Drømmen om hai

Under en lun kveld ute på byen den første helga i Brisbane satt jeg og prata med Silje i klassen min. Temaet ble fort fisk, da begge deler et noe narkomant forhold til denne fantastiske måten å drive matauke på. Vi ble fort enige om at den morsomste fisken man kunne få på en fiskestang måtte være hai. Uten å tenke noe særlig mer over det knipset vi et fotos av oss som vi senere manipulerte inn en hai på – mer eller mindre troverdig. Men etter å ha sett litt på oss som holder en hai fant vi raskt ut at dette måtte prøves ut på ordentlig. Etter litt research og mye fiskesnakk, bestilte vi oss like greit plass på en fiskebåt. Her fikk vi også med oss Espen fra klassen og en venn av Silje som bodde i Surfers Paradise, rett ved der vi skulle fiske.

Vi stakk ut forrige mandag, og ettersom vi var supergira var vi framme godt over en time før vi skulle være der. Da fant vi oss like gjerne en liten sandstrand som vi plasket rundt i for å holde tritt med varmen. En god oppladning til de vindfylte og humpete timene som fulgte om bord i ”BKs fishingboat”.

Fisketeknikkene om bord på denne båten var vel ingen rakettforsking, og det vi drev med var dorging med både dødt og levende agn. Så da var det egentlig bare å sette fra seg fiskestanga i et stativ og vente på storfisken. I tillegg til våre egne stenger hadde båten noen fellesstenger der det ble festet på levende, relativt store fisk som svømte rundt med en krok tredd gjennom ryggraden og en strikk (!) tredd gjennom hodet. Dette er veldig ulovlig i Norge og regnes som dyreplaging, men her er det tydeligvis helt greit. Å fiske med levende fisk som agn skal for øvrig være supereffektivt. Og det var da disse stengene som sto for storfiskene. Ellers så vi hvaler som plasket og delfiner som hoppet, og til og med flyvefisk ble observert. Jeg får vel være såpass ærlig å si at det ikke vrimlet av store fisk, men til sammen ble 3 velskapte tunfisk og en rekke småfisk lurt oppi stry.

Like før slutt napper en av stengene med levende agn på. Espen melder seg veldig frivillig som oppsveiver og 25 minutter senere ligger en vaskeekte hammerhai og spreller i båten. Ganske sikkert over ti kilo og rundt halvannen meter lang. Kapteinen på båten gjennomgår det som tydeligvis er ritualet når en hai avlegger en visitt i båten hans. ”Welcome to Gold Coast,” mumler den erfarne sjøulken mens han gyver løs på haien med et balltre, før han legger et teppe over hodet til haien. Kostholdet vårt har den siste måneden vært ribbet for fisk, så vi tenkte dette var en god anledning til å få med seg litt D-vitaminer. Vi takket med andre ord ja til å ta med oss denne hammerhaien og en av tunfiskene hjem.

Det vi ikke tenkte så mye over, var at det ikke er spesielt morsomt å frakte en halvannen meter lang hai og en tunfisk rennende av fiskeslo på Queenslands kollektivfarkoster i halvannen time. For å drikke litt brus på en buss i Brisbane kan man vente seg en bot på godt over 800 kroner. Vi var vel lettere nervøse for at bussjåføren skulle ta affære og skrive ut bøter, da noe av tunfiskens etterlatenskaper fant det for godt å finne et hull gjennom de åtte søppelsekkene den var inntullet i under bussturen. Det er vel strengt tatt lite som lukter verre enn fiskeslo. Vi kom oss likevel hjem og dagen etter vartet vi opp med hai-middag til de i klassen som hadde lyst på den slags. Middagen endte med full suksess, stormende jubel og god stemning. Flere av klassens skeptiske ganer fikk endret sitt synspunkt på hai.

FAKE: Drømmebildet vårt, sittende i saccosekker dandert med en hai. Bilde har altså gått en og annen runde i Photoshop, og haien har vi funnet på det store Internett :)

EKTE hai. Vi har vært ute å fisket og dratt opp en fin-fin hammerhai. F.v. Espen, Karl Ole, Silje og jeg.

En hammerhai kan se sur ut, men den bare later som.

Noen store tunfisker fikk bli med tilbake til land.

Ikke alltid like morsomt å frakte fisk på kommunal transport.

Vi gjør opp både haien og tunfisken. Hammerhai-middagen ble en suksess!