Buksetvang i tropevarmen

Å reise rundt i verden og måle alt opp mot kulturen hjemme i Norge er en dårlig ting. Man er en elendig turist som raskt vil gå på en og annen smell om man tror sitt eget land er suverent og at andres tradisjoner og ideer bare er vanskapte kopier av sine egne. I stedet bør man ifølge reiselæreboka tenke litt over at enhver kultur kun kan forstås ut fra seg selv; kulturrelativisme, som det så fint heter. Men et sted må det gå en grense mellom å være forståelsesfull og det å godta idioti. For min del går den ved påbud om langbukser på skolen når kvikksølvet holder på å sprenge seg ut av termometeret.

Vi er nå i studentbyen Manipal som huser 20.000 studenter - og ikke så mye mer enn det. I det store og hele en fantastisk studieplass, særlig i forhold til andre skoler vi har besøkt i det siste. Vi har vært her noen dager nå og følger undervisningen innen journalistikk og PR på Manipal Institute of Communcation sammen med universitetselever som tilhører det øvre sosiale sjiktet i India. Et lite knippe regler og holdninger gjør at jeg likevel ikke føler meg helt hjemme her. Blant annet må vi være inne på studentblokka vi bor på 23.30. Ellers så… ja, jeg vet ikke helt hva slags represalier studentblokkadministrasjonen har i verktøyskapet sitt, men en av fadderne våre kunne røpe at "they will definitively call your parents".

For jentene er kveldens innetid forståelig nok en time før guttene. Bare gudene vet hva slags synd og skam en kvinnelig student på frifot kan produsere mellom halv elleve og halv tolv. Og ja, her har man egne studentblokker for jenter og egne for gutter. Selvfølgelig. Et sted mellom tre og seks vakter passer kontinuerlig på at ingen av galt kjønn måtte snike seg inn i noen av blokkene. På flyplasser har man egne køer for jenter og gutter. Litt kjønnssegregering kan da ikke skade.

Jeg har såpass tiltro til unge indiske overklassestudenter at jeg synes de fortjener litt mer frihet og ansvar enn hva privatskolen i Manipal tildeler dem. Men når jeg legger hodet på skakke og skuler gjennom mine kulturrelativistiske briller, er jeg villig til å godta at det er slik det gjøres her. Uønsket natterangling og en hel del sosiale problemer kan sikkert unngås ved å bruke litt ortodokse innetider og tvang. Det har en hensikt. Dem om sitt.

Men buksetvang på skolen i tropevarme. Det ligger i krysningspunktet mellom idioti og tortur. Det er like meningsløst som å gå til Nordpolen i shorts. Skal jeg være på en skole og bli kjent med indere, har jeg et ønske om at kroppen min har overskudd til annet enn å drive med varmetransportering og svetteproduksjon. Indere har da bodd i disse omgivelsene og med denne varmen i uminnelig tider. På hvilket tidspunkt var det en luring fikk et eple i hodet og fant ut at bukse var så overlegent alle andre former for benklær?

Greit nok, jeg har selvfølgelig ingenting å klage over. Vi er her kun noen dager og India er ikke engang inne i sin varmeste periode. Og jeg har heller ingen burkapåbud å forholde meg til. Men likevel: Noen må ta ansvar for å si at keiserens nye klær er like praktiske som et banan-etui.

Klassen på ekskursjon med universitetet i Manipal. Bukser strengt påbudt. Legg merke til min demonstrative oppbretting av buksa så den går litt over ankelen.
(Forresten, mitt indiske mobilnummer er: +91 98 86 71 81 20)