Indisk veivett for nybegynnere

De siste ukene har vi kjørt mye på indiske veier, humpete som nye. De indiske veigudene kan ikke ha blitt behandlet godt opp gjennom årene. Trange lappeteppeveier ser ut til å være standarden, men i Rajasthan derimot, der vi har fartet rundt nå, trenger ikke veiene hjelp av noen veiguder. Denne delstaten har nemlig Indias enorme militærbudsjett på sin side. Med grense mot Pakistan, et land som bruker 54 prosent av sitt bruttonasjonalprodukt på eget militærs gjøren og laden, sier det seg selv at veinettet i de vestlige delene av Rajasthan må være i skjønneste orden. India har ingen planer om å leke krig med naboland som rasler med sablene.

Men selv om veiene i denne delstaten havner under kategorien indisk superstandard, betyr det ikke at veiene er et trygt sted å være. Derimot er det et godt sted å lære. Det prøvde jeg å gjøre på dagens 13 timer lange biltur. Indisk trafikk ser ut som villmannskjøring, noe det også er. Men prinsippløse er de ikke, disse inderne. Her er noen av prinsippene som preger trafikkbildet:

Kom fram før alle de andre. Dette oppsummerer filosofien bak enhver forflytning av indiske kjøretøy. Å kjøre etter hverandre i kø er jo ingenting annet enn dust. Du kan jo kjøre forbi bilen foran deg, og den foran der igjen. Ja, hele gata bør vel egentlig flytte seg når du skal avansere i bilfeltet. Ettersom alle tenker akkurat det samme, får du situasjoner der fire biler prøver å passere hverandre samtidig. Og når disse fire bilene, tre-fire i bredden, møter en annen gruppe som er på vei motsatt vei med nøyaktig samme tanker, oppstår situasjoner der bilene med halsbrekkende manøvre kaster seg inn i riktig fil for en liten stund før plasseringsknivingen starter opp igjen.

Spill på lag med gudene. Enhver som farter rundt i indisk trafikk og har respekt for sin egen overlevelse har et eller flere gudebilder på dæsjbordet. Helst av elefantguden Ganesh, som er Indias gud nummer én når det gjelder å bringe hell og lykke, men andre guder kan sikkert ha liknende effekt og tilføre litt overmenneskelig kraft til dine trafikalske manøvre. Du finner indiske sjåfører som har helgardert med hindu-guder, et Jesus-ikon, et muslimsk bønnevers og en buddha-statue dinglende i frontvinduet. Og om ingen skal bli skadet i denne anarkistiske trafikkjungelen, trengs nok en og annen guddommelig utstrakt hånd, elefanthodet gud eller engleskare på vakt.

Ingen grunn til bekymring for å stryke med i trafikken når du har den elefanthodete og lykkebringende guden Ganesh med på laget. Så da er det bare å ha klampen i bånn. Det går nok bra skal du se.

Bli oppfattet som størst og skumlest. For å få din fortjente respekt fra dine medtrafikanter gjelder det å være størst, eller i hvert fall gi inntrykk av at du er det. Dermed får du sendt ut budskapet om at uansett hvem som prøver å snike seg forbi, vil vedkommende stå igjen som taperen i et eventuelt kræsj. Slik kan du med skrekk som våpen få fritt leide og forkjørsrett på indiske veier. Det finnes mange veier til denne trafikale nirvana-tilstanden. Overlast med store kamelfôr-poser hengende bak og på siden av lastebilen eller kamelkjerra er et mye brukt virkemiddel. En annen god taktikk er å sette alle dine medtrafikanters sanser i sving. Tut til det gjør vondt, ha konstant blinkende lys i flere farger og ligg for all del alltid midt i kjørebanen. Både Mozart-kuler og street-cred deles ut om lasten din har en lukt som får alle til å trekke seg unna, enten du er størst eller ei.

Respekter kuer i veibanen. Indiske veier bader i dyr. Geiter, sauer, kameler, hunder og ikke aller minst: ku. Ku er som kjent hellig i India. Og det har ku gjennom utallige generasjoner funnet ut. Det betyr at den ser på seg selv som udødelig, allmektig og fiendeløs. Derfor ser du ofte ku, gjerne sammen et knippe kolleger, stå midt i veibanen og stirre deg dypt inn i øynene med sitt hellige og uredde blikk. Om du har tenkt å passere der ku og vennene hennes har bestemt seg for å stå, er det ditt problem og ikke ku sitt. I møte med andre dyr kan du bare øke farten og slenge på et tut, så plasserer hele hurven halen mellom beina og beinflyr vekk, men ku vet bedre. Ku har nemlig fått med seg at hinduer ser det som sin plikt å ta livet av uheldige bilister som måtte ha kræjset med og drept en ku. Derfor står ku på sitt. Det må man bare respektere. Vent på at den flytter seg. Så får du heller meie ned kyr hjemme i Norge.

Ingenting er som melk og sukker med te servert i uvasket glass.

Stopp og drikk chai. Det er uttallige chai-staller der du kan få dine daglige indiske te-porsjoner over hele det indiske veinettet. Chai er te overlesset med melk og sukker slik at det ikke smaker te i det hele tatt. Også skal det serveres i skitne glass. Det kvikker deg visstnok litt opp, koster 50 øre og gir deg et lite avbrekk fra veienes mange nær-døden-opplevelser.

Reis aldri alene. I India betyr ikke fem seter i en bil at det er plass til fem personer. Sitte på fanget-, taket- og henge ut av bilen-prinsippet står sterkt i landet. Og du ser gjerne 18 personer klemt inn i en liten jeep. Leser du indisk lovgiving finner du ut at antall seter skal tilsvare antall antall lovlige plasser. Men i dette landet er analfabetismen stor, respekten for lovgiving liten og Utrykningspolitiet har ferie hele året. Om du skulle være så uheldig å bli stoppet av lovens lange arm, trenger du bare å gi fra deg 24 øre og et par kamferdrops for at hendelsen skal gå i politiets glemmebok.

Tut som besatt. Blinklys er for turister og pygmeer. Det eneste som gjelder når du skal passere andre biler – noe du skal hele tiden – er å bruke tuta svært ukritisk. Store lastebiler oppfordrer til slik bruk av tuta med påskriften ”Horn Please – Use dipper at night” bakpå. Andre mindre biler har den stikk motsatte beskjeden. Men i denne propagandakrigen har de små bilene rett og slett gått på et knusende nederlag. Det merker du blant annet om det oppstår kø. Da starter alle å tute i hytt og vær. Det gjør at de som står lenger foran i køen skjønner at de må kjøre fremover. Og da går alt så mye raskere.

Fjernlys skal på. Når mørket senker seg over Indias bilveier, skal man for all del ikke bruke nærlys. Det er nemlig et redskap som bare er forbeholdt den allerede nevnte gruppen med turister og pygmeer. Ettersom det knapt finnes gatelys i India, er det viktig at man ser godt om natta. Derfor er det kun fjernlys som gjelder. Det viktige er at du ser godt hva som er foran deg. Husk det. Ikke kom for fristelsen til å skru på nærlyset for å unngå å blende de som måtte kjøre bil i motsatt retning av deg. Det er ikke ditt problem. Fjernlys på.

De aller fleste indiske sjåfører ville strøket med glans om de hadde forsøkt å kjøre opp til et førerkort av typen norsk. Det er det få indere som fortviler over. Førerkort får du som regel utdelt sammen med bilen når du kjøper den. Har du såpass ryddig økonomi at du har råd til å kjøpe en bil, er du nok en trygg sjåfør, har India resonnert seg fram til. I verste fall må du vise at du klarer å ta en sving med bilen på en parkeringsplass. Slik har vi i hvert fall fått det forklart av indere vi har møtt.

Sjåføren vår har spurt meg flere ganger om jeg ta over litt av kjøringa for han. Den fristelsen motstår jeg lett. Ettersom jeg kjører Moland&French-taktikken der jeg lar det jeg har av fjespels gro når jeg er utenfor Norges grenser, har jeg en følelse av at jeg ville fått det som er av skyld i en eventuell/sannsynlig (stryk det som ikke passer) kræsj.

Ørkensafari i Rajasthan

...Og vi rir inn i solnedgangen.

Så har vi vært på kameltur ute i et ørkenområde i India. Vi har spist lokal mat lagd på bål, kjøpt øl av en mann som slepte rundt på en stor pose med flytende ganegleder i ingenmannsland og sovet under åpen himmel i kompaniskap med et par lokale rajasthanere, et jevnaldrende fransk par og en fulltallig armé av tommelstore svarte biller.
Riktig fint var det. En god avveksling fra airkondisjonerte hotellrom med tilhørende rene håndklær og badehetter. Det er noe annet å våkne opp samtidig som sola med en av de nevnte billene kravlende rundt i navlegropa under t-skjorta mi, for deretter å bli servert frokost på ”senga”.

Jeg skal innrømme at bildet er photoshoppet i stykker, men det var fint på ørkentur!

Mathias og jeg på morraskvisten i ørkenland med tøffe luer.

Mathias på kamel. Jeg har lagt ut et bilde av meg selv på kamel i Australia tidligere i denne bloggen. Dette – for øvrig ikke spesielt heldige – bildet plukket høyskolen min opp fra denne bloggen og brukte i skolekatalogen for å beskrive utenlandsreiser, uten å ha spurt meg om det var greit. I tillegg ble det lagt ved et lite intervju med meg som de bare hadde funnet opp. Ved å legge ut dette fantastiske bildet av Mathias og hodeløse kameler, øyner jeg muligheten for at han skal få mulighet til å prege neste års studiekatalog.

Og så litt dyr! Hvem liker vel ikke dyr? Påfugl, eller peacock, er Indias nasjonalfugl. Her en ansamling i et ørkentre.

Hissig farget gresshoppe på do.

Tour de pur

Utenfor Mahadev Palace, hotellet vårt i Jaisalmer.
Udaipur, Jodhpur, Jaipur og Jaisalmer. Inderne slo ikke akkurat på den kreative stortromma da de ga navn til de største byene i delstaten Rajasthan. Og det er mellom disse stedene Mathias og jeg driver og farter om dagen. Vi har ennå til gode å bælme løs med stompe gjenstander rettet mot hverandres hoderegion, og det tar jeg som et godt tegn for resten av turen.

Det er litt stress å holde bloggen oppdatert på hva vi gjør og hvor vi er når vi reiser flytter på oss hele tida. Etter Pushkar dro vi videre til Udaipur der vi var halvannet døgn, før vi var en dag i Jodhpur. Nå er vi kommet oss til Jaisalmer, en liten ørkenby godt vest i India, ikke så altfor langt unna grensen til Pakistan.

Vi kjører fremdeles rundt med vår privatsjåfør som har en oppfatning om at vi våre interesser begrenser seg til overstadige mengder alkohol og chai (indisk te), kamasutra (tsjika-tsjika, very nais! You like?), museer og hager. Gamle hager. Han har allerede klart å lure oss inn i et lite hagekompleks som inneholdt litt kvast og opptil flere fontener. Dagen etter takket vi pent nei når han forslo hage nummer to. På våre bilturer mellom Rajasthans mange severdigheter gjentar vår sjåfør mer enn gjerne - og uoppfordret - sine beskjeder og kommentarer 5-6 ganger. Vi har til gode å misforstå hverandre. På sett og vis kan du si at vi har blitt ganske glad i han.

Grønn glede: Okey da. Vi digget hagen vi besøkte.

Ettersom vi har booket alle hotellene gjennom et reisebyrå som vanligvis jobber med businessfolk og pensjonistturister holder våre hoteller langt høyere klasse enn det vi krever. Men vi har ikke blakket oss, så når vi får et godt utsmykket rom med et nesten irriterende høyt antall lysbrytere og god utsikt over alle Udaipurs kjente landemerker i øverste etasje, så bare takker og bukker vi. Middagen tok vi på taket, mens vi knipset fotos av Udaipurs eventyrslott som ligger midt ute i en innsjø. Dette slottet utgjorde kulissene for deler av James Bond-filmen Octopussy - en film som hver eneste dag går sin seiersgang over kinolerretet i denne sjarmerende ørkenbyen.


Udaipurs eventyrslott, sett fra vårt hotells takrestaurant.
Hotellene vi bor på har minst dobbelt så mange ansatte som beboere, så når noen kommer krangles det om å få lov å bære sekkene våre opp på rommet. Jeg liker ikke å komme som en vestlig kolonial type som ber små indere bære sekken min, den jobben klarer jeg veldig fint selv. Det toppet seg litt i går da Mathias og jeg hadde fire indere i hælene som nærmest tryglet om å få lov å bære sekkene våre, hvorpå vi måtte opplyse om at vi verken var på businesstur eller 60 år gamle, men snarere var store og sterke gutter som hadde vært ute en turdag før. Jeg har ingenting i mot å gi hotellansatte tips, men sekken min får de aldri.

Vi kom fram til Jodhpur relativt sent på en ettermiddag, så kvelden gikk med til litt blogg med elendig internett, tusling i sentrum med påfølgende middag på et middels sted med en fantastisk overivrig ung kelner som var OK minus i engelsk. Han ble belønnet godt med tips.
Dagen etterpå kjørte vi opp til maharajaens (den lokale kongen) slott, der mesteparten nå er bygget om til hotell, mens maharajaen bor i en sidefløy. Vi kom ikke inn, vi kunne jo være terrorister. Men historien bak slottet er like flott som slottet er prangende på toppen av en ås. Den ble bygd midt under en stor hungersnød i 1927. Maharajaen fikk en lysende ide om å bygge en 500-roms slott basert på de beste stoffer, materialer og teknikker fra hele verden. En britisk arkitekt brukte 3 år på å tegne fantasihuset, mens 3000 menn sultne menn bygget huset med to måltider per dag som eneste inntakt. I prinsipet er de mange maharajaene nå ikke mer verdt enn du og jeg, men fremdeles er de nok blodrike. Og forhåpentligvis har maharajaen i Johdpur en noe bedre moral enn sin forgjenger i 1927.

Der vi derimot kom inn var på byens enorme festning. Hva kan man egentlig si om en festning? Den var stor. Og vi kunne se ned på gamlebyen i Johdpur der noen har malt husene ganske så blå. Derav navnet, den blå byen, som Johdpur smykker seg med i alle sine reklameplakater. Og det stopper ikke der. Jaipur blir kalt den rosa byen, Jaisalmer the golden city og noen vil ha det til at Udaipur er veldig hvit og kaller den derfor - ikke helt overraskende – den hvite byen. De skal ha for det, disse rajasthanerne, at de tenkte helhet og konsept da de ga sine byer nesten like navn og ga de ulike farger. Fiffig tenkt.

I morgen skal vi ut i ørkenen på kamelridning og overnatte ute. Mathias gleder seg som en unge. Jeg har vært på kamelridning før…

Men overnatting ute er gøy!


Mathias med sine nye shervani utenfor hotellet vårt i Jaisalmer.

Mathias er en ivrig blogger, og han sitter som et tent bloggelys på våre lange bilturer med sin kjære Macintosh-computer i fanget og hamrer utrøttelig løs på tastaturet. Jeg er litt eldre enn han og trenger den søvnen jeg kan få under disse bilturene. Uansett, i Mathias sin blogg (klikk her) kan du blant annet om vår ironiske turisme, snabelhester, vårt møte med en prins i Udaipur og enda mer spennende info om vår kjære sjåfør.

Mathias får sydd sin shervani.

Hva gjør man vel ikke for et hoppebilde? Her er jeg på god vei fra en høy kant til et ublidt møte med en ansamling gammel brostein.