Indisk veivett for nybegynnere

De siste ukene har vi kjørt mye på indiske veier, humpete som nye. De indiske veigudene kan ikke ha blitt behandlet godt opp gjennom årene. Trange lappeteppeveier ser ut til å være standarden, men i Rajasthan derimot, der vi har fartet rundt nå, trenger ikke veiene hjelp av noen veiguder. Denne delstaten har nemlig Indias enorme militærbudsjett på sin side. Med grense mot Pakistan, et land som bruker 54 prosent av sitt bruttonasjonalprodukt på eget militærs gjøren og laden, sier det seg selv at veinettet i de vestlige delene av Rajasthan må være i skjønneste orden. India har ingen planer om å leke krig med naboland som rasler med sablene.

Men selv om veiene i denne delstaten havner under kategorien indisk superstandard, betyr det ikke at veiene er et trygt sted å være. Derimot er det et godt sted å lære. Det prøvde jeg å gjøre på dagens 13 timer lange biltur. Indisk trafikk ser ut som villmannskjøring, noe det også er. Men prinsippløse er de ikke, disse inderne. Her er noen av prinsippene som preger trafikkbildet:

Kom fram før alle de andre. Dette oppsummerer filosofien bak enhver forflytning av indiske kjøretøy. Å kjøre etter hverandre i kø er jo ingenting annet enn dust. Du kan jo kjøre forbi bilen foran deg, og den foran der igjen. Ja, hele gata bør vel egentlig flytte seg når du skal avansere i bilfeltet. Ettersom alle tenker akkurat det samme, får du situasjoner der fire biler prøver å passere hverandre samtidig. Og når disse fire bilene, tre-fire i bredden, møter en annen gruppe som er på vei motsatt vei med nøyaktig samme tanker, oppstår situasjoner der bilene med halsbrekkende manøvre kaster seg inn i riktig fil for en liten stund før plasseringsknivingen starter opp igjen.

Spill på lag med gudene. Enhver som farter rundt i indisk trafikk og har respekt for sin egen overlevelse har et eller flere gudebilder på dæsjbordet. Helst av elefantguden Ganesh, som er Indias gud nummer én når det gjelder å bringe hell og lykke, men andre guder kan sikkert ha liknende effekt og tilføre litt overmenneskelig kraft til dine trafikalske manøvre. Du finner indiske sjåfører som har helgardert med hindu-guder, et Jesus-ikon, et muslimsk bønnevers og en buddha-statue dinglende i frontvinduet. Og om ingen skal bli skadet i denne anarkistiske trafikkjungelen, trengs nok en og annen guddommelig utstrakt hånd, elefanthodet gud eller engleskare på vakt.

Ingen grunn til bekymring for å stryke med i trafikken når du har den elefanthodete og lykkebringende guden Ganesh med på laget. Så da er det bare å ha klampen i bånn. Det går nok bra skal du se.

Bli oppfattet som størst og skumlest. For å få din fortjente respekt fra dine medtrafikanter gjelder det å være størst, eller i hvert fall gi inntrykk av at du er det. Dermed får du sendt ut budskapet om at uansett hvem som prøver å snike seg forbi, vil vedkommende stå igjen som taperen i et eventuelt kræsj. Slik kan du med skrekk som våpen få fritt leide og forkjørsrett på indiske veier. Det finnes mange veier til denne trafikale nirvana-tilstanden. Overlast med store kamelfôr-poser hengende bak og på siden av lastebilen eller kamelkjerra er et mye brukt virkemiddel. En annen god taktikk er å sette alle dine medtrafikanters sanser i sving. Tut til det gjør vondt, ha konstant blinkende lys i flere farger og ligg for all del alltid midt i kjørebanen. Både Mozart-kuler og street-cred deles ut om lasten din har en lukt som får alle til å trekke seg unna, enten du er størst eller ei.

Respekter kuer i veibanen. Indiske veier bader i dyr. Geiter, sauer, kameler, hunder og ikke aller minst: ku. Ku er som kjent hellig i India. Og det har ku gjennom utallige generasjoner funnet ut. Det betyr at den ser på seg selv som udødelig, allmektig og fiendeløs. Derfor ser du ofte ku, gjerne sammen et knippe kolleger, stå midt i veibanen og stirre deg dypt inn i øynene med sitt hellige og uredde blikk. Om du har tenkt å passere der ku og vennene hennes har bestemt seg for å stå, er det ditt problem og ikke ku sitt. I møte med andre dyr kan du bare øke farten og slenge på et tut, så plasserer hele hurven halen mellom beina og beinflyr vekk, men ku vet bedre. Ku har nemlig fått med seg at hinduer ser det som sin plikt å ta livet av uheldige bilister som måtte ha kræjset med og drept en ku. Derfor står ku på sitt. Det må man bare respektere. Vent på at den flytter seg. Så får du heller meie ned kyr hjemme i Norge.

Ingenting er som melk og sukker med te servert i uvasket glass.

Stopp og drikk chai. Det er uttallige chai-staller der du kan få dine daglige indiske te-porsjoner over hele det indiske veinettet. Chai er te overlesset med melk og sukker slik at det ikke smaker te i det hele tatt. Også skal det serveres i skitne glass. Det kvikker deg visstnok litt opp, koster 50 øre og gir deg et lite avbrekk fra veienes mange nær-døden-opplevelser.

Reis aldri alene. I India betyr ikke fem seter i en bil at det er plass til fem personer. Sitte på fanget-, taket- og henge ut av bilen-prinsippet står sterkt i landet. Og du ser gjerne 18 personer klemt inn i en liten jeep. Leser du indisk lovgiving finner du ut at antall seter skal tilsvare antall antall lovlige plasser. Men i dette landet er analfabetismen stor, respekten for lovgiving liten og Utrykningspolitiet har ferie hele året. Om du skulle være så uheldig å bli stoppet av lovens lange arm, trenger du bare å gi fra deg 24 øre og et par kamferdrops for at hendelsen skal gå i politiets glemmebok.

Tut som besatt. Blinklys er for turister og pygmeer. Det eneste som gjelder når du skal passere andre biler – noe du skal hele tiden – er å bruke tuta svært ukritisk. Store lastebiler oppfordrer til slik bruk av tuta med påskriften ”Horn Please – Use dipper at night” bakpå. Andre mindre biler har den stikk motsatte beskjeden. Men i denne propagandakrigen har de små bilene rett og slett gått på et knusende nederlag. Det merker du blant annet om det oppstår kø. Da starter alle å tute i hytt og vær. Det gjør at de som står lenger foran i køen skjønner at de må kjøre fremover. Og da går alt så mye raskere.

Fjernlys skal på. Når mørket senker seg over Indias bilveier, skal man for all del ikke bruke nærlys. Det er nemlig et redskap som bare er forbeholdt den allerede nevnte gruppen med turister og pygmeer. Ettersom det knapt finnes gatelys i India, er det viktig at man ser godt om natta. Derfor er det kun fjernlys som gjelder. Det viktige er at du ser godt hva som er foran deg. Husk det. Ikke kom for fristelsen til å skru på nærlyset for å unngå å blende de som måtte kjøre bil i motsatt retning av deg. Det er ikke ditt problem. Fjernlys på.

De aller fleste indiske sjåfører ville strøket med glans om de hadde forsøkt å kjøre opp til et førerkort av typen norsk. Det er det få indere som fortviler over. Førerkort får du som regel utdelt sammen med bilen når du kjøper den. Har du såpass ryddig økonomi at du har råd til å kjøpe en bil, er du nok en trygg sjåfør, har India resonnert seg fram til. I verste fall må du vise at du klarer å ta en sving med bilen på en parkeringsplass. Slik har vi i hvert fall fått det forklart av indere vi har møtt.

Sjåføren vår har spurt meg flere ganger om jeg ta over litt av kjøringa for han. Den fristelsen motstår jeg lett. Ettersom jeg kjører Moland&French-taktikken der jeg lar det jeg har av fjespels gro når jeg er utenfor Norges grenser, har jeg en følelse av at jeg ville fått det som er av skyld i en eventuell/sannsynlig (stryk det som ikke passer) kræsj.

Kamelfestival uten kamel, hellig innsjø uten vann.

Vi er i gang med vår rundtur i Rajasthan. Og vi har privatsjåfør på hele turen. Vishnu er mannen som møtte oss på flyplassen med et A4-ark der det sto Mr. Jorgensen og Mr. Jacobsen. Har man Lånekassa som sponsor, så er det ingen grunn til å reise med trange busser med en geit og tre høner på fanget eller å bo på dårlige vandrehjem. Jeg tror dette blir bra.

– Vil dere kjøpe med noe øl til turen? sier vår nye privatsjåfør idet vi forlater flyplassen i Jaipur.

Pushkar er nemlig hellig. Hindu-guden Brahma lot en lotus-blomst lande akkurat denne plassen, og vips så dukket Pushkar opp. Da er det jo bare rett og rimelig at lovverket har måttet innstrammes litt der i gården. Hinduisme skal respekteres, får man beskjed om på et utall skilt i området. Og i Pushkar er det ekstra strengt forbudt med narkotika, alkohol og røyk. Men avstanden mellom liv og lære kan være stor i dette landet som ville stilt sterkt i verdensmesterskapet i sovende lover og paragrafer.

– Vil dere ha?, spør eieren av en plass der vi spiste lunsj, mens han byr fram sin halvt utbrente røyk. Han ler av røykeforbudet. Alle i Pushkar røyker, ingen bryr seg, mener han. Og det gjør tydeligvis ikke politiet heller. Røyk selges på hvert gatehjørne, prester røyker, barn tygger og spytter rød tobakk. Skal man være så fryktelig hellig hele tida så blir det bare stress, er vel det man har funnet ut uten å si fra til dem som lager reglene.

Vi dro til Pushkar for å få med oss den årlige kamelfestivalen i november - en av Indias største festivaler. Den lille søvnige byen Pushkar med sine beskjedne 15.000 innbyggere våkner til liv når 200.000 personer, 50.000 kameler og en liten armé av andre dyr inntar området. Det har jeg i hvert fall lest flere steder. I boka ”India – stevnemøte med skjebnen" beskriver Thorbjørn Færøvik festivalen på denne måten:

”Åstedet for et av de mest fargesprakende show på Jorden er den lille byen Pushkar. Dit valfarter ”hele” Rajasthan; alle økenstatens turbaner er representert; selv kvinnene tar seg helt fri fra husstell og husdyr for å kaste glans over festen. De skal komme tre dager før fullmåne og alltid i sin fineste stas, med hals- og fotkjeder av gull og sølv, og med smaragder som blinker ustanselig i den klare høstluften. Da er det vanskelig å fatte at Rajasthan er en av Indias fattigere delstater.

Og så var det kamelene: det er tusenvis av dem, nystriglete og oppstasete, like overlegne som sine eiere. Her selges de og kjøpes de, og når månen avløser ørkensolen, begynner sangen og dansen. Brått synker temperaturen, men opp kommer bålene – små, sprakende bål av tørre ørkenkvister. Slik fortsetter festen til deltakerne ikke orker mer. Og sovner.”

Det er vanskelig å si om dette er en kurant beskrivelse av det vi var vitne til, men det er mulig Færøvik tok litt mye Omega 3-kapsler og Ginseng-te da han skrev dette uten å ha besøkt festivalen. Jeg kjente meg i hvert fall ikke helt igjen i dette utdraget, men mulig det henger sammen med at vi kom litt i seneste laget. Festivalen pågår nemlig over flere dager, og kamelhandelen ble for det meste unnagjort et par dager før vi kom. Langs den usedvanlig – til å være i India – moderne motorveien fra Jaipur, kunne vi se nykjøpte kameler komme gående fra Pushkar. Dessuten har finanskrisen gjort at både antallet kameler og turister har tapt seg i forhold til årene før.

Uansett, det betyr at vår store kongstanke for turen havnet i vasken. Den gikk ut på å spleise på en gammel og ubrukelig kamel. Hvor mye kan den billigste kamelen i flokken egentlig koste? Vi har spurt, og svaret er fra 1500 kroner for en skikkelig håpløs en, og oppover til 6000 kroner for en staselig kamel med gode framtidsutsikter. I år er det resesjon selv i kamelbransjen, og kombinert med tørke har prisene sunket enda mer. Det er utrolig å tenke på at grådige bolig- og bankhaier i USA kan påvirke kjøp og salg av uskyldige kameler i Indias ørken, men så globalisert er verden tydeligvis blitt. Men tilbake til planen vår: Etter å ha vunnet budrunden skulle vi ri rundt på nyervervede ørkenskip en dag eller to, for deretter å gi bort denne kamelen fullstendig gratis og uten baktanker til en liten gutt. Tenk så glad han hadde blitt! Men siden vi ikke klarte å komme tidlig nok til kamelshopping, må nå en liten navnløs gutt i Pushkar klare seg uten en egen kamel i tida fremover. Synd, trist, leit.

Kamelkjøp får vi gjøre en gang. Denne visitten i Pushkar ble heller brukt til å beskue allverdens farger og folk. Dessuten fikk Mathias rikelig anledning til å teste ut sin påståtte ”moderate støvallergi”, ettersom vi brukte dagen på å traske rundt på en bakke bygget av støvpartikler og kamelruker.

Sari- og punjabi-damer på shopping.

Jeg syntes det var stas å være væpnet med min telelinse i et slikt fargerikt selskap. Mellom damer i sjokkfargede sarier, tuslet både hellige og skinnhellige menn bekymringsløst rundt med sine fantasifulle turbaner, godt utviklet skjeggvekst, tynne rare bein og dype furer i ansiktet. De helligste kler seg i stoff i samme oransje-farge som fangene på Guantanamo og bærer på lite annet enn en vandrestav og deres kombinerte tigge- og matboks som ofte inneholder 3 rupier, to peanøtter og en Bugg. En god brorpart av disse mer eller mindre hellige mennene liker godt å bli tatt bilde av, så lenge de får litt penger for det. Noe skal man jo leve av når yrket består i å være hellig.

Grunnen til at så mange hellige menn vandrer rundt her akkurat nå er at de skal ta seg et bad i den lille innsjøen som Pushkar er bygget rundt. I år er innsjøen dessverre borte vekk. Noen små basseng er derimot satt opp, slik at de som vil skal kunne ta en dukkert for å vaske bort syndene sine. Vi har fått flere og ulike forklaringer på hvorfor vannet plutselig er blitt borte. Tørke, rengjøring av bunnen og overdreven tapping av grunnvannet i området er blant forklaringene. Vanskelig å slå fast helt hva som har skjedd når de du spør ikke er særlig drevne på engelsk. Seinere har vi fått forklart at det var en mann som lempet en enorm gudestatue i et eller annet organisk materiale nedi den lille innsjøen, noe som gjorde at fiskene i vannet møtte dommedag. Vannet har derfor blitt tappet ut, og nå ventes det bare på at det skal begynne å regne. Enklere sagt enn gjort.

Det var lite igjen av den hellige innsjøen i Pushkar.

Etter å ha vært i Mumbai der omtrent alle prater engelsk, er det en ganske stor overgang å komme til en plass der du bør kunne mer lokale språk for å ha særlig meningsfulle samtaler med lokale folk. Min favoritt i Pushkar var en gutt som hadde en litt ny vri på spørsmålet om hvordan det står til:

”Hey! Why are you?”, spurte han meg. Dypt. Han fikk meg til å tenke.

Hvorfor ikke?

Jeg trasket opp på en av de omliggende toppene i Pushkar for å få med meg soloppgangen. Her slipper man hellige menn som er mer opptatt av pengene dine enn av å oppnå nirvana og moksha, og i tillegg slipper man å traske i kø med andre turister, som det tross alt finnes en del av i området. Tom innsjø kan skimtes i bakgrunnen.

På tur i uflaksland

Et stykke unna flyplassen kunne man fremdeles se røyken fra oljeanlegget en dag etter eksplosjonen.

Da vi ankom innenlandsflyplassen i Mumbai for å fly til Jaipur med Indian Airlines, fikk vi vite at et fly fra samme flyselskap på samme flyplass dagen før, bare var noen hårstrå unna å kræsje med et fly fra selskapet Kingfisher (som betryggende nok også er Indias mest populære ølmerke). I samme slengen fikk vi vite at et stort oljeanlegg rett ved flyplassen i Jaipur hadde eksplodert, at brannen hadde spredd seg tre kilometer av gårde og at ingen fly hadde fått lov å lande dagen før. 20-30 personer antas omkommet av de rundt 150 personene som oppholdt seg i bygningen da en eller annen gassledning tok fyr. Lokalene var fremdeles i full fyr da vi landet like ved.

Vi kom oss gjennom denne slagmarken og fram til Pushkar der vi har fått vite at innsjøen, som i alle år har blitt besøkt av rundt 200.000 personer omtrent på denne tiden, plutselig har tørket inn. En aldri så liten katastrofe for alle dem som kommer hit for å vaske bort sine synder i den hellige Pushkar-sjøen.

Vi føler oss litt omgitt av store og små kriser. Ettersom vi de siste dagene har bodd nærmest vegg i vegg med Hotel Taj Mahal og Café Leopold – de to mest kjente stedene som ble angrepet av terrorister i Mumbai for snart et år siden – så er det nesten bare merkelig at vi ikke fikk en reprise av fjorårets 26. november mens vi var i området.

Jeg har ikke fått skrevet så mye i det siste, men her er noen andre glimt fra Mumbai:

Mathias hadde fått noe støv på innsiden av skjermen på mobiltelefonen sin. Dette måtte kunne fikses i Mumbai, mente han. Vi tok derfor taxi til et sted vi hadde hørt at det fantes en Nokia-butikk. Vi fant ikke butikken, ingen i området hadde hørt om den heller, men innerst inne i en lang mørk gang i en sidegate fant vi en butikk på maks 4 kvadratmeter som solgte alt fra hårspray til termoser og mobiltelefoner. Hulter til bulter. Mannen i denne butikken var ikke et øyeblikk i tvil om at han var rett mann for jobben. Instruksjoner fikk han tydeligvis over en av de to telefonene han hadde klemt inntil øret. Etter å ha revet av skjermen med hissig bruk av neglfil og et gammelt simkort, kunne han konstatere at det ikke var støv, men riper som var problemet. Han vasket raskt over med et eller annet som gjorde at skjermen ble enda mer uskarp. Deretter ble skjermen limt på litt skjevt, og Mathias var 250 gærninger fattigere, i tillegg til taxipenger.

Mann med to telefoner, en neglfil og mye pågangsmot er i gang med å fikse biffen.

Vi fikk en hyggelig omvisning på ærverdige Hotel Taj Mahal – sannsynligvis det mest kjente hotellet i India. Landemerke ble enda mer kjent i fjor da noen terrorister stormet hotellet, plaffet ned folk som sto på feil sted til feil tid og holdt en bråte hotellgjester og -ansatte som gisler i et par-tre dager. Den nyeste delen av hotellet åpnet en måneds tid etter angrepet, mens mye av den eldste delen fremdeles var under reparasjon. Vi gjorde selvfølgelig en kjempetabbe da vi takket nei til gratis lunsj. Jeg nøyde meg med et glass nypresset appelsinjuice, mens Mathias klinte til med vann, riktignok skikkelig staselig vann fra en unik bre innerst inne i Himalaya som bare du og jeg vet om.

Mathias og en av PR-damene på Taj Mahal med utsikt over Gate of India.

Ettersom vi ikke har rukket å komme oss skikkelig gjennom Mumbai, tok Mathias og jeg Lonely Planet-boka fatt og fulgte en ferdig laget erketuristløype der man kunne se både fontener og statuer. Du får det lissom ikke mer turist. Og vi var begge enige om at det hadde vært en fin ettermiddag.