Mat er mat

I Ho Chi Minh spiste vi en ganske interessant lunsj. Kjetil og jeg skulle få i oss litt mat og stakk innom en hyggelig familiedrevet plass. Når vi kom inn var det tydelig at de allerede hadde bestemt hva vi skulle spise. Idet vi fikk menyene bare pekte damen på ”russisk sau”, og som kulturstudenter nikket vi og mumlet ”tja, hvorfor ikke”. Men vi ville ha noe brød til så vi pekte på brød og sa tydelig ”bread”. Da pekte damen uten en mine på ”Fried chips”. Kjetil og jeg er ikke vanskeligere å ha med å gjøre enn at vi bare nikket på det å. Kjetil bestilte seg vann, men da damen kom tilbake hadde hun bare med seg appelsinsaften ”Twister”. (Hvor tar hun det fra?). Sammen med våre ni tynne fried chips fikk vi selvfølgelig servert små, søte skåler med sukker (!?) og ketchupen smakte ikke noe annet enn rips. Et spisested med sjel her altså.

Kjetil syntes det var stas med sukker og rips paa pommes frit'sen.

Tunneler og krigsforbrytelser fra Vietnam-krigene

Dersom du ikke liker historie kan du pent droppe å lese dette innlegget. Vi har nemlig hatt en dag her i Saigon/Ho Chi Minh som stort sett har vært viet til Vietnam-krigene. Og med min notoriske skrivekløe er jeg nødt for å få med litt om de dramatiske krigene som skrev landet inn i vestlige historiebøker i denne bloggen.

I dag har vi først vært noen mil utenfor Saigon/Ho Chi Minh og sett på hvordan tunnelene på Cu Chi fungerte. Vi har krabbet gjennom relativt lange huler og sett litt på hvordan frigjøringsstyrkene levde og kriget under både den franske krigen og den amerikanske krigen i Vietnam. På skoler i Norge lærer man stort sett bare litt om ”Vietnam-krigen”, som var mot USA (1965-1975), mens kolonikrigen mot Frankrike (1946-1954) vel knapt blir nevnt. (I tillegg kriget Vietnam mot Japan tidlig under andre verdenskrig og mot Kina og Kambodsja etter at USA hadde trukket seg ut). Felles for begge krigene var at tunneler ble tatt i bruk som gjemmesteder og kamparena. Disse enormt lange og særs trange tunnelene var ikke spesielt planlagte. Men ettersom vietnameserne kriget mot utstyrs- og ressursmessig overlegne vestlige land, var det mest naturlige å drive geriljakrig der man gjemte seg selv og utstyret sitt i de etter hvert så sinnrike tunnelsystemene.

Kort beskrevet var krigen mot Frankrike en krig der Vietnam ville løsrive seg fra Frankrike. Ho Chi Minh fikk stor oppslutning i Vietnam og erklærte landets selvstendighet rett etter 2. verdenskrig. Dette endte i den ni år lange frigjøringskrigen mot Frankrike som Vietnams geriljastyrke Viet Minh gikk seirende ut av. Den amerikanske krigen drøyt ti år senere var kun ideologisk motivert, der Vietnam holdt på å bli kommunistisk, og USA så seg nødt til gripe inn for at man ikke skulle få en dominoeffekt der hele Sør-øst Asia skulle bli kommunistisk.

Ho Chi Minh ble både grunnleggeren og den samlende helten i Vietnam etter frigjøringen fra Frankrike. For denne innsatsen ble han belønnet med å få landets største by, Saigon, oppkalt etter seg. Offisielt heter den nettopp Ho Chi Minh den dag i dag. I tillegg har han blitt portrettert på intet mindre enn alle Vietnams pengesedler og han kan også beskues på enhver vegg i Vietnam. Det er ganske snålt; så og si alle vietnamesere har et bilde av denne skjeggete, søte krigeren på veggen sin. Han må være en bra kar. Ho Chi Minh rakk nesten å gå seirende ut av krigen mot verdens største supermakt, da han døde i 1969. På dette tidspunktet stod halve USA med antikrigsplakater og Vietnam-krigen hadde utartet seg til akkurat den bunnløse politiske og militære hengemyren som Frankrikes tidligere president Charles De Gaulle hadde advart mot.

Cu Chi-området er blitt beskrevet som det mest bombede og ødelagte området i verdens krigshistorie. Etter hvert som USA skjønte hvor sjanseløse de var mot Vietnams tunneltaktikk, fant de like greit ut at de ville jevne de mest sentrale tunnelområdene til den kommunistiske frigjøringsstyrken som amerikanerne kalte Viet Cong. I tillegg til hyppig bombing og etter hvert utstrakt bruk av kjemiske stoffer som napalm, fikk alle amerikanske bombefly ordre om å slippe fra seg alle bombene de måtte ha til overs i nettopp Cu Chi-området. Napalmen sørget for at trærne visnet bort mens bombene ødela store deler av tunnelene. Det en gang så fruktbare området som ble brukt til matproduksjon og rekreasjon for Saigons overklasse så ikke lenger ut. En annen ting med amerikanernes krigføring som ikke gav store utslag under krigen, men som sees i dag, var at noen av de kjemiske stoffene amerikanerne brukte ikke akkurat var sunne. Vietnameserne som ble utsatt for det merket ikke noe den gang, men neste generasjon har i veldig mange tilfeller blitt født med alle mulige slags skavanker. På vår vei ut til disse tunnelene var vi også innom en plass der noen av disse ofrene jobbet. Som nevnt i et annet blogg-innlegg på denne siden; krig er en uting.

Krigens skader fikk Kjetil og jeg også innprentet da vi var på det ganske kjente krigsmuseet her i Ho Chi Minh som før bar navnet ”Museet for amerikanske og kinesiske krigsforbrytelser”. Her får du ikke akkurat servert amerikanernes versjon av krigen, men snarere enn versjon der amerikanerne blir fremstilt som menneskerettighetsbestridende villsvin, som brukte de råtneste metodene uten å ha noe som helst grunn til det. Av utstillingen kan nevnes store glass med diverse misfostre etter amerikanernes kjemiske krigføring. I tillegg var det bilder av amerikanske soldater som torturer og dreper gamle og unge vietnamesere på de mest hasardiøse måter, eller smilende med hvert sitt vietnamesiske hodet i hånden i rene Abu Ghraib-stilen. Samtidig har museet samlet sammen det meste den har funnet av amerikanske unnskyldninger for sin krigsførsel. Spennende var det uansett.

En klaustrofobisk gjeng paa vei ned i en tunnel.

Tidlig morgen på togstasjonen i Ho Chi Minh. Vi er trøtte. Jeg tar bilder.

God gang i Hoi An og Nha Trang

Etter småharde senger på nattoget fra Vietnams hovedstad til Hoi An, møtte vi mer eller mindre planlagt Ragnhild, Live og Kine i denne nylig oversvømte byen. De hadde allerede vært i Hoi An noen dager, og anbefalte både hotell og skredder, så vi tuslet litt i den trioens fotspor under vårt opphold i Hoi An. Det ble mye skreddersydde klær og sko i løpet av disse to-tre dagene. Urealistisk lave priser og veldig bra. Vi fikk også tatt oss et par runder rundt i gamlebyen som står på Unescos verdensarv-liste. Fra Hoi An tenkte vi skulle klinke til med et nytt transportmiddel, nemlig sovebuss. Denne turen fra Hoi An til strandbyen Nha Trang tok omtrent 12 timer, og gav i hvert fall ikke meg mange timene med søvn. Vi kapret fire av de fem sengene helt bakerst, den siste inntok en hyggelig vietnameser som kunne gi meg litt Vietnam-facts.

Gjennomsnittslønnen i Vietnam er 200 dollar i måneden, noe som tilsvarer litt over 30 kroner dagen. Til sammenligning har en person med årslønn på 350 000 kroner i Norge nærmere 1000 kroner å rutte med daglig. To forskjellige universer med andre ord. Vietnameseren på sovebussen undret seg over hvordan jeg hadde råd til å reise til andre land. Slik han så det var det to muligheter til å finansiere en slik tur; enten hadde jeg abnormt rike foreldre som sponset meg i huet og ræva ellers så hadde jeg ranet mine foreldre, slekt og venner. Jeg forklarte han ett og annet om Onkel Lånekasse som blar opp sjekkheftet for å hjelpe fattige studenter som oss til å dra på slike turer, og han syntes det var et flott system.

Selv var han elektroingeniør og var blant de fem prosentene som tar en universitetsutdannelse i Vietnam. I tillegg til at Vietnam er et fattig land finnes det ikke noe lånekasse-system. Det blir kun opp til foreldrene om de har råd til å finansiere flere år med skole, noe bare de aller færreste har. Han nevnte i samme slengen at han ikke likte det kommunistiske/sosialistiske ett-parti-styret i Vietnam, men turte ikke å flagge denne meningen overfor andre vietnamesere, da personer med slik oppfatning hadde en merkelig tendens til å forsvinne fra jordens overflate.

Maten i Vietnam er generelt god, men i likhet med menneskene her så er porsjonene bittesmå. Kanskje en sammenheng? Jeg har tydeligvis et ganske høyt næringsinntak hver dag, så på restauranter er jeg blitt pent nødt til å bestille to hovedretter om jeg skal ha noe som helst håp om å bli mett, til overraskelse for enkelte servitører som lurer på hvem jeg bestiller mat til. En annen artig ting med vietnamesiske spisesteder er at de ansatte ofte går ut og handler inn det de trenger for å lage det du har bestilt mens du sitter og venter. Sjarm.

Ellers har vi vært på båttur nok en gang i går. Litt bading, soling, mat, musikk, strand – i det hele tatt relativt god stemning. I dag har vi stort sett ligget på stranden med innslag av massasje og jogging. Rart å tenke på at vi er inne i adventstida. Vi er allerede på etterskudd i våre to adventsplaner; et lappesystem med dagens ord samt å høre på”Jarles jul” fra Kanal 24. Men vi skal nok få det til det. I natt drar vi til Vietnams største by – men likevel ikke hovedstaden – Saigon/Ho Chi Minh.

Jeg har for øvrig levert oppgaven min om japansk arbeidsmentalitet, så tida fram mot jul blir forhåpentligvis kun i kosens tegn.

Ingen bro over elva gjør at alt av mennesker, sykler og mopeder må skvise seg sammen på slike komfortbaserte fremkomstmidler.

Kveldsshopping i Hoi An

Vietnam har et litt annerledes forhold til bygningsarbeid enn oss, og arbeidstilsynet er tilsynelatende ikke-eksisterende. Her står to-tre personer på noen lange tynne bambusstenger hundre meter over bakken uten noe form for sikring. De holdt på der hele dagen, mens de gynget fram og tilbake og bandt fast stengene med noe taustumper.

Synnøve og jeg hopper ut fra taket på båten i Nha Trang for å være med på "the floating bar"
. Og her er altså det fantastiske konseptet "the floating bar". En kar sitter å kaster rundt seg med så mye sur vin og ananas man ville utsette seg selv for. Alkohol og bading er jo som vi vet en flott kombinasjon...

Anni har skrytt mye av sine mange tidligere hårfrisyrer. Denne åttitallslooken bør skrive seg inn i denne gjeve rekken.

Ettermiddag i Hoi An. Etter lange dager i skredderbutikker ble det

litt ruslings.

Halong Bay og planen videre

Siden sist har vi vært i Halong Bay. Etter et par timer på buss, tok vi en ganske fin båt ut fra en noe turistifisert plass. Det stod 400 andre store og små slike båter i denne bukta, så de som sa at Vietnam ikke er blitt et turistland, får vel bite i seg den. Men mye har nok skjedd de par siste årene etter at turister vil prøve noe annet enn Thailand. Uansett kom vi oss ut, spiste litt mat, padla litt kajakk og spiste litt mer mat. Utover kvelden gikk det i en noe sær karaoke-kveld, med en gruppe mennesker som var salig blandet på alle mulig måter.

Vi har også fått tenkt bittelitt mer gjennom hva vi vil gjøre fremover, og vi har vel funnet ut at vi har gapt noe høyt når vi vil se New Zealand, Vietnam, Kambodsja og Thailand på litt over fire uker. Blir kanskje litt mye reising, og en reise gjennomsyret av en moderne ”been there, donet hat”- mentalitet. Men men. I natt skal vi ta tog – ikke buss som tar litt for lang tid for vårt stramme tidsbudsjett - slik at vi ender opp i Hoi An, visstnok en fin plass, rent utenom at det er området som har vært hardest rammet av oversvømmelsen den siste tida. På toget har vi bare fått tak i billetter med "harde senger", så ser fram til en god natt. Men vi krysser fingrene for at vannet har rukket å komme seg til sjøen. Denne plassen skal for øvrig være en av de billigste og beste plassene å få sydd seg en dress eller kjole i hele Asia, så får vi se hvor lystne vi er på å fornye garderoben litt. Etter noen dager i Hoi An er den foreløpige noe usikre planen å dra til Dahlat, før vi ender opp i Ho Chi Minh /Saigon. Derfra drar vi til Kambodsja og tar en ganske tøff og rask båt som vi har hørt gjetord om et langt stykke.

Been there, done that. To tar bilde og to poserer foran Ho Chi Minh mausoleum.

Mopeder på kvelden i Hanoi.

Noen av folka vi var på båt sammen med i Halong Bay.

Grotte i Halong Bay.

Kjetil og jeg padler i Halong Bay.

Nei, det er ikke karneval. Utrolig frekt antrekk i bomstasjonen.

Desverre altfor uskarpt dette bildet, men syntes hun her hadde en sjarmerende pakketeknikk.

Bittesmå mopedverksteder i gatene i Hanoi

Just arrived ’Nam!

Etter å ha lirket oss vei gjennom et halvt uendelig skjemavelde med visumsurr, emi- og immigrasjonspapirer har vi endelig nådd Hanoi, Vietnams hovedstad med 3,5 millioner innbyggere. Etter en natt med 13 timer søvn på et australsk hostell i denne byen var flyplassventing og slikt glemt. Må innrømme at vi har ligget litt på etterskudd med research når det gjelder Vietnam, og planene har mildt sagt vært litt ugjennomtenkt, så vi tar litt ting som det kommer. Det eneste vi har bestemt er at vi skal reise fra Hanoi i nord til Saigon/Ho Chi Minh i sør, og at buss skal være framkomstmiddelet. Så har vi også tenkt til å reise ut med båt til Halong Bay som visstnok er et must for å titte, padle og svømme litt.

Det som slår en når man ankommer Vietnam er at der New Zealand kan skryte av å ha mange sauer – i den grad det er noe å skryte av – så har Vietnam mopeder. Trafikken preges av at stort sett alle vietnamesere som har lært å gå har sin egen moped, og førerkort er det visstnok ikke så nøye med. Dette har sine følger; hver dag dør 18 (!) vietnamesere i trafikken. Det skulle være mulig å senke dette tallet noe. Hvis jeg ikke husker helt feil så har Hanoi langt over to millioner mopeder til sine 3,5 millioner innbyggere. Vanlig prosedyre når en vietnameser skal kjøre moped er å tute fra mopeden starter til den er feridg parkert. Det blir i det hele tatt en del tuting når hundre mopeder skal gjennom samme krysset hvert tiende sekund.

En annen ting som som ventet ble en gledelig overraskelse er prisnivået. Her finnes stort sett bare sedler, med et ukjent antall nuller bak seg. Det virker som man går rundt med monopolpenger, og frasen ”Jeg spanderer!” – når middag med drikke koster 30-40 kroner for fire personer - har blitt en mye brukt frase. Myntenheten heter som kjent ”dong”, og humoren vår er ikke mer kostbar enn at vi klarer å moro oss over det.

I går var vi på barbeque her vi bor, stort sett sammen med masse australiere. Øl med tullepriser og hyggelig folk burde ikke være det verste grunnlaget for en bra kveld.

Det eneste skumle er været i Vietnam. Det er har vært store oversvømmelser særlig midt i landet og litt sørover. En australier jeg pratet med i går hadde vasset med vann til halsen og måtte ta båt til andre etasje på hotellet hun bodde. I tillegg var kanskje en syklon på vei inn mot midt-Vietnam… Men, men. Vi er nordmenn som har vært ute en og annen vinternatt før. Og som jeg lærte i militæret; huden er vanntett og klær tørker. Jeg tror vi har mange bra dager fremfor oss.

Mine reisevenner foran en klassisk strømledning. Med et par tusen små ledninger surret i rundt og gjennom hverandre. Litt mer sjel en norske strømledninger.

Som en hardnakket fan av kampsportlegenden Bruce Lee godtet det meg fint å se at den litt mindre kjente, men akk så like Druce Lee hadde lagd mange filmer med forsvinnende like titler som Bruce

Hehe, en fantastisk vask-løsning. Vannet fra springen går rett ned i en bøtte på gulvet – som selvfølgelig er full- slik at alt vannet bare renner ned på det allerede søkkvåte gulvet. IKEA, her har dere noe å lære. Jeg ser for meg at denne vasken skal bære navnet Knut.

Trangt i trafikken i Hanoi