I ♥ Vancouver

Vancouver er en fin by

I det kanadiske utdanningssystemet er det et veldig godt konsept kalt «reading week» – som oversatt til norsk ville blitt hetende noe sånt som vinterferie. Og ettersom jeg aldri har vært i Canada før, er det mange uutforskede plasser jeg kunne tenke meg å besøke i løpet av en slik uke. Et lite problem man møter på, er imidlertid at flyprisene innad i Canada ikke er spesielt tilpasset studenter og at avstandene er lange. Vi fant likevel ut at buss til «nabobyen» Vancouver var en topp idé. Drøyt 17 timer med buss – hver vei – var det som krevdes for å komme oss til OL-arrangøren fra vinteren 2010. Væpnet med puter, slække klær og snop gikk bussturen likevel helt fint.

Verdt å nevne fra bussturen var den cirka ni timers strekningen jeg havnet ved siden av en skikkelig kul indisk-kanadisk dame. Fra India-turen min, som også er ganske grundig dekket et annet sted i denne bloggen, lærte jeg at sannsynligvis ingen nasjoner kan måle seg med indernes evne til å drive smalltalk. Og når jeg først hadde noen seige timer å slå i hjel, tenkte jeg at dette var en unik mulighet til å utfordre de regjerende verdensmestrene i skravling til en privatlandskamp. Da vi tuslet av bussen med håndkle over skulderen milevis senere, viste resultattavla 9-9 mellom India og Norge (målt i timer sammenhengende smalltalk). Spennende kamp, en enda mer spennende dame og samtidig gøy å gomle kirsebær med de store i skravle-universet! Og sikkert kjempegøy for alle de andre på bussen.

Vi kom oss uansett fram til Vancouver - en ganske kul by som vi kom oss godt rundt i de dagene vi var der. I motsetning til Edmonton, som gjennom vinteren er stabilt kald og tørr, så er det varmt og vått året rundt i kystbyen Vancouver. Vi slapp unna de verste regnbygene, og at det plutselig var mer enn 20 grader varmere enn i Edmonton, var heller ingen ting å bli grinete for. Blant steder vi stakk innom var byens rimelig store China-town og akvarium:

I Kina har de et litt avslappet forhold til korrekt sitering av kilder. Her er det Barack Obama iført kommunistuniform som blir tillagt det forbilledlig klare sitatet: «Have something to say, then say! Have nothing to say, go home!»

Og i Kina klarer de å oppsummere sin periode under Mao på en relativt virkelighetsnær måte: "Money is not the most important thing. The most important thing is without any money".

Delfinene Hana og Helen var uheldige og satte seg fast i et fiskegarn utenfor Japan. Nå hopper tospannet rundt i akvariet i Vancouver.

Hana og Helen hadde en flott oppvisning, men vår favoritt ble likevel de barske brennmanetene.

Valgets kval

Studentlivet byr på mange vanskelige valg: Skal man ta båt (hold til venstre) eller helikopter (hold til høyre)?

Vel, vi endte med å ta båt over bukta som deler Vancouver i to. Og da vi kom over på den andre siden, med Vancouvers rimelig tøffe bygninger ruvende i horisonten, tenkte vi at her var det bare å finne fram kameraet og ta et gruppebilde. Den gamle kinesiske mannen som tilbød seg å ta bildet, gjorde et noe uvanlig grep i denne situasjonen ved å benytte seg av det velkjente fotografiske hjelpemiddelet froskeperspektiv.

Han fikk i hvert fall med at været var bra i Vancouver denne dagen.

Into the Wild!

Her passet det godt med 140 meter hengebro.

Vi dro også ut til et juv omkranset av broer og turstier, i utkanten av Vancouver. Været var som sagt topp, og vi var klare for frisk luft og vakker natur. Men lite visste vi at denne naturen var av det ekstreme slaget. Skader lurte rundt hver sving og under hver bro. Derfor er det godt vi ble advart.

Heter du ikke Lars Monsen eller Helge Ingstad, bør du seriøst vurdere å snu nå.

Men hvor mange advarsler trenger man egentlig? På noen få meter har de satt opp fem skilt med den samme meldingen, og sånn fortsetter det gjennom resten av parken. For dere som ikke visste det, så er det nemlig slik at ute i naturen kan det være glatt når det er glatt. 

Canada huser brorparten av verdens siste villmark og canadiere flest liker å se på seg selv som tøffe og selvbergede. Så når var det egentlig Canada ble så høyhælt, beinskjør og hjemsøkt av latterlige søksmål at det ble nødvendig å bombardere skogen utenfor Vancouver med advarselsskilt?

Print ut bildet, finn og ring rundt de fem «Slippery when wet!»-skiltene, send inn og vinn FETE premier!

Her diskrimineres ingen. Om du er senil og ikke får med deg skiltene du passerer, så har teamet bak denne parken også tenkt på akkurat DEG.

Ok, greit, jeg har skjønt det nå.

ALLE GODE TING ER TRE: … og ettersom du var på god vei bort til denne mølla for å stikke hånden din inn mellom eikene, så er det godt at parkvesenet er føre var og har rammet inn konstruksjonen med advarselsskilt.

De lover mye i reklamen for Suspension bridge-parken, og jaggu holder de ikke det de lover!

Ok, jeg tar selvkritikk for at det ble for mye fjas og tull i dette innlegget. Jeg prøvde egentlig bare å si at vi hadde en superfin dag.

Vancouver har mye asiatisk innvandring, og et naturlig innslag i bybildet har dermed blitt de japanske pølsebodene som selger «Japadogs». Denne japanske hotdogen finnes i mange varianter, men felles for dem alle er at du ikke aner hva de putter oppå pølsa. Det eneste som er sikkert er at det hele blir toppet med en solid dose sjøgress. Yummi!

I «Gastown» i Vancouver har de funnet ut at det er en god idé å ha en klokke som går på damp. Det første eksemplaret av dampmaskin-klokka ble laget i 1859 da damp fremdeles var sånn passe kult. Men den holder seg bra. 

Vel tilbake i Edmonton våget jeg meg ut på langrenn for første gang siden jeg kom. Min småskadete fot har blitt mye bedre, og når jeg først har drasset med meg langrennsski, så har jeg veldig lyst til å bruke dem. Jeg busset ut til den største og beste skiparken i Edmonton. Og det er vanskelig å sette ord på det, men det var noe som ga meg følelsen av at jeg ikke akkurat var i urørt kanadisk natur.

SOL, SKI, OG INDUSTRI: Å komme seg ut på skitur i Edmonton er ikke så vanskelig – så lenge du synes det er greit å dele parken og lufta med Essos oljeraffineri. 

Welcome to the Rockies!

Sunshine Village i Rocky Mountains

Endelig kom vi oss av gårde på skitur! Vi var 12 studenter og tre leiebiler som tok den 5-6 timer lange turen vestover til Banff i Rocky Mountains. Med strålende sol fikk vi prøvd ut løypene i Sunshine Village.

Lunsj i bakken. For noen var dette første skitur noensinne. 

Etter dagen i bakken, dro vi til en «hot spring» i nærheten. Opp av fjellet siver det nemlig vann i boblebad-temperatur. En liten tur innom et renseanlegg senere, renner noe av vannet ut i dette utendørsbassenget. Flott for oss.

Ut på byen i Banff

Det er veldig lurt å henge sammen med andre internasjonale studenter. Stort sett hver eneste uke er det noe å markere. I Banff var det australske Ruth som ga oss en grunn til å feire. 26. januar er nemlig Australias nasjonaldag. Jubelen i taket, i dag er det nemlig 225 år siden Australia ble kolonisert av britene. Hurra!

Vi går en tur på elv. Så tar vi et bilde. Slik ble det.

Kjøpesenter for penga
Og ellers har jeg kommet meg ut en tur til Edmontons største attraksjon, West Edmonton Mall. Som jeg nevnte i forrige innlegg, var dette verdens største kjøpesenter inntil i 2004. Men selv om andre sentre har overtatt stafettpinnen som verdens største, er det liten grunn til å henge med leppa for edmontonianerne. Med sine rause 570.000 kvadratmeter, har senteret blant annet funnet plass til fornøyelsespark (Galaxyland), badeland, akvarium med sjøløver, hocky-arena, verdens høyeste innendørs strikkhopp, en replikasjon av skuta til Columbus, utesteder, temaområder som Chinatown og en europeisk bouleward, skytebane, treningssenter, golf, bowling, hotell, kinoer, kapell… Ja, kjøpesenterkomiteen tok rett og slett på seg de kreative grønne hattene og hadde idemyldring. Alle forslagene som kom inn ble realisert. Meeeen… For litt siden kom det inn noen nye forslag, så nå er kjøpesenterkomiteen i gang med å bygge nye 30.000 kvadratmeter. Det var da enda godt.

En fullskala kopi av Christopher Columbus’ skute Santa Maria og sjøløveland (skimtes i forgrunnen) må med når man skal bygge verdens største kjøpesenter. 

Vi dro dit først og fremst for å bade og skli i senterets World Waterpark. Det var stor stas, og min definitive favoritt var en sklie som etter en loddrett start gikk i en litt skrå loop. Sklien nederst på rangeringslista mi var en utrolig lang, blå sklie. For å ta igjen for materialbruken i denne endeløse sklia, hadde produsentene spart inn kostnader på andre områder, og det hele var gjort på en ganske fiffig måte: Skjøtene mellom alle «rørleddene», som sklien var satt sammen av, hadde de nemlig ikke giddet å pusse ned. Som tatt ut av en lærebok i økonomi, ble denne ganske ubehagelige pussejobben outsourcet til billigere arbeidskraft, som blant annet ryggen min. Denne sklien tok vi bare én gang.

Noen av skliene i Waterworld: I midten en rosa vannsklie-loop.

Ellers har Internasjonalt hus blant annet klinket til med akedag og canadisk country-line-dans-kurs. Etter å ha terpet inn riktige steg og hoftevrikk, dro vi til Cook County’s Saloon der Edmontons country-fans samles. Her fikk vi godt betalt for kurset, da vi kunne skli inn i rekkene med 200 country-dansende canadiere uten å skille oss altfor mye ut. Vi begynner å bli godt integrerte.

Atter en fadderuke
Jeg skrev litt om fadderuken her i Edmonton i det første innlegget. Lite visste jeg da at det var den helt uoffisielle fadderuken for Internasjonalt hus vi var i gang med. Nå, godt ut i februar, har nemlig universitetet funnet ut at er et passende tidspunkt å fyre i gang den offisielle fadderuken. Så nå har vi hatt nye navneleker, nye faddergrupper og mer gratis pizza. Ingen grunn til å deppe.

Dusker, t-skjorter, skumgummi-fingre og diverse bråkete Golden Bears-effekter ble delt ut over en lav sko. 

Hockey for nybegynnere
Vi har også kommet oss på nok en ishockey-match med Golden Bears. Universitetet hadde denne gang rigget i stand gratis pizza-buffet for alle internasjonale studenter før kampen - for å lokke utlendinger uten hockeyinteresse inn dørene til Clare Drake Arena. I tillegg til mat, delte de ut bøttevis av gratis Golden Bears-effekter for å høyne stemningen. Våre beste menn gikk nok en gang seirende av isen, og de ga seg ikke før resultattavla viste overlegne 6-0. Stemningen var svært god, men noen internasjonale studenter tok mer av enn andre, og dette ble snappet opp av den lokale tv-stasjonen. For svært spesielt interesserte (les: mor og far), så kan det jo kanskje være verdt å titte på filmsnutten (som kommer etter reklamen) under. Den er jo litt søt.

Dette bør DU vite om Edmonton

Også i Edmonton finnes det ting som det er verdt å skrive hjem om. Her kommer facts og funfacts jeg har lært til nå:

– Det finnes ingen rotter i Edmonton.

– Edmonton ble grunnlagt i 1795 som en handelsstasjon for Hudsons Bay Company. Den er i dag Canadas 6. største by og Nord-Amerikas nordligste byområde med mer enn 1 million innbyggere.

– Byen er Canadas oljehovedstad, og det er her mesteparten av den mye omtale oljesanden (som blant annet Statoil utvinner) ender opp.

– Shoppingsenteret West Edmonton Mall var verdens største inntil 2004, og er fremdeles et sted der du med all enkelhet kan gå deg vill og som alle edmontaniere er svært stolte av.

...bare vent til du ser påskeharen
som kom med dette egget.
Foto: Wikimedia Commons

– Dette sklir litt utenfor den geografiske rammen for denne lista, men knappe ti mil øst for Edmonton har man muligheten til å beskue…… hold deg fast…… verdens største påskeegg! Det såkalte Vegreville-egget er hele ni meter på strømpelesten, veier 2,5 tonn og består av 3.500 aluminiumsbiter. Det er vel bare svært trygge velferdssamfunn og skvatt hakkende gale diktatorer som kan sette av penger og tid til sånne prosjekter. Men egget er ordentlig flott!

– Sett bort fra et par hundrelapper man må betale for å registrere seg som student, har alle studenter gratis kollektivtransport og treningssenter (og hockeykamper og masse annet). Slå den du, Blindern!

I denne byen er alle som bærer
trøya til Edmonton Oilers
kjendiser. Om du derimot spiller
fotball er det ingen som kjenner
deg igjen på gata.

– Det som flest nordmenn vet om Edmonton, er at byen huser ishockeylaget Edmonton Oilers, der blant annet hockeylegenden Wayne Gretzky har spilt. Etter noen lunkne sesonger i NHL (National Hockey League), sier de hockeylærde at i år skal alt gå så mye bedre.

– Enda mer kjent for en del nordmenn, er imidlertid Vålerengas habile førstekeeper Lars Hirschfeld, som kommer fra Edmonton. Ikke en sjel i Edmonton har hørt om han – selv om han er Canadas landslagskeeper. Hirschfeld snakker for øvrig 8 språk (engelsk, tysk, fransk, spansk, portugisisk, italiensk, rumensk og norsk. Neida, jeg er ikke misunnelig).

– Dessuten hadde den canadiske landslagsspissen Tosaint Ricketts et kort innhopp på Vålerenga i fjorårssesongen. Samme tralten gjelder også for han: Ricketts kommer fra Edmonton og ingen her har hørt om han heller. I Canada er det nemlig hockey og curling som gjelder.

– Derimot har Vålerengas hockeylag akkurat sikret seg NHL-spilleren Duncan Milroy, som kommer fra – nei, skulle du sett – Edmonton! Han regnes selvfølgelig som en av byens store sønner.

The Great Divide Waterfall.
Foto: Wikimedia Commons

– En av broene som går over elven som slynger seg gjennom Edmonton, har også vært en foss. Ut fra High Level Bridge fosset nemlig The Great Divide Waterfall hver sommer fram til 2009 – da kranen inntil videre ble skrudd igjen av miljøhensyn. Denne litt rare konstruksjonen ble bygget i forbindelse med Albertas 75-årsjubileum i 1980. Det 64 meter høye vannfallet gjorde at The Great Divide Waterfall var 7 meter høyere enn selveste Niagara.

– Selv om det foreløpig har vært en ganske normal norsk vinter, er Edmonton en over snittet kald plass. 26. januar 1972 var temperaturen 48,3 minusgrader. Ikke bare var det kaldt, det blåste også, slik at den effektive temperaturen var -61.
Brrr, der altså.

Utrolig flaks for Haakon Haakonsen at
det var disse karene – og ikke 16 år gamle 
Magnus – som skulle redde ham.
Foto: Wikimedia Commons

– Og litt artig for oss nordmenn, så har Edmonton sitt eget Birkebeinerrenn! Andre lørdag i februar hvert år går mer enn 2.000 skientusiaster ikledd 5,5 kilos ryggsekker den 55 kilometer lange løypa øst i Edmonton. Dette til minne om birkebeinerne og Kong Haakon Haakonsen. Sjarmerende.
For egen del kan jeg styre min begeistring noe: Ettersom jeg som 16-åring la ut på langtur uten noen form for trening og med såpeglatte ski, og endte opp på en helt grei 3. sisteplass i min klasse i det norske Birkebeiner-rennet, har jeg bestemt meg for at jeg ikke skal bruke andre lørdag i februar på dette.

Så, hva sier du? Frister det med et besøk til Edmonton? Ikke helt?
Nei, nei, synd for deg!

På plass i Edmonton

Yu-hu, turen går til Edmonton i Canada!

Jeg har gledet meg stort til dette semesteret, men et lite skår i gleden kom rett før jul. Da gikk jeg nemlig på et ugreit nederlag i møte med superglatt is. Og i ukene etter humpet jeg rundt med krykker, leggskinn og en hoven fot. Denne humpeperioden var ikke helt over da jeg skulle fly til Canada. Det er rimelig keitete å ha med krykker og en optimistisk stor håndbagasje på en 20-timers tur med diverse flybytter, men heldigvis tar Canada godt vare på sine mindre mobile gjester. Da jeg ankom Calgary og stilte meg bakerst i en deprimerende lang og stillestående passkø, kom en mann bort til meg:

– Hei du, du står jo feil kø! Kom deg bort til den skranken der borte!

Skranken han pekte på var helt ledig. Rett og slett en immigrasjonskontroll-oase tilpasset sånne som meg. Skiltet over skranken viste hvilken kategori mennesker jeg nå tilhørte: «Køen for diplomater og funksjonshemmede». Det kan ikke være så aller verst å være funksjonshemmed i Canada.

På koreansk bar med folk fra International House.

Fadderuke for fred

I Edmonton har jeg innlosjert meg på en plass som går under navnet iHouse. Man skulle kanskje tro at dette var en nyvinning i familie med iPhone, -Pad og -Pod. Men neida! Det er derimot en vel så genial oppfinnelse som går ut på å samle 150 internasjonale studenter i en blokk med felles stuer, kjøkken og timeplan. Det blir flere og flere slike hus rundt om i verden, og det uttalte målet med all denne husbyggingen er intet mindre hårete enn «world peace». På International House bor det utrolig mange hyggelig folk, og i fredens tjeneste arrangeres det et vell av aktiviteter, utflukter og middager. I beste fadderuke-ånd har det vært full fart her hver dag siden jeg kom. Og ettersom jeg har vært student en stund, er jeg vel oppe i min åttende fadderuke nå. Jeg liker konseptet, men ser jo at det snart er på tide å legge inn fadderukeårene. Eller kanskje ikke.

Ellers har vi vært på salsakurs (uten krykker, med leggskinn) og arrangert potluck for hele iHouse. Det siste er kort sagt en buffet der alle tar med seg en matrett fra eget hjemland. Jeg klinket til og laget rømmegrøt – med den velkjente norske spekemattypen pepperoni som tilbehør.

Topp stemning og ikke minst topp mat på potluck på iHouse.

Go Bears!

Og som seg hør og bør i Canada har vi også kommet oss på hockeykamp. På egen is møtte universitets aller beste menn, det vil si hockeylaget Golden Bears, sin nemesis og erkerival Saskatchewan Huskies. Våre helter i grønt, gult og hvitt fikk seg en sur en midt i fleisen da serielederne i The Huskies knallet inn 0-1 etter bare noen få sekunder. Men i kjent stil brettet Alberta-studentene opp ermene og satte i gang en velorganisert motoffensiv. Det hele ble en neglbitende affære som bølget frem og tilbake, og da det gjensto et par minutter viste tavla 2-2. Det er nettopp i sånne situasjoner de virkelige heltene viser seg. Og hvem andre enn vår egen spiller nummer 11, Kruise Reddick, tror dere ikke sto fram når han trengtes som mest? Da stadion-uret viste 1 minutt og 31 sekunder igjen av av kampen, kranglet han nemlig på mesterlig vis inn det avgjørende målet – og sendte med det Alberta helt til topps i serien og The Huskies slukøret hjem igjen til Saskatchewan. Det er bare å ta av seg hockeyhjelmen og bøye seg i is-sponet. Vakrere blir det ikke. 

Tiden er ute og vår helt, 11 Reddick, har allerede kastet hjelmen.

Som maskoter flest har Albertas egen kjæledegge, Guba, det nokså travelt. Hiogo, jeg og Jarod fikk så vidt skvist inn dette bildet før han måtte løpe videre til resten av fansen.

Og helt til slutt, så er det en forskjell mellom Blindern og Universitet i Alberta som varmer mitt villmarkshjerte og som også gjør denne bloggens overgang fra Alaska-turer til Edmonton-studier litt mindre brå. Her løper det nemlig harer rundt på campus! Så utrolig flaks for meg at jeg fremdeles har noen gamle haresnarer liggende i sekken.

Nååhh...

Destinasjon Canada

Da tenkte jeg faktisk å tørke støv av denne bloggen igjen. 3. januar reiser jeg til Edmonton i Canada for å ta ett semester av statsvitenskaps-masteren min der. Jeg har troa på at det blir knakende kjekt, og har derfor løse planer om å skrive litt derfra. Tidligere har dette vært en turblogg med ganske hyppige oppdateringer og høyt reisetempo. Jeg er derfor litt usikker på hvor mye og hvor ofte jeg kommer til å skrive her denne gangen da jeg stort sett skal være én plass, men noen bilder og en og annen anekdote eller betraktning fra sjølve livet skal det nok bli. Vi blogges!

Øyhopping på Loppa og Sørøya

Da var Cirkum Polare Alaska over. Her er siste blogg-innlegg:

Siste post på halvåret med Øytuns Cirkum Polare-kurs, var midtnattsol-turer til to øyer i Finnmark. Vi dro ut til Loppa med sitt fantastiske fuglefjell og etter det til Sørøya som i tillegg til å være Norges fjerde største øy, kan skilte med gode ørret-vann og en svært oppegående harebestand. Det ble et vanvittig flott punktum på et fantastisk stilig halvår. Blå himmel, varme vårdager, midnattssol og god stemning. Vaffelsteking på bål, ekstrem-boccia-spilling, lavvo, popkorn og tilbakelent stil.

Lundefugl på sjekker'n på øya Loppa.

Vi var flere som drasset med oss fiskestenger, et fresht utvalg av ferskvannskroker og jeg hadde til og med tatt med noen litt dvasne meitemark som hadde overlevd turen vår på Laksefjordvidda. Men dette viste seg å være feil taktikk. Det eneste fiskeutstyret vi trengte var faktisk våre egne hender. Vi fant en spennende kulp der noen fine ørreter svømte rundt. Og etter litt trening klarte vi å kaste i land syv spiseørreter med bare nevene. Morsomt å finne ut at bjørnens fisketaktikk faktisk virker.


Magne ser ette ørret i en kulp. Hendene viste seg å være det mest effektive fiskeredskapet på turen.


Sørøya er en perle av en øy med over 1200 vann, der det finnes ørret i 900 av dem. Vi hadde dessverre ikke helt tida til å utforske alle.

Fotos døgnet rundt
Det var få obligatoriske poster på programmet, så jeg brukte en god del tid på å leke naturfotograf, ettersom jeg nå uansett har drasset med meg en bøtte batterier og en telelinse. Jeg tok oppgaven seriøst og brukte timevis på å komme meg så nærme dyrene som mulig. Så under finner du ymse dyr i midnattssol.


En rypestegg står og kakler på et gjerde midt på natta.

Rype-steggen høres og sees godt på våren.

Etter halvannen time sniking har jeg kommet to og en halv meter unna en hare, som bader seg i midnattssol.

Rype-høna har skiftet til sommerlig antrekk. Det tok sin tid å komme så tett inn på rypa som her. Bildet er tatt knappe halvannen meter unna.

Magne på fotojakt. Alkene er mest opptatt av hverandre.

Høydeskrekk er ikke tingen om du vil komme tett på fuglene på Loppa.

Ekstrem-boccia
Grunnet løst program startet vi i god folkehøyskolestil med spill av typen diverse. Etter å ha samlet sammen et kobbel av flytekuler til fiskegarn, var det klart for off piste-versjonen av det velkjente spillet boccia. Men selv om vi hadde en flott strand å spille på, søkte vi nye utfordringer. Den ellers så flate banen var byttet ut med bakker, knauser, dumper og gresstuster. Alt skulle prøves; ingen helling for bratt, intet underlag upassende. Kasting i liggende stilling, på et ben, med en hånd i lomma. Og vi er vel alle enige om at vi foredlet sporten og kom opp med noe mye bedre enn den gamle konvensjonelle varianten. Under ser du et lite klipp av en svært spennende runde.



Dette er det siste innlegget i denne bloggen - i hvert fall for en god stund. Takk til alle på Cirkum Polare Alaska 2010 for et eventyrlig bra år! Dette glemmes aldri!


Fra turen på bjørne- og fiskeøya Kodiak i Alaska. Klar for alle slags eventyr med fiskestang, sekk med snop, Abraham Lincoln-skjegg, kamera og hagle.

Laksvegasvidda - Jakten på storrøya

Arild med en korpulent og rødlig skjønnhet på godt over kiloen.

Vi er på tampen av vårt Cirkum Polare-halvår, men før vi trer av, har vi nok en friperiode. Denne på norsk jord.
For fem år siden trasket Arild og jeg sammen med resten av Øytun-klassen vår over Laksfjordvidda fra finskegrensa og ut til kysten. En solskinnstur fylt med feite ørreter og røyer, påskestemning, skimarsj og mye snop. I ettertid har denne turen hjemsøkt mang en dagdrøm, og et ønske om atter en gang å ture rundt i samme terreng har ligget og ulmet. Tydeligvis har Arild ruget på lignende tanker, så her trengtes verken overtalelse eller bestikkelser. Planen ga seg selv: God stemning, god tid og overflod av verdens beste fisk. Det kunne ikke gå galt. Med på turen fikk vi også Øyvind og Stein Tore som i siste liten droppet en Pasvik-tur til fordel for isfisking.

Vårt liv i en sky
En taxi-tur, tre bussbytter og én mils haiking med fire pulker, ski, isbor, telt, bager og store sekker er hva som krevdes for å komme oss til vårt isfiskemekka. Men er man ivrig og rusa på livet, går det så greit som bare det. De første dagene var det total påskeværsdominans. Men etter å ha flytta oss litt opp i høyden kom en vanntett tåkesky. Flere finnmarkinger vi har snakket med, omtaler været i denne mai-måneden som en av de beste i manns minne. Men inne i vår Donald Duck-aktige sky var det vanskelig å få øye på finværet som dominerte resten av fylket. Sikt på bare noen meter gjorde det uansvarlig å forflytte seg til andre vann innover vidda, og vi ble liggende der til partydagen 16. mai. Da letta det plutselig og slik holdt det seg.


Den nasjonale festdagen 16. mai gikk ikke upåaktet hen. Vi hadde båret med oss en hel halvliter hver og feiret finværets tilbakekomst.

Is og fisking
Dermed møtte vi 17. mai i solskinn, med husholdningssaft-is i koppen og popkorn på primusen. Men uansett vær og datoer holdt vi et godt trøkk om fiskinga. Røyer og ørreter i alle vektklasser endte opp fresende i panna med solide mengder smør og toppet med rikelige dæsjer sitronpepper. I de lyse vårnettene, som knapt kan kalles netter, hørte og så vi godt med kaklende ryper, mens majestetiske ørner og måker hadde restefest med våre fiskeetterlatenskaper. Flokker av reinsdyr på vandring nordover var rundt oss på alle bauger og kanter, og tett i hæla på noen av simlene kunne vi se nyfødte kalver.
Det blir ikke mye bedre!


Vi tar en dagstur og tester ut nye vann.


Stor stemning i teltet da Stein Tore drar opp sin turoverraskelse.


Mens sola stod høyere og høyere på himmelen tiltok rypekurtiseringen og dertil hørende rype-kakling i styrke. Rypa er i ferd med å få på seg sommerantrekket. Steggen (hann-rypa, til høyre) gjør seg til så godt han kan.


Som alltid er kongefamilien med for å pryde doveggen. Ekstra staselig var det på 17. mai da et dobesøk føltes som å stå ringside på Karl Johans gate og gløtte opp på Hans Majestets Kongelige Slott.


Rusa på røye.

Sikten var ikke mange meterne inne i vår svært lokale tåkesky.

Spesielt mye bedre blir det jo ikke. Dette er min kopp te!

Første morgningen hang en strøken ørret på et av ståsnørene mine. Vi hadde i overflod med fisk fra dag 1.

Været på 17. mai var ingenting annet enn perfekt. Det ble feiring med is, popcorn, flagg, toggåing og en hel del fisking.

Det er bare å innrømme at skisesongen er på hell. Her bærer det over store mose- og lyngpartier med klister under skiene.

Skjei og maggot (små levende larver) på kroken er en vinner blant røyer. 9 av 10 røyer sier de elsker eller liker maggot svært godt.