Pelsjegerliv

Her er min kano, mine garn, mitt gevær og mine hunder. Skogene, elvene og vannene står til min rådighet. Jeg sitter i skjorteermene foran teltet og føler meg som en millionær.

Helge Ingstad, Pelsjegerliv, 1931.

WWHID?

"What would Helge Ingstad do?". Dette har blitt et av de mest stilte spørsmålene på denne Alaska-turen. Når vi er i villrede eller støter på problemer, spør vi oss hva vårt felles forbilde ville gjort. Når vi nå hadde tre uker å bruke i Takotna og omegn, var svaret på dette spørsmålet veldig enkelt å finne ut av.

Hadde Helge Ingstad vært her, ville han nemlig dratt ut i Alaskas villmark, bygget seg en hytte og levd livet som pelsjeger. Gjennom sitt forrykende eventyrlige liv levde Ingstad blant annet fire år som pelsjeger i Nord-Canada. Ettersom vi for tiden ikke har fire år å bruke, droppet vi å bygge hytte, men ti av oss lånte heller en liten tømmerhytte ute i ingenmannsland. Her hadde vi stort sett alle rettigheter til å forsyne oss av naturens overskudd, og nå har vi altså levd tre uker i pelsjegerens tegn og følt oss som en gjeng millionærer.

Man skulle tro at ettersom mennesket er borte, danser moosene og resten av Alaskas fauna på bordet, men det var langt mellom hver gang vi fikk øye på noe spesielt spennende vilt. Likevel var det liten tvil om at økosystemet var inntakt. Både jerve- og gaupespor så vi nærme hytta. Et par ulv hadde tuslet rundt i scootersporene på elva. Rev, mår, oter, mink, hare - alle var de representert i avtrykksform. Og noen av dem skulle vi komme oss enda nærmere inn på.

Beaver fever

Det skulle ikke stå på innsatsen. Årets kull har visstnok knust enhver tidligere notert rekord i felleutsetting. Vi satte ut alle de 60 mårfellene vi hadde, fort som svint, og hugget 30 hull gjennom opptil metertykk is for å sette beversnarer. Sesongen for mårjakt er kun ut februar og endte med respektable fem mår. Beversesongen er lenger, og har for min del vært det store høydepunktet på turen.

Den store høydaren kom første gang jeg skulle sjekke noen av beversnarene. Fra før hadde vi fått to bevere og en oter i snarene. Første hull ble hakket opp, og opp av hullet halte vi i land en velfødd bever. Steike artig å oppleve. Neste hull, og nok et beverhode kommer opp av isen. I løpet av de neste fire hullene fikk vi enda to bevere. Dette ble altfor lett. Barneskirenn! Vi vil ha motstand! Det var som da mor og far arrangerte fiskedam i barnebursdagen og alle fikk napp. Det kan da ikke være så enkelt?

Glade fangstmenn.

Og det kunne det selvsagt ikke. Etter disse fire beverne ble det totalt bevertørke. Og i vårt lille kommunisteksperiment, der alle yter etter evne og alle skal få ett skinn hver, var vi med seks bevere og en oter fremdeles ett skinn i manko. Vi måtte ut i strafferunder. Nye hull ble hakket opp i nærheten av Takotna for å nå fangstmålet vårt. På disse fire hullene, fikk vi tre nye bevere på under en uke. Det er tydelig at vi har lært et og annet triks.

Fire bevere på de seks første hullene vi hakket opp. På vei hjem igjen med rundt hundre kilo bever i pulken.

Vi helsteker bever på grill. Overraskende godt. Tidligere samme uka hadde vi kombinert bever-, hare- og stupid chicken-gryte. Stas! Og hva sier så Helge Ingstad om saken? I Pelsjegerliv skriver han at bever var yndlingsretten til både han selv, sin jaktkompanjong og hundene, og at når beveren lå ferdig stekt på bordet med beverhale og det hele, "hadde de ingen flere ønsker". Han kunne få sagt det, denne Ingstad.

Vi endte opp med ni bevere. Det var populært hos hundene vi hadde med som levde glade dager.

Bever har mer enn skinn og fett kjøtt. På gammelt indianervis blir beverfett- og -skalle omgjort til en fin-fin lykt. I god Helge Ingstad-stil.

Stupid Chicken

Jeg har allerede i denne bloggen nevnt spruce grouse flere ganger; denne rype/jerpe-lignende fuglen med dårlig utviklede forsvarmekanismer som også kalles stupid chicken, fool´s hen eller granjerpe, som ornitologisk forening har navngitt den. Endelig var det tid for å få treffe den på nært hold.

Etter mile- og timevis med vandring rundt i skogen med leting høyt og lavt har jeg lært en ting om granjerpejakt: Det er ingen grunn til å jakte på den, den kommer nemlig rakanes på ei fjøl. Denne jaktformen gir deg med andre ord veldig lite kreditt for å være en ivrig jeger, men likevel - eller kanskje nettopp derfor - har den blitt vår alles nye, udiskutable favorittfugl. Her er klassens møter med granjerpe så langt:

Vi hadde hamra løs på isen i en time for å lage beverhull, så fyrt opp bål rett ved siden av og vi var i ferd med i gå. Som sistemann vekk fra bålplassen titter jeg opp i nærmeste tre. Der stikker et umiskjennelig rypeaktig hode fram og stirrer på meg ti meter unna. Den står nysgjerrig og følger med på at jeg plukker av hagla fra sekken min, putter i patroner, finner en litt bedre vinkel og sender av gårde et skudd på litt for kloss hold.

Neste gang granjerpa krysset våre veier var da den satt og solte seg 100 meter unna hytta, og ikke lot seg affisere av Arild med hagle.

En av de siste dagene på hytta, kom vårt siste møte med denne hønsefuglen så langt. Jeg hadde tatt meg en liten lunsjtur alene i skogen for å fyre bål i sola og lese litt. Det samme gjorde Majliz som gikk en litt annen vei. På hennes ferd mot sol og bållunsj, tuslet hun forbi en flokk med granjerper, som så ut til å trives i hennes selskap. En av fuglene tuslet til og med tvers over skiene hennes (!). På vei tilbake etter bålfyring satt de på nøyaktig samme plassen. Vel hjemme fortalte hun de hjemmeværende Yatzi-utøverne på hytta om sin observasjon, i samlet tropp marsjerte de opp og skjøt hele hurven.

Et knippe stupid chicken.

Ellers har vi ikke gjort noen voldsomt store innhogg på andre arters bestander, men lista over dyr vi har fått has på begynner å bli lengre; hare, mink, granjerpe, rype, mår, oter, bever, camprobbers og en liten bråte med ekorn.

Påskesteming

Vi hadde forberedt oss på det meste som kunne skje i Alaska, på skader, på utstyr som kunne bli ødelagt og på sprengkulde. Men det vi ikke hadde unt så mange tanker var mildvær. Vi dro i fint, kaldt vintervær med en strålende sol. De neste dagene fortsatte solen, mens vinterværet takket for seg. Plutselig var det +10 og klisterføre. I Alaska i februar. Dermed løp vi rundt med bakglatte ski, isen på elva begynte å svikte noen steder og samtidig spredte det seg en viss uro over at kanskje en og annen sulten bjørn tok seg en pause fra vinterdvalen i påskesola. Selv om ikke akkurat religion er det som binder klassen sammen, syntes jeg å kunne høre noen i teltet mumle fra seg en bønn til Jesus, Allah, Buddha, Brahman og Helge Ingstad om at været snart måtte snu. Uansett hvem av disse som mottok bønnen; den ble hørt. Kvikksølvet raste nedover og stoppet ikke før den duppet under -40.

I pervers folkehøyskolestil la vi oss alle sammen ute under åpen himmel. Til da hadde de fleste sovet ute, men den kaldeste natta var første natten alle insisterte på å forlate den varme hytta.

Det foregår en litt merkelig tøffas-konkurranse i klassen, der alle later som om de synes det er veldig godt å sove ute når det ser ut som om termometerprodusentene har glemt å fylle på kvikksølv. Selvfølgelig er det løgn og bedrag. Det er jo ikke godt, det er kaldt. Men med mitt selvsmuglete reinskinn i ryggen og nyflådde snøskohareskinn som rompevarmer går det meste.

Morgenstemning.

Grilling foran Mount Joaquin. Det ble gjort noen spede forsøk på å komme seg til topps, men vår Everest får vi ha til gode

Som takk for lånet, gjerdet vi inne hytta med ved.

Flåing av oter.

Ebbe flesker til med pannekaker til frokost.


I "Grepa kvinnfolk"-konkurransen konkurreres det blant annet i kløyving og hundre meter korssting.

Tre kvarters jakt i skumringen, tre snøskoharer :)

Tissegropa er lekkert dekorert med vår kjære kongefamilie.

Uten dør og med en vinkel fint tiltet inn mot hyttas kjøkkenvindu, gir utedoen begrepet "offentlig toalett" en ny betydning. Samtidig er det gode jaktmuligheter fra dosetet, så glem for alle del ikke hagla! Etter tre uker på samme utedo kombinert med kulde og turkamerater med diaré i emning, begynte dokapasiteten å bli kritisk. De siste dagene ble et dobesøk mer og mer lik den stressende sistefasen av dataspillet Tetris. Om å gjøre å ikke nå toppen. Taper du i Utedo-tetris, har du virkelig tapt.

I en oppoverbakke med en mår dinglende ut av sekken oppsummerte Magne i et filosofisk øyeblikk hvordan en dag med fangstliv føltes: "Vi har brukt hele dagen, men vi har ikke brukt den opp". Poesi. Vårt liv som millionærer er over for denne gang, men mye gode minner hører med i fangsten fra våre uker med pelsjegerliv.

Ankomst Takotna

Majliz på tur.

Takotna kan skimtes på bakken.

Lærer Ebbe tester ut stolene på flyterminalen i McGrath. Stort mer hjemmekoselig blir det ikke!


Vi prøver å mate amerikansk moose/elg fra bilen med ekte amerikansk kost, men denne gangen måtte doughnuts gi tapt for granbar.

- Er den ekte?, spør Søren når denne karen står og gresser fredelig fra et tre.

Vi har forlatt Anchorage, etter noen trivelige handledager der vi også fikk hilst på medlemmene i Sons of Norway. I den foreningen var de i fyr og flamme over at noen med passet i orden ville avlegge en visitt hos dem. Så vi har bodd hos hver våre amerikanske familier, og hyggelig var det.

Men det er nå turen virkelig begynner. Vi ankom den lille indianerlandsbyen Takotna på fredag etter å ha fløyet med et sjarmerende og bittelite propellfly. Det ble fløyet i skytteltrafikk fram og tilbake for å få med alt og alle. Og jeg fikk til og med sitte i forsete. Gjorde meg dårlig som andrepilot, men relativt bra som gammel turist.

Her skal vi være i omtrent en måned. I morgen drar vi ut til Takotnas store sønn - eller store bestefar er vel mer naturlig å si - sitt lille jaktkrypinn. Dick heter krypinnets eier, yrket er jeger og alderen er 79. Vår lærer Ebbe har overvintra her i Takotna de siste vintrene helt siden han selv gikk Cirkum Polare og fangstet sammen med denne Dick. Og sammen sitter de på en hel del skrøner og jaktkunnskap. Den blir sikkert bra å trekke på når vi skal drive med fangst av bever, mår, hare, rype, og det som måtte sprette fram av kratt, for ikke å snakke om spruce grouse. Dette er en litt stor og fredelig rype/jerpe-lignende fugl som har fått tilnavnene fool's hen og stupid chicken ettersom den ikke skjønner at den blir jaktet på.

Vi har allerede tyvstartet litt på jakten; vi satte ut noen haresnarer i nærområdet, og Eirik fikk klaff på første forsøk. Det meste er større i USA, bortsett fra haren som er cirka to porsjoner mindre (målt i mat) enn sin norske overart. Dessverre. Men Eirik bruker alle triksene i boka og holder kaninen så nærme kamera som mulig for å få den til å se stor å velbygd ut.

Skidag for barn og ungdom i Takotna.

Dick har vært ute på tur og fått noen mår.

På shopping i Alaskas metropol

Vi har omsider kommet oss trygt fram til Alaska. Etter en småstressende og lang flytur, ble vi møtt av våre to lærere Ebbe og Katrine på flyplassen i Anchorage med flagg og god stemning. Dette er Alaskas største by med noe sånt som 280.000 innbyggere, bortimot halvparten av alle som bor i delstaten.

De siste dagene har vi kjørt rundt i våre tøffe leiebiler for å handle inn mat og utstyr. I Alaska mener de at konseptet moms er en dårlig idé, og for eksempel turutstyr blir dermed forlokkende billig. En sjenerøs andel av budsjettet er allerede smelt av på den slags.


Solveig på shopping.


Øyvind er strålende fornøyd med å ha funnet seg en "bøtte med majjjones". På butikken Costco får du alt i altfor store pakker.


Vi tenkte vi kom til å bli kronet som kongene av lavprisbutikken Costco ettersom vi skulle handle mat for én måned til 14 personer. Men vår kolonne med velfylte handlevogner ble ikke så prangende som vi hadde håpet. Sjefen for Costco kom aldri ned å håndhilste på oss. Konfettien uteble. Gjennomsnittskunder var det vi var.


På shopping i pelsbutikk: Det meste er jo ganske harry i Alaska.

Vi bor hos ulike vertsfamilier som alle har en eller annen tilknytning til Sons of Norway. Dette er en gruppe for folk som har en tilknytning til Norge eller simpelthen bare synes at Norge er verdens mest fantastiske land og at loootefischk er tipp, topp og eksotisk.


Denne skapningen står i stua til en av de familiene vi bor hos. Selvskutt, selvfølgelig.

Da vi var innom Sons of Norway sitt forsamlingshus for å se på finalen i Superbowl møtte vi et par Norges- og våpenvenner. I tillegg til å være medlem av en Norgesforkynnende organisasjon var de også stolte medlemmer av NRA - National Rifle Association. Dette er en interesseorganisasjon for alle de som mener at den viktigste av alle menneskerettigheter er retten til å eie eget våpen - og å bruke det dersom noen for eksempel tråkker innenfor ens eiendom uten tilstrekkelig forhåndsgodkjenning. Interesseorganisasjonen gjør det for tiden bra, i et land hvor mange ser på enhver innskrenkning fra statens side som et overgrep. Og det er litt sånn her at dersom du kjøper nok rosenkål og doughnuts på ditt nærmeste shoppingmaall, så får du med en gratis rifle. I tillegg til at man nærmest får våpen slengt etter seg, så har alle har lov til å jakte - uansett om du nesten er blind eller om du er en enarmet banditt.



For eksempel denne søte lille jenta skjøt sin første rype i en alder av seks på nyttårsaften. Rett ved siden av hang et bilde av ei jente (11) som akkurat hadde skutt en grizzlybjørn. Men at de i klassen som er under 21 ønsker å kjøpe en øl her i Alaska, det altså, det er så fy atte! Jeg vet ikke helt hva som er farligst av at våre 20-årige reisevenner tar seg et glass øl til maten eller at 6-åringer flyr rundt med ekte og ladde salongrifler, men lovverket i Alaska er tydeligvis klinkende klare på det punktet.



Vi ble med en av våre amerikanske rifle-venner til en våpenbutikk der vi kjøpte optimistisk mye kuler og krutt til jakta i Takotna den neste måneden. Og som seg hør og bør fikk vår riflevenn rabatt på dette fordi han hadde noe tilknytning til militæret. Selvfølgelig skal militærfolk få rabatt på haglepatroner. Uansett, han ville ha oss til å posere med et assosiert utvalg av hans favorittvåpen i butikken. Og, ja, det ble jo et passe harry bilde...

Alt taima og tilrettelagt for Alaska-tur

Vi reiser til Alaska på lørdag morgen, og jeg kom meg hjem fra Alta mandag. I innsjekkingen på Alta flyplass møtte Eirik og jeg frøken Rigid hva bagasjevekt angår, og jeg endte opp med å entre flyet iført noe sånt som fire ullgensere, tre par votter, to luer, to halser, fjellstøvler og en overfylt håndbagasje. Med stahet skal stae autoriteter fordrives. Nå gruer jeg meg litt til amerikanske skrankefolk som sikkert har en formening om at min bagasje er feil pakket og for tung, eller som simpelthen misliker at vi har med medbragt våpen til våpnenes hjemland.

For et par år siden måtte læreren på Cirkum Polare sage av fem centimeter på pulken for å få den med... Det finnes dem som hadde en traumatisk barndom der de falt nede i den store gryta med regelstyrkedrikk, overlevde og seinere har fått jobb på flyplass.

Men nå kan det ikke gå galt, tror jeg. Alt er klappet og klart. Vi har fylt ut skjemaer til den store gullmedaljen, som utreisetillatelse for våpen, innreisetillatelse for våpen, jaktlisens i USA, utreisevisum for meg selv, der jeg har måttet svare oppriktig på om jeg deltok i jødeutryddelsen mellom 1939 og 1945, om jeg har tenkt til å utføre terrorhandlinger i USA og så videre. Nei, nei, nei og nei. Er det noe mer USA lurer på, så får de bare spørre. Melet i min pose er kritthvitt og nyvasket. Jeg er jo bare en gammal turist som skal på tur.

Imens vi prøver å komme oss gjennom den krevende byråkratijungelen mellom Norge og USA, legger jeg ut noen bilder fra siste del av Alta-oppholdet, så får jeg se hvor mye internett-tilgang og blogging det blir i Alaska.

For at ikke de der hjemme skal glemmes, tatoverte vi inn navnet på folk som betyr mye for oss før avreise til Alaska. Her er det modige tårer som holdes igjen når "MOR" blir risset inn over et relativt tøft anker.

Øyvind kommer mest av alt til å savne DJ Kriz fra sin lokale disko.

Vi hadde en fin-flott dag med hundekjøring, hvor vi kjørte spann og lagde en superlight-versjon av sjekkpunktet vi skal lage i Takotna. Vi skal nemlig være frivillige under verdens lengste og mest prestisjetunge hundeløp Iditarod.

Tore og Søren har hundetekke.

Topptur for å lære litt om skred med et eksklusivt glimt av januarsol.

Tur til Vesterelvdalen, Stabbursdalen og andre folkehøyskoleaktiviteter

Det har blitt litt knapt med skriving fra Cirkum Polare i denne bloggen foreløpig, men jeg prøver å få lagt ut noen bilder. Ikke alle er fra meg. Jeg har knabbet litt fra Eirik og Magne, så takk til dem! (flere kan du se på Øytuns side eller bloggene på linkelista mi til høyre nede på denne siden.)

Siden sist har vi hatt to turer med sammenhengende tommel opp. Først var vi fire dager i Vesterelvdalen og satte ut snarer for å lure en og annen rype opp i stry. Vi har hørt fra Jakt og fiske-klassen her at det er lite rype i Finmark i år. Rypebestanden følger sykluser som går opp og ned, og nå er den visst langt nede i en bølgedal. Vi så ikke så vanvittig mye rype at det gjorde noe, men noe var det da. Min jeger-iver har ligget i ufrivillig dvale siden jeg gikk på Øytun i 2004-05, så jeg tok litt av når det kom til å sette opp rypesnarer. Og min kvantitetsorienterte snareutsetting betalte seg i min første snarefangede rype! Morsomt å se at det funker. Og ettersom det snart er avreise Alaska, bryr vi oss lite om norske rypebestander.

Utover den siste kvelden malte et gnistrende nordlys himmelen i grønt, gult og lilla. Det kom som bestilt og vi la oss til å sove rundt bålet med verdens eldste fyrverkeri som underholdning. Du kan komme trekkende med all den fakta du vil om hvorfor det blir nordlys, fortelle om solvinder og solpartikler som kolliderer med gassene i jordas atmosfære, Norges nordlysforsker Kristian Birkelands oppdagelser, magnetfelt og alt sånn, men det er et snev av magi over dette lyset som jeg ikke trenger en forklaring på. Om du ikke har opplevd nordlys før, er det bare å føre det opp på "100 ting å gjøre før jeg dør"-lista di med den eneste gang!


Yummi!


Et rypefattig år, men likevel tok noen ryper steget inn i de evige jaktmarker under vår tur med snarefangst i Vesterelvdalen.



Vi fikk også fyrt opp et heidundranes flott bål på turen, med dertil hørende snopspising, rypepartering og -steking, vaffellaging i bålet (med det ferdigblandede pålegget kanel og sukker) og utagerende kaffedrikking.
Sett fra en av våre to danskers synsvinkel fremstår denne kaffedrikkingen som et særkulturelt fenomen, og jeg klipper fritt fra bloggen til Søren:

"Nordmændene drikker åbenbart en slags kaffe hvor man bare blander de malede bønner med vand og lader det trække.. Derefter drikker man kaffe med grums og det hele. Enkelte spiser endda grumset. Mums! Men kaffen er stærk og god."



Opp på fjellet på vei til Vesterelvdalen ble det godt med vind. Et stilig skue med en kombinert solopp-og nedgang.

Neste tur for Cirkum Polare-klassen gikk til Stabbursdalen. Jeg var der med Jakt og fiske-klassen for omtrent fem år siden, og da var været såpass hissig at vi holdt på å bli liggende værfast noen dager. Denne gangen gikk sentrale værmeldingsmyndigheter ut med ekstremvarsel og kalte den kommende stormen for Ask. Flott, tenkte vi. Litt vær å bryne seg på er bare bra før Alaska. Men Ask tok aldri helt av, selv om vi startet i 22 minus og en raskt økende vind, så hadde vi tre kurante dager på tur. Mest skitrasking med aktiv kompassbruk og terping på rutiner. Siste natten la vi oss ved siden av en gamme, som vi klemte oss inn i på kvelden. Passe luksus.


Jeg og Eivind viser frem det supertøffe Wilderness Xtreme-tegnet vårt.

Vi vandrer inn i Stabbursdalen med 22 minus, mens årets første solstråler sniker seg over horisonten.


Katrine, Eirik og Solveig har søkt ly i i ei gamme og stemningen er til å ta og føle på.


Et ustrukturert forsøk på tuppekos i Stabbursdalen.

"Dun-disko" etter Arktis-klassens elevkveld.

Eirik mener alvor når han syr fotposer til skiskoene.

Isfiskeutstyret er på plass på Orros. Kaninlue, dunjakke, militærets Anna-bukse samt fotposer. Så veldig mye bedre enn dette får man det ikke.

Da er Alaska-boka komplett! Lars Monsen gikk Alaska på langs sammen med Marit Holm som hadde foredrag her på Øytun. Hundekjører-Marit sa hun hadde lyst til å være med på Alaska-turen vår, men nøyde seg med rable ned i boka mi at hun var misunnelig.

Akkurat som i gamle dager

Nå er det på tide å oppdatere bloggen litt. Det var stor stas å entre Øytun-tunet for halvannen uke siden, og det har vært sammenhengende god stemning siden da. Skikjøring hver dag med og uten hund, konsepter som å dra på "kosetur" i - 26 grader, bål, den litt trauste ”korn og melk”-serveringen til kvelds, trange internatstuer, strikking, brettspill og ungdom som generelt er rusa på livet. Jeg har drukket mer kaffe på én uke enn i hele fjor. Kort sagt er jeg tilbake i den bedagelige folkehøyskoletilværelsen. Gjengen som skal til Alaska er kanonbra og supermotivert. Vi har sett bilder og film fra Alaska. Helge Ingstad leses over en lav sko, og vi er godt i gang med planleggingen til Alaska. Klassen har vært på et par dagsturer, en helgetur på Øytuns hytte på Orros og neste uke skal vi på en firedagerstur. Det kan jo ikke bli bedre!

Her er noen bilder fra første biten av Cirkum Polare.

Flere turrapporter fra klassen kan du lese på Cirkum Polare sin hjemmeside (til høyre på siden).


Lærer Lars blir supergira da han finner en grop der noen tiuerer har overnattet, han kravler rundt i sporene og holder stolt fram tiur-bæsj, og vi i den jaktivrige klassen er også ganske gira. Så forteller Lars at tiurene i området er fredet for jakt og med ett senker en stille skuffelse seg over gruppa.

Tore i Alaska-klassen har aldri gått på folkehøyskole, og vi gir han et lynkurs i hvordan man strikker mer eller mindre ubrukelige tøybiter som man kan gi bort i julegave. Etter min mening helt obligatorisk om man har satt av et år til internatliv. I god folkehøyskolestil slo vi hos ned rett ved siden av tørkestativet i gangen, med rosa garn og kaffekoppen i umiddelbar nærhet.


Snøkrystaller klippet ut av A4-ark - et klassisk folkehøyskoleprodukt som man ellers bare kan observere i barnehager.


Søren - en glad danske på tur.


Ikke sint- bare veldig, veldig skuffet.

Vi skulle bare "gå litt på ski" en av dagene, men endte opp med å gå i dyp snø i bratt oppoverbakke uten feller og uten feste. Her er vi på vei ned i dypsnøen. Stein Tore leder an, mens Øyvind prøver å finne fram snorkelen før han absorberes helt av den hvite sjø.


Man trenger ikke være nittitre og et halvt år for å bli fascinert av været. På vei hjem fra Orros prydet noen stilige perlemorsskyer himmelen.

Vi satte ut ståsnører og fisket på hytta, og endte opp med en veltrent lake. Aldri sett eller smakt før for min del. Så den ble høytidelig tilbredet, og denne ferkvannsutgaven av en torsk-ål-mutasjon var en skikkelig vinner i stekepannen.

Vår danske klassekamerat Søren forteller om vårt ståsnøreprosjekt på denne søte måten:
"Fiske-gutterne satte en lille krog i hullet med en lækker frossen reje på. Lækkerier for en norsk fjeld-fisk!"

Tilbake til naturen

Det er tid for et lite sceneskifte i denne bloggen. Etter varme India i høst, bærer det av gårde til Finnmark og Alaska denne våren. 4. januar reiser jeg opp til min tidligere folkehøyskole Øytun i Alta for å starte på kurset Cirkum Polare Alaska. Cirkum Polare betyr "rundt polen", nærmere bestemt rundt Nordpolen. Her skal vi traske rundt på ski, til fots, til hunds og drive med fangst.

Helt siden jeg var ferdig med ett år med jakt&fiske Øytun folkehøyskole for over fire år siden, har jeg hatt planer om å reise tilbake for å ta dette halvårskurset. Jeg gleder meg som en unge!

Kort fortalt er planen:
Januar i Alta. Februar til starten av mai i Alaska. Resten av mai i Finnmark, eventuelt Svalbard.

Under juletreet i år lå Lars Monsen sin bok "Til fots gjennom Alaska" med denne påskriften, hehe: