Adios New Zealand og Chewy

Fra Greymouth på vestkysten av sørøya på New Zealand, turet vi østover i retning Christchurch. Vi overnattet på en random sidevei. Dagen etter (for øvrig min 22. årsdag) gikk med til å komme seg til Christchurch. Dette var siste kvelden og det hele ble feiret med en bedre middag bestående av lam og lokal fisk. Dagen etter leverte vi fra oss campingbilen Chewy, trist, den ble en kjær følgesvenn.

Nå sitter jeg passe trøtt som en strømpe på en flyplass i Kuala Lumpur. Ettersom vi har tatt oss god tid mellom hvert av de tre flyene vi bruker for å komme oss fra Christchurch i New Zealand til Hanoi i Vietnam, betyr det at denne etappen tar langt over et døgn. Innom Brisbane i Australia og Kuala Lumpur i Malaysia. Det blir spennende og også varmere å komme til Hanoi. Vi fire ser også fram til at det generelle prisnivået går alvorlig nedover, noe som gjør seg fint for halvsprukne budsjetter. At den amerikanske dollaren – som brukes mye i Vietnam – tilnærmet aldri har stått svakere i forhold til vår egen norske krone, gir oss også litt mer albuerom.

Trøtt gjeng i en fresh bil. Stille morgen og photo-session på en eng vi overnattet på mellom Te Anau og Queenstown. Legg merke til at Kjetil og jeg har tatt oss bryet med å få på oss campinguniformene våre, mens jentenes navlelange uniformer ligger nedgravd i all bagasjen i førersetet.

Alle likte Chewy, vår kjære campingbil. Selv de lokale papegøyene, som heter kea. Bestanden av disse fjellpapegøyene synker litt, fordi mange bønder dreper dem i troen på at disse små fuglene tar livet av sauer.

Er det mulig å ikke stoppe når slike trivelige skilt dukker opp?

Magisk og disig solnedgang i Haast Beach. Det er fascinerende helt til du merker at det sitter et kobbel av sandfluer i nakken din og benytter seg av deg som sin helt private vandrende bufeet.

Haast-området har for øvrig fått navnet sitt etter en tysk geolog som etter å ha tittet på litt steiner i området fant det for godt å navngi alt av strender, tettsteder og annet som er mulig å gi navn til etter seg selv. Fair type.

Som en ivrig forkjemper for at flippen på dorullen skal vende ut (mot deg), var det med tristesse jeg oppdaget Durollas bruksanvisning for hvordan dorullen skal henge i New Zealand. De kommer rett og slett med noe som kan se ut som en fasit på at flippen skal vende inn mot veggen. Dette er ondskap satt i system og et mørkt kapittel i dorullens historie.

Elvejetboat, sandfluer og huleekspedisjon

Siden sist har vi vært litt i Queenstown, der vi som nevnt kjørt jet båt oppover og nedover elven i Skippers Canyon. Veldig artig og vått. Deretter har vi dratt nordover til Haast Beech, og campet rett ved siden av en kjempeflott strand, der vi overnattet en natt. Da vi ankom ble vi raskt angrepet av en armada av sandfluer som satte sine spor rundt omkring på våre sarte armer og bein. Mye myggdrepingsolje senere hadde vi gjort om bilen vår til en hermetisk lukket sandfluekrigsgrav.

Vi dro videre nordover og overnattet ved en innsjø like utenfor Okitika. Vi fant en veldig fin campingplass, med noen få andre campingvogner. Etter en litt merkelig bråkete natt ble Kjetil og jeg vekket mens vi sov på taket av vår spaceship-bil på omtrent denne måten. ”Hei, unnskyld at vi vekker dere, men bilen deres står akkurat der vi skal filme. Det hadde vært ålreit om dere flytta den. Vi har kaffe, assa.” . Vi stod opp, flytta bilen, fikk våre enkle hvite og lange svarte kaffer, om det er det det heter. Deretter hadde jeg lovt å lage egg og bacon den morgenen, så det ble i det hele tatt en bra frokost. Vi sto mellom pauseområdet til filmteamet og der de filmet inn, og høstet mange sultne blikk. Det var en nederlandsk film, ”Bright Light”, som ble spilt inn. Handlet om nederlandsk immigrasjon på 1950-tallet, så kostymene til skuespillerne var av typen gammeldags.

Vi dro videre og skulle hulerafte (cave rafte) i Greymouth. Det var ikke spesielt mye rafting, utenom noen tuber vi satt på et lite stykke. Men det var veldig spennende å være på hulevandring. Mange trange ganger, lysende ormer (glowworms) i taket og masse artige formasjoner.

Alle får ikke maten samtidig på vårt lille "dør-kjøkken". Ikke alltid like populært å få egg og bacon sist.

Litt rar måte å våkne opp på midt oppi en film, når man aner fred og ingen fare på en rolig campingplass.

Lekker uniform.

På et strikkhoppersted ved Skippers Canyon. Hopping uten strikk...

Vindsveis, småvått og god stemning.

Jet boating oppover elven som munner ut i Queeestown.

Synnøve i en tube som i tillegg til bein og knær var vårt hulefremkomstmiddel.

Kjetil ser ut til å generelt trives vann og mørke.

I Dragons Cave er det en meget smal passasje som heter The rebirth hole. Ikke vanskelig å skjønne hvorfor.

Hehe. Sorry Anni, måtte bare legge det ut.

Vi fortsetter vår camping på det nye sjølandet

Fra Invercargill har vi dratt videre til Te Anau, der vi tilbrakte natta som blandet med vind og kald, fuktig luft ble i overkant kjølig av hva shortsene og t-skjortene våre varmet. Det er vel stort sett det jeg har å si om dette lille stedet som ligger ved sørøyas største innsjø. Vi rundet av kvelden med siste film i Ringenes Herre. Dagen etter ble det derimot andre boller. Da kjørte vi ut til kanskje det vestligste punktet du kommer på sørøya, nærmere bestemt til det store turiststedet Milford Sound, for øvrig med noen-og-tredve fastboende. Veien ut hit er en severdighet i seg selv, og vi kjørte ned noe som minnet skremmende mye om vår egen ”Trollstigen”. Milford Sound tilsvarer vel Norges Geiranger, og ser ganske likt ut, bortsett fra noen pingviner, noen palmer og et og annet stup som nok overgår vår egen toppfjord. Vi tok en turistbåt en god runde i denne fjorden, mens vi nippet litt grøtlignende suppe med mais vi fikk om bord. Vært var heldigvis godt og varmt her, så vi fikk tint litt fra dagen før.

Deretter vendte vi snuten mot Queenstown, og stoppet en øde plass, inn en sidegate, mellom noen fjell, ved en bekk og rett ved siden av masse bikuber og selvfølgelig sau. God stemning. Vi dro videre nordover, stoppet på en koselig cafe, og entret Queenstown, en veldig idyllisk plass. I går tok vi en gondol opp på den nærmeste toppen, med fin utsikt over byen og området rundt, der blant annet en del av scenen til Ringenes Herre ble spilt inn. Så her er vi altså nå. Om en time skal vi ut i en elv å kjære jet-båt, eller noe sånt. Det er en luftpute-aktig båt som kjører nedover stryk og elv, og det virker veldig artig. Så sånn går nu dagan.

Ute og leker turister på en båt i Milford Sound.

Sjøløver som prater sammen....

Milford Sound

Et godt gammeldags damplokomotiv går fremdeles i rute mellom Kingston og omegn. Mye lyd og mye damp.

Og vi er i New Zealand :)

Da har vi vært på tur noen dager i New Zealand, som i likhet med Norge er et meget vakkert land. Det er drøssevis av andre likheter også, men det får jeg vel skrevet mer om senere. Vi reiser nå rundt på den sørlige øya i 11-12 dager og startet oppe i Christchurch, der vi plukket opp vår fantastiske Toyata-bil av typen ”Spaceship”. Dette unikumet av en bilmodell er som skapt for planene våre her nede. Vi kan stoppe akkurat hvor vi vil, fordi vi rett og slett kjører rundt i superpraktisk campingbil. To senger i bilen og to på taket, med dvd-spiller (og ja, vi har allerede sett de to første filmene i Ringenes Herre-triologien, som jo er blitt spilt inn på nettopp New Zealand), kjøkken i døra, firhjulstrekker og mulighet for å utvide bakpartiet på bilen med teltduk. Helt nydelig, eneste aberet her nede er jo at bilene kjører på gal side av veien... Spaceship-bilen vi først fikk hadde et par mangler, som eksempelvis defekte bilbelter, så vi fikk bytte til en ny – og bedre. I tillegg -for tort og svie -fikk vi med oss gratis stoler til alle og to dyner, ettersom det var beregna at dynene var store nok for to.

Det som jo bør sies om New Zealand er at det er helt sykt mye sauer her. Det faktisk ti ganger så mange sauer som innbyggere, og det blir i det hele tatt en hel del sau. Men disse 40 millioner sauene og de fire millioner menneskene har tydeligvis funnet seg godt til rette på disse øyene. Kort om New Zealand. Ble først befolket av Polynesisk Maorier rundt 1200 tallet, før noen nederlendere tok en snarvisitt på midten av 1600-tallet, 120 år før Kaptein Cook kom innom. Ble britisk koloni i 1840. Alt er fritt etter hukommelsen.

Fra Christchurch har vi dratt nedover Timaru der vi tuslet på stranden og hadde photosession ved en fontene som noen hadde kastet såpe oppi. Før kvelden kom hadde vi forflyttet oss videre til Oamaru der vi overnattet på en campingplass. Vi hadde hørt noe om et pingvin-show på denne plassen så vi tok frokosten nede ved kaia, der vi fant ut at dette foregikk på kvelden. Som pingvin-substitutt tok vi bilder med pingvinkosedyr og slikt, og var generelt fornøyd med det. Deretter dro vi innom Dunedin, før vi overnattet på en noe avsidesliggende plass med det forlokkende navnet Cannibal Bay. En kjempefin strand med sjøløver som lå og lata seg helt til vi kom litt nærme slik at de begynte å brøle. Nå er vi kommet Invercargill og skal reise inn i en random nasjonalpark og campe for natta. God stemning med andre ord.



Alle liker spaceship!


Synnøve utfordrer sjøløve

Cannibal Bay

Noen moroklumper har hatt det gøy med å helle ut såpe her. Og vi har det gøy med dette hærverket med veldig ren samvittighet....

Dette er mine reisekamerater, fra venstre: Kjetil, Synnøve (husk trykk på n'ene, ellers blir det bråk), Anni og vårt kjære spaceship som heter "Chewy".

New Zealand og harrybil i boks!

Da var det endelig bestilt. Vi har vært litt frem og tilbake med hvor reisen går videre etter vi har vært i Japan, men nå har Anni, Synnøve, Kjetil og jeg bestilt oss for å ture videre til New Zealand om litt over en måned. Så mellom 10. og 21. november skal vi ha det kjekt på den sørlige av New Zealands to øyer. Og vi skal ikke busse rundt eller ta beina fatt, vi har nemlig bestilt oss verdens mest harry kjøretøy. Og den har allerede rukket å bli vår lille baby. Barnet heter ”Spaceship” og er en bil av typen oransje med sengeplass til fire. To senger i bagasjerommet og to på taket. Av fasiliteter kan det nevnes at den ene sidedøra også er kjøkken, så der skal vi nok få disket opp en rekke kulinariske godbiter. Dvd-spiller med en bøtte filmer, som selvfølgelig og sosialt nok kan byttes med andre som kjører rundt med spaceship-biler. Vi har for øvrig klinket til med full forsikring på bilen, og vi gleder oss til å iføre oss grilldressene og ta fatt på en skikkelig campingtur. Et random surfemagasin i New Zealand understreker overlegenheten til disse sjokkoransje doningene på en fin måte: On road these things kick any sluggish ordinary campers’ ass!

Et lite PS i denne sammenheng er hvem som tipset oss om denne ferieformen. Det var nemlig den svenske damen som jeg dessverre kom til å tro at ikke skjønte norsk under en båttur her nede og som vi derfor ”snakket litt bak ryggen på”, nevnt i et blogginnlegg nedenfor. Hun arbeidet på et reisekontor, og vi møtte henne tilfeldig når vi så etter noen billige flybilletter.

Finnes det noe frekkere framkomstmiddel enn denne bobilen? (Photo: www.spaceships.tv)