Kamelfestival uten kamel, hellig innsjø uten vann.

Vi er i gang med vår rundtur i Rajasthan. Og vi har privatsjåfør på hele turen. Vishnu er mannen som møtte oss på flyplassen med et A4-ark der det sto Mr. Jorgensen og Mr. Jacobsen. Har man Lånekassa som sponsor, så er det ingen grunn til å reise med trange busser med en geit og tre høner på fanget eller å bo på dårlige vandrehjem. Jeg tror dette blir bra.

– Vil dere kjøpe med noe øl til turen? sier vår nye privatsjåfør idet vi forlater flyplassen i Jaipur.

Pushkar er nemlig hellig. Hindu-guden Brahma lot en lotus-blomst lande akkurat denne plassen, og vips så dukket Pushkar opp. Da er det jo bare rett og rimelig at lovverket har måttet innstrammes litt der i gården. Hinduisme skal respekteres, får man beskjed om på et utall skilt i området. Og i Pushkar er det ekstra strengt forbudt med narkotika, alkohol og røyk. Men avstanden mellom liv og lære kan være stor i dette landet som ville stilt sterkt i verdensmesterskapet i sovende lover og paragrafer.

– Vil dere ha?, spør eieren av en plass der vi spiste lunsj, mens han byr fram sin halvt utbrente røyk. Han ler av røykeforbudet. Alle i Pushkar røyker, ingen bryr seg, mener han. Og det gjør tydeligvis ikke politiet heller. Røyk selges på hvert gatehjørne, prester røyker, barn tygger og spytter rød tobakk. Skal man være så fryktelig hellig hele tida så blir det bare stress, er vel det man har funnet ut uten å si fra til dem som lager reglene.

Vi dro til Pushkar for å få med oss den årlige kamelfestivalen i november - en av Indias største festivaler. Den lille søvnige byen Pushkar med sine beskjedne 15.000 innbyggere våkner til liv når 200.000 personer, 50.000 kameler og en liten armé av andre dyr inntar området. Det har jeg i hvert fall lest flere steder. I boka ”India – stevnemøte med skjebnen" beskriver Thorbjørn Færøvik festivalen på denne måten:

”Åstedet for et av de mest fargesprakende show på Jorden er den lille byen Pushkar. Dit valfarter ”hele” Rajasthan; alle økenstatens turbaner er representert; selv kvinnene tar seg helt fri fra husstell og husdyr for å kaste glans over festen. De skal komme tre dager før fullmåne og alltid i sin fineste stas, med hals- og fotkjeder av gull og sølv, og med smaragder som blinker ustanselig i den klare høstluften. Da er det vanskelig å fatte at Rajasthan er en av Indias fattigere delstater.

Og så var det kamelene: det er tusenvis av dem, nystriglete og oppstasete, like overlegne som sine eiere. Her selges de og kjøpes de, og når månen avløser ørkensolen, begynner sangen og dansen. Brått synker temperaturen, men opp kommer bålene – små, sprakende bål av tørre ørkenkvister. Slik fortsetter festen til deltakerne ikke orker mer. Og sovner.”

Det er vanskelig å si om dette er en kurant beskrivelse av det vi var vitne til, men det er mulig Færøvik tok litt mye Omega 3-kapsler og Ginseng-te da han skrev dette uten å ha besøkt festivalen. Jeg kjente meg i hvert fall ikke helt igjen i dette utdraget, men mulig det henger sammen med at vi kom litt i seneste laget. Festivalen pågår nemlig over flere dager, og kamelhandelen ble for det meste unnagjort et par dager før vi kom. Langs den usedvanlig – til å være i India – moderne motorveien fra Jaipur, kunne vi se nykjøpte kameler komme gående fra Pushkar. Dessuten har finanskrisen gjort at både antallet kameler og turister har tapt seg i forhold til årene før.

Uansett, det betyr at vår store kongstanke for turen havnet i vasken. Den gikk ut på å spleise på en gammel og ubrukelig kamel. Hvor mye kan den billigste kamelen i flokken egentlig koste? Vi har spurt, og svaret er fra 1500 kroner for en skikkelig håpløs en, og oppover til 6000 kroner for en staselig kamel med gode framtidsutsikter. I år er det resesjon selv i kamelbransjen, og kombinert med tørke har prisene sunket enda mer. Det er utrolig å tenke på at grådige bolig- og bankhaier i USA kan påvirke kjøp og salg av uskyldige kameler i Indias ørken, men så globalisert er verden tydeligvis blitt. Men tilbake til planen vår: Etter å ha vunnet budrunden skulle vi ri rundt på nyervervede ørkenskip en dag eller to, for deretter å gi bort denne kamelen fullstendig gratis og uten baktanker til en liten gutt. Tenk så glad han hadde blitt! Men siden vi ikke klarte å komme tidlig nok til kamelshopping, må nå en liten navnløs gutt i Pushkar klare seg uten en egen kamel i tida fremover. Synd, trist, leit.

Kamelkjøp får vi gjøre en gang. Denne visitten i Pushkar ble heller brukt til å beskue allverdens farger og folk. Dessuten fikk Mathias rikelig anledning til å teste ut sin påståtte ”moderate støvallergi”, ettersom vi brukte dagen på å traske rundt på en bakke bygget av støvpartikler og kamelruker.

Sari- og punjabi-damer på shopping.

Jeg syntes det var stas å være væpnet med min telelinse i et slikt fargerikt selskap. Mellom damer i sjokkfargede sarier, tuslet både hellige og skinnhellige menn bekymringsløst rundt med sine fantasifulle turbaner, godt utviklet skjeggvekst, tynne rare bein og dype furer i ansiktet. De helligste kler seg i stoff i samme oransje-farge som fangene på Guantanamo og bærer på lite annet enn en vandrestav og deres kombinerte tigge- og matboks som ofte inneholder 3 rupier, to peanøtter og en Bugg. En god brorpart av disse mer eller mindre hellige mennene liker godt å bli tatt bilde av, så lenge de får litt penger for det. Noe skal man jo leve av når yrket består i å være hellig.

Grunnen til at så mange hellige menn vandrer rundt her akkurat nå er at de skal ta seg et bad i den lille innsjøen som Pushkar er bygget rundt. I år er innsjøen dessverre borte vekk. Noen små basseng er derimot satt opp, slik at de som vil skal kunne ta en dukkert for å vaske bort syndene sine. Vi har fått flere og ulike forklaringer på hvorfor vannet plutselig er blitt borte. Tørke, rengjøring av bunnen og overdreven tapping av grunnvannet i området er blant forklaringene. Vanskelig å slå fast helt hva som har skjedd når de du spør ikke er særlig drevne på engelsk. Seinere har vi fått forklart at det var en mann som lempet en enorm gudestatue i et eller annet organisk materiale nedi den lille innsjøen, noe som gjorde at fiskene i vannet møtte dommedag. Vannet har derfor blitt tappet ut, og nå ventes det bare på at det skal begynne å regne. Enklere sagt enn gjort.

Det var lite igjen av den hellige innsjøen i Pushkar.

Etter å ha vært i Mumbai der omtrent alle prater engelsk, er det en ganske stor overgang å komme til en plass der du bør kunne mer lokale språk for å ha særlig meningsfulle samtaler med lokale folk. Min favoritt i Pushkar var en gutt som hadde en litt ny vri på spørsmålet om hvordan det står til:

”Hey! Why are you?”, spurte han meg. Dypt. Han fikk meg til å tenke.

Hvorfor ikke?

Jeg trasket opp på en av de omliggende toppene i Pushkar for å få med meg soloppgangen. Her slipper man hellige menn som er mer opptatt av pengene dine enn av å oppnå nirvana og moksha, og i tillegg slipper man å traske i kø med andre turister, som det tross alt finnes en del av i området. Tom innsjø kan skimtes i bakgrunnen.