Pelsjegerliv

Her er min kano, mine garn, mitt gevær og mine hunder. Skogene, elvene og vannene står til min rådighet. Jeg sitter i skjorteermene foran teltet og føler meg som en millionær.

Helge Ingstad, Pelsjegerliv, 1931.

WWHID?

"What would Helge Ingstad do?". Dette har blitt et av de mest stilte spørsmålene på denne Alaska-turen. Når vi er i villrede eller støter på problemer, spør vi oss hva vårt felles forbilde ville gjort. Når vi nå hadde tre uker å bruke i Takotna og omegn, var svaret på dette spørsmålet veldig enkelt å finne ut av.

Hadde Helge Ingstad vært her, ville han nemlig dratt ut i Alaskas villmark, bygget seg en hytte og levd livet som pelsjeger. Gjennom sitt forrykende eventyrlige liv levde Ingstad blant annet fire år som pelsjeger i Nord-Canada. Ettersom vi for tiden ikke har fire år å bruke, droppet vi å bygge hytte, men ti av oss lånte heller en liten tømmerhytte ute i ingenmannsland. Her hadde vi stort sett alle rettigheter til å forsyne oss av naturens overskudd, og nå har vi altså levd tre uker i pelsjegerens tegn og følt oss som en gjeng millionærer.

Man skulle tro at ettersom mennesket er borte, danser moosene og resten av Alaskas fauna på bordet, men det var langt mellom hver gang vi fikk øye på noe spesielt spennende vilt. Likevel var det liten tvil om at økosystemet var inntakt. Både jerve- og gaupespor så vi nærme hytta. Et par ulv hadde tuslet rundt i scootersporene på elva. Rev, mår, oter, mink, hare - alle var de representert i avtrykksform. Og noen av dem skulle vi komme oss enda nærmere inn på.

Beaver fever

Det skulle ikke stå på innsatsen. Årets kull har visstnok knust enhver tidligere notert rekord i felleutsetting. Vi satte ut alle de 60 mårfellene vi hadde, fort som svint, og hugget 30 hull gjennom opptil metertykk is for å sette beversnarer. Sesongen for mårjakt er kun ut februar og endte med respektable fem mår. Beversesongen er lenger, og har for min del vært det store høydepunktet på turen.

Den store høydaren kom første gang jeg skulle sjekke noen av beversnarene. Fra før hadde vi fått to bevere og en oter i snarene. Første hull ble hakket opp, og opp av hullet halte vi i land en velfødd bever. Steike artig å oppleve. Neste hull, og nok et beverhode kommer opp av isen. I løpet av de neste fire hullene fikk vi enda to bevere. Dette ble altfor lett. Barneskirenn! Vi vil ha motstand! Det var som da mor og far arrangerte fiskedam i barnebursdagen og alle fikk napp. Det kan da ikke være så enkelt?

Glade fangstmenn.

Og det kunne det selvsagt ikke. Etter disse fire beverne ble det totalt bevertørke. Og i vårt lille kommunisteksperiment, der alle yter etter evne og alle skal få ett skinn hver, var vi med seks bevere og en oter fremdeles ett skinn i manko. Vi måtte ut i strafferunder. Nye hull ble hakket opp i nærheten av Takotna for å nå fangstmålet vårt. På disse fire hullene, fikk vi tre nye bevere på under en uke. Det er tydelig at vi har lært et og annet triks.

Fire bevere på de seks første hullene vi hakket opp. På vei hjem igjen med rundt hundre kilo bever i pulken.

Vi helsteker bever på grill. Overraskende godt. Tidligere samme uka hadde vi kombinert bever-, hare- og stupid chicken-gryte. Stas! Og hva sier så Helge Ingstad om saken? I Pelsjegerliv skriver han at bever var yndlingsretten til både han selv, sin jaktkompanjong og hundene, og at når beveren lå ferdig stekt på bordet med beverhale og det hele, "hadde de ingen flere ønsker". Han kunne få sagt det, denne Ingstad.

Vi endte opp med ni bevere. Det var populært hos hundene vi hadde med som levde glade dager.

Bever har mer enn skinn og fett kjøtt. På gammelt indianervis blir beverfett- og -skalle omgjort til en fin-fin lykt. I god Helge Ingstad-stil.

Stupid Chicken

Jeg har allerede i denne bloggen nevnt spruce grouse flere ganger; denne rype/jerpe-lignende fuglen med dårlig utviklede forsvarmekanismer som også kalles stupid chicken, fool´s hen eller granjerpe, som ornitologisk forening har navngitt den. Endelig var det tid for å få treffe den på nært hold.

Etter mile- og timevis med vandring rundt i skogen med leting høyt og lavt har jeg lært en ting om granjerpejakt: Det er ingen grunn til å jakte på den, den kommer nemlig rakanes på ei fjøl. Denne jaktformen gir deg med andre ord veldig lite kreditt for å være en ivrig jeger, men likevel - eller kanskje nettopp derfor - har den blitt vår alles nye, udiskutable favorittfugl. Her er klassens møter med granjerpe så langt:

Vi hadde hamra løs på isen i en time for å lage beverhull, så fyrt opp bål rett ved siden av og vi var i ferd med i gå. Som sistemann vekk fra bålplassen titter jeg opp i nærmeste tre. Der stikker et umiskjennelig rypeaktig hode fram og stirrer på meg ti meter unna. Den står nysgjerrig og følger med på at jeg plukker av hagla fra sekken min, putter i patroner, finner en litt bedre vinkel og sender av gårde et skudd på litt for kloss hold.

Neste gang granjerpa krysset våre veier var da den satt og solte seg 100 meter unna hytta, og ikke lot seg affisere av Arild med hagle.

En av de siste dagene på hytta, kom vårt siste møte med denne hønsefuglen så langt. Jeg hadde tatt meg en liten lunsjtur alene i skogen for å fyre bål i sola og lese litt. Det samme gjorde Majliz som gikk en litt annen vei. På hennes ferd mot sol og bållunsj, tuslet hun forbi en flokk med granjerper, som så ut til å trives i hennes selskap. En av fuglene tuslet til og med tvers over skiene hennes (!). På vei tilbake etter bålfyring satt de på nøyaktig samme plassen. Vel hjemme fortalte hun de hjemmeværende Yatzi-utøverne på hytta om sin observasjon, i samlet tropp marsjerte de opp og skjøt hele hurven.

Et knippe stupid chicken.

Ellers har vi ikke gjort noen voldsomt store innhogg på andre arters bestander, men lista over dyr vi har fått has på begynner å bli lengre; hare, mink, granjerpe, rype, mår, oter, bever, camprobbers og en liten bråte med ekorn.

Påskesteming

Vi hadde forberedt oss på det meste som kunne skje i Alaska, på skader, på utstyr som kunne bli ødelagt og på sprengkulde. Men det vi ikke hadde unt så mange tanker var mildvær. Vi dro i fint, kaldt vintervær med en strålende sol. De neste dagene fortsatte solen, mens vinterværet takket for seg. Plutselig var det +10 og klisterføre. I Alaska i februar. Dermed løp vi rundt med bakglatte ski, isen på elva begynte å svikte noen steder og samtidig spredte det seg en viss uro over at kanskje en og annen sulten bjørn tok seg en pause fra vinterdvalen i påskesola. Selv om ikke akkurat religion er det som binder klassen sammen, syntes jeg å kunne høre noen i teltet mumle fra seg en bønn til Jesus, Allah, Buddha, Brahman og Helge Ingstad om at været snart måtte snu. Uansett hvem av disse som mottok bønnen; den ble hørt. Kvikksølvet raste nedover og stoppet ikke før den duppet under -40.

I pervers folkehøyskolestil la vi oss alle sammen ute under åpen himmel. Til da hadde de fleste sovet ute, men den kaldeste natta var første natten alle insisterte på å forlate den varme hytta.

Det foregår en litt merkelig tøffas-konkurranse i klassen, der alle later som om de synes det er veldig godt å sove ute når det ser ut som om termometerprodusentene har glemt å fylle på kvikksølv. Selvfølgelig er det løgn og bedrag. Det er jo ikke godt, det er kaldt. Men med mitt selvsmuglete reinskinn i ryggen og nyflådde snøskohareskinn som rompevarmer går det meste.

Morgenstemning.

Grilling foran Mount Joaquin. Det ble gjort noen spede forsøk på å komme seg til topps, men vår Everest får vi ha til gode

Som takk for lånet, gjerdet vi inne hytta med ved.

Flåing av oter.

Ebbe flesker til med pannekaker til frokost.


I "Grepa kvinnfolk"-konkurransen konkurreres det blant annet i kløyving og hundre meter korssting.

Tre kvarters jakt i skumringen, tre snøskoharer :)

Tissegropa er lekkert dekorert med vår kjære kongefamilie.

Uten dør og med en vinkel fint tiltet inn mot hyttas kjøkkenvindu, gir utedoen begrepet "offentlig toalett" en ny betydning. Samtidig er det gode jaktmuligheter fra dosetet, så glem for alle del ikke hagla! Etter tre uker på samme utedo kombinert med kulde og turkamerater med diaré i emning, begynte dokapasiteten å bli kritisk. De siste dagene ble et dobesøk mer og mer lik den stressende sistefasen av dataspillet Tetris. Om å gjøre å ikke nå toppen. Taper du i Utedo-tetris, har du virkelig tapt.

I en oppoverbakke med en mår dinglende ut av sekken oppsummerte Magne i et filosofisk øyeblikk hvordan en dag med fangstliv føltes: "Vi har brukt hele dagen, men vi har ikke brukt den opp". Poesi. Vårt liv som millionærer er over for denne gang, men mye gode minner hører med i fangsten fra våre uker med pelsjegerliv.