Og så...Japan!

Endelig var vi kommet til Japan, soloppgangens, høflighetens og dataspillavhengighetens land.
Vi landet i Tokyo og kjørte inn i byen. Og så kjørte vi mer gjennom byen. Og så kjørte enda litt nærmere sentrum av denne kolossen av en by. For at bare det skal være sagt; Tokyo er svært. Ufattelig stort. Enorme blokker, i et småsosialistisk preg. Tokyo er verdens mest folkerike by. Tar du med ”forstedene” Yokohama og Kawasaki, huser dette enorme byområdet 35 millioner mennesker. Det er syv og en halv ganger Norges befolkning i en eneste smeltedigel. Selv japanere jeg har snakket med utenfor denne byen bare rister på hodet og sier som regel at Tokyo er for stor for dem. Jeg blir helt målløs over størrelsen på denne byen. Nevnte jeg forresten at byen Tokyo er stor?

På kvelden tok vi en tur ut for å fylle opp magen. Vi fant en hyggelig japansk restaurant, der vi rett og slett gikk for bufeet. Menyen var uten bilder og på japansk, så vi hadde vel ikke noe særlig valg egentlig. Maten skulle vise seg å være overraskende god, i det hele tatt en aldri så liten kulinarisk opplevelse. Og jeg spiste - som seg hør og bør på bufeet - til jeg trillet ut derfra. Det å spise med pinne går forresten som en drøm. Slurping for å vise at man liker maten er heller ikke noe stress å få til for min del.

Dagen etter tok vi tog ut til Hiroshima, et tog som for øvrig tøffet av gårde i 270 kilometer i timen, og gjorde unna en strekning tilsvarende Oslo-Ålesund på noen små timer. Her bar det rett av gårde på atombombemuseet. Dette dreier seg selvfølgelig om 2. verdenskrigs noe unødvendige avslutning, der den første av to amerikanske atombomber blåste i stykker Hiroshima 6. august 1945. Tre dager senere smelte USA av enda en bombe, denne gangen over Nagasaki for å forhindre at invasjonsklare Sovjet skulle få noe som helst kontroll over Japan etter krigen. Disse politisk motiverte bombene fikk konsekvenser de færreste kunne forestille seg. 120 000 mennesker døde momentant, mens like mange døde over tid av senskader og strålesykdommer.

På dette museet møtte vi en av de etter hvert få gjenværende som overlevd denne eksplosjonen. Hun er i dag 74 år gammel, heter Miyoko Matsubara og var 12 år på det tidspunktet. Idet bomben smalt sto hun halvannen kilometer unna og så på den lille prikken på himmelen som noen sekunder senere skulle utvikle seg til verdens største røyksopp. I dag sliter hun fremdeles med store smerter og har vært gjennom utallige operasjoner. En av dem på grunn av kreft, og hun må jevnlig til kontroll for at ikke det skal utvikle seg kreft andre steder i kroppen. Ikke nok med at de overlevende har hatt fysiske belastninger, de har også blitt utsatt for diskriminering av det japanske samfunnet. Vi fikk vel i det hele tatt inntrykk av at atombomber er en uting.



Okey, kanskje ikke verdens beste bildet, men likevel: Her står jeg foran fredsminnesmerket i Hiroshima som i 1996 havnet på UNESCOs liste over verdens kulturarv, til store protester fra USA og Kina. Denne bygningen var så og si det eneste som sto igjen i sentrum av Hiroshima, og det har vært store diskusjoner om det skal bli stående eller fjernes - for å fysisk fjerne vonde minner.