Kodiak moments

Bisonflokker var ofte en del av utsikten fra teltet.

– Jo, dere bare må dra til Kodiak!
Kent, en av de som kjørte oss hjem fra vinterturen vår i Brooks Range, var ikke i tvil. Eivind, Stein Tore og jeg hadde akkurat fortalt om planene våre om å dra sørover og oppleve vår i Alaska. Bar bakke, fisking med stang, fresende ørreter på primusen, bål langt utover milde vårnetter og kanskje toppe det hele med å se en bjørn eller femten. Og da burde USAs nest største øy, Kodiak, utvilsomt være plassen å dra til, med stort sett isfrie vann i april og 3500 bjørner. Mer enn én brunbjørn per fjerde kvadratkilometer.

Vår sjåfør Kent mente i hvert fall at Kodiak kunne oppfylle alle våre drømmer og mere til, og etter å ha lest litt om Kodiak og pratet med litt folk, var vi solgt. Vi pakket sekkene og regnet med at det skulle bli grei skuring å oppleve vår i ødemarka.

Vanskelig skuring
Men det skulle vise seg å være lettere sagt enn skurt. Dersom du ikke har privatfly eller helikopter til rådighet, begynner problemene å tårne seg opp. Kodiak er først og fremst tilrettelagt for tyskere med bobil og kulegrill som kommer for å fiske laks om sommeren. Vi hadde verken bobil, kulegrill eller tysk pass, og kalenderen viste kun april. Elvene var fremdeles laksefrie så tidlig på året, og vi var inne i innlandsfiskenes minst aktive periode.

Men vi kom oss ut til øya. Først med buss til byen Homer (som har det fengende slagordet: A quaint little drinking village with a fishing problem). Her måtte vi overnatte en natt på strand før vi neste kveld kunne overnatte på båten videre til Kodiak. Passe kronglete, men når man er folkehøyskoleelev, og ikke lottomillionær, går det meste.

Vi hadde håpet på fiskemiddager, og særlig regnbueørret sto høyt på ønskelista. Men veien til selvfisket regnbueørretbuffet på Kodiak i april, går langs en smal, snirklete vei minelagt med byråkrati, kronglete eierforhold, stengte campingområder og lite bitevillig fisk. Det virket som om hele øya arbeidet imot oss. Men er man innbitt nok, så får man til slutt fisk.

Og siden jeg ikke unner noen å vimse rundt på øya på samme måte som vi gjorde, er dette blogginnlegget i stor grad en oppsummering av vår vei til innlandsfisk i april på en av verdens mest kjente fiskeøyer. Til glede for alle dem som måtte føle for å traske i våre fotposespor.

Forbudsparadiset
Det første vi gjorde da vi kom fram til fiske- og bjørnøya, var å besøke jakt- og fiske direktoratets festning i Kodiak by. Her fikk vi beskjed om at regnbueørret var en sportsfisk som ikke var lov å beholde, den måtte pent kastes uti igjen. Men det fantes et par unntak, kunne de heldigvis berolige oss med. I en liten innsjø i nærheten av byen var det nemlig fritt fram for innhøsting av ørret og her kunne du telte så mye du ville. Superdupert, sa vi og tok taxi opp dit.

Idet taxien ruller vekk fra plassen vi hadde fått anbefalt, kommer en dame fra en annen viltforvaltningsinstitusjon trippene og kan opplyse om at sorryborry, campingplassen er ikke åpen før om noen uker.
– Men vi skal da ikke ligge på noen campingplass, forklarer vi.
– Jepsipepsi, det må dere, parerer hun.
– Og hvorfor kan vi ikke ligge på denne offentlige campingplassen uten at den er åpen?
– Noen må jo passe på dere, sier damen, som ikke hadde annet å gjøre enn å si til folk som måtte komme forbi, at her var det ingen som kunne passe på dem når de var på campingplassen som lå hundre meter lenger ned gangstien.

