det er rift om billettene til Rexall Place uansett hvordan laget spiller.

Men selv om det ble tap denne gangen, så er det andre ting å glede seg over når man tross alt er med og spiser kirsebær med de store i verdens beste hockeyliga. Arrangementet er det nemlig stil over, bare hør på dette: Om du har vært på hockeykamp før, vet du at alle de utallige gangene spillet blir blåst av så settes det i gang pausemusikk. I Norge og sikkert alle andre plasser i verden er dette bare popmusikk og ferdiginnspilte datalyder. I NHL derimot har de ansatt en egen kar til å spille denne pausemusikken på et keyboard. Her skal arbeidsledigheten ned!

Siden spillerne presterte litt under det jevne, ble dette min yndlingsspiller på Edmonton.

Du er ikke skikkelig supporter før du har en diger skumgummi-hatt formet som en puck.

Savn?

For å oppsummere oppholdet vil jeg bare nevne noen få ting som jeg kommer til å savne og hva jeg kan klare meg uten.

Her er hva jeg ikke kommer til å lengte tilbake til:

- Mynter som er verdt 0 kroner og fem øre.
- At ingenting faktisk koster den prisen du får oppgitt. Tips og skatt skal alltid legges på. Passe sleipt og barnslig.
- Katastrofalt dårlig frokostutvalg. Geitost, makrell i tomat, leverpostei, kaviar, og grovbrød er byttet ut med hyllemeter av peanøttsmør, syltetøy og loff som aldri går ut på dato.
- Sentrum av Edmonton. Er det egentlig noe sentrum, hvor er det i så fall og hva kan man gjøre der? Spørsmålene er mange, og selv Edmontanianerne sliter med å komme med gode grunner for hvorfor du bør ta deg en tur til sentrum. Et kjøpesenter, et kunstmuseum og et rådhus og det er vel i grunn alt. Ingen grunn til begeistring.

Hva kommer jeg til å savne:

- At folk takker bussjåføren for turen. Det er helt topp å si for eksempel «Thank you soooo much» eller på andre måter gi uttrykk for at sjåføren akkurat har gitt deg en stor gave. Se til Edmonton, folkens!
- At kanadiere slutter alle setninger med ordet «eiii». Mye kulere enn «ikke sant».
- Alle som bodde på internasjonalt hus dette halvåret. Dere er en skikkelig kul gjeng og gjorde oppholdet superbra.

Her er stort sett rubbel og bit av Internasjonalt hus samlet til avslutningsfest.

Et godt knippe av de jeg bodde på etasje med. På tampen av året spilte store deler av etasjen inn denne sangen, ganske imponerende til å være en tilfeldig ansamling internasjonale studenter.

Og helt til slutt. Til deg som nokså nesevist tagget «DEADMONTON» på en murvegg like i nærheten for ikke lenge siden: Etter å ha vært en stund i Edmonton føler jeg at jeg med en viss pondus kan heve pekefingeren og si: Du veit ikkje ka du snakka om!

Og etter fullførte studier i Edmonton, tar jeg turen videre til Hawaii. Følg med!

I ♥ Vancouver

Vancouver er en fin by

I det kanadiske utdanningssystemet er det et veldig godt konsept kalt «reading week» – som oversatt til norsk ville blitt hetende noe sånt som vinterferie. Og ettersom jeg aldri har vært i Canada før, er det mange uutforskede plasser jeg kunne tenke meg å besøke i løpet av en slik uke. Et lite problem man møter på, er imidlertid at flyprisene innad i Canada ikke er spesielt tilpasset studenter og at avstandene er lange. Vi fant likevel ut at buss til «nabobyen» Vancouver var en topp idé. Drøyt 17 timer med buss – hver vei – var det som krevdes for å komme oss til OL-arrangøren fra vinteren 2010. Væpnet med puter, slække klær og snop gikk bussturen likevel helt fint.

Verdt å nevne fra bussturen var den cirka ni timers strekningen jeg havnet ved siden av en skikkelig kul indisk-kanadisk dame. Fra India-turen min, som også er ganske grundig dekket et annet sted i denne bloggen, lærte jeg at sannsynligvis ingen nasjoner kan måle seg med indernes evne til å drive smalltalk. Og når jeg først hadde noen seige timer å slå i hjel, tenkte jeg at dette var en unik mulighet til å utfordre de regjerende verdensmestrene i skravling til en privatlandskamp. Da vi tuslet av bussen med håndkle over skulderen milevis senere, viste resultattavla 9-9 mellom India og Norge (målt i timer sammenhengende smalltalk). Spennende kamp, en enda mer spennende dame og samtidig gøy å gomle kirsebær med de store i skravle-universet! Og sikkert kjempegøy for alle de andre på bussen.

