Endelig i trygghet

Da er vi inne i et område der malaria skal være mer vanlig, og det betyr at jeg nå starter på min lille malariakur. Fram til nå har jeg ikke gardert meg mot den slags, men nå går jeg på legemiddelet Malarone, som skal holde meg vekk fra den aller farligste formen for malaria.

Jeg liker å ha kontroll på hva jeg putter i meg av medisiner så her er et lite utdrag fra pakningsvedlegget:
”Bruk ikke Malarone dersom du noen gang er blitt fortalt at du er allergisk mot atovakon eller proguanilhydroklorid”.

Med hånden på hjertet: Ingen har noensinne fortalt meg at jeg er allergisk mot atovakon eller proguanilhydroklorid. Så dette tar jeg med knusende ro. Etter dette kan Malarone-konsernet i opplysningens tjeneste gjengi bivirkningslista for denne lille brune pillen jeg nå tar daglig.

”Mulige bivirkninger:
Hodepine, magesmerte, diaré, fullstendig tap av matlyst, kvalme, oppkast, hoste, opphopning av væske i kroppen (angioødem), blodmangel, for lite natrium i kroppen, matintoleranse, sår og betennelsesaktig tilstand i munnen, forhøyede, reversible leverenzymverdier og nivåer av fordøyelsesenzymet amylase, søvnløshet, feber, allergiske reaksjoner inkludert utslett (elveblest), hårtap.”

Til slutt legges det for sikkerhets skyld til at det også ”har vært isolerte tilfeller av allergisk sjokk”.

Så lenge jeg slipper denne ene formen for malaria jeg nå skal være vaksinert for, synes jeg ikke det er noe stress å gå rundt skallet, med fullstendig tap av matlyst, forbedret oppkastkapasitet og med leverenzymverdier på ville veier.

På lønningslista til Bollywood

Jeg, Silje og Sebastian (nærmest) under Bollywood-innspilling.

Etter frokost en dag i Mumbai ble vi stoppet av Amjad Khan. Han er, ifølge sitt eget visittkort, ”Casting Agent for Models (Specially Western People)”. Og siden vi nå en gang er folk av typen vestlige, var det ikke så rart at han stoppet nettopp oss. Vi var ikke vanskelige å be, og en halvtime senere kjørte han oss av gårde til en vaskeekte filminnspilling. Det var klart for en dag som Bollywood-statister.


Vi kom 3-4 timer senere enn resten av statistgjengen, og filmingen stoppet 3-4 timer før vi hadde fått beskjed om, så vi kom greit unna det. Altfor mye venting var det heller ikke, og vi fikk til og med mat. Vi ble etter hvert godt representert som bakgrunnsfyll i filmen, så alt i alt var dette en artig greie.

Filmen het ”That girl in yellow boots” og helt ærlig så tror jeg den ferdige filmen blir litt småkjedelig. Skuespillermessig tror jeg den holder et brukbart såpeserie-nivå. Men for de av dere som tror noe annet og ikke kan vente til denne filmen blir sluppet, muligens rett på DVD, kan jeg røpe fragmenter av hva som skjer i filmen om jenta med de gule støvlene.

Jente, type vestlig, muligens italiensk, med gule støvler, kommer inn på et kontor som utsteder visum. Det må ha vært i India siden alle som jobbet der var indiske. Denne jenta vil så gjerne ha visum så hun kan reise av sted, eventuelt forlenge et opphold. Men det er enklere sagt enn gjort. Hun går til en rekke skranker, spør om folk kan skrive under på visumet hennes. En offentlig tjenestemann sier blant annet: Jaså, så du vil ha visum? Ja, svarer jenta. Hvor gammel er du?, spør mannen. 20, svarer jenta. Mannen ler. Men denne jenta gir seg ikke så lett. Hun går rundt på dette stedet, og plutselig i en scene har hun faktisk på seg briller. Det skal være helt klart for alle og enhver at hun mener alvor. Visum musst sein!

Og der, kjære leser, kan jeg dessverre ikke røpe mer. Dette er en spenningsfilm fra visumutstedermiljøet, der en jente iført gule boots skal overvinne visumbyråkratiet.
Og hva gjorde vi der? Vi var turister i samme ærend som jenta og ville også ha visum. Og vi brukte også store deler av dagen, både i virkeligheten og i filmen, på å labbe hvileløst rundt på dette kontoret med hver vår visumsøknad. Det indiske byråkratiet skulle ikke være lett for noen av oss, gule støvler eller ei.

Rollen var ikke vanskelig å leve seg inn i. På grunn av noe diplomati-krangel mellom Norge og India, har den indiske ambassaden i Oslo satt seg på bakbeina når det gjelder å skrive ut visum. For klassen vår var det med nød og neppe at vi i det hele tatt kom oss av gårde til India. Og vår opplevelse er visstnok mer regelen enn unntaket. Frustrasjonen og oppgittheten vi ble bedt om å utstråle under opptakene bør med andre ord ha sett ganske ekte ut.

Det er klart det er stas å stå på lønningslista til Bollywood AS. Betaling for en dags jobb: 500 rupi, rundt 60 kroner. En symbolsk betaling, eller det 5 gjennomsnittsindere tjener i løpet av en dag.


Mathias øver på rollene som han aldri fikk, del 1. Mann som stempler visumsøknader.


Mathias øver på rollene som han aldri fikk, del 2. Mann som leverer fra seg visumsøknaden.


Silje med sin visumsøknad. Bildet på søknaden er vel strengt tatt av en mann (?). Hun var den eneste av oss som ble beæret med en hel replikk. Silje og jeg skulle nemlig gå etter en offentlig tjenestemann, der hun skulle si de magiske ordene ”Sir, I need you to sign this”, hvorpå han fnøs oss vekk. Under første tagning ble vi litt vel ivrige og fotfulgte han med visummas langt nedover en lang gang (som du ser i bildet øverst i innlegget). Kutt! Sånt gjør man ikke i India. Har Herr offentlig tjenestemann avvist deg, så er det ikke noe mer å gjøre med det. Da rusler man vekk med halen mellom beina. Vi fikk bedre til det med halen mellom beina på de neste tagningene.


Jente med gule støvler på jakt etter å få signert visumsøknaden sin ved skranke 1.


Jente med gule støvler på jakt etter å få signert visumsøknaden sin ved skranke 2. For å se skranke 3 må du nesten se hele filmen.

Og nå… Mumbai!

Da var vi kommet oss til Mumbai. 12 relativt behagelige togtimer inkludert søvn var ingrediensene i turen fra Goa til Mumbai. Etter å ha sovet en natt i et høymuslimsk område i denne byen fant vi ut at det ikke var noe særlig for oss. Jentene vi er sammen med likte ikke å vandre rundt i trange kvartaler som eneste kvinnelige representanter, ei heller at bælfeite rotter skottet ut på oss fra hver søppelbefengte gatekrok. Vi syntes heller ikke det var så altfor stas at vi lå vegg i vegg med en moské som til alle døgnets tider, for eksempel klokka fem om morgenen, skrek ut at Allah er stor, hunder er skitne og griser likeså. Derfor har vi flyttet oss sørover på Mumbais halvøy og litt opp i prisklasse. Nå bor vi nesten litt for bra til å være studenter. Men prisen er det ingen ting å si på.

Mumbai er Indias finansielle sentrum og landets største by med sine 15 millioner +++ innbyggere. Fram til 1996 het byen Bombay (et navn britene fant opp under kolonitida). Men i 1996 var det nok, da skulle navnet avbritifiseres, i likhet med Calcutta som nå har gått tilbake til sitt gamle navn Kolkata, Madras heter nå Chennai, Bhangalore har byttet tilbake til Bengaluru. Noe meningsløse navneskift etter min mening, men en gave til alle kartselgere.

Mumbai er også hovedsetet for verdens største filmindustri, Bollywood. Kvantitetsmessig blir Hollywood banket knallhardt ned i støvlene av sin indiske storebror. Det er laget over 70.000 Bollywood-filmer, og nye tusener spys ut fra byens filmløpebånd, som viser forbausende liten interesse for nyskapning. Den klassiske Bollywood-filmen følger denne malen: Gutt møter jente. Så dans og sang. Deretter, ikke helt overraskende, dukker problemene opp. Mer dansing. De kan jo ikke få hverandre fordi noe, ulik kaste, alder, familiefiendskap, overdreven dansing eller andre ting, står i veien. Nok en dans. Synging nå. Så får de nok hverandre til slutt skal du se. I hvert fall blir det dansing og syning mot slutten av filmen. Og alle var enige om at det var en fin film. Det hender at Bollywood lager andre type filmer, men de slår sjelden an (Og så det er sagt, Slumdog Millionaire er ingen Bollywood-film, selv om handlingen utspiller seg i India).

Et litt annet og mindre glamorøs, inntrykk får du av Mumbai om du skummer deg gjennom Lonely Planets oversikt over byen. Her kommer det blant annet fram at den gjennomsnittelige dagsinntekten for en Mumbai-beboer i 2007 var på hele 16 kroner, noe som ifølge boka er tre ganger så mye som gjennomsnittet i hele India. (Ulike statistikker er ikke helt enige i hvor mye indere tjener, og det finnes sikkert mange måter å regne det ut på. Ifølge Times of India er nå den gjennomsnittelige inntekten i India rundt 12 kroner dagen). Før jeg dro ned til India forleste jeg meg på artikler og bøker om Indias rivende, boomende, unike, himmelsprettende utvikling. Mye av det jeg har lest må ha vært skrevet i toppetasjen i lokalene til et framgangsrikt IT-selskap. I Mumbai lever over halvparten av innbyggerne i slumområder. Jeg tviler på at disse inderne føler at det siste tiåret har vært spesielt gyllent.

På lørdag dro vi på en et kjøpesenter, eller et mååll som det konsekvent kalles her. Da jeg for noen måneder siden spurte vår indiske gjestelærer, som da var på besøk til Norge, om tips til hva jeg kunne skrive oppgave om, sto indernes nye appetitt på mååller og måållkulturen høyt på hennes forslagsliste. Vi følte oss ganske alene på dette senteret som både pris- og innseendemessig lignet på Steen og Strøm. Vi var tidlig ute den dagen, så det var nok kanskje derfor det ikke så ut som inderne gikk mann av huse for å kjøpe vestlige produkter i vestlig atmosfære. Men det var hyggelig å traske rundt i avkjølte butikker der blant annet en politivakt marsjerte bort til meg i ens ærend for å høre om jeg hadde det bra. Og det hadde jeg. Og jeg tror ikke han hadde det så aller verst selv heller der han spradet rundt i sin nypressede uniform.

Det fantes til og med noen lokale klær av typen overklasse på kjøpesenteret vi besøkte. Overlesset med paljetter og dill fantes fin-fine indiske klær av merket Manjavar med slagordet: "Earn your respect".

Det er lite som tyder på at denne kaffebaren ligger i India. Landet har et ganske forkrøplet syn på hudfarge. Den skal være hvitest mulig. White is right, idealet er kritthvitt. Det betyr at personer i reklamer, på filmer og på tv har tilnærmet europeisk utseende, slik som på plakatene på dette bildet. Enhver fuktighetskrem med respekt for seg selv inneholder stoffer som gjør huden din lysere. En reklame som går sin seiersgang på indisk tv nå for tida, advarer Indias befolkning om følgende sjokkerende prosess: "Sun rays can cause skin darkening". Da grøsser det nok nedover ryggen til en og annen inder, kan jeg tenke meg. Du finner ikke mange indere som ligger på stranden for å bli brunere. Derimot kan du se mange indere gå rundt med svarte paraplyer som skygger for sola.

Vi har en plan!

Fellesdelen av denne India-turen er over, men vi har ikke helt dratt hvert til vårt ennå. De siste dagene har vi vært ”seks mann alle” i Mumbai. På søndag kom fire til. Men deretter, lørdag 30. oktober, skilles våre veier atter en gang. Da stikker Mathias og jeg på Rajasthan-ferie. Med et lite overtalende knuff fra meg, har vi fiksa hele sulamitten gjennom et reisebyrå. Bestillinger og telefoner i India går supertreigt. I en stor konvolutt får vi dermed flybillett, togbilletter, bil og privatsjåfør i 9 dager, OK+ hotellrom i to uker, noe mat, kamelridning ut i ørkenen med teltovernatting, og neimen klarte vi ikke å klemme inn litt elefantridning i samme slengen. Gikk hele arven med i dette pengesluket? Nei, langt i fra. India er billig. Så hvorfor ikke støtte hardtarbeidende reisebyråer med noen hundrelapper?