Satelittelefonen tas opp, vi ringer atter en taxi, og drosjer tilbake til jakt- og fiskedirektoratet med spørsmål om hvor man kan sette opp et telt – lovlig.
– Ehm, jeg vet ikke helt, sier damen fra direktoratet, mens hun drar fram et fargelagt kart over den delen av Kodiak man kan nå med bil.
Grønt område er eid av Kystvakta, gult betyr at viltforvaltninga eier det, en rødfarge signaliserte privat sone. I dette lappeteppet av ulike farger måtte vi finne blått, offentlighetens eiendom, fritt fram for telting.
– Jo, der kan dere slå leir, sier damen omsider og peker på en liten blå flekk på østsiden av toppen av et fjell. En liten flekk på kartet ingen har funnet på å kjøpe opp. Men det er ikke fisk i noen av vannene i nærheten, forsikrer damen oss om, og det er ulovlig å fiske i sjøen, bortsett fra et klart definert punkt ute på en bro.
– Men fra denne broen kan jeg love dere at dere ikke får fisk, legger direktoratdamen oppmuntrende til.
– Finnes det ikke ett eneste sted på Kodiak hvor vi kan slå opp telt bortsett fra i en fjellskrent?

– Hmm, ser ikke sånn ut. Jo, forresten, der er det en blå flekk, sier damen og peker på et område helt i enden av Kodiaks veisystem.
– Og der kan vi slå opp telt og fyre bål lovlig?
– Ja, dersom det hadde vært noen trær der. Det er nemlig helt bart og forblåst. Men kanskje dere finner noe drivved langs stranda?

Vi var helt solgt. Denne blå plassen skulle bli vårt hjem. Vi måtte derfor ta taxi helt ut til denne ytterste nøgne ø i Kodiaks veisystem. En litt sur ekstrautgift. Men ettersom vi smilte pent, gikk i kulørte Gore Tex-klær og på generell basis er rusa på livet, fikk vi folkehøyskolerabatt av den svært kule taxisjåføren som brakte oss trygt fram og tilbake.

Dette nedskutte skiltet ønsket oss velkommen til Twin Lake

Endelig alene
Ved veiens ende fant vi de to små innsjøene Twin Lakes og oppe på et platå like ved, som stupte 60-70 meter rett ned i sjøen, fant vi vår egen utvidede versjon av hundremeterskogen. Her fantes det altså trær og bålkveldene på turen var med det reddet. I tillegg huset området en fargerik fauna. Talløse ørner, for det meste bald eagle, patruljerte kystlinjen, og vi hadde flokker av grandiose bison tuslende rundt teltet vårt.

"Bald eagle" – skallet ørn

Rett ute i sjøen gikk gråhvalenes motorvei nordover. Et turistkart vi hadde med, kunne fortelle at platået vi teltet på var det beste utsiktspunktet for å se hval fra land i akkurat den perioden vi var der. Og denne orkesterplassen til prustende, plaskende og hoppende hvaler fikk vi stort sett ha for oss selv. Noen hundre meter unna holdt en flokk på rundt 50 sel til. I skogen med gamle eventyraktige sitka-gran bodde hjortearten blacktail deer og rundt matplassen vår, der vi hadde hengt opp maten i et tre, lusket flere rever seg rundt i skumringen. Vi skjøt oss noen harer til middag, og den lite bitevillige regnbueørretene i Twin Lakes skulle vi etter mye feiling få has på. Og ganske så sjenerøst får du, kjære leser, oppskriften servert på et fat her: Det eneste som viste seg å fungere var å fiske der det går dypest ned når det er sol og vindstille. Bruk spinner. Og den skal værra gul.

