En krempensjonist

På slutten av den første dagen med omvisning på Manipal Institute of Communication hadde vi et møte med Dr. Kamath, en søt gammel mann på 88 år som plent nekter å pensjonere seg. Han var en av grunnleggerne av skolen for en mannsalder siden og denne sommeren skulle han tre av som direktør for medieskolen. Det endte bare med at de satte æres foran direktør på dørskiltet til kontoret hans og lite ser ut til å ha forandret seg.

Han har nok opptil flere ord med i laget i det fleste diskusjoner og avgjørelser på universitetet. Om han da ikke er opptatt med å lese seg gjennom sine 12 daglige aviser eller skriver innlegg til de 10-12 avisene han regelmessig skriver for. Eller dersom han ikke hamrer løs på sin antikvariske skrivemaskin for å fullføre sin bok nummer 46. Eller dersom han ikke sitter og lirer av seg historier fra gamle dager da han jobbet som journalist, redaktør eller utenrikskorrespondent til elever lærere og besøkende. Eller om han ikke sitter å mimrer høyt fra den gang han møtte Gandhi og Indias første statsminister Nehru, eller da han intervjuet Martin Luther King og det endte opp med at Martin Luther King nærmest intervjuet han istedenfor for å høre historier om Gandhi.

Det gir en god følelse å møte personer som har levd et godt og rikt liv. Selv om alderen nærmer seg tresifret, har sånne krempensjonister fremdeles mye å leve for. Denne Dr. Kamath nektet å si at han var 88 år gammel, 88 år ung derimot, ja, det var det han var. På slutten av møtet med han på skolen, inviterte han oss like greit hjem til seg selv senere på kvelden. Der, omkranset av utallige priser, utmerkelser og bilder av han omflakket av ymse a-kjendiser verden over, fortsatte han hvor han slapp tidligere på dagen. Kvelden avsluttet han med å synge med den stemmen han hadde til en sang han likte godt. Jeg håper jeg blir en sånn gammel og blid mann som sitter i hornet mitt på veggen og øser av gode minner, mens jeg tar en trall og knasker på litt pensjonistfavorittene kamferdrops og sukat.

Gammel jeg? Er du eldre enn deg selv kanskje?

Mangalore og Manipal

De siste dagene har det vært en hel del bading og noen skolebesøk. Dagene kan vel oppsummeres slik: Blitt brun, brunfargen har flasset av og nå er jeg på god vei til å bli brun på ny. Vi har forflyttet oss til studiebyen Manipal, en drøy og ubehagelig (ettersom det er vanlig praksis å putte litt flere personer i en taxi enn antall seter) times taxitur unna Mangalore.

Mathias liker drage.

En lokal spiseplass uten meny, der vi bare pekte på det nabobordet spiste, viste seg å være en vinnerplass, selv om vi satt klemt oppe i vasken i den 8 kvadratmeter store 2. etasjen.

Så tar vi den rosa sangen, dere!

Vi har vært på togtur fra Bangalore til den mye mindre plassen Mangalore. Turen er lang (11 timers togtur til 15 kroner på bra klasse), og da er gode råd og påfunn dyre om en ikke skal gå av med kjedsomhetsdøden. Ida Amelie og jeg tok fram våre barneskolekunnskaper i rim, takt og tone og skrev om det vi så, gjorde og tenkte. Kanskje en anelse internt. Men de 11 versene (vi hadde god tid...) er hentet fra togturens mange inntrykk; som at alle indere begynner å hyle hver gang vi kjører gjennom en tunnel, indiske menns ustanselige glaning på vestlige jenter eller at en rosa sari-bekledd mann danset, klappet og lagde hva man kan kalle leven opp langs midtgangen. Melodien og formen er hentet fra og inspirert av sangkulturen fra min storfamilies selskapsliv.

Familieselskapssangen om togtur i India.
Mel. Tordenskioldsvisa.

Nå er turen godt i gang
Det passer godt å lage sang
Lyrikken strømmer ut av oss
Versa kommer som en foss

Line tok en høneblund
Varte kun en liten stund
Våknet brått av lange blikk
Kjentes som et biestikk

Rosa sari; Klapp og sang
Gjennom togets trange gang
Under slør vi tok en titt
OPS, det var en transvestitt

Diskusjon ble hard og hett
Har Magnus eller Ida rett?
Banan slash mango, hva er best?
Og hvilken frukt blir spist av flest?

Nå skal frukten vises frem
Mangoens seier skal dras hjem
Frukten kappes så i to
æsj, det var en billes bo

Hvem må vi så passe på
Når toget videre skal gå
Må springe fort ved pauseslutt
Ja, det må Jan og Torgeir-gutt!

Så når blæra presser på
Er ei veien lang å gå
Og moro er det at din bæsj
Treffer bakken med et splæsj!

I tunnel når alt blir svart
Hyler alle dem med bart
Skrik og skrål, og fnis og fjas
Dette synes de er stas

Halvt døgn i en togkupe
Vi koser oss, det er lett å se
Munterhet og energi
Vi fylles opp med eufori

Time opp og time ned
Snart vi Mangalore får se
Reisen er et eventyr
Som på gode minner byr

Loffer du på ulendt vei
Skjer reisen også inni deg
Mye nytt som inntrykk gjør
Husk, det fins en åpen dør

Skrevet av Magnus W. Jacobsen og Ida Amelie Helgesen på togtur mellom Bangalore og Mangalore.

Ja, de peeeenga

- Hvor mye tjener faren din?
En 15 år gammel indisk gutt ser spørrende på meg. Sammen med familien sin, sitter han på seteraden bak meg på toget fra Bangalore til Mangalore. Han har akkurat spurt meg om alderen min, hvor jeg kommer fra og hva jeg gjør i India. Deretter, som spørsmål nummer fire, faller det han helt naturlig å spørre meg om størrelsen på min fars lønningspose.

Som nordmann; hva svarer man på sånt? 90 prosent av indere har ikke jobb på det organiserte arbeidsmarkedet, resten har svært varierte arbeidsrettigheter og mange har ikke jobb i det hele tatt. Ifølge FN tjener syv av ti indere mindre enn to dollar dagen. Vårt velferdssamfunn med to-tre-fire prosent arbeidsledighet og usammenlignbare lønninger må fortone seg som absurd. Etter at han gjentok spørsmålet noen ganger mumlet jeg en gjennomsnittelig norsk lønning, hvorpå 15-åringen gjorde store øyne og lurte på hva i alle dager faren min jobbet med.

Hans egen far jobbet som fotograf. Han tjente sikkert bra på det. Jeg spurte aldri. Jeg har aldri stilt et sånt spørsmål til noen andre heller. Faren, med en litt mer ustø engelsk enn sønnen, lurte mest av alt på hvor mye mitt lille kompaktkamera kostet. Liknende spørsmål om hva kamerautstyret mitt koster har jeg fått flere ganger i India. At jeg hadde speilreflekskamera og kamerautstyr til nesten ti ganger verdien av mitt kompaktkamera i sekken foran meg, følte jeg liten trang til å snakke om. Heller ikke at resten av klassen satt med laptoper, mp3-spillere, film- og speilreflekskameraer og annet digitalt utstyrt til en verdi av et høyt og ukjent antall indiske årslønninger.

Mye handler om penger i India. Enten det handler om å skaffe penger for å unngå å sulte i hjel eller for å vise verden hvor rik du er. Jeg liker ikke ulikheten i India. Landet har flest personer i gruppen ekstremt fattige i verden, samtidig som landet huser personer som er så vulgært og smakløst rike at det bare er trist å høre om. Som vestlig turist føler jeg meg urettferdig rik på bekostning av mange andre. Jeg har ingen gode argumenter for hvorfor jeg som student kan reise rundt og hive i meg alt jeg orker av mat på gode restauranter hver dag og bruke rupi (den indiske valutaen) som om det var monopolpenger, mens store deler av India har et lite rismåltid om dagen som eneste form for lønn.

I India ser ikke de gigantiske ulikhetene mellom fattig og rik, lavkaste og høykaste ut til å være noe å bry seg om. Det bare er sånn. Kastevesenet holder effektivt store befolkningsgrupper nede. Nederst på rangstigen under de fire hovedkastene finner du de kasteløse, dalittene, ”the untouchables” eller ”Children of God”, som Mahatma Gandhi kalte dem. Undertrykt barn har mange navn. Som lavkaste eller kasteløs har du lite du skulle sagt, som kasteløs slumbeboer overhodet ingenting. Om for eksempel myndighetene bestemmer seg for å rydde et slumområde i en by for å få plass til et kjøpesenter, er det få som hever et øyebryn over at tusener mister alt de eier. Den som derimot på noen måte krenker en av de mange kuene som vandrer gatelangs i Indias storbyer, risikerer å bli slått i hjel. I samme slengen, og noe mer kuriøst, kan det legges til at India også har sykehus for insekter, mens de færreste indere har skikkelig tilgang på lege.

Kastevesenet ble offisielt fjernet med et pennestrøk i 1947 da India ble selvstendig fra Storbritannia. Likevel er denne formen for diskriminering i høyeste grad i live i dagens India. Merkelig nok gir de samme myndighetene, som sier at kastevesenet ikke finnes, ut legitimasjonskort til alle indere om hvilken sosial bakgrunn de har, deriblant kaste. Riktignok er dette for å kunne motvirke kastediskriminering, men slik motvirkning har til nå hatt ganske begrenset effekt. Kastevesenet er fremdeles i levende live i India. På landsbygda har ikke kasteløse lov til å eie egen jord. Mange kasteløse har fått både seg selv og sin familie drept, lemlestet eller voldtatt i forsøk på å endre på dette. Det er lissom ikke måte på hvor respektløst man kan behandle kasteløse.

I litt mer hverdagslige omgivelser kan du se kasteforskjeller i forhold til hva slags arbeidsoppgaver den enkelte har. I butikker er det stor forskjell på hvem som utfører ulike arbeidsoppgaver. En mann som vasker vinduskarmer kan ikke vaske gulvet; også gulvvask er en kasteløs arbeidsoppgave. Og du kan jo gjette deg fram til hvem som vasker doer, klær eller feier gatene.

For et par dager siden møtte klassen en kasteløs lærer. Som kasteløs opplever han at elever ikke følger med, ikke viser han et dugg av respekt og at studenter ikke trenger noen andre grunner enn at han simpelthen er kasteløs for at de skal mislike han sterkt. Det virket som om han stortrivdes med å snakke om undertrykkelsen av seg selv og sine medkasteløse. Han står gjerne på barrikadene for sine rettigheter, og skriver ofte innlegg til aviser om kastesystemets forkastelighet. Men avisene som han sier stort sett er styrt av de øverste kastene gjemmer seg bak sin redaksjonelle frihet og trykker ikke slike innlegg.

Etter at noen av de ansatte på hotellet hadde vært innom møterommet vårt for å servere te og kaffe, sa han at han merket at disse ansatte mislikte temaet han tok opp med oss, ja, egentlig at han snakket med oss i det hele tatt. Gjennom å fortelle om kastesystemet fra sin synsvinkel gjorde han skam på og var en forræder mot India. Det var han i hvert fall overbevist om at de mente. Og det var reaksjonen han vanligvis fikk når han brakte temaet på banen. - De hører på første setningen og deretter blir jeg bare ignorert, fortalte han.

Som fundament i det hinduistiske kastevesenet er en tro på at man gjennom gjenfødelse tar steg opp og ned på rangstigen i forhold til hvordan man lever i hvert enkelt liv. En kasteløs har i sitt forrige liv hatt lite suksess med hvordan han håndterte både sitt karma og darma (hinduistiske plikter og handlinger), og ettersom denne personen har levd dårlig i sitt forrige liv, er det kun fortjent at han ender opp som kasteløs eller enda verre, et dyr (Det er forresten ikke så verst å ende opp som ku). Lever han livet bra, kan belønningen være medlemskap i en mer lukrativ kaste i neste liv.

I Norge får vi gang på gang høre hvor viktig og universale menneskerettighetene er. Med det i bakhodet er det brutalt å se hvor lite India er opptatt av at alle mennesker er født frie og like. Og om noen tiår er dette verdens mest folkerike land. Selv om India selv kjører flere kampanjer som skal gi noen av de mange hundre millionene av Indias fattige et bedre liv, er det ikke mange rupiene som faktisk kommer fram etter at alle statens tro og utro tjenestemenn har forsynt seg. Det sies at 40 prosent av den indiske statskassa går rett ut i korrupsjon. Og korrupsjon har vel aldri hatt en tendens til å komme de på bunnen av samfunnets rangstige til gode.

I byene er kastevesenet mindre synlig. Der har tykkelsen på lommeboka tatt over som viktigste kriterium for hvem du er. Selv om Indias økonomi er blant de raskest voksende i verden, øker antall fattige like raskt. Uansett om du bruker hinduisme eller kapitalisme som målestokk, er det enorme forskjeller på folk i India i dag. Og sånt endrer seg ikke over natten.

Da klokka klang...

Vi har de siste dagene flyttet oss fra Bangalore til den mye mindre byen Mangalore. Her er noen bilder av barna fra en skole for vanskeligstilte barn som vi besøkte i Bangalore. Her var både skole og fotografering populært.


Jeg bad om et hoppebilde, og plutselig så alle barna på hele gårdsplassen ut som små hoppestokker. Denne jenta ville bare ikke stoppe.

Indias IT-hovedstad på bakkenivå

I går og i dag ble det en hel del blogginnlegg i samme slengen grunnet ubegrenset tilgang på bærbar data, kombinert med internettsølibat fram til nå. Før jeg dro var jeg overbevist om at hvert gatehjørne hadde internett-tilgang, men selv om Lonely planet-guideboka vår sier at internettkafeer spretter opp overalt som paddehatter i Delhi, vil jeg etter de siste dagene ganske hardnakket påstå at bokas forfattere tok seg visse kunstneriske friheter da de skrev det. Så da gjenstår å se hvor ofte det kommer oppdateringer her, men komme skal de, om så i ujevn kengurufart.

Vi har nå tatt fly fra Delhi og kommet oss til Indias IT-hovedstad Bangalore, eller Bengaluru som vel er det korrekte navnet nå, og her er ikke internettilgang noe problem. Byen ser ganske så mye mer moderne ut enn Delhi, varmen er ikke fullt så hissig og her har vi til og med trådløst internett på hotellet. Men selv om byen er vestlige IT-selskaper sin outsourcingsfavoritt, huser Indias senter for romfart (som har planer om å sende en mann til månen rundt 2020) og i mange sammenhenger er symbolet på Indias økonomiske vekst de siste årene, er det nok en del som har stått på stedet hvil de siste årene i byen. For eksempel det lokale markedet som vi besøkte i dag.

Jeg har ikke vært klassens ivrigste på å ta bilder på denne turen. Men på dette markedet var det mange fotogene og fargerrike folk, som jeg legger ut noen bilder av her.

På onsdag går turen videre til Mangalore/Manipal der vi blant annet skal besøke to skoler over en ukes tid. Halvparten av vår 12 elever+2 lærere store reisegjeng skriver blogg, dette er jo tross alt journalistikk og info-studenter, så det er forhåpentligvis mye bilder og gode observasjoner der. Linkene til disse bloggene ligger på menyen til høyre, og her:
Mathias sin blogg
Sandras blogg
Siljes blogg
Ida Amelie sin blogg
Renee Sabines blogg
Maikens blogg

Taj Mahal: Erketurist for en dag

Lørdag:
Så var vår mest dedikerte turistdag kommet. Vi brukte nesten et tosifret antall timer i buss for å komme oss fram og tilbake til Agra der man finner det turistomsuste byggverket Taj Mahal. Vi gjorde som turister flest: vi kom, vi så, og vi tok minnebrikkevis med bilder av Indias mest kjente turistattraksjon. Taj Mahal er et marmormonument reist av kremen av 1600-tallets bygningsarbeidere, 20.000 i alt, etter plan og idé av keiser Shah Jahan som ville minnes sin andre kone, som døde mens hun fødte deres 14. sønn i 1631. Litt over 20 år senere var byggverket ferdig, men da begynte ting å skjære seg for keiseren som kastet penger rundt seg til flere superambisiøse byggeprosjekter på en gang. Shah Jahan ble styrtet fra tronen av sin egen sønn, Aurangzeb. Samtalen mellom far og sønn må ha foregått omtrent slik: ”Du pappa. Jeg har en god og en dårlig nyhet til deg. Den dårlige er at du ikke lenger får være konge fordi du bruker alt for mye penger og at jeg dermed må låse deg inne i et fengsel. Den gode, derimot, er fengselscellen din har førsteklasses utsikt over Taj Mahal.”

Og slik gikk det til at Shah Jahan satt i en fengselscelle de resterende ti-tolv årene av sitt liv tittende bort mot sin gigantiske kjærlighetserklæring av et byggverk. Far-sønn-forholdet var ikke verre for eks-keiser Shah Jahan enn at hans egen kiste har fått plass inne i Taj Mahal rett ved siden av sin kjære kone nummer to.

Vi var der ikke alene.

Dette hyggelige paret og deres venninne i bakgrunnen forlangte å bli tatt bilde av på Taj Mahal.

Og resten av denne vennegjengen forlangte flere bilder sammen med oss.

En OK+ skolehverdag

Fredag:
Dagene har gått ganske i ett siden vi kom til Delhi. Vi har besøkt en hel del severdigheter, sett mange gamle byggverk og gjort unna en del poster på skoleprogrammet. Det skal vel godt gjøres å fortelle om besøk på steder som Red Fort, Qutb Minar og den norske ambassaden på en flammende og spennende måte. Så da dropper jeg det. Men hyggelig har det vært. Og de kunne bygge svære og imponerende hus i gamle dager disse inderne. Ordentlig flinke har de vært.

Klassen vår må være enhver drosje- og rickshawsjåførs drøm. Om prisen for en kjøretur er to eller tjue kroner merkes lite på pengene vi får fra Lånekassa, og selv har jeg vel nesten til gode å prute på noe som helst, og jeg runder gjerne opp om jeg er i godt humør. Og humøret mitt er det ingen ting å si på.

I tillegg til å betale rikelig må man regne med å bruke god tid om du skal forflytte deg til hjuls. Inkludert et lite stopp med taxibytte, brukte jeg to og en halv time på under en mil i luftlinje med taxi og rickshaw. Det er ikke vanskelig å gå samme distanse dobbelt så raskt på ski. Alt dette tidssløseriet skyldes mest av alt rushtrafikken, men også en sjåfør som ikke snakket engelsk, nektet å se på kartene jeg hadde med og syntes mine veiforslag var verdiløse. Da vi omsider kom fram ville han selvfølgelig ha mye mer betalt enn avtalt fordi turen tok lenger tid enn han hadde regnet med. Og siden jeg da hadde fått ganske dårlig tid, gav jeg han alle de fem kronene på toppen av ”the special price” han selv hadde foreslått.

Det kan virke som vi bare farer rundt og er turister på Lånekassas regning, men det stemmer nok ikke helt. I går brukte jeg hele ettermiddagen og kvelden på å intervjue folk til reportasjen jeg skal skriver her nede. Og jeg har også fått avtalt et besøk i en landsby tre timer utenfor Dehli med tolk og transport. Gøy når ting fungerer, og gøy å møte engasjerte, dyktige og hyggelige folk som både vil og kan hjelpe meg med det jeg prøver å få til.

I morgen, lørdag, skal vi dra til Taj Mahal (som er det du ser i bilde på toppbanneret på denne bloggen), monumentet bygget av keiseren Shah Jahan som et minnesmerke etter hans andre kone. Plassen er uansett obligatorisk for enhver turist i India.

Til nå har jeg tatt veldig få bilder. Etter jeg tok Austral-asiatisk kulturstudium sitter jeg igjen med tusenvis av bilder av mennesker på og ved turistattraksjoner, så jeg merker at jeg ikke er like "trigger happy" på kameraets utløserknapp som jeg var for to år siden. Men i morgen får jeg vel ta på meg Canon-grunnutrustningen, knipse vilt og ta det påkrevde ”gjør peace-merket mens du smiler foran en gammel bygning”-poseringen. Fint blir det.


Mathias har funnet seg en kompis på Qutb Minar.





Første dagen i India er lengselen stor etter Norge.


Mingling.

Ny i Delhi

Onsdag/Torsdag.
Da har vår India-tur forlatt startblokken, kastet loss og heist seil. I det hele tatt, vi har kommet oss vel fram til Delhi, nærmere bestemt New Delhi, som bare er en litt mindre og nyere del av hovedstaden som med stort og smått huser rundt 15 millioner indere. Eller var det 10 eller 20?Befolkningstallene fra storbyer i India kan ofte virke som ren gjetning. Mange lever i slummen eller gatelangs, og mange sesongpendler fra landsbygda. Delhis øverste minister" Sheila Dikshit (forøvrig et fantastisk navn) bør kanskje be alle sine innbyggere om å la seg innskrive i manntall.

Turen hit har gått overraskende greit. Ingen bortkomne sekker eller personer, hyggelig passkontrollører, taxier som kjører dit de skal samtidig som de gir oss en kjapp innføring i hvor godt regelløs trafikk kan fungere. Hva skal man med vikeplikt når den størstes rett fungerer like bra? En skulle tro at trafikk basert på slike regler var ganske farlig. Men da jeg spurte en taxi-sjåfør om det var mange trafikkulykker i Delhi kunne han berolige meg med at, nei, det var ikke så mange trafikkulykker. Men ganske mange personer blir truffet av biler, da, la han til.

Dagstemperaturen kommer visstnok opp i klamme 38 grader, og jeg har allerede funnet ut at alle de genserne jeg pakket med meg, sannsynligvis ikke vil bli brukt mer enn en gang i løpet av turen, nemlig som soveposesubstitutt da vi overnattet på gulvet på Gardermoen for å rekke det morgenfriske flyet vårt med kurs for Amsterdam/Delhi.

Vår flotte overnattingsplass på lekeområdet på Gardermoen.

Turen går til India

Da synes jeg det var på tide å tørke av støvet fra denne reisebloggsiden. To år er gått siden jeg reiste av gårde på Austral-asiatisk kulturstudium med Høgskulen i Volda sammen 30 andre studenter, og denne høsten står Reportasjearbeid i India på timeplanen. Avreise er tirsdag 29. september og de neste ukene skal 12 elever og to lærere ture rundt i India. Dette blir knakanes kjekt!
Planen er å holde denne bloggen godt oppdatert, så følg med :)
Reiseplanen foreløpig er:

Tirsdag29.9./onsdag 30.9: –søndag 4.10: Delhi og Agra(5 netter)-
Søndag 4.10. –tirsdag 6.10/onsdag 7.10: Bangalore (2-3 netter)
-Tirsdag6.10./Onsdag 7.10. –mandag 12.10: Mangalore(5-6 netter)-
Mandag 12.10. –lørdag17.10: Manipal (5 netter)-
Lørdag17.10. –ca lørdag 24.10: Goa (6-7 netter)

Og etter det har Mathias og jeg tenkt oss til en liten plass som heter Pushkar der Indias årlige kamel-happening finner sted, deretter til Varanasi og mulig endeplass i Calcutta. Sannsynligvis kommer vi hjem 19 november.