På vei hjem

Da var omsider dette halvåret ved veis ende. Jeg sitter nå på flyplassen i Kuala Lumpur og det er et par timer til flyet som skal ta oss til Amsterdam har avreise. De siste dagene levde vi et rolig strandliv i Thailand. Det ga lite julestemning av å ligge på stranden med selgere som skriker ”Masaaaasj” inn i øret på deg eller som prøver å selge fløyter ved smått enerverende å blåse på dem hele tiden. Uansett, så har halvåret langt fra vært stilleliggende på en strand. Vi har gjort fantastisk mye bra gjennom dette austral- asiatiske kulturstudiet og jeg håper jeg har klart å formidle litt av det vi har opplevd på en ålreit måte her. Til slutt i denne 53-innleggs-bloggen vil jeg klisjepreget takke denne fantastiske klassen og gjengen som gjorde oppholdet uforglemmelig.


AA-klassen i Hiroshima i Japan. Vi har blandt annet lært å gjøre peace-tegnet hver eneste gang vi ser et kamera.

Sayonara Japan

Da har vi omsider forlatt Japan til fordel for Australia. Under oppholdet vårt har vi fått med oss masse spennende. Jeg synes japanere er enda rarere enn jeg trodde før jeg dro til Japan. Også er det så mye trangere om plassen her. Japan har en befolkningstetthet på 336 personer per kvadratkilometer, mens Norge til sammenligning kan vise til stusselige 12. Det har vi fått erfare når vi har stått som sild i tønne på diverse tog i Tokyo. Det er klart det blir trangt på toget, selv om en del avganger går med halvannet minutts mellomrom.

Jeg føler meg som en merkelig blanding av apekatt og popstjerne i Japan. Folk ser rart på nordmenn og av en eller annen merkelig grunn ser de seg nødt til å vinke til deg, med et påfølgende kniseutbrudd dersom man skulle finne på å vinke tilbake. Har aldri hatt følelsen av å være i et så voldsomt mindretall før. Japan er et land med veldig lite innvandring, så vi som tar turen hit blir så absolutt lagt merke til. Jeg legger med litt bilder fra turen.

På handletur i en av Tokyos lugubre gater.

Vi fant "Snoopy town". Kjetil koser seg i butikken som kun består av Snoopy-stæsj.

Ole Andreas, Silje og jeg tester ut kimonoer.

Ellen synes det er mange høye hus i Tokyo.

En grytidlig morgning i Tokyo dro vi og så på Japans største fiskemarked. Auksjoner på tunfisk, mye underlig fisk og norsk laks var noe av hva vi så. Her får en tunfisk gjennomgå.

Vi spiste frokost på cafe briller. Og det er vel få nordmenn som har gått fra denne plassen uten å ha tatt et brillebilde.

En av nettene i Kyoto sov vi på forskjellige gjestehus. Her står vi på terrassen oppe på taket som vel er 1x2 meter stor. Vi sov på matter på gulvet, hadde en dusj som der det knapt var halvannen meter mellom tak og gulv, men samtidig hadde vi trådløst internett. Fin kombinasjon.

Et stort øyeblikk for meg dette her. Etter å ha lært å brette en origami-svane av noen damer i en japansk syklubb, drar jeg fram mitt ultimate japanske partytriks; frosken. Selv om det er den eneste origamifiguren jeg kan, holdt det til å bli dagens helt blant disse japanerne. Da jeg gikk fra stedet satt tre av dem og brettet origamifrosker for harde livet.

Bildet er tatt fra toppen av et av Tokyos høyeste hus. Jeg er litt usikker på hvor mye dette bildet forteller, men poenget er, som jeg tror jeg nevnte under et tidligere blogginnlegg, at Tokyo er en veldig stor by.

Denne fotgjengerovergangen på Shibuya ble verdenskjent etter å ha vært sentral i Hollywood-filmen ”Lost i translation”. På togstasjonen som ligger på dette stedet passerer det to millioner mennesker hver eneste dag.

Japansk spa med doktorfisk

En av dagene i Tokyo skulle vi få stifte bekjentskap med ”doktorfisker” og japansk spa. Etter en lang museumsdag stod vi oppstilt i kimonoer, klare for å rense opp i de uhumskhetene vi måtte ha i huden. Doktorfisk er en noe merkelig fisk, som kan leve av å spise død hud fra mennesker. De er ikke spesielt store av seg, men i denne dammen vi satt var de til gjengjeld veldig mange. Med en gang du satte beinet nede i dammen strømmet dusinvis av disse fiskene bort og begynte å spise døde hudceller av foten din. Resultatet av doktorfiskens ivrige fotbehandling er ganske enkelt babyhud. Men behandlingen av kroppen var ikke over med dette. Selv om mange dro hjem var vi flere som ble igjen på dette senteret i flere timer og tok sauna og badet i diverse varme og kalde bassenger både utendørs og innendørs. Her fikk vi rensa det som var av porer og alt annet som måtte være galt med huden. En salig opplevelse er den klare konklusjonen min.

Silje, Espen, Live og Ole Andreas mater fisk

Malin, Synnøve, Magnus og Torger Åge skifter ham

Tokyo Motor Show 2007

For de virkelig motorfrelste er det visstnok to messer hvert år som står innskrevet med gullskrift på kalenderen; bilmessen i Detroit og motorshowet i Tokyo. Ettersom messen i Tokyo fant sted akkurat da vi var der, fant Kjetil, Siri og jeg det naturlig og sitte et par-tre timer på tog for å få med oss denne motordekorerte godbiten. Alle de store bilmerkene smeller hvert år av flerfoldige millioner kroner for å lage et fyrverkeri av en bilmesse i denne byen.

Skulle vi dra en sammenligning til Norges autofil-messe ved bruk av fotballstørrelser, så er Tokyo sin utstilling på størrelse med Barcelona FCs ”Nou Camp”, mens den norske messen holder standarden til Kongsvinger IFs ”Gjemselund”. Det er med andre ord en veldig stor messe som vi ikke kom oss ordentlig igjennom, selv etter mange timers flyktig gange.
Dette er plassen der stort sett bare gutter møtes ettersom de ofte har en tendens til å dele interessen for biler dandert av damer som tilsynelatende er blottet for personlighet. I tillegg viser det seg at de aller fleste personene på en slik messe også deler foto som hobby – først og fremst for å ta bilde av biler og damer. Og kanskje aller helst det siste. En fin gjeng var vi med andre ord. Denne messen som blir arrangert en gang i året og var den 40. i rekken, drar godt over 50 000 besøkende hver dag mens den holder åpent.

Selv med min lavt utviklede interesse for biler og dets tilbehør var dette en kjempemorsom opplevelse. Det var artig å se nye biler, mange spennende demonstrasjoner, konseptbiler som bilselskaper tenker seg å produsere en gang i framtida og masse smiledamer som bare står rett opp og ned på lange rekker med brosjyrer i hånda.

Etter flere vennlige retningsforklaringer under en airbag-test utbryter denne søte japanske damen plutselig: ”Please attack!”. Man gasser opp alt man kan og kræsjer inn i en bil på skjermen som utløser airbager og strammer beltet du har på deg.

Her får jeg ganske så eksklusivt prøve Jaguars siste skrik innen luksusbiler. Dandert med to smiledamer på et podium og en japaner som legger ut om det siste innen dashbord-snacks, har jeg det ganske så bra.

Siri og Kjetil koser seg med det siste innen setekomfort.

Japanske tegneserier - ikke bare Donald

Vår japanske lærer Tengyo viste oss et ganske sært område i Tokyo- i hvert fall sett gjennom et par vestlige brilleglass. Dette området som heter Akihabara er preget av Otaku-kulturen. Personer som tilhører slike miljøer kan sies å være besatt av en eller annen hobby. Som oftest er Otaku-kulturen knyttet til en overdreven interesse for japanske tegneserier som blir kalt anime og manga (f.eks Pokemon). I dette området finnes masse butikker som retter seg mot denne gjengen med en sykelig fascinasjon for den kulørte dataspill- og tegneserieverden. Det blir vel ikke galt å si at å bruke all sin tid på tegneserier fører til et vakuum av sosial kompetanse og en hel del virkelighetsfjerne tanker. Gutter som tilhører denne kulturen foretrekker plastikkfigurer av mer eller mindre nakne tegneseriedamer fremfor virkelige kjærester – og trives tydeligvis med det. I mange av butikkene vi har vært innom, kan man kjøpe diverse damekroppsdeler og bygge sin egen drømmekjæreste. Syke folk. Dette viser seg også i bladhyllene der en egen sjanger ”hentai” (tegneserieporno) utgjør store deler av bladutvalget. Intime tegneseriegjengivelser av voldtekter er tydeligvis akseptert blant japanere. I samme slengen kan det jo nevnes at tog i Japan har egne kvinnevogner i rushtiden for å forhindre tafsing på skolejenter.

En annen sær ting når det gjelder japansk seksualitet er at mange japanske jenter av ulike grunner faktisk foretrekker å ligge med homofile gutter fremfor heterofile, fordi de førstnevnte ansees som renere. Dette har fått ganske sære følger. Generelt kan man vel si at guttemoten er av det feminine slaget. Mye rosa, blomstermønster, forseggjorte hårsveiser, sminke osv. Jeg har ikke kjøpt noen klær i Japan. Jeg har heller ikke latt noen røre håret mitt i dette landet.

Kine (f.v), Ragnhild og Malin synes konseptet med å bygge sin egen drømmedame er brillefint.

Mens vi var på i en japansk tegneserie-butikk, pågikk et radioshow, dedikert til Otaku-folk. I radiostudioet hadde de fått storfint besøk av en av stemmene til en tegneseriefigur. Jeg stod helt framme og så på disse søte japanerne, som til og med hadde kledd seg ut i forbindelse med Halloween. Plutselig sier radiofolka et eller et annet som får alle til å snu seg mot meg å vinke ivrig. Hehe. Disse japanerne.

Når tida ikke strekker til...

Det er så mye jeg har lyst til å skrive om Japan i det vide og brede. Men vi gjør så mange ting at jeg ikke får tid til å skrive det jeg gjerne skulle fortalt. Derfor tenkte jeg heller bare å legge ved litt bilder, ettersom det som kjent sier mer enn opptil tusen ord.

Jan Tore, Raymond og Odd Bjørn spiser japansk pizza med diverse merkelige ingredienser i Osaka.

Magnus (t.v.) og Jan Tore finner fram i Osaka.

Ved et tempel i Kyoto. Med lærer Tengyo foran står noen i klassen foran en avsats der japanerne har en noe sær tradisjon, som forhåpentligvis er blitt litt avleggs. Man skal hoppe ned fra en 14 meter høy avsats, overlever man har man gudene med seg. Hvis man dør, så har man det ikke. Litt drastisk måte å finne ut av det på kanskje?

Hanne (t.v) og Lene-Celine pyntet seg på et museum i Osaka.

På hotellet i Kyoto fikk vi japansk mat. Ikke av den spesielt gode sorten, desverre. Men til gjengjeld fikk vi servert maten på nesten 30 forskjellige tallerkener. Og så fikk vi bruke hotellets kimonoer, og da blir det fort godt humør.

Her er hele klassen foran Itsukushima Shrine på en øy utenfor Hiroshima.

Synnøve og jeg sosialiserer oss med noen japanske teenagers som har på seg nydelige kimono-drakter. Dette er ved et tempel i Kyoto.

Ret's speak Engrish!

Om du snakker med en japaner og du ikke forstår hva han sier betyr det ikke nødvendigvis at han snakker på japansk. Japanernes engelsk er en aldri så liten kode å knekke, og jeg tenkte jeg skulle gi dere et aldri så lite innføringskurs i hva man må huske på i tolkningen av japanernes engelsk, som for øvrig setter mine egne språkkunnskaper i et meget flatterende lys. Japanere, og asiatere generelt sier ikke L. Alle L'er blir derfor byttet ut med bokstaven R. Dersom en japaner er overasket over noe du sier, utbryter han ”Rearry?” istedenfor ”really?”. Samtidig forsvinner en hel del F’er på et merkelig vis. Men japanere kan fremdeles si F, som i ordet football, som en jeg pratet med slo fast at skulle uttales "efteball". Japanere putter inn vokaler her og der, og for eksempel navnet mitt, Magnus, forandret seg til Magunus på regningen på det ene hotellet vi bodde på. U’er skifter seg fort til A’er, mens tallet thousand heter taudern i Japan.

Det er mye mer som kunne blitt lagt til i avsnittet over, men generelt sett kan man slå fast at bare de færreste japanere liker å snakke engelsk. Kroppsspråket til japanere er også ganske snålt. Det er en salig blanding av total ydmykhet og underkastelse ved uttallige bukk, nikk og neiing, og en svært militær måte å si enkelte ord på. Da jeg kjøpte et par postkort for et par dager siden sa damen jeg handlet hos takk med påfølgende bukk hele syv ganger før jeg klarte å forlate butikken. Det er mye takk for pengene.

For at dere skal få et inntrykk av hvordan dette høres ut, legger jeg ved et klipp fra dukkefilmen Team America, der Nord-Koreas atombombeglade ansikt utad, Kim Jong Il, synger om at han er ensom. Sangen heter "I'm so ronery", som da oversatt til normal engelsk blir "I'm so lonely". Han er riktignok ikke japaner, men engelsken er ganske så søt og lik.




Japan har sin egen vri på det meste, sunglasses er intet unntak.

Øyhopping i Hiroshima

Vi båtet ut til en øy rett utenfor Hiroshima som heter Miyajima. Her finnes et flott tempelområdet og en av de helligste og mest kjente monumentene som finnes i Japan; Itsukushima Shrine. Den står ute i vannet eller tørrskodd alt ettersom tidevannet kommer og går. På land finnes et stort shinto-tempel-området, med mange flotte, gamle og historiebefengte byggverk. Et helt nydelig område. Samtidig gikk en hel del rådyr tuslene rundt i gatene og spiste alt som fantes av mat, steiner, plastikk og flasker. Det var lissom ikke måte på hva disse due-substituttene klarte å få i seg. Ga du en av disse litt mat hadde du en veldig trofast venn resten av dagen.

Klassen var ikke alene på denne turen. Vi hadde fått med oss en del unge japanere som bodde i Hiroshima, og som det var veldig morsomt å bli kjent med. Jeg tok en heis til toppen av øya sammen med noen av disse japanerne og noen i klassen. Sammen med noen av disse tok noen av oss turen opp på toppen av denne øya med en slags heis. På kvelden neste dag hadde vi et ”Lappy Club Party” sammen med japanerne vi ble kjent med denne dagen. Mye artig mat og artige japanere.

Vi sitter på gulvet å spiser østers på Myyajima.

Før man gikk inn i Shinto-templene måtte man vaske seg.

Ser yndig ut, men spiser gjerne plastikkposen din.

Kjetil poserer foran Itsukushima Shrine

Jan Tore speider etter japanske jenter på toppen av øya.

Hjemme hos: familien Tokohama

Den ene kvelden i Hiroshima hadde vi hjemmebesøk hos japanske familier. Kjetil og jeg kom til familien Tokohama, som bekreftet alle fordommer og oppfattelser av en vaskeekte japansk familie. Morens jobb var å være husmor, mens faren var en såkalt ”sarariiman”, eventuelt en hardtarbeidende buisness-mann om du vil. Hans arbeidsdag startet tidlig hver dag og varte til mellom ti og tolv på kvelden. Familien hadde tre sønner, som jo tradisjonelt sett er ansett som ganske stas. Sønnene satt naturlig nok og spilte tv-spillet Tekken 3, i hver ledige stund, bortsett fra når de spiste mat eller brukte meg som klatrestativ. Jeg synes for øvrig det var artig at da faren omsider kommer hjem i halv elleve - tiden, satt han seg ned sammen barna og spilte tv-spill. Litt kvalitetstid på kvelden, der altså.

Jeg er fascinert av at denne arbeidsdelingen mellom en far og mor fortsatt eksisterer i så stor utstrekning i moderne Japan. Men det er likevel tydelig at mye har forandret seg siden etterkrigstidens økonomiske mirakel i Japan. Da hadde en dame stort sett oppgaven med å fostre opp og ta vare på familien, mens mannen knapt så sin egen familie fordi han kun sørget for familiens økonomi gjennom å arbeide med kadaverdisiplin for arbeidsgiveren og Japans fremtid. I dag er ikke kjønnsrollene fullt så stivbeinte. Mange kvinner er i arbeid, som først og fremst kan forklares med den økonomiske stjernesmellen Japan gikk på rundt 1990, som brakte landet inn i et gjeldsmareritt som selv i dag bare blir verre for hver dag som går. Men samtidig har både skilsmissestatistikken økt, mens færre gifter seg. Det er med andre ord nødvendig for mange familier å ha to personer i arbeid, og mange aleneforsørgere eller single kvinner er naturlig nok nødt til å ta seg arbeid.

Moren i den familien vi var hos hadde tidligere jobbet som engelsklærer, noe som mildt sagt var litt overraskende etter å ha hørt den nokså mediokre engelsken hennes. Likevel var hun klar på at hun skulle ut i jobb igjen etter ungene var vokst opp litt. Det er en innstilling som var nokså uvanlig et par tiår tilbake i tid. Hun uttrykte da også at ”beeing a housewife is sooo boring”. Det var nok ikke akkurat noe mødre gikk rundt og sa for 40 år sida. Selv om gruppementalitet og familietilhørighet fremdeles står ganske sterkt i Japan, er mitt inntrykk at selvrealisering og individualisme er mer og mer viktig for den gjengse japaner.

Uansett, maten var god og familien hyggelig. Artig å ha vært hjemme hos en vanlig japansk familie.
Ja, her er vi altså. Kjetil og jeg glir lett inn i en japansk familie. Jeg ble vel kanskje mer sett på som en madrass og et klatrestativ av den yngre garde i dette huset.

Og så...Japan!

Endelig var vi kommet til Japan, soloppgangens, høflighetens og dataspillavhengighetens land.
Vi landet i Tokyo og kjørte inn i byen. Og så kjørte vi mer gjennom byen. Og så kjørte enda litt nærmere sentrum av denne kolossen av en by. For at bare det skal være sagt; Tokyo er svært. Ufattelig stort. Enorme blokker, i et småsosialistisk preg. Tokyo er verdens mest folkerike by. Tar du med ”forstedene” Yokohama og Kawasaki, huser dette enorme byområdet 35 millioner mennesker. Det er syv og en halv ganger Norges befolkning i en eneste smeltedigel. Selv japanere jeg har snakket med utenfor denne byen bare rister på hodet og sier som regel at Tokyo er for stor for dem. Jeg blir helt målløs over størrelsen på denne byen. Nevnte jeg forresten at byen Tokyo er stor?

På kvelden tok vi en tur ut for å fylle opp magen. Vi fant en hyggelig japansk restaurant, der vi rett og slett gikk for bufeet. Menyen var uten bilder og på japansk, så vi hadde vel ikke noe særlig valg egentlig. Maten skulle vise seg å være overraskende god, i det hele tatt en aldri så liten kulinarisk opplevelse. Og jeg spiste - som seg hør og bør på bufeet - til jeg trillet ut derfra. Det å spise med pinne går forresten som en drøm. Slurping for å vise at man liker maten er heller ikke noe stress å få til for min del.

Dagen etter tok vi tog ut til Hiroshima, et tog som for øvrig tøffet av gårde i 270 kilometer i timen, og gjorde unna en strekning tilsvarende Oslo-Ålesund på noen små timer. Her bar det rett av gårde på atombombemuseet. Dette dreier seg selvfølgelig om 2. verdenskrigs noe unødvendige avslutning, der den første av to amerikanske atombomber blåste i stykker Hiroshima 6. august 1945. Tre dager senere smelte USA av enda en bombe, denne gangen over Nagasaki for å forhindre at invasjonsklare Sovjet skulle få noe som helst kontroll over Japan etter krigen. Disse politisk motiverte bombene fikk konsekvenser de færreste kunne forestille seg. 120 000 mennesker døde momentant, mens like mange døde over tid av senskader og strålesykdommer.

På dette museet møtte vi en av de etter hvert få gjenværende som overlevd denne eksplosjonen. Hun er i dag 74 år gammel, heter Miyoko Matsubara og var 12 år på det tidspunktet. Idet bomben smalt sto hun halvannen kilometer unna og så på den lille prikken på himmelen som noen sekunder senere skulle utvikle seg til verdens største røyksopp. I dag sliter hun fremdeles med store smerter og har vært gjennom utallige operasjoner. En av dem på grunn av kreft, og hun må jevnlig til kontroll for at ikke det skal utvikle seg kreft andre steder i kroppen. Ikke nok med at de overlevende har hatt fysiske belastninger, de har også blitt utsatt for diskriminering av det japanske samfunnet. Vi fikk vel i det hele tatt inntrykk av at atombomber er en uting.



Okey, kanskje ikke verdens beste bildet, men likevel: Her står jeg foran fredsminnesmerket i Hiroshima som i 1996 havnet på UNESCOs liste over verdens kulturarv, til store protester fra USA og Kina. Denne bygningen var så og si det eneste som sto igjen i sentrum av Hiroshima, og det har vært store diskusjoner om det skal bli stående eller fjernes - for å fysisk fjerne vonde minner.