Blant hellige og døde i Varanasi

Varanasi på morgenen.

Vi er nå i Varanasi, en svært hellig by i India. Muligens den helligste, og den ligger langs den sannsynligvis helligste elva i verden, Ganges. I likhet med småbyen Pushkar finner man både hellighet og skinnhellighet side om side. Oransjekledde sadhuer – hellige menn – vandrer rundt med sin vandrestav og kombinerte tigger- og matspann. Som om man ikke hadde nok tiggere i India, har man altså en ganske stor gruppe menn med mye hårvekst som tilsynelatende vinker farvel til verdslige goder for å konsentrere seg om å være hellige og å tigge penger. En litt uforståelig kombinasjon.


En liten gutt titter opp på en sadhu – en hellig mann. Sadhuen har på tidspunktet da bilde ble tatt nok med å konsentere seg om å være hellig.

Men Varanasi kan by på mer enn gamle, oransje menn. Vi hadde for eksempel en fin-fin middag på en lokal plass like ved hotellet. Vi satte hos ned hos en svært glad og litt tykkfallen type som hadde tenkt til å spise seg gjennom hele menyen. Og han ville ha med oss på den godt krydrete reisen. Det er gøy å spise mat på lokale plasser der du får dobbelt så mye og dobbelt så god mat til halvparten av vanlig turistpris. Det endte med at vi tok neste dags middag på samme sted.

Like gøy er det å spørre folk om de synes det er greit å drikke vannet i Ganges, som vi nå har rodd rundt på både på kvelden og ved soloppgang.

- Jaja, det er masse bakterier der, men det er ikke farlig. Det er jo Mother Ganga, sa guiden vår. Den ene gutten som rodde oss rundt mente at det ikke hadde gått så bra om vi hadde drukket Ganges-vann, bare fordi vi ikke er vant til det. Det hadde derimot ikke vært noe problem dersom vi hadde lesket strupen med vann fra denne hellige elva hver dag.

Og det er det mange som gjør. Ifølge guiden vår badet 500.000 Varanasi-beboere i elva hver eneste dag, særlig om morgningen. Ifølge guideboka vår er tallet 60.000. Ifølge våre egne øyne kan det knapt ha vært mer enn 1000 personer som tