Noen glimt fra Manipal

Her blir det et lite klipp og lim-innslag med ymse ting og bilder fra Manipal.

Jeg, Mathias og Sebastian feirer både bursdag og Diwali i lang kurta.

Sebastians bursdag ble feiret med brask og bram. Faktisk to dager til ende. Den første dagen kunne han smykke seg med prinsessekrone og løsbart av merke ”partyboy”. Dagen etterpå, på selve hinduens lysfest Diwali, da han faktisk hadde bursdag, kjøpte vi en rosa tradisjonell ”kurta” (kjortel-aktig indisk klesplagg) som han måtte gå med. På Diwali kjøper ofte familien inn klær til hverandre som man skal gå med. Som hans vikarierende familie følte vi denne plikten var vår nå, så Mathias og jeg kjøpte kurta til både han og oss selv. Og slik gikk det til at vi sklei rett inn blant overklasseungdommen i Manipal som stort sett bruker jeans og vestlige klær.


Mathias og Shivam handler bursdagsgave.

Kronen satt som et skudd!

Mens det egentlig sto new media og radioundervisning på timeplanen vår i Manipal, tok jeg heller turen bort til en cricketturnering der en av våre faddere/buddies skulle spille. Cricket er et litt vrient spill å forstå seg på, men det er det som gjelder her i India. Det er en kaster på hvert lag, og en på hvert lag har balltre. Hvert lag har seks kast om gangen, og da kan man skåre ”runs”. Spillet er delt opp i timer, som ikke er like lange som en vanlig klokketime, og det finnes litt ulike lengder på spillet. Denne kampen skulle ta en seks-timers tid. Jeg fikk med meg den første.

Det er ikke lov å ha knekk i albuen når man kaster ballen i cricket. Her er det en av våre faddere, Shrikant, som holder seg godt innenfor regelboka.

Jeg har ennå ikke skjønt helt hva som egentlig skjer på en cricketbane.

Vi besøkte et gamlehjem drevet av et knippe nonner. Lederen (til høyre på bildet) hadde tatt beslutningen om å bli ”sister” da hun var 5-6 år gammel. Nå var hun 40. Og hadde hun noen gang angret på det valget? Nehei, for et merkelig spørsmål i grunn. Aldri.

Den virkelige sjefen var likevel den slagkraftige 82 år gamle nonnen til venstre på bildet. Hver dag står hun opp klokka tre for å lage mat til hele gamlehjemmet og be for et tresifret antall personer. Her er hun i gang med å greie ut om meningen med livet. Med et slags retorisk spørsmål og sin sjingrende stemme sammenfatter hun det man trenger å vite i livet med disse ordene:
”It’s all about following God’s law and doing the right things. Isn’t it?”

Et random hindu-tempel.

Fra vårt foredrag "An honest introduction to Norway".

I timene vi har deltatt i på Manipal Institue of Communcation, har vi måttet presentere oss gang på gang. Mathias, Sebastian og jeg fikk en liten time til å ha en powerpoint-framføring om Norge og hvordan det er å leve der både som student og menneske. Vi fikk blant annet forklart at Jahn Teigen kanskje er Norges fremste filosof (”Miles, miles, miles, it’s a long walk, indeed”), vi fikk alle de indiske studentene til å reise seg mens vi sang ”Ja, vi elsker” og vi fikk forklart at oljehyra en fisker har på seg når han slakter fisk, er en versjon av Norges bunad. Vi ble godt tatt i mot, og de indiske studentene lo, men det var liksom litt på feil plasser. Vi prøvde blant annet en slags artig kommentar om at vi spiste veldig mye kjøtt. Den ble, til tross for at vi (les: Mathias) prøvde så hardt, så hardt, møtt av øredøvende stillhet.

Dagen etter Diwali så det slik ut utenfor døra mi på hostellet i Manipal. Under denne høytiden skal man gjerne fyre løs litt fyrverkeri, det er jo tross alt en lysfest. Og denne tradisjonen tar indere seriøst. I dagene både før under og etter Diwali har det blitt sprengt noe som mer minner om bomber enn fyrverkeri. Og dette har de funnet ut at er kult å gjøre inne på hostellet vi bor på til alle døgnets tider. Jeg møtte på noen av disse moroklumpene mens de holdt på med sine sprengninger og kunne ikke dy meg for å gi dem et par sannhetens ord om hva jeg syntes om denne pubertale oppførselen. Jeg tok frem min strenge bestefarsstemme og spurte hva meningen med å smelle slike bomber utenfor døra mi var, at det langt fra var morsomt og at de burde komme seg ut fort som svint. De tok det sikkert skikkelig innover seg der de slukøret tuslet ned en etasje med bestefarskjeft og flere usprengte diwalibomber i bagasjen.

Mangalore og Manipal

De siste dagene har det vært en hel del bading og noen skolebesøk. Dagene kan vel oppsummeres slik: Blitt brun, brunfargen har flasset av og nå er jeg på god vei til å bli brun på ny. Vi har forflyttet oss til studiebyen Manipal, en drøy og ubehagelig (ettersom det er vanlig praksis å putte litt flere personer i en taxi enn antall seter) times taxitur unna Mangalore.

Mathias liker drage.

En lokal spiseplass uten meny, der vi bare pekte på det nabobordet spiste, viste seg å være en vinnerplass, selv om vi satt klemt oppe i vasken i den 8 kvadratmeter store 2. etasjen.

Så tar vi den rosa sangen, dere!

Vi har vært på togtur fra Bangalore til den mye mindre plassen Mangalore. Turen er lang (11 timers togtur til 15 kroner på bra klasse), og da er gode råd og påfunn dyre om en ikke skal gå av med kjedsomhetsdøden. Ida Amelie og jeg tok fram våre barneskolekunnskaper i rim, takt og tone og skrev om det vi så, gjorde og tenkte. Kanskje en anelse internt. Men de 11 versene (vi hadde god tid...) er hentet fra togturens mange inntrykk; som at alle indere begynner å hyle hver gang vi kjører gjennom en tunnel, indiske menns ustanselige glaning på vestlige jenter eller at en rosa sari-bekledd mann danset, klappet og lagde hva man kan kalle leven opp langs midtgangen. Melodien og formen er hentet fra og inspirert av sangkulturen fra min storfamilies selskapsliv.

Familieselskapssangen om togtur i India.
Mel. Tordenskioldsvisa.

Nå er turen godt i gang
Det passer godt å lage sang
Lyrikken strømmer ut av oss
Versa kommer som en foss

Line tok en høneblund
Varte kun en liten stund
Våknet brått av lange blikk
Kjentes som et biestikk

Rosa sari; Klapp og sang
Gjennom togets trange gang
Under slør vi tok en titt
OPS, det var en transvestitt

Diskusjon ble hard og hett
Har Magnus eller Ida rett?
Banan slash mango, hva er best?
Og hvilken frukt blir spist av flest?

Nå skal frukten vises frem
Mangoens seier skal dras hjem
Frukten kappes så i to
æsj, det var en billes bo

Hvem må vi så passe på
Når toget videre skal gå
Må springe fort ved pauseslutt
Ja, det må Jan og Torgeir-gutt!

Så når blæra presser på
Er ei veien lang å gå
Og moro er det at din bæsj
Treffer bakken med et splæsj!

I tunnel når alt blir svart
Hyler alle dem med bart
Skrik og skrål, og fnis og fjas
Dette synes de er stas

Halvt døgn i en togkupe
Vi koser oss, det er lett å se
Munterhet og energi
Vi fylles opp med eufori

Time opp og time ned
Snart vi Mangalore får se
Reisen er et eventyr
Som på gode minner byr

Loffer du på ulendt vei
Skjer reisen også inni deg
Mye nytt som inntrykk gjør
Husk, det fins en åpen dør

Skrevet av Magnus W. Jacobsen og Ida Amelie Helgesen på togtur mellom Bangalore og Mangalore.

Ja, de peeeenga

- Hvor mye tjener faren din?
En 15 år gammel indisk gutt ser spørrende på meg. Sammen med familien sin, sitter han på seteraden bak meg på toget fra Bangalore til Mangalore. Han har akkurat spurt meg om alderen min, hvor jeg kommer fra og hva jeg gjør i India. Deretter, som spørsmål nummer fire, faller det han helt naturlig å spørre meg om størrelsen på min fars lønningspose.

Som nordmann; hva svarer man på sånt? 90 prosent av indere har ikke jobb på det organiserte arbeidsmarkedet, resten har svært varierte arbeidsrettigheter og mange har ikke jobb i det hele tatt. Ifølge FN tjener syv av ti indere mindre enn to dollar dagen. Vårt velferdssamfunn med to-tre-fire prosent arbeidsledighet og usammenlignbare lønninger må fortone seg som absurd. Etter at han gjentok spørsmålet noen ganger mumlet jeg en gjennomsnittelig norsk lønning, hvorpå 15-åringen gjorde store øyne og lurte på hva i alle dager faren min jobbet med.

Hans egen far jobbet som fotograf. Han tjente sikkert bra på det. Jeg spurte aldri. Jeg har aldri stilt et sånt spørsmål til noen andre heller. Faren, med en litt mer ustø engelsk enn sønnen, lurte mest av alt på hvor mye mitt lille kompaktkamera kostet. Liknende spørsmål om hva kamerautstyret mitt koster har jeg fått flere ganger i India. At jeg hadde speilreflekskamera og kamerautstyr til nesten ti ganger verdien av mitt kompaktkamera i sekken foran meg, følte jeg liten trang til å snakke om. Heller ikke at resten av klassen satt med laptoper, mp3-spillere, film- og speilreflekskameraer og annet digitalt utstyrt til en verdi av et høyt og ukjent antall indiske årslønninger.

Mye handler om penger i India. Enten det handler om å skaffe penger for å unngå å sulte i hjel eller for å vise verden hvor rik du er. Jeg liker ikke ulikheten i India. Landet har flest personer i gruppen ekstremt fattige i verden, samtidig som landet huser personer som er så vulgært og smakløst rike at det bare er trist å høre om. Som vestlig turist føler jeg meg urettferdig rik på bekostning av mange andre. Jeg har ingen gode argumenter for hvorfor jeg som student kan reise rundt og hive i meg alt jeg orker av mat på gode restauranter hver dag og bruke rupi (den indiske valutaen) som om det var monopolpenger, mens store deler av India har et lite rismåltid om dagen som eneste form for lønn.

I India ser ikke de gigantiske ulikhetene mellom fattig og rik, lavkaste og høykaste ut til å være noe å bry seg om. Det bare er sånn. Kastevesenet holder effektivt store befolkningsgrupper nede. Nederst på rangstigen under de fire hovedkastene finner du de kasteløse, dalittene, ”the untouchables” eller ”Children of God”, som Mahatma Gandhi kalte dem. Undertrykt barn har mange navn. Som lavkaste eller kasteløs har du lite du skulle sagt, som kasteløs slumbeboer overhodet ingenting. Om for eksempel myndighetene bestemmer seg for å rydde et slumområde i en by for å få plass til et kjøpesenter, er det få som hever et øyebryn over at tusener mister alt de eier. Den som derimot på noen måte krenker en av de mange kuene som vandrer gatelangs i Indias storbyer, risikerer å bli slått i hjel. I samme slengen, og noe mer kuriøst, kan det legges til at India også har sykehus for insekter, mens de færreste indere har skikkelig tilgang på lege.

