På plass i Edmonton

Yu-hu, turen går til Edmonton i Canada!

Jeg har gledet meg stort til dette semesteret, men et lite skår i gleden kom rett før jul. Da gikk jeg nemlig på et ugreit nederlag i møte med superglatt is. Og i ukene etter humpet jeg rundt med krykker, leggskinn og en hoven fot. Denne humpeperioden var ikke helt over da jeg skulle fly til Canada. Det er rimelig keitete å ha med krykker og en optimistisk stor håndbagasje på en 20-timers tur med diverse flybytter, men heldigvis tar Canada godt vare på sine mindre mobile gjester. Da jeg ankom Calgary og stilte meg bakerst i en deprimerende lang og stillestående passkø, kom en mann bort til meg:

– Hei du, du står jo feil kø! Kom deg bort til den skranken der borte!

Skranken han pekte på var helt ledig. Rett og slett en immigrasjonskontroll-oase tilpasset sånne som meg. Skiltet over skranken viste hvilken kategori mennesker jeg nå tilhørte: «Køen for diplomater og funksjonshemmede». Det kan ikke være så aller verst å være funksjonshemmed i Canada.

På koreansk bar med folk fra International House.

Fadderuke for fred

I Edmonton har jeg innlosjert meg på en plass som går under navnet iHouse. Man skulle kanskje tro at dette var en nyvinning i familie med iPhone, -Pad og -Pod. Men neida! Det er derimot en vel så genial oppfinnelse som går ut på å samle 150 internasjonale studenter i en blokk med felles stuer, kjøkken og timeplan. Det blir flere og flere slike hus rundt om i verden, og det uttalte målet med all denne husbyggingen er intet mindre hårete enn «world peace». På International House bor det utrolig mange hyggelig folk, og i fredens tjeneste arrangeres det et vell av aktiviteter, utflukter og middager. I beste fadderuke-ånd har det vært full fart her hver dag siden jeg kom. Og ettersom jeg har vært student en stund, er jeg vel oppe i min åttende fadderuke nå. Jeg liker konseptet, men ser jo at det snart er på tide å legge inn fadderukeårene. Eller kanskje ikke.

Ellers har vi vært på salsakurs (uten krykker, med leggskinn) og arrangert potluck for hele iHouse. Det siste er kort sagt en buffet der alle tar med seg en matrett fra eget hjemland. Jeg klinket til og laget rømmegrøt – med den velkjente norske spekemattypen pepperoni som tilbehør.

Topp stemning og ikke minst topp mat på potluck på iHouse.

Go Bears!

Og som seg hør og bør i Canada har vi også kommet oss på hockeykamp. På egen is møtte universitets aller beste menn, det vil si hockeylaget Golden Bears, sin nemesis og erkerival Saskatchewan Huskies. Våre helter i grønt, gult og hvitt fikk seg en sur en midt i fleisen da serielederne i The Huskies knallet inn 0-1 etter bare noen få sekunder. Men i kjent stil brettet Alberta-studentene opp ermene og satte i gang en velorganisert motoffensiv. Det hele ble en neglbitende affære som bølget frem og tilbake, og da det gjensto et par minutter viste tavla 2-2. Det er nettopp i sånne situasjoner de virkelige heltene viser seg. Og hvem andre enn vår egen spiller nummer 11, Kruise Reddick, tror dere ikke sto fram når han trengtes som mest? Da stadion-uret viste 1 minutt og 31 sekunder igjen av av kampen, kranglet han nemlig på mesterlig vis inn det avgjørende målet – og sendte med det Alberta helt til topps i serien og The Huskies slukøret hjem igjen til Saskatchewan. Det er bare å ta av seg hockeyhjelmen og bøye seg i is-sponet. Vakrere blir det ikke. 

Tiden er ute og vår helt, 11 Reddick, har allerede kastet hjelmen.

Som maskoter flest har Albertas egen kjæledegge, Guba, det nokså travelt. Hiogo, jeg og Jarod fikk så vidt skvist inn dette bildet før han måtte løpe videre til resten av fansen.

Og helt til slutt, så er det en forskjell mellom Blindern og Universitet i Alberta som varmer mitt villmarkshjerte og som også gjør denne bloggens overgang fra Alaska-turer til Edmonton-studier litt mindre brå. Her løper det nemlig harer rundt på campus! Så utrolig flaks for meg at jeg fremdeles har noen gamle haresnarer liggende i sekken.

Nååhh...