På lønningslista til Bollywood

Jeg, Silje og Sebastian (nærmest) under Bollywood-innspilling.

Etter frokost en dag i Mumbai ble vi stoppet av Amjad Khan. Han er, ifølge sitt eget visittkort, ”Casting Agent for Models (Specially Western People)”. Og siden vi nå en gang er folk av typen vestlige, var det ikke så rart at han stoppet nettopp oss. Vi var ikke vanskelige å be, og en halvtime senere kjørte han oss av gårde til en vaskeekte filminnspilling. Det var klart for en dag som Bollywood-statister.


Vi kom 3-4 timer senere enn resten av statistgjengen, og filmingen stoppet 3-4 timer før vi hadde fått beskjed om, så vi kom greit unna det. Altfor mye venting var det heller ikke, og vi fikk til og med mat. Vi ble etter hvert godt representert som bakgrunnsfyll i filmen, så alt i alt var dette en artig greie.

Filmen het ”That girl in yellow boots” og helt ærlig så tror jeg den ferdige filmen blir litt småkjedelig. Skuespillermessig tror jeg den holder et brukbart såpeserie-nivå. Men for de av dere som tror noe annet og ikke kan vente til denne filmen blir sluppet, muligens rett på DVD, kan jeg røpe fragmenter av hva som skjer i filmen om jenta med de gule støvlene.

Jente, type vestlig, muligens italiensk, med gule støvler, kommer inn på et kontor som utsteder visum. Det må ha vært i India siden alle som jobbet der var indiske. Denne jenta vil så gjerne ha visum så hun kan reise av sted, eventuelt forlenge et opphold. Men det er enklere sagt enn gjort. Hun går til en rekke skranker, spør om folk kan skrive under på visumet hennes. En offentlig tjenestemann sier blant annet: Jaså, så du vil ha visum? Ja, svarer jenta. Hvor gammel er du?, spør mannen. 20, svarer jenta. Mannen ler. Men denne jenta gir seg ikke så lett. Hun går rundt på dette stedet, og plutselig i en scene har hun faktisk på seg briller. Det skal være helt klart for alle og enhver at hun mener alvor. Visum musst sein!

Og der, kjære leser, kan jeg dessverre ikke røpe mer. Dette er en spenningsfilm fra visumutstedermiljøet, der en jente iført gule boots skal overvinne visumbyråkratiet.
Og hva gjorde vi der? Vi var turister i samme ærend som jenta og ville også ha visum. Og vi brukte også store deler av dagen, både i virkeligheten og i filmen, på å labbe hvileløst rundt på dette kontoret med hver vår visumsøknad. Det indiske byråkratiet skulle ikke være lett for noen av oss, gule støvler eller ei.

Rollen var ikke vanskelig å leve seg inn i. På grunn av noe diplomati-krangel mellom Norge og India, har den indiske ambassaden i Oslo satt seg på bakbeina når det gjelder å skrive ut visum. For klassen vår var det med nød og neppe at vi i det hele tatt kom oss av gårde til India. Og vår opplevelse er visstnok mer regelen enn unntaket. Frustrasjonen og oppgittheten vi ble bedt om å utstråle under opptakene bør med andre ord ha sett ganske ekte ut.

Det er klart det er stas å stå på lønningslista til Bollywood AS. Betaling for en dags jobb: 500 rupi, rundt 60 kroner. En symbolsk betaling, eller det 5 gjennomsnittsindere tjener i løpet av en dag.


Mathias øver på rollene som han aldri fikk, del 1. Mann som stempler visumsøknader.


Mathias øver på rollene som han aldri fikk, del 2. Mann som leverer fra seg visumsøknaden.


Silje med sin visumsøknad. Bildet på søknaden er vel strengt tatt av en mann (?). Hun var den eneste av oss som ble beæret med en hel replikk. Silje og jeg skulle nemlig gå etter en offentlig tjenestemann, der hun skulle si de magiske ordene ”Sir, I need you to sign this”, hvorpå han fnøs oss vekk. Under første tagning ble vi litt vel ivrige og fotfulgte han med visummas langt nedover en lang gang (som du ser i bildet øverst i innlegget). Kutt! Sånt gjør man ikke i India. Har Herr offentlig tjenestemann avvist deg, så er det ikke noe mer å gjøre med det. Da rusler man vekk med halen mellom beina. Vi fikk bedre til det med halen mellom beina på de neste tagningene.


Jente med gule støvler på jakt etter å få signert visumsøknaden sin ved skranke 1.


Jente med gule støvler på jakt etter å få signert visumsøknaden sin ved skranke 2. For å se skranke 3 må du nesten se hele filmen.