Vi kom oss uansett fram til Vancouver - en ganske kul by som vi kom oss godt rundt i de dagene vi var der. I motsetning til Edmonton, som gjennom vinteren er stabilt kald og tørr, så er det varmt og vått året rundt i kystbyen Vancouver. Vi slapp unna de verste regnbygene, og at det plutselig var mer enn 20 grader varmere enn i Edmonton, var heller ingen ting å bli grinete for. Blant steder vi stakk innom var byens rimelig store China-town og akvarium:

I Kina har de et litt avslappet forhold til korrekt sitering av kilder. Her er det Barack Obama iført kommunistuniform som blir tillagt det forbilledlig klare sitatet: «Have something to say, then say! Have nothing to say, go home!»

Og i Kina klarer de å oppsummere sin periode under Mao på en relativt virkelighetsnær måte: "Money is not the most important thing. The most important thing is without any money".

Delfinene Hana og Helen var uheldige og satte seg fast i et fiskegarn utenfor Japan. Nå hopper tospannet rundt i akvariet i Vancouver.

Hana og Helen hadde en flott oppvisning, men vår favoritt ble likevel de barske brennmanetene.

Valgets kval

Studentlivet byr på mange vanskelige valg: Skal man ta båt (hold til venstre) eller helikopter (hold til høyre)?

Vel, vi endte med å ta båt over bukta som deler Vancouver i to. Og da vi kom over på den andre siden, med Vancouvers rimelig tøffe bygninger ruvende i horisonten, tenkte vi at her var det bare å finne fram kameraet og ta et gruppebilde. Den gamle kinesiske mannen som tilbød seg å ta bildet, gjorde et noe uvanlig grep i denne situasjonen ved å benytte seg av det velkjente fotografiske hjelpemiddelet froskeperspektiv.

Han fikk i hvert fall med at været var bra i Vancouver denne dagen.

Into the Wild!

Her passet det godt med 140 meter hengebro.

Vi dro også ut til et juv omkranset av broer og turstier, i utkanten av Vancouver. Været var som sagt topp, og vi var klare for frisk luft og vakker natur. Men lite visste vi at denne naturen var av det ekstreme slaget. Skader lurte rundt hver sving og under hver bro. Derfor er det godt vi ble advart.

Heter du ikke Lars Monsen eller Helge Ingstad, bør du seriøst vurdere å snu nå.

Men hvor mange advarsler trenger man egentlig? På noen få meter har de satt opp fem skilt med den samme meldingen, og sånn fortsetter det gjennom resten av parken. For dere som ikke visste det, så er det nemlig slik at ute i naturen kan det være glatt når det er glatt. 

Canada huser brorparten av verdens siste villmark og canadiere flest liker å se på seg selv som tøffe og selvbergede. Så når var det egentlig Canada ble så høyhælt, beinskjør og hjemsøkt av latterlige søksmål at det ble nødvendig å bombardere skogen utenfor Vancouver med advarselsskilt?

Print ut bildet, finn og ring rundt de fem «Slippery when wet!»-skiltene, send inn og vinn FETE premier!

Her diskrimineres ingen. Om du er senil og ikke får med deg skiltene du passerer, så har teamet bak denne parken også tenkt på akkurat DEG.

Ok, greit, jeg har skjønt det nå.

ALLE GODE TING ER TRE: … og ettersom du var på god vei bort til denne mølla for å stikke hånden din inn mellom eikene, så er det godt at parkvesenet er føre var og har rammet inn konstruksjonen med advarselsskilt.

De lover mye i reklamen for Suspension bridge-parken, og jaggu holder de ikke det de lover!

Ok, jeg tar selvkritikk for at det ble for mye fjas og tull i dette innlegget. Jeg prøvde egentlig bare å si at vi hadde en superfin dag.

Vancouver har mye asiatisk innvandring, og et naturlig innslag i bybildet har dermed blitt de japanske pølsebodene som selger «Japadogs». Denne japanske hotdogen finnes i mange varianter, men felles for dem alle er at du ikke aner hva de putter oppå pølsa. Det eneste som er sikkert er at det hele blir toppet med en solid dose sjøgress. Yummi!

I «Gastown» i Vancouver har de funnet ut at det er en god idé å ha en klokke som går på damp. Det første eksemplaret av dampmaskin-klokka ble laget i 1859 da damp fremdeles var sånn passe kult. Men den holder seg bra. 

Vel tilbake i Edmonton våget jeg meg ut på langrenn for første gang siden jeg kom. Min småskadete fot har blitt mye bedre, og når jeg først har drasset med meg langrennsski, så har jeg veldig lyst til å bruke dem. Jeg busset ut til den største og beste skiparken i Edmonton. Og det er vanskelig å sette ord på det, men det var noe som ga meg følelsen av at jeg ikke akkurat var i urørt kanadisk natur.

SOL, SKI, OG INDUSTRI: Å komme seg ut på skitur i Edmonton er ikke så vanskelig – så lenge du synes det er greit å dele parken og lufta med Essos oljeraffineri.