Bjørnen sover
I vår søken etter bjørn vandret vi oppover i fjellene som skjøt opp fra kystlandskapet vi bodde i. Her fikk vi virkelig følelsen av å befinne oss i villmarka og urørt natur. Men det ble dessverre verken bjørn eller sigar. Det nærmeste vi kom var noen kjempespor oppover i fjellene. De fleste bjørnene sov nok i sitt lune hi. Vi kom fram til at bjørnetrusselen var på et minimum, vi trengte ikke engang å gå varlig, som vi alle har lært i barndommen. Derimot fikk vi, som en fin trøstepremie, sett et helt knippe med fjellgeit, nok et fascinerende dyr med en hissig pelsdrakt og en hang etter bratte kneiper og stup.

Mountain goat er noen skikkelige tøffasser som sprader rundt høyt oppe på de mest uframkommelige fjellhyller. Dette bildet kostet meg en luftig tur opp en fjellside.

Vi er ikke bitre, altså
Alt føltes så flott og vilt, men det satte kanskje en liten demper på villmarksopplevelsen at det var et rakettoppskytningsanlegg rett ved siden av der vi teltet. I tillegg til en oppskytningsrampe og noen digre lagerskur, prydet en 200 meter høy radiomast horisontlinja. Og for å pynte på opplevelsen av uberørt villmark, hadde astronautgjengen gjerdet inn området etter beste evne. Her må det være lov med en liten repetisjon: Dette er altså det eneste området på Kodiak i nærheten av en vei som er åpent for offentligheten utenom avgiftsbelagte campingplasser. Så dermed fikk vi øvd oss på å forsere gjerder med hagle, sekk og fiskestang. Nyttig kunnskap for de som ikke er styrtrike og vil oppleve Kodiaks villmark.

Ain't no fence high enough...

Nytt forsøk
Siste dagen vi var på Kodiak leide vi en flott, grønn russebil. Vi ville prøve lykken i et annet fiskevann og ønsket en siste mulighet til å se bjørn. I nytt terreng ruslet vi rundt med kikkert og telelinse. Og siste natta sov vi like greit inne i vår flotte van i en fjellpassasje, midt i det guidebøkene omtaler som et av Kodiaks mest trafikkerte bjørnetråkk. Vi dro derfra litt usikre på om bjørn faktisk finnes.

Fiskinga gikk det derimot bedre med. Selv om du må passere et utall skilt som sier: Stopp!, Uvedkommende ingen adgang, Hei du! snu, du har ingenting her å gjøre, Privat, Fare!, Du har nå entret et ulovlig område, Din dust! hva gjør du her – har du ikke lest de andre skiltene?. Ja, etter å ha passert alle disse skiltene så kom vi oss inn til Buskin lake. Denne offentlig tilgjengelige innsjøen (som det ikke er lov å campe i nærheten av og sannsynligvis heller ikke lov til å parkere ved dersom man skal følge skiltene) er det faktisk helt umulig å nå bredden av uten å overse noen ”adgang forbudt”-skilt. Men i likhet med at man må knuse noen egg for å lage omelett, så må man som regel ta rennafart og overse ett og annet forbud for å kunne dra på tur i Alaska. Til Buskins bredder kom vi, og belønningen var 5 dolly varden (en søsterart av den norske røya) og en regnbueørret på én formiddag. Det smakte godt på alle mulige måter.

Ved Buskin lake

Nysgjerrige sel

Bål ut i de sene kveldstimer.

Eivind på leting etter bjørn.

Nærme, men ingen sigar. Bjørnespor og vårt fantastiske dosete var det nærmeste vi kom å se en av de 3500 bjørnene som naturforvaltningen hevder lever på øya.

Mål nådd. Vi gjør i stand en spis-så-mye-du-vil-kveld med regnbueørret på menyen.

Stein Tores første ørret var av det staselige slaget.

Blacktail deer

I USA kan man bli saksøkt for alt. Derfor advares man også mot alt, som for eksempel mursteinsprodusenter som advarer deg mot at mursteiner er harde og dermed vonde å få i hodet. På campingplassen i Homer advarer de deg til og med mot myke ting.