Topp trente plendritere i farta!

Vi får møtt vårt O-store hundekjøringsidol; jamaicanske Newton Marshall.

Så var det tid for Iditarod; verdens mest kjente hundeløp! Hvert år løper en bråte med hundespann den lange veien fra Anchorage til Nome. Løpet ble startet for at kunsten å kjøre hund ikke skulle gå i glemmeboka her i Alaska, hvor snøcooteren nærmest har monopol på transport til snøs. Når Cirkum Polare-klassen hvert år trapper opp med våre gode gamle fjellski, blir vi sett på som levende antikviteter av de lokale. Skal du til naboen på vinteren bruker du scooter. Det er langt mellom fot- og skisporene her i Takotna.

I tillegg til å minnes kunsten å balansere på slede etter 16 stykk hund, er løpet også til minne om en hesblesende kamp mot klokken for å sende antibiotika til byen Nome på vinteren etter at byen lå pal syk. Det var kritisk, og nyheten om at motmiddelet måtte raskest mulig fram til byen vest i Alaska spredte seg med telegrafens hastighet. Alle landsbyene fra Anchorage til Nome stilte dermed opp med sine beste hundespann og -kjørere. En imponerende stafett gjorde at det gikk fin-fint. Og alle hjerter gledet seg.

Det blir mye kjas og oppstyr i landsbyene langs denne linja når Iditarod-sirkuset kommer innom. Det kappes om å være det sjekkpunktet hundekjørerne liker aller best, og Takotna stiller i eliteklassen. Etter at Takotna vant kåringen mange år på rad, stoppet konkurransen opp. Spenningen var borte.

Men Takotna pynter seg så best den kan nå, og vi har bidratt med vårt. Under løpet har vår hovedoppgave vært å løpe rundt og holde fast i hundene som skal parkeres og sparkes i gang. Og blant høydepunktene de siste dagene kan jeg blant annet skryte på meg å ha tråkket midt i en ruke signert en av Jeff King sine hunder. Og han er liksom best, og hundene er sykt spreke og han kommer sikkert til å vinne og sånn, så da er ikke det noe man uten videre bare skal kimse av.

Vår definitive favoritt var uansett Newton Marshall. En hundekjører fra Jamaica er ikke hverdagskost. Og det var mange som ville ha sitt av et så eksotisk innslag. Selv om han akkurat hadde hatt sin 24-timers hvil da han kom hit, ble han lokket inn med lovnad om biff og god stemning. Og da klarte ikke den blide jamaicaneren å si nei. Så vi bidro godt til at vår favoritt havnet enda lenger ned på resultatlista.

Skal du være kvinne i dette geimet er det greit å skille seg litt ut. Deedee Jonrowe har satset alt på et kort, det rosa. Så hundene får værsågod spankulere rundt i rosa vester (siden jeg er så inne i hundemiljøet nå; disse vestene kalles altså "dekken". For dere uvitne.)

70 hundespann var innom Takotna. Mange tok sin obligatoriske 24-timershvil her. Bikkjer lå i hver ledige krok av landsbyen.


Inne fra Takotnas samfunnshus der kjørere og frivillige fråtser i mat og hvile.

---

I morgen reiser vi videre, og det blir nok en gang en tre ukers bloggfaste. Vi skal på langtur i den enorme fjellkjeden Brooks Range, kanskje halvårets høydepunkt? Uansett, vi har funnet ut at den ikke gjør seg selv. Planen var at vi skulle gå fra Coldfoot til Anaktuvik Pass. I dette området overvintret selveste Helge Ingstad en vinter sammen med en gruppe innlandseskimoer, som er oppsummert i boka Nunamiut. Dette var rein-etere som vandret over store områder på vidda, men de har nå bosatt seg på sin tidligere sommerboplass Anaktuvik Pass. Vi hadde alle gledet oss til å tråkke rundt i Ingstads fotspor og kanskje også snakke med noen av personene han bodde sammen med under sin overvintering Men det er flere enn Helge Ingstad som liker dette området, nå er det nemlig blitt nasjonalpark, av den mest beskyttede typen. Og det er jo fint og flott at noen tar vare på naturen. Det gjør nemlig Park service, nasjonalparkens mektige og passe selvhøytidelige parkvesen.

Den oppgaven tas uhyre seriøst. Og det er innført en bøtte med merkelige regler som lett hadde fått plass i spillet Kokkelimonke. Vi får for eksempel ikke lov å gå mer enn syv personer sammen. Det kan jo være til sjenanse for andre som måtte ferdes rundt i -40 oppe i fjellet. Da måtte i så fall vår gruppe på 14 splittes opp i to, men parkvesenet mente at vi i tillegg måtte ha med en innleid ansvarlig person på hver av disse gruppene, bare i tilfelle. Og da blir vi jo 16, og må splitte opp i tre grupper og leie inn nok en fremmed type, som sikkert hadde synes det ville vært kjekt å bli med på en folkehøyskoletur. Vi fikk også bare lov til å tenne bål på elva, der det jo kan bli litt kjølig å oppholde seg i lengden. I tillegg ville sjefen i dette parkvesenet ha en spesialforskring for alle oss. Og det toppet seg da denne tøffe sjefen lurte på om vi hadde forsikring som ville dekke alle utgifter dersom vi skjøt en av kollegene hans om de skulle komme på inspeksjon i felt. (!?!?). Økseskaft, sa vi tilbake, og vi har nå funnet en annen løype utenfor nasjonalparken. Det vanker ikke akkurat noe postkort til parkvesenet fra turen.