Planen ser nå slik ut:
30 okt. Lørdag: Fly til Jaipur, så rett videre til Pushkar for Camel Fair-festivalen, som vi har gledet oss maks til.
1. nov. Pushkar til Udaipur.
3. nov. Udaipur innom Ranakpur til Jodhpur.
4. nov Jophpur til Jaisalmer.
7. nov. Jaisalmer til Jaipur (laang biltur)
9. nov. Jaipur-Varanasi (indernes helligste by, her kommer folk flokkvis for å dø) med tog
12.-13. nov. Varanasi – Delhi med nattog.
Deretter vil vi være en del dager i Delhi og omegn før vi reiser hjem 19. november. Vi har mange planer. Jeg skal blant annet ut til en landsby og følge et ganske stilig solcelleprosjekt, med en utviklings-NGO.
Jeg gleder meg. De neste ukene blir spennende. Så følg med!

The Indian style

Klokka var to og vi befant oss på et av de mest populære utestedene i Goa (der jenter kommer inn gratis, mens gutter må betale noen indiske dagslønninger for å komme inn). De fleste i klassen hadde dratt hjem for kvelden, men tre av jentene i klassen og jeg hadde blitt igjen. Av en eller annen grunn fikk mine gode venner det for seg at de skulle spleise meg med en eller annen tilfeldig indisk jente. Etter et halvt minutt inne på dansegulvet med kommentaren ”Do you like Western boys? You have to meet my friend!”, kommer Lina plutselig drassende med en liten indisk delegasjon med hunkjønn – i alle aldere. - Here he is. Sit down, smiler Lina fornøyd og stikker av.

Så satt jeg der da, med ei indisk jente, hennes noe eldre venninne, hennes rundt 9 år gamle lillesøster som tålmodig stod bak henne og ventet. Og moren hennes.

Det var liksom ikke noe rart i det å møte jevnaldrende av motsatt kjønn på et utested med både mor og familie på slep. Så da var det bare å sette i gang å prate om løst og fast, alt sammen mens moren smilende satt ved siden av og fulgte med - uten å gjøre noen tegn til å bryte inn i samtalen. Etter en stund skulle de vende nesa hjemover. Den indiske jenta tok meg i hånda, takket for praten, og moren nikket med et høflig smil. Indere er rare.

Velkommen til Syden

Vi har nå kommet oss til Goa, som er blant de mest turistvennlige plassene i India. Hadde det ikke vært for.. hmm alle inderne, så kunne dette like gjerne vært Playa del las Americas på Kanariøyene. Goa var ikke mye å snakke om før portugiserne kom en del hundre år tilbake. Deretter ble det et handelssentrum og mens britene hadde kontroll over store deler av India, (også Danmark-Norge hadde faktisk sin lille koloni i India på en liten plass som heter Trankebar) hadde portugiserne denne plassen for seg selv og trivdes med det. I dag heter en hel haug av innbyggerne i Goa etternavn som Rodrigues, Souza, Rega, og Silva.

Det er mer enn portugisiske etternavn som gjør at man ikke lenger føler seg i India. Prisene blir høyere, klesplagg dekker generelt mindre av kroppen, ris og krydderbombede grønnsaker og kyllingbiter er ikke lenger et fast innslag i frokosten. Og desverre er naan-brød mye vanskeligere å oppdrive, noe du vanligvis får kastet etter deg på enhver restaurant i India.

Du merker det også på ting som at hotellet automatisk har satt fram doruller på toalettet. I India generelt brukes knapt doruller, de selges svært dyrt og kun i enpakninger. Fram til nå har dette vært en daglig kamp for å få hotellets ansatte til å avse en dæsj dopapir. Men her er det annerledes. Så nå har jeg fylt opp sekken min med hotelldopapir som bør holde til vi er godt inne i Rajasthan, der vi har tenkt til å farte rundt en stund.

En uåpnet indisk dorull i en-pakning.

Goa er stort sett strand og annet du finner i Syden-land. I tillegg huser Goa ”gammel murstein” (som Mathias sier hver gang vi ser et gammelt byggverk av noe slag). Goa var en gang i tiden stort. Området blomstret opp rundt handelen med Portugal og kunne måle seg med portugisernes egen hovedstad Lisboa. Men så ble det brått slutt og Goa grodde igjen. Og det som heter Old Goa er fremdeles i stor grad skog, bortsett fra noen kirker som portugiserne bygget opp og som ingen andre enn dem selv så helt behovet for.

Og nettopp disse kirkene fant vi ut at vi skulle se. Vi tok på oss turistbrillene og Canon-grunnutrustningen og drosjet oss av gårde. Her fikk vi blant annet se kisten til en død portugiser som kristnet et høyt antall indere med makt (Francis Xavier), Asias største kirke og ikke minst den tilhørende The Golden Bell, Asias største kirkeklokke (begge deler ifølge vår reisebok Lonely Planet).

Disse imponerende merittene sier vel mest om størrelsene på kirkene og kirkeklokkene i Asia. Men stas er det likevel. Og da jeg så det jeg trodde var Asias største kirkeklokke, fikk jeg Mathias til å posere foran kamera og kirkeklokken på det fineste turistvis. Det var selvfølgelig feil klokke. Men vi fant den riktige til slutt. Den var litt stor og stort var det. Så dro vi hjem og alle var enige om at det hadde vært en fin dag.

Alle, bortsett fra en liten tiggerjente. Hun ble påkjørt av en moped mens jeg stod og så på (for øvrig den første kræsjen jeg har sett av noe slag i Indias jungeltrafikk). Mens jenta gråter og ligger nede for telling et øyeblikk, starter alle motoriserte kjøretøy i nærmere omkrets og tute og mase. Småhissige bilførere syntes det var kjipt av denne barbeinte 5-6-åringen med bustete hår og en skitten, hullete genser ligger og sperrer gaten. Da merker man at man likevel ikke er helt i Syden likevel.


Mathias poserer foran det vi trodde var Asias største kirkeklokke, dessverre var det falsk alarm.

Mathias poserer foran Asias største kirke OG Asias største kirkeklokke (skal man tro Lonely Planet, som også slår fast at kirken også er den mest interessante i denne verdensdelen).

Sandra poserer foran kirke.

Ida poserer inne i kirke.

I’ve been looking for Fasit

Uansett hva du sier om India, vil også det motsatte være riktig.

Sitatet er fritt etter hukommelsen, men det var omtrent noe slikt Indias første statsminister Jawaharlal Nehru sa for mange mange år siden. Siden den gang har sitatet blitt brukt over en svært lav sko og havnet under kategorien India-klisjeer. Grunnen er enkel. Det er kanskje det mest riktige man kan si om India. Å prøve seg på generaliseringer i India blir sjelden noe suksess. Indias ulike religioner sies å være mer forskjellig enn landene i Europa. Indere fra ulike deler av landet har store problemer med å forstå hverandres språk, kultur og tradisjoner. Ofte trenger man ikke ta mer enn times kjøretur for å finne slike forskjeller. De samme høytidene kan feires med vidt forskjellig innhold.

Sier du at India er et land i rivende utvikling er det riktig, få land kan måle seg med Indias vekst de siste årene. Samtidig merker de fleste lite til framgangen i landet. Antall fattige vokser raskere enn antall middelklasseinnvånere, selv om dette tallet også øker raskt.

Sier du at kastesystemet er på vei bort, er det riktig mange plasser. I byene bestemmer for eksempel økonomi i større grad en persons status. Men en liten busstur unna, litt ut på landsbygda, lever kastesystemet fremdeles i beste velgående. Landherrer på landsbygda med kasteidentifikasjonspapirene i orden har livsvarig slavekontrakt på hundrevis av lutfattige lavkastearbeidere. Og selv om det er mye snakk, så blir lite gjort for å forandre dette.

Og sånn er det med det meste, uansett hvor alvorlig eller trivielt det måtte være. Selve symbolet for denne tvetydigheten synes jeg er indernes unike nikkeristing. Det ser ut som dette: Hodet går fra side til side som en vindusvisker samtidig som hodet tiltes rolig opp og ned. Du møter denne nikkeristeingen overalt. Skal du kjøpe en banan eller forklare veien til en rickshawsjåfør møter du den samme merkelige gesten. Og det er frustrerende.

Første uka trodde jeg det betydde et klart nei. Det viste seg å ikke holde mål og neste uke trodde jeg det betydde ja. Så trodde jeg det betydde tja. Nå lar jeg det bare bety det som passer meg best, for jeg tror egentlig ikke inderne selv vet hva dette betyr. Her er noen av forklaringene jeg har fått fra ulike indere.

Inder 1: Det betyr Nei.
Inder 2: Det betyr som regel ja.
Inder 3: Det betyr at de viser deg respekt. Indere besitter en blanding av frykt og redsel overfor vestlige folk, så derfor viser de deg respekt ved å riste slik på hodet.
Inder 4: Det kan bety både ja og nei. Det spørs på ansiktsutrykket.
Inder 5: Det kan egentlig bety alt. Det spørs hvem som snakker, hvem som hører på, hva det snakkes om og hvor i landet du er.

I det hele tatt, en vanntett fasit finnes ikke. Og lettere blir det ikke når indere tydeligvis ikke har kontroll på hva deres egne gester betyr. Etter noen ukers prøving og feiling mener jeg at nikkeristingens minste felles multiplum kan oppsummeres på denne luftige måten:
Ja, jeg registrerer at du sier noe til meg. Jeg forstår noen av ordene, kanskje ikke alle. Mulig jeg tror jeg forstår meningen i det du sier, men jeg er ikke helt sikker. Det er mulig jeg har en mening om det du sier, men jeg gjemmer det bak et forvirrende og frustrerende uttrykk som gjør at du kanskje gir opp å spørre meg mer om det, slik at jeg slipper og flagge denne mulige meningen slik at ingen av oss taper ansikt.

Noen glimt fra Manipal

Her blir det et lite klipp og lim-innslag med ymse ting og bilder fra Manipal.

Jeg, Mathias og Sebastian feirer både bursdag og Diwali i lang kurta.

Sebastians bursdag ble feiret med brask og bram. Faktisk to dager til ende. Den første dagen kunne han smykke seg med prinsessekrone og løsbart av merke ”partyboy”. Dagen etterpå, på selve hinduens lysfest Diwali, da han faktisk hadde bursdag, kjøpte vi en rosa tradisjonell ”kurta” (kjortel-aktig indisk klesplagg) som han måtte gå med. På Diwali kjøper ofte familien inn klær til hverandre som man skal gå med. Som hans vikarierende familie følte vi denne plikten var vår nå, så Mathias og jeg kjøpte kurta til både han og oss selv. Og slik gikk det til at vi sklei rett inn blant overklasseungdommen i Manipal som stort sett bruker jeans og vestlige klær.


Mathias og Shivam handler bursdagsgave.

Kronen satt som et skudd!

Mens det egentlig sto new media og radioundervisning på timeplanen vår i Manipal, tok jeg heller turen bort til en cricketturnering der en av våre faddere/buddies skulle spille. Cricket er et litt vrient spill å forstå seg på, men det er det som gjelder her i India. Det er en kaster på hvert lag, og en på hvert lag har balltre. Hvert lag har seks kast om gangen, og da kan man skåre ”runs”. Spillet er delt opp i timer, som ikke er like lange som en vanlig klokketime, og det finnes litt ulike lengder på spillet. Denne kampen skulle ta en seks-timers tid. Jeg fikk med meg den første.

Det er ikke lov å ha knekk i albuen når man kaster ballen i cricket. Her er det en av våre faddere, Shrikant, som holder seg godt innenfor regelboka.

Jeg har ennå ikke skjønt helt hva som egentlig skjer på en cricketbane.

Vi besøkte et gamlehjem drevet av et knippe nonner. Lederen (til høyre på bildet) hadde tatt beslutningen om å bli ”sister” da hun var 5-6 år gammel. Nå var hun 40. Og hadde hun noen gang angret på det valget? Nehei, for et merkelig spørsmål i grunn. Aldri.

Den virkelige sjefen var likevel den slagkraftige 82 år gamle nonnen til venstre på bildet. Hver dag står hun opp klokka tre for å lage mat til hele gamlehjemmet og be for et tresifret antall personer. Her er hun i gang med å greie ut om meningen med livet. Med et slags retorisk spørsmål og sin sjingrende stemme sammenfatter hun det man trenger å vite i livet med disse ordene:
”It’s all about following God’s law and doing the right things. Isn’t it?”

Et random hindu-tempel.

Fra vårt foredrag "An honest introduction to Norway".

I timene vi har deltatt i på Manipal Institue of Communcation, har vi måttet presentere oss gang på gang. Mathias, Sebastian og jeg fikk en liten time til å ha en powerpoint-framføring om Norge og hvordan det er å leve der både som student og menneske. Vi fikk blant annet forklart at Jahn Teigen kanskje er Norges fremste filosof (”Miles, miles, miles, it’s a long walk, indeed”), vi fikk alle de indiske studentene til å reise seg mens vi sang ”Ja, vi elsker” og vi fikk forklart at oljehyra en fisker har på seg når han slakter fisk, er en versjon av Norges bunad. Vi ble godt tatt i mot, og de indiske studentene lo, men det var liksom litt på feil plasser. Vi prøvde blant annet en slags artig kommentar om at vi spiste veldig mye kjøtt. Den ble, til tross for at vi (les: Mathias) prøvde så hardt, så hardt, møtt av øredøvende stillhet.

Dagen etter Diwali så det slik ut utenfor døra mi på hostellet i Manipal. Under denne høytiden skal man gjerne fyre løs litt fyrverkeri, det er jo tross alt en lysfest. Og denne tradisjonen tar indere seriøst. I dagene både før under og etter Diwali har det blitt sprengt noe som mer minner om bomber enn fyrverkeri. Og dette har de funnet ut at er kult å gjøre inne på hostellet vi bor på til alle døgnets tider. Jeg møtte på noen av disse moroklumpene mens de holdt på med sine sprengninger og kunne ikke dy meg for å gi dem et par sannhetens ord om hva jeg syntes om denne pubertale oppførselen. Jeg tok frem min strenge bestefarsstemme og spurte hva meningen med å smelle slike bomber utenfor døra mi var, at det langt fra var morsomt og at de burde komme seg ut fort som svint. De tok det sikkert skikkelig innover seg der de slukøret tuslet ned en etasje med bestefarskjeft og flere usprengte diwalibomber i bagasjen.

This is Manipal

Maiken foran hovedbygningen til universitetet i Manipal.

Manipal har vist seg å være en kjempeplass. Skulle jeg studert i India, ville jeg endt opp her. I dag skulle vi få en omvisning rundt på hele studiekomplekset, og det skulle ta en litt annen retning enn vi hadde trodd.

Men det startet som ventet. I et rom uten aircondition fikk vi en introduksjonstale fra en person høyt oppe i systemet. Deretter sto biblioteket for tur. Så skulle vi noen hundre meter ut i skogen til et sted som hadde helt grei utsikt over enda mer skog og som ellers kunne skilte med å være en utrolig varm plass (Og ja, som tidligere nevnt i bloggen så skal man ha på seg langbukse her. Ellers får du høre det).

Så startet de litt mer uventede postene på programmet. Vi fikk en guidet omvisning i hjemmet til selveste Doktor T. M. A. Pai, et hjem som nå var blitt et lite museum. Og hvem er så denne Doktor Pai? Jo, grunnleggeren av skolen. Jeg merket et historisk sus gå gjennom kroppen da jeg så arbeidsværelset hans, der han sikkert skrev sine taler til lærerstaben. For ikke å snakke om soverommet hans som han antakelig brukte til å sove, og der han oppbevarte sine elleve stokker. Eller rommet ved siden av som var hans personlige gynekolog-værelse.


På vei inn i huset der faktisk Doktor T. M. A. Pai bodde i store deler av sitt liv.


For det var akkurat på dette værelset Doktor T. M. A. Pai jobbet når han skulle jobbe hjemme.

Det var godt å få oppklart hvor denne Pai levde og åndet. Plansjene på veggen kunne fortelle at han blant annet har sagt: “If the interval between birth and death can be well used to cultivate friendships and do good things to one another, life acquires a purpose.”
Magefølelsen min forteller meg at han brukte perioden mellom han ble født på slutten av 1800-tallet til han døde i 1979 på å være en god venn og å gjøre gode ting mot andre. Skal jeg tro min egen magefølelse, og det skal jeg, så kan vi med hans egen definisjon slå fast at livet hans var meningsfylt. Fint for Pai. Jeg synes alle bør leve et like godt liv som Pai, men jeg synes ikke alle trenger å få hjemmet sitt omgjort til museum.

Og omvisningen rundt i Manipal var ikke slutt. Vi fikk deretter se et auditorium, og så ble vi losset inn på et nytt museum. Jeg trodde jeg hadde kommet inn på et slags zoologisk museum, men ved en nærmere titt var det raskt klart at det som lå og dyppet i de utallige spritboksene var døde mennesker. Døde fostre i alle aldere, siamesiske tvillingfostre uten lunger, der det ene hode så ut som var påsydd, kjønnsorganer, både oppkuttet og hele. Og det var ekte.

