Taj Mahal: Erketurist for en dag

Lørdag:
Så var vår mest dedikerte turistdag kommet. Vi brukte nesten et tosifret antall timer i buss for å komme oss fram og tilbake til Agra der man finner det turistomsuste byggverket Taj Mahal. Vi gjorde som turister flest: vi kom, vi så, og vi tok minnebrikkevis med bilder av Indias mest kjente turistattraksjon. Taj Mahal er et marmormonument reist av kremen av 1600-tallets bygningsarbeidere, 20.000 i alt, etter plan og idé av keiser Shah Jahan som ville minnes sin andre kone, som døde mens hun fødte deres 14. sønn i 1631. Litt over 20 år senere var byggverket ferdig, men da begynte ting å skjære seg for keiseren som kastet penger rundt seg til flere superambisiøse byggeprosjekter på en gang. Shah Jahan ble styrtet fra tronen av sin egen sønn, Aurangzeb. Samtalen mellom far og sønn må ha foregått omtrent slik: ”Du pappa. Jeg har en god og en dårlig nyhet til deg. Den dårlige er at du ikke lenger får være konge fordi du bruker alt for mye penger og at jeg dermed må låse deg inne i et fengsel. Den gode, derimot, er fengselscellen din har førsteklasses utsikt over Taj Mahal.”

Og slik gikk det til at Shah Jahan satt i en fengselscelle de resterende ti-tolv årene av sitt liv tittende bort mot sin gigantiske kjærlighetserklæring av et byggverk. Far-sønn-forholdet var ikke verre for eks-keiser Shah Jahan enn at hans egen kiste har fått plass inne i Taj Mahal rett ved siden av sin kjære kone nummer to.

Vi var der ikke alene.

Dette hyggelige paret og deres venninne i bakgrunnen forlangte å bli tatt bilde av på Taj Mahal.

Og resten av denne vennegjengen forlangte flere bilder sammen med oss.

En OK+ skolehverdag

Fredag:
Dagene har gått ganske i ett siden vi kom til Delhi. Vi har besøkt en hel del severdigheter, sett mange gamle byggverk og gjort unna en del poster på skoleprogrammet. Det skal vel godt gjøres å fortelle om besøk på steder som Red Fort, Qutb Minar og den norske ambassaden på en flammende og spennende måte. Så da dropper jeg det. Men hyggelig har det vært. Og de kunne bygge svære og imponerende hus i gamle dager disse inderne. Ordentlig flinke har de vært.

Klassen vår må være enhver drosje- og rickshawsjåførs drøm. Om prisen for en kjøretur er to eller tjue kroner merkes lite på pengene vi får fra Lånekassa, og selv har jeg vel nesten til gode å prute på noe som helst, og jeg runder gjerne opp om jeg er i godt humør. Og humøret mitt er det ingen ting å si på.

I tillegg til å betale rikelig må man regne med å bruke god tid om du skal forflytte deg til hjuls. Inkludert et lite stopp med taxibytte, brukte jeg to og en halv time på under en mil i luftlinje med taxi og rickshaw. Det er ikke vanskelig å gå samme distanse dobbelt så raskt på ski. Alt dette tidssløseriet skyldes mest av alt rushtrafikken, men også en sjåfør som ikke snakket engelsk, nektet å se på kartene jeg hadde med og syntes mine veiforslag var verdiløse. Da vi omsider kom fram ville han selvfølgelig ha mye mer betalt enn avtalt fordi turen tok lenger tid enn han hadde regnet med. Og siden jeg da hadde fått ganske dårlig tid, gav jeg han alle de fem kronene på toppen av ”the special price” han selv hadde foreslått.

Det kan virke som vi bare farer rundt og er turister på Lånekassas regning, men det stemmer nok ikke helt. I går brukte jeg hele ettermiddagen og kvelden på å intervjue folk til reportasjen jeg skal skriver her nede. Og jeg har også fått avtalt et besøk i en landsby tre timer utenfor Dehli med tolk og transport. Gøy når ting fungerer, og gøy å møte engasjerte, dyktige og hyggelige folk som både vil og kan hjelpe meg med det jeg prøver å få til.

I morgen, lørdag, skal vi dra til Taj Mahal (som er det du ser i bilde på toppbanneret på denne bloggen), monumentet bygget av keiseren Shah Jahan som et minnesmerke etter hans andre kone. Plassen er uansett obligatorisk for enhver turist i India.

Til nå har jeg tatt veldig få bilder. Etter jeg tok Austral-asiatisk kulturstudium sitter jeg igjen med tusenvis av bilder av mennesker på og ved turistattraksjoner, så jeg merker at jeg ikke er like "trigger happy" på kameraets utløserknapp som jeg var for to år siden. Men i morgen får jeg vel ta på meg Canon-grunnutrustningen, knipse vilt og ta det påkrevde ”gjør peace-merket mens du smiler foran en gammel bygning”-poseringen. Fint blir det.


Mathias har funnet seg en kompis på Qutb Minar.





Første dagen i India er lengselen stor etter Norge.


Mingling.

Ny i Delhi

Onsdag/Torsdag.
Da har vår India-tur forlatt startblokken, kastet loss og heist seil. I det hele tatt, vi har kommet oss vel fram til Delhi, nærmere bestemt New Delhi, som bare er en litt mindre og nyere del av hovedstaden som med stort og smått huser rundt 15 millioner indere. Eller var det 10 eller 20?Befolkningstallene fra storbyer i India kan ofte virke som ren gjetning. Mange lever i slummen eller gatelangs, og mange sesongpendler fra landsbygda. Delhis øverste minister" Sheila Dikshit (forøvrig et fantastisk navn) bør kanskje be alle sine innbyggere om å la seg innskrive i manntall.

Turen hit har gått overraskende greit. Ingen bortkomne sekker eller personer, hyggelig passkontrollører, taxier som kjører dit de skal samtidig som de gir oss en kjapp innføring i hvor godt regelløs trafikk kan fungere. Hva skal man med vikeplikt når den størstes rett fungerer like bra? En skulle tro at trafikk basert på slike regler var ganske farlig. Men da jeg spurte en taxi-sjåfør om det var mange trafikkulykker i Delhi kunne han berolige meg med at, nei, det var ikke så mange trafikkulykker. Men ganske mange personer blir truffet av biler, da, la han til.

Dagstemperaturen kommer visstnok opp i klamme 38 grader, og jeg har allerede funnet ut at alle de genserne jeg pakket med meg, sannsynligvis ikke vil bli brukt mer enn en gang i løpet av turen, nemlig som soveposesubstitutt da vi overnattet på gulvet på Gardermoen for å rekke det morgenfriske flyet vårt med kurs for Amsterdam/Delhi.

Vår flotte overnattingsplass på lekeområdet på Gardermoen.

Turen går til India

Da synes jeg det var på tide å tørke av støvet fra denne reisebloggsiden. To år er gått siden jeg reiste av gårde på Austral-asiatisk kulturstudium med Høgskulen i Volda sammen 30 andre studenter, og denne høsten står Reportasjearbeid i India på timeplanen. Avreise er tirsdag 29. september og de neste ukene skal 12 elever og to lærere ture rundt i India. Dette blir knakanes kjekt!
Planen er å holde denne bloggen godt oppdatert, så følg med :)
Reiseplanen foreløpig er:

Tirsdag29.9./onsdag 30.9: –søndag 4.10: Delhi og Agra(5 netter)-
Søndag 4.10. –tirsdag 6.10/onsdag 7.10: Bangalore (2-3 netter)
-Tirsdag6.10./Onsdag 7.10. –mandag 12.10: Mangalore(5-6 netter)-
Mandag 12.10. –lørdag17.10: Manipal (5 netter)-
Lørdag17.10. –ca lørdag 24.10: Goa (6-7 netter)

Og etter det har Mathias og jeg tenkt oss til en liten plass som heter Pushkar der Indias årlige kamel-happening finner sted, deretter til Varanasi og mulig endeplass i Calcutta. Sannsynligvis kommer vi hjem 19 november.

På vei hjem

Da var omsider dette halvåret ved veis ende. Jeg sitter nå på flyplassen i Kuala Lumpur og det er et par timer til flyet som skal ta oss til Amsterdam har avreise. De siste dagene levde vi et rolig strandliv i Thailand. Det ga lite julestemning av å ligge på stranden med selgere som skriker ”Masaaaasj” inn i øret på deg eller som prøver å selge fløyter ved smått enerverende å blåse på dem hele tiden. Uansett, så har halvåret langt fra vært stilleliggende på en strand. Vi har gjort fantastisk mye bra gjennom dette austral- asiatiske kulturstudiet og jeg håper jeg har klart å formidle litt av det vi har opplevd på en ålreit måte her. Til slutt i denne 53-innleggs-bloggen vil jeg klisjepreget takke denne fantastiske klassen og gjengen som gjorde oppholdet uforglemmelig.


AA-klassen i Hiroshima i Japan. Vi har blandt annet lært å gjøre peace-tegnet hver eneste gang vi ser et kamera.

Klassetur i Thailand

De siste dagene har vi tilbrakt på Pine Bungalow, en ganske øde bungalow-plass vest for Krabi i Thailand. Det var vanvittig godt å slappe av på stranda, eller lese en bok i en av de mange hengekøyene som hang mellom palmetrærne der. En av dagene leide vi for øvrig mopeder, så Kjetil og jeg turet innom både Ao Nang og Krabi med med Synnøve og Anni bakpå (klassisk gutte-jente-deling av oppgaver).
I går flyttet vi oss derimot over sundet til Reiley der nesten alle fra AA-klassen befinner seg for øyeblikket. Nå er vi faktisk 17 av 30 stykker, som vil si nesten alle som ikke allerede har reist hjem til Norge. Det var stas å møte resten av folket og høre hvordan de har hatt det på sine strabasiøse reiser. Mange synes 4 måneder har vaert lenge nok på reisefot og gleder seg til å komme hjem. Men noen lune dager på stranden i førjulstrida skader vel ingen.

Plutselig er vi mange flere.

Pine Bungalow

Ei Pina Kolada på Playa'n er ikke akkurat dumt...

One night in Bangkok og paraplydrinker på stranden

”One night in Bangkok” heter den mest kjente sangen fra musikalen Chess. Vi fulgte rådet og tok nettopp EN natt i Thailands hovedstad med rundt 6 millioner innbyggere. Vår korte visitt ble vel litt preget av at vi hadde sittet et ukjent antall timer på en trang buss på en humpete jordvei over grensen fra Kambodsja til Thailand. Noe slitne var vi, men vi klarer jo å ha det hyggelig likevel. Uansett, så kom vi fram lørdagskveld til et festpyntet Bangkok. Hvorfor? Den Thailandske Kong Rama den 9. fylte nemlig 80 år den 5. desember. Jeg er usikker på hvor lenge de har tenkt å feire han, men de holdt nå fortsatt koken disse to dagene. Måten de feirer på er å lyse opp gatene med masse lys og kle seg i gule tennis-skjorter. Så det kan virke som om ingen har skiftet klær den siste uken. Gulfargen er for å hedre kongen som ble født på en mandag, og mandagens farge er gul i Thailand. Etter å ha sittet over 60 år på tronen har denne kongen oppnådd en såpass høy status at han har blitt et normalt tapetsubstitutt i de fleste thailandske hjem.

Med vår høytragende grønne profil, samt smått lei av humpete grøfteveier, fant vi det for godt å fly videre fra Bangkok til Krabi på søndagen. Nå er vi klar for å tilbe solen de resterende dagene, så det var litt irriterende å ankomme en regnbefengt flyplass. Etter litt fram og tilbake fant vi ut at vi skulle finne oss en litt øde plass et stykke utenfor Krabi med en koselig strand, der det skulle være mulig å slappe av/skrive ferdig oppgave (stryk det som ikke passer). Så nå ser jeg fram mot late dager, mye sol, bøker og pina kolada på stranden. Det andre lyset på adventsstaken er tent, så nå er det skikkelig julestemning her i bungalowen.

Koslig spisested i Bangkok

Tatt på fersken: Kong Rama 9. er en folkelig konge med akkurat de samme banale behovene som oss andre… Dette blir dokumentert i utallige forskjellige bilder som pryder Thailand i desember.

Kambodsjas fortid

Det er mye som kan sies om Kambodsja. For oss nordmenn kan det være artig å finne ut av at Nattønskes kjenningsmelodi ”Vårsøg” viser seg som en stor hit i landet. Men det er andre landeplager som har satt dypere spor i landet til det khmerske folkeslaget.

Kambodsja har en blodig fortid som de langt fra har klart å kvitte seg med. Vi skal ikke mer enn rundt 10 år tilbake for å finne siste rest av folkemordet som er ganske umulig å forstå.
Pol Pots Røde Khmer tok makten fra 1975 til 1979. Det var strengt tatt 4 år for mye. På
denne tiden klarte han å utrydde en fjerdedel (1.7 mill) av sin egen befolkning gjennom det som er kjent som folkemordet i Kambodsja. Pol Pots maoistiske styresett er noe av det sykeste verden har sett. Over natta forandret denne kommunistiske gjengen Kambodsja til et slaveland. De forandret rett og slett tidsregningen til år null og ingen hadde noen som helst rettigheter. Alle ble kommandert til å arbeide uten lønn og den minste form for motstand ble straffet med døden. Sovnet du på jobb ble du drept. Drept ble du kanskje uansett. Folk med kunnskap var farlig og kunne du lese var du så godt som død. Som Røde Khmer forklarte det: Alt sykt må skjæres bort. Den beryktede torturleieren S-21 i hovedstaden Phnom Penh ble et symbol på all grusomheten som oppstod. Av alle ting så ble byene nærmest rensket for mennesker. Nå skulle alle bo på landet og dyrke jorda og i god kommuniststil skulle ingen eie noe som helst, det gjaldt tydeligvis også menneskerettigheter.

Pol Pots, som i sin ungdomstid ikke brydde seg om politikk og som vennene mente ikke kunne gjøre en flue fortred, hadde forvandlet seg til en av tidenes verste tyranner og satte i gang dødsmarsjer. Han klarte til og med å få et eget ord i ordboka som omfatter det å systematisk drepe sitt eget folk (auto genocide). Gjennom historien har mange herskere satt i gang enorme utrydningsprosesser. Men sannsynligvis aldri før hadde en leder gjort det mot sitt eget folk – naturlig nok. Selv om Røde Khmer mistet makten i 1979, hadde Pol Pot så mye innflytelse i landet at han var den reelle lederen helt fram til 1997, før han døde i 1998. Hundretusener døde i flere blodige kamper på 1990-tallet. Og trist nok hadde han ikke hatt denne innflytelsen uten USA sin hjelp. Pol Pots Røde Khmer var nemlig en fiende av USA sin fiende (Vietnam), og derfor ble han backet opp med ressurser fra statene. Ingen av Røde Khmers ledere har enda blitt dømt for det de har gjort. Men flere sitter likevel i fengsel. Til neste år skal de fengslede lederne til pers, for en domstol som mulig blir finansiert av – hold dere fast – USA.

Hovedstaden Phnom Penh har forandret seg mye siden Pol Pot ledet landet. Her er en liten del av den velstelte residensen til kongen.

Ei litta rapport fra Kambodsja

Vi har kommet oss over til Kambodsja. Vi kom til Phnom Penh, der vi var to små dager.
Vi dro på en av de dyreste restaurantene i Phnom Phen som har fått plass under Splurge-spalten (sløsing) i vår faste reisebok Lonely Planet. Vi måtte ut med nesten femti kroner for mat og drikke. Au-da. En skikkelig budsjettkiller. Dagen etter fikk vi sett på det overdådige slottet til kongen i landet. Ganske så fint faktisk. Ellers tittet vi litt på apene og elefantene som sedvanlig tuslet rundt i byen, og tittet innom et marked som blant annet solgte levende høner i bunter. Litt kjipt at tidsbudsjettet vårt er så stramt som det er og at vi ikke får slått oss ned ordentlig noen steder. Men vi får i hvert fall sett en hel del, og vi har det hyggelig i samme slengen, så da skal man ikke klage.

Fra Phnom Penh tok vi buss (og ikke den altfor dyre båten) opp til Siem Reap, som har verdens største tempelområdet i sin bakgård. Dette fantastiske området som heter Angkor. Vi sto opp lenge før sola stod opp, for nettopp å se sola stå opp fra disse ruinene. Vi leide to tuk-tuker som kjørte oss rundt hele dagen for småpenger. Disse søte tuk-tukene er sannsynligvis indiskinspirerte framkomstmidler der en vogn blir festet til en moped eller scooter og har en toppfart på kanskje 25 kilometer i timen. Bedagelig, koselig og billig transport.

Det relativt kjente Angkor Wat ved soloppgang. God stemning.

Morgenvask i Angkor Wat-ruinene.

Mange av ruinene holder paa med en evig brytekamp mot naturen. I disse ruinene ble mye av filmen Tomb Raider spilt inn.

Turister paa tur foran den enorme muren som rammer inn den gamle bykjernen av Angkor. Den er seks meter i bredden og har sannsynligvis krevd en og annen arbeidsøkt.

Klassisk situasjon i Kambodjsa. Kjørende rundt i tuk-tuker med masse barn rundt som skal selge masse rart.

Selv om vi stod opp halv fem var vi ikke alene under soloppgangen ved Angkor Wat - tempelet.

Kjetil hadde med ett en følelse at noen stirret på han...

Happy Herbs pizza florerer i Siem Reap. Det skulle vaere mulig å gjette seg til hva slags vekster som gjør deg så glad. Streite som vi er stod vi over maten her.

Her kan du kjøpe kaklende høner buntvis.

Her skal det lastes. Med en person paa toppen kjører denne todelte lastebilen med dopapir

til den store sølvmedaljen. Med saa mye dopapir er det rart at ikke et eneste offentlig toalett i landet tilbyr papir...

I Kambodsja spiser de alt. Gresshopper, biller, ikke en gang fantasien stopper dem.

Mat er mat

I Ho Chi Minh spiste vi en ganske interessant lunsj. Kjetil og jeg skulle få i oss litt mat og stakk innom en hyggelig familiedrevet plass. Når vi kom inn var det tydelig at de allerede hadde bestemt hva vi skulle spise. Idet vi fikk menyene bare pekte damen på ”russisk sau”, og som kulturstudenter nikket vi og mumlet ”tja, hvorfor ikke”. Men vi ville ha noe brød til så vi pekte på brød og sa tydelig ”bread”. Da pekte damen uten en mine på ”Fried chips”. Kjetil og jeg er ikke vanskeligere å ha med å gjøre enn at vi bare nikket på det å. Kjetil bestilte seg vann, men da damen kom tilbake hadde hun bare med seg appelsinsaften ”Twister”. (Hvor tar hun det fra?). Sammen med våre ni tynne fried chips fikk vi selvfølgelig servert små, søte skåler med sukker (!?) og ketchupen smakte ikke noe annet enn rips. Et spisested med sjel her altså.

Kjetil syntes det var stas med sukker og rips paa pommes frit'sen.