Tour de pur

Utenfor Mahadev Palace, hotellet vårt i Jaisalmer.
Udaipur, Jodhpur, Jaipur og Jaisalmer. Inderne slo ikke akkurat på den kreative stortromma da de ga navn til de største byene i delstaten Rajasthan. Og det er mellom disse stedene Mathias og jeg driver og farter om dagen. Vi har ennå til gode å bælme løs med stompe gjenstander rettet mot hverandres hoderegion, og det tar jeg som et godt tegn for resten av turen.

Det er litt stress å holde bloggen oppdatert på hva vi gjør og hvor vi er når vi reiser flytter på oss hele tida. Etter Pushkar dro vi videre til Udaipur der vi var halvannet døgn, før vi var en dag i Jodhpur. Nå er vi kommet oss til Jaisalmer, en liten ørkenby godt vest i India, ikke så altfor langt unna grensen til Pakistan.

Vi kjører fremdeles rundt med vår privatsjåfør som har en oppfatning om at vi våre interesser begrenser seg til overstadige mengder alkohol og chai (indisk te), kamasutra (tsjika-tsjika, very nais! You like?), museer og hager. Gamle hager. Han har allerede klart å lure oss inn i et lite hagekompleks som inneholdt litt kvast og opptil flere fontener. Dagen etter takket vi pent nei når han forslo hage nummer to. På våre bilturer mellom Rajasthans mange severdigheter gjentar vår sjåfør mer enn gjerne - og uoppfordret - sine beskjeder og kommentarer 5-6 ganger. Vi har til gode å misforstå hverandre. På sett og vis kan du si at vi har blitt ganske glad i han.

Grønn glede: Okey da. Vi digget hagen vi besøkte.

Ettersom vi har booket alle hotellene gjennom et reisebyrå som vanligvis jobber med businessfolk og pensjonistturister holder våre hoteller langt høyere klasse enn det vi krever. Men vi har ikke blakket oss, så når vi får et godt utsmykket rom med et nesten irriterende høyt antall lysbrytere og god utsikt over alle Udaipurs kjente landemerker i øverste etasje, så bare takker og bukker vi. Middagen tok vi på taket, mens vi knipset fotos av Udaipurs eventyrslott som ligger midt ute i en innsjø. Dette slottet utgjorde kulissene for deler av James Bond-filmen Octopussy - en film som hver eneste dag går sin seiersgang over kinolerretet i denne sjarmerende ørkenbyen.


Udaipurs eventyrslott, sett fra vårt hotells takrestaurant.
Hotellene vi bor på har minst dobbelt så mange ansatte som beboere, så når noen kommer krangles det om å få lov å bære sekkene våre opp på rommet. Jeg liker ikke å komme som en vestlig kolonial type som ber små indere bære sekken min, den jobben klarer jeg veldig fint selv. Det toppet seg litt i går da Mathias og jeg hadde fire indere i hælene som nærmest tryglet om å få lov å bære sekkene våre, hvorpå vi måtte opplyse om at vi verken var på businesstur eller 60 år gamle, men snarere var store og sterke gutter som hadde vært ute en turdag før. Jeg har ingenting i mot å gi hotellansatte tips, men sekken min får de aldri.

Vi kom fram til Jodhpur relativt sent på en ettermiddag, så kvelden gikk med til litt blogg med elendig internett, tusling i sentrum med påfølgende middag på et middels sted med en fantastisk overivrig ung kelner som var OK minus i engelsk. Han ble belønnet godt med tips.
Dagen etterpå kjørte vi opp til maharajaens (den lokale kongen) slott, der mesteparten nå er bygget om til hotell, mens maharajaen bor i en sidefløy. Vi kom ikke inn, vi kunne jo være terrorister. Men historien bak slottet er like flott som slottet er prangende på toppen av en ås. Den ble bygd midt under en stor hungersnød i 1927. Maharajaen fikk en lysende ide om å bygge en 500-roms slott basert på de beste stoffer, materialer og teknikker fra hele verden. En britisk arkitekt brukte 3 år på å tegne fantasihuset, mens 3000 menn sultne menn bygget huset med to måltider per dag som eneste inntakt. I prinsipet er de mange maharajaene nå ikke mer verdt enn du og jeg, men fremdeles er de nok blodrike. Og forhåpentligvis har maharajaen i Johdpur en noe bedre moral enn sin forgjenger i 1927.

Der vi derimot kom inn var på byens enorme festning. Hva kan man egentlig si om en festning? Den var stor. Og vi kunne se ned på gamlebyen i Johdpur der noen har malt husene ganske så blå. Derav navnet, den blå byen, som Johdpur smykker seg med i alle sine reklameplakater. Og det stopper ikke der. Jaipur blir kalt den rosa byen, Jaisalmer the golden city og noen vil ha det til at Udaipur er veldig hvit og kaller den derfor - ikke helt overraskende – den hvite byen. De skal ha for det, disse rajasthanerne, at de tenkte helhet og konsept da de ga sine byer nesten like navn og ga de ulike farger. Fiffig tenkt.

I morgen skal vi ut i ørkenen på kamelridning og overnatte ute. Mathias gleder seg som en unge. Jeg har vært på kamelridning før…

Men overnatting ute er gøy!


Mathias med sine nye shervani utenfor hotellet vårt i Jaisalmer.

Mathias er en ivrig blogger, og han sitter som et tent bloggelys på våre lange bilturer med sin kjære Macintosh-computer i fanget og hamrer utrøttelig løs på tastaturet. Jeg er litt eldre enn han og trenger den søvnen jeg kan få under disse bilturene. Uansett, i Mathias sin blogg (klikk her) kan du blant annet om vår ironiske turisme, snabelhester, vårt møte med en prins i Udaipur og enda mer spennende info om vår kjære sjåfør.

Mathias får sydd sin shervani.

Hva gjør man vel ikke for et hoppebilde? Her er jeg på god vei fra en høy kant til et ublidt møte med en ansamling gammel brostein.