På tur i uflaksland

Et stykke unna flyplassen kunne man fremdeles se røyken fra oljeanlegget en dag etter eksplosjonen.

Da vi ankom innenlandsflyplassen i Mumbai for å fly til Jaipur med Indian Airlines, fikk vi vite at et fly fra samme flyselskap på samme flyplass dagen før, bare var noen hårstrå unna å kræsje med et fly fra selskapet Kingfisher (som betryggende nok også er Indias mest populære ølmerke). I samme slengen fikk vi vite at et stort oljeanlegg rett ved flyplassen i Jaipur hadde eksplodert, at brannen hadde spredd seg tre kilometer av gårde og at ingen fly hadde fått lov å lande dagen før. 20-30 personer antas omkommet av de rundt 150 personene som oppholdt seg i bygningen da en eller annen gassledning tok fyr. Lokalene var fremdeles i full fyr da vi landet like ved.

Vi kom oss gjennom denne slagmarken og fram til Pushkar der vi har fått vite at innsjøen, som i alle år har blitt besøkt av rundt 200.000 personer omtrent på denne tiden, plutselig har tørket inn. En aldri så liten katastrofe for alle dem som kommer hit for å vaske bort sine synder i den hellige Pushkar-sjøen.

Vi føler oss litt omgitt av store og små kriser. Ettersom vi de siste dagene har bodd nærmest vegg i vegg med Hotel Taj Mahal og Café Leopold – de to mest kjente stedene som ble angrepet av terrorister i Mumbai for snart et år siden – så er det nesten bare merkelig at vi ikke fikk en reprise av fjorårets 26. november mens vi var i området.

Jeg har ikke fått skrevet så mye i det siste, men her er noen andre glimt fra Mumbai:

Mathias hadde fått noe støv på innsiden av skjermen på mobiltelefonen sin. Dette måtte kunne fikses i Mumbai, mente han. Vi tok derfor taxi til et sted vi hadde hørt at det fantes en Nokia-butikk. Vi fant ikke butikken, ingen i området hadde hørt om den heller, men innerst inne i en lang mørk gang i en sidegate fant vi en butikk på maks 4 kvadratmeter som solgte alt fra hårspray til termoser og mobiltelefoner. Hulter til bulter. Mannen i denne butikken var ikke et øyeblikk i tvil om at han var rett mann for jobben. Instruksjoner fikk han tydeligvis over en av de to telefonene han hadde klemt inntil øret. Etter å ha revet av skjermen med hissig bruk av neglfil og et gammelt simkort, kunne han konstatere at det ikke var støv, men riper som var problemet. Han vasket raskt over med et eller annet som gjorde at skjermen ble enda mer uskarp. Deretter ble skjermen limt på litt skjevt, og Mathias var 250 gærninger fattigere, i tillegg til taxipenger.

Mann med to telefoner, en neglfil og mye pågangsmot er i gang med å fikse biffen.

Vi fikk en hyggelig omvisning på ærverdige Hotel Taj Mahal – sannsynligvis det mest kjente hotellet i India. Landemerke ble enda mer kjent i fjor da noen terrorister stormet hotellet, plaffet ned folk som sto på feil sted til feil tid og holdt en bråte hotellgjester og -ansatte som gisler i et par-tre dager. Den nyeste delen av hotellet åpnet en måneds tid etter angrepet, mens mye av den eldste delen fremdeles var under reparasjon. Vi gjorde selvfølgelig en kjempetabbe da vi takket nei til gratis lunsj. Jeg nøyde meg med et glass nypresset appelsinjuice, mens Mathias klinte til med vann, riktignok skikkelig staselig vann fra en unik bre innerst inne i Himalaya som bare du og jeg vet om.

Mathias og en av PR-damene på Taj Mahal med utsikt over Gate of India.

Ettersom vi ikke har rukket å komme oss skikkelig gjennom Mumbai, tok Mathias og jeg Lonely Planet-boka fatt og fulgte en ferdig laget erketuristløype der man kunne se både fontener og statuer. Du får det lissom ikke mer turist. Og vi var begge enige om at det hadde vært en fin ettermiddag.