På vei hjem

Da var omsider dette halvåret ved veis ende. Jeg sitter nå på flyplassen i Kuala Lumpur og det er et par timer til flyet som skal ta oss til Amsterdam har avreise. De siste dagene levde vi et rolig strandliv i Thailand. Det ga lite julestemning av å ligge på stranden med selgere som skriker ”Masaaaasj” inn i øret på deg eller som prøver å selge fløyter ved smått enerverende å blåse på dem hele tiden. Uansett, så har halvåret langt fra vært stilleliggende på en strand. Vi har gjort fantastisk mye bra gjennom dette austral- asiatiske kulturstudiet og jeg håper jeg har klart å formidle litt av det vi har opplevd på en ålreit måte her. Til slutt i denne 53-innleggs-bloggen vil jeg klisjepreget takke denne fantastiske klassen og gjengen som gjorde oppholdet uforglemmelig.


AA-klassen i Hiroshima i Japan. Vi har blandt annet lært å gjøre peace-tegnet hver eneste gang vi ser et kamera.

Hoppebilder

På turen har det etterhvert gått sport i å ta en solid mengde hoppebilder på ulike steder. Jeg har ikke plass til alle på bloggen, men her er et lite knippe:) På moskeen i Kuala Lumpurs forstad Putrajaya måtte vi dekke oss til med rosa kapper. (Malaysia)

Raymond tar av på Stradbroke Island (Australia).

Fare for å få sand i øynene om man skal sole seg på en tur med denne klassen. (Australia)

På Tangalooma Island. (Australia)

Hva er vel mer naturlig enn å ta et hoppebilde når man spiser pølse av kengurukjøtt?

På hotellrommet vårt i Malaysia var det høyt høyt under taket (Malaysia)

Etnisk suppe

Malaysia er etnisk sett en salig blanding. Blant de tre hovedgruppene malayer, kinesere og indere finnes det et drøss av andre ulike etniske grupper. Alle disse gruppene har mikset seg sammen til et lite oversiktelig landskap av språk, kultur og etnisk opprinnelse. Det som virkelig kan skape splittelse i landet er derfor rasisme. På en skole vi besøkte fortalte en av lærerne om akkurat dette og viste til hvordan mediene blir kontrollert i landet. I Norge bedriver mediene egensensur gjennom Vær-varsom-plakaten og Redaktør-plakaten. I Malaysia derimot bestemmer staten hva mediene skal få uttrykke gjennom en rekke mye mer seriøse lover. Om en avis for eksempel skriver at ti malayer drepte ti indere, vanker det bøter eller kanskje til og med miste retten til å gi ut avis for en periode.

Malaysia har flere steder understreket hvor viktig det er at befolkningen føler seg som ett folkeslag og står sammen for at landet skal utvikle seg på best mulig måte. I noe de kaller Mission 2020 har landet satt seg en rekke mål for hvor langt de skal ha kommet på forskjellige områder frem til dette årstallet. Refrenget er uansett at dette bare er mulig gjennom at innbyggerne i Malaysia samarbeider.


Far og sønn feirer Malaysias 50 uavhengige år.

Spøkelsesbyen Putrajaya

Vi avla en visitt på en forstad for Kuala Lumpur som heter Putrajaya. Her skal alt av regjerings- og departementsarbeidere flytte inn om kort tid. I dag huser plassen bare rundt 20-25.000 innbyggere, mens byen om kort tid skal ta i mot en halv million nye innbyggere. Alle disse statsansatte skal samles på samme stedet av praktiske årsaker, og mesteparten av infrastrukturen og bygningene står allerede klare til å ta imot dem. Vi stakk også innom byens store moske. Her måtte vi tildekke oss med noe som mest av alt minnet om rosa konfirmasjonsdrakter, for at ikke de beende muslimene skulle miste fokus. Etter planen skulle vi også ta en liten båttur, men ettersom det ble litt rot med billettene gikk det dessverre ikke. Fritt etter hukommelsen er dette hva vår beinharde statsansatte guide sa til han som hadde ansvaret for billettene: ”If you don’t respect the government symbol, what are you going to respect, I told him. So I fired him”. Tøff type.

Her titter jeg og Kjetil opp på det som tilsvarer vårt regjeringsbygg, mens vi sitter tildekket på byens store moske.

Crab Island - krabber, søppel og morsom mat.

I dag tok vi turen ut til en fiskeøy nærmest bygd på stylter. Crab Island var et veldig spennende besøk. Ved høyvann stikker denne øya knapt over overflaten, men gjennom et omfattende byggeprosjekt med er alle hus løftet opp et par meter fra grunnen. En veldig pen plass, som trass i et veldig lavt prisnivå ikke virker særlig fattig. Øyas søppelløsning er det mer å si om, og flere av oss kalte bare plassen for ”Crap” Island. Her kastes alt søppelet ned på bakken under husene der skabbete hunder, landkrabber og rotter boltrer seg i sitt søppelparadis. I flere av søppelbøttene skottet feite rotter fornøyd opp på deg i det du kasta fra deg diverse etterlatenskaper. Lunsjen var veldig morsom. Naturlig nok var det sjømat som krabbe, blekksprut, fisk og skjell. Men det var bordreglene som gjorde måltidet gøyalt. Her skulle det søles, smattes og slurpes. Skall og kliss skulle legges igjen på bordet, alt annet enn et totalt skittent og tilgriset bord betydde at vi ikke likte maten, og det gjorde vi jo. Så da var det bare å skru ned den mentale alderen til et sted mellom to og fem og slå seg løs!



På dette krabbestedet skulle man vise at man likte maten ved å søle mest mulig å generelt oppføre seg som en treåring. Med andre ord: Ingen plass å søke om sommerjobb som ryddegutt på.
Crab Island ved lavvann. Lite av den opprinnelige øya holder seg tørr når tidevannet kommer.

Lillebror Malaysia

Malaysia har ett forbilde, nemlig USA. Sammenlign det Malaysiske flagget med USA sitt så blir det veldig tydelig. Malaysia er det mest industrialiserte landet i Sørøst-Asia og områdets økonomiske midtpunkt. Dette henger selvfølgelig sammen med tida da Malaysia var en viktig råvareprodusent til britenes kolonisystem. Uansett, så er det mer enn flagget som minner om USA. I Kuala Lumpur har de en enorm fetisj i å bygge skyskrapere. I Malaysia er nok alle disse høyhusene en bevisst strategi for å vise finansielle muskler. For noen år siden kunne byen skryte av å ha verdens høyeste byggverk, gjennom de kjente Petronas tvillingtårnene som har gitt Malaysia mye gratis PR. Blant annet Hollywood-filmen ”Entrapment” bruker disse tvillingtårnene som sin viktigste kulisse. De siste årene har imidlertid et par andre skyskrapene poppet opp, og degradert Malaysias mest kjente bygninger til en tredjeplass blant verdens høyeste hus. Sentrum i Kuala Lumpur er alt annet enn det bilde jeg får i hodet mitt når noen snakker om Sørøst-Asia.

Du kommer ikke unna Kuala Lumpur uten å knipse fotos av Petronas tvillingtårnene, som rager høyest blant alle byens skyskrapere.

Malaysias uavhengighetssang:)

Malaysias offisielle 50 års jubileumssang har gravd seg inn i underbevisstheten og drømmene til vårt reisefølge. Her er gladsangen Malaysiaku gemilang!

Malaysiaku Gemilang!

Den første dagen vi kom til hovedstaden Kuala Lumpur var kvelden da Malaysia skulle feire sine 50 år som selvstendig nasjon, fri fra det britiske koloniveldet. Vi dro derfor ned til Independence square, der et aldri så lite folkehav viftet med flagg og sang både nasjonalsangen og jubileets egen offisielle sang: Malaysiaku Gemilang (se musikkvideoen for dem som er interessert over). Uten noe mer innsikt i sangen eller det malaysiske språket var det tydelig at denne gla-sangen handlet om å være et selvstendig og fritt land. Melodien er selvfølgelig helt umulig å få ut av hodet og det er særlig irriterende når teksten er uforståelig.

Malaysias 17. mai. Det var ihvertfall god stemning, selv om vår guide i Malaysia mente de fleste bare var ute op grunn av stemningen og følte landets 50 uavhengig år var så mye å feire.

På plass i Kuala Lumpur

Litt sviktende tilgang til nettet gjør at postene kommer litt i bolker. Flyturen sørøstover med Malaysia Airlines blomsterdekorerte jumbojet 747 gikk relativt smertefritt. Særlig når en av flyvertene faktisk het Bruce Lee. Vi kom til Malaysia tidlig på torsdagsmorgen, og idet vi landet ønsket kapteinen oss hjertelig velkommen til landet på sin egen sjarmerende måte. Fritt etter hukommelsen hørtes det noe slikt ut: ”Velkommen til Malaysia. Håper du får et fint opphold. Her har vi dødsstraff for dem av dere som måtte ha smuglet med seg narkotika.”

Rent utenom en koffert som ble frastjålet på flyplassen og en buss som kom to timer for sent har turen startet bra.


Ingen sak å sitte et døgn på fly når besetningen disker opp slike utsøkte ganegledere.