Rundt tuslet indiske familier med ungene sine. Mulig jeg har et anspent forhold til døden og menneskelik, men dette makabre museet er vel så langt unna det er mulig å komme en fornøyelsespark. På listen over steder jeg ikke under noen omstendigheter ønsker å overnatte, har dette museet nå overtatt ledelsen.

Gjennom et vindu kunne vi se noen større glasskontainere med hele menneskelik badet i sprit. Det er naturlig å spørre seg selv, og guiden, om slektningene til disse personene syntes det er fint at deres avdøde nå ligger framme til offentlig likskue, samtidig som de blir brukt av medisinstudenter til ulike eksperimenter? Du, det var ikke noe problem, kunne guiden berolige oss med. Disse personene hadde nemlig ikke noen familie. Å, nei. Da så.


Hvem synes vel ikke det er gøy å se på døde kropper?

Buksetvang i tropevarmen

Å reise rundt i verden og måle alt opp mot kulturen hjemme i Norge er en dårlig ting. Man er en elendig turist som raskt vil gå på en og annen smell om man tror sitt eget land er suverent og at andres tradisjoner og ideer bare er vanskapte kopier av sine egne. I stedet bør man ifølge reiselæreboka tenke litt over at enhver kultur kun kan forstås ut fra seg selv; kulturrelativisme, som det så fint heter. Men et sted må det gå en grense mellom å være forståelsesfull og det å godta idioti. For min del går den ved påbud om langbukser på skolen når kvikksølvet holder på å sprenge seg ut av termometeret.

Vi er nå i studentbyen Manipal som huser 20.000 studenter - og ikke så mye mer enn det. I det store og hele en fantastisk studieplass, særlig i forhold til andre skoler vi har besøkt i det siste. Vi har vært her noen dager nå og følger undervisningen innen journalistikk og PR på Manipal Institute of Communcation sammen med universitetselever som tilhører det øvre sosiale sjiktet i India. Et lite knippe regler og holdninger gjør at jeg likevel ikke føler meg helt hjemme her. Blant annet må vi være inne på studentblokka vi bor på 23.30. Ellers så… ja, jeg vet ikke helt hva slags represalier studentblokkadministrasjonen har i verktøyskapet sitt, men en av fadderne våre kunne røpe at "they will definitively call your parents".

For jentene er kveldens innetid forståelig nok en time før guttene. Bare gudene vet hva slags synd og skam en kvinnelig student på frifot kan produsere mellom halv elleve og halv tolv. Og ja, her har man egne studentblokker for jenter og egne for gutter. Selvfølgelig. Et sted mellom tre og seks vakter passer kontinuerlig på at ingen av galt kjønn måtte snike seg inn i noen av blokkene. På flyplasser har man egne køer for jenter og gutter. Litt kjønnssegregering kan da ikke skade.

Jeg har såpass tiltro til unge indiske overklassestudenter at jeg synes de fortjener litt mer frihet og ansvar enn hva privatskolen i Manipal tildeler dem. Men når jeg legger hodet på skakke og skuler gjennom mine kulturrelativistiske briller, er jeg villig til å godta at det er slik det gjøres her. Uønsket natterangling og en hel del sosiale problemer kan sikkert unngås ved å bruke litt ortodokse innetider og tvang. Det har en hensikt. Dem om sitt.

Men buksetvang på skolen i tropevarme. Det ligger i krysningspunktet mellom idioti og tortur. Det er like meningsløst som å gå til Nordpolen i shorts. Skal jeg være på en skole og bli kjent med indere, har jeg et ønske om at kroppen min har overskudd til annet enn å drive med varmetransportering og svetteproduksjon. Indere har da bodd i disse omgivelsene og med denne varmen i uminnelig tider. På hvilket tidspunkt var det en luring fikk et eple i hodet og fant ut at bukse var så overlegent alle andre former for benklær?

Greit nok, jeg har selvfølgelig ingenting å klage over. Vi er her kun noen dager og India er ikke engang inne i sin varmeste periode. Og jeg har heller ingen burkapåbud å forholde meg til. Men likevel: Noen må ta ansvar for å si at keiserens nye klær er like praktiske som et banan-etui.

Klassen på ekskursjon med universitetet i Manipal. Bukser strengt påbudt. Legg merke til min demonstrative oppbretting av buksa så den går litt over ankelen.
(Forresten, mitt indiske mobilnummer er: +91 98 86 71 81 20)