Kastevesenet ble offisielt fjernet med et pennestrøk i 1947 da India ble selvstendig fra Storbritannia. Likevel er denne formen for diskriminering i høyeste grad i live i dagens India. Merkelig nok gir de samme myndighetene, som sier at kastevesenet ikke finnes, ut legitimasjonskort til alle indere om hvilken sosial bakgrunn de har, deriblant kaste. Riktignok er dette for å kunne motvirke kastediskriminering, men slik motvirkning har til nå hatt ganske begrenset effekt. Kastevesenet er fremdeles i levende live i India. På landsbygda har ikke kasteløse lov til å eie egen jord. Mange kasteløse har fått både seg selv og sin familie drept, lemlestet eller voldtatt i forsøk på å endre på dette. Det er lissom ikke måte på hvor respektløst man kan behandle kasteløse.

I litt mer hverdagslige omgivelser kan du se kasteforskjeller i forhold til hva slags arbeidsoppgaver den enkelte har. I butikker er det stor forskjell på hvem som utfører ulike arbeidsoppgaver. En mann som vasker vinduskarmer kan ikke vaske gulvet; også gulvvask er en kasteløs arbeidsoppgave. Og du kan jo gjette deg fram til hvem som vasker doer, klær eller feier gatene.

For et par dager siden møtte klassen en kasteløs lærer. Som kasteløs opplever han at elever ikke følger med, ikke viser han et dugg av respekt og at studenter ikke trenger noen andre grunner enn at han simpelthen er kasteløs for at de skal mislike han sterkt. Det virket som om han stortrivdes med å snakke om undertrykkelsen av seg selv og sine medkasteløse. Han står gjerne på barrikadene for sine rettigheter, og skriver ofte innlegg til aviser om kastesystemets forkastelighet. Men avisene som han sier stort sett er styrt av de øverste kastene gjemmer seg bak sin redaksjonelle frihet og trykker ikke slike innlegg.

Etter at noen av de ansatte på hotellet hadde vært innom møterommet vårt for å servere te og kaffe, sa han at han merket at disse ansatte mislikte temaet han tok opp med oss, ja, egentlig at han snakket med oss i det hele tatt. Gjennom å fortelle om kastesystemet fra sin synsvinkel gjorde han skam på og var en forræder mot India. Det var han i hvert fall overbevist om at de mente. Og det var reaksjonen han vanligvis fikk når han brakte temaet på banen. - De hører på første setningen og deretter blir jeg bare ignorert, fortalte han.

Som fundament i det hinduistiske kastevesenet er en tro på at man gjennom gjenfødelse tar steg opp og ned på rangstigen i forhold til hvordan man lever i hvert enkelt liv. En kasteløs har i sitt forrige liv hatt lite suksess med hvordan han håndterte både sitt karma og darma (hinduistiske plikter og handlinger), og ettersom denne personen har levd dårlig i sitt forrige liv, er det kun fortjent at han ender opp som kasteløs eller enda verre, et dyr (Det er forresten ikke så verst å ende opp som ku). Lever han livet bra, kan belønningen være medlemskap i en mer lukrativ kaste i neste liv.

I Norge får vi gang på gang høre hvor viktig og universale menneskerettighetene er. Med det i bakhodet er det brutalt å se hvor lite India er opptatt av at alle mennesker er født frie og like. Og om noen tiår er dette verdens mest folkerike land. Selv om India selv kjører flere kampanjer som skal gi noen av de mange hundre millionene av Indias fattige et bedre liv, er det ikke mange rupiene som faktisk kommer fram etter at alle statens tro og utro tjenestemenn har forsynt seg. Det sies at 40 prosent av den indiske statskassa går rett ut i korrupsjon. Og korrupsjon har vel aldri hatt en tendens til å komme de på bunnen av samfunnets rangstige til gode.

I byene er kastevesenet mindre synlig. Der har tykkelsen på lommeboka tatt over som viktigste kriterium for hvem du er. Selv om Indias økonomi er blant de raskest voksende i verden, øker antall fattige like raskt. Uansett om du bruker hinduisme eller kapitalisme som målestokk, er det enorme forskjeller på folk i India i dag. Og sånt endrer seg ikke over natten.