Hjemme hos: familien Tokohama

Den ene kvelden i Hiroshima hadde vi hjemmebesøk hos japanske familier. Kjetil og jeg kom til familien Tokohama, som bekreftet alle fordommer og oppfattelser av en vaskeekte japansk familie. Morens jobb var å være husmor, mens faren var en såkalt ”sarariiman”, eventuelt en hardtarbeidende buisness-mann om du vil. Hans arbeidsdag startet tidlig hver dag og varte til mellom ti og tolv på kvelden. Familien hadde tre sønner, som jo tradisjonelt sett er ansett som ganske stas. Sønnene satt naturlig nok og spilte tv-spillet Tekken 3, i hver ledige stund, bortsett fra når de spiste mat eller brukte meg som klatrestativ. Jeg synes for øvrig det var artig at da faren omsider kommer hjem i halv elleve - tiden, satt han seg ned sammen barna og spilte tv-spill. Litt kvalitetstid på kvelden, der altså.

Jeg er fascinert av at denne arbeidsdelingen mellom en far og mor fortsatt eksisterer i så stor utstrekning i moderne Japan. Men det er likevel tydelig at mye har forandret seg siden etterkrigstidens økonomiske mirakel i Japan. Da hadde en dame stort sett oppgaven med å fostre opp og ta vare på familien, mens mannen knapt så sin egen familie fordi han kun sørget for familiens økonomi gjennom å arbeide med kadaverdisiplin for arbeidsgiveren og Japans fremtid. I dag er ikke kjønnsrollene fullt så stivbeinte. Mange kvinner er i arbeid, som først og fremst kan forklares med den økonomiske stjernesmellen Japan gikk på rundt 1990, som brakte landet inn i et gjeldsmareritt som selv i dag bare blir verre for hver dag som går. Men samtidig har både skilsmissestatistikken økt, mens færre gifter seg. Det er med andre ord nødvendig for mange familier å ha to personer i arbeid, og mange aleneforsørgere eller single kvinner er naturlig nok nødt til å ta seg arbeid.

Moren i den familien vi var hos hadde tidligere jobbet som engelsklærer, noe som mildt sagt var litt overraskende etter å ha hørt den nokså mediokre engelsken hennes. Likevel var hun klar på at hun skulle ut i jobb igjen etter ungene var vokst opp litt. Det er en innstilling som var nokså uvanlig et par tiår tilbake i tid. Hun uttrykte da også at ”beeing a housewife is sooo boring”. Det var nok ikke akkurat noe mødre gikk rundt og sa for 40 år sida. Selv om gruppementalitet og familietilhørighet fremdeles står ganske sterkt i Japan, er mitt inntrykk at selvrealisering og individualisme er mer og mer viktig for den gjengse japaner.

Uansett, maten var god og familien hyggelig. Artig å ha vært hjemme hos en vanlig japansk familie.
Ja, her er vi altså. Kjetil og jeg glir lett inn i en japansk familie. Jeg ble vel kanskje mer sett på som en madrass og et klatrestativ av den yngre garde i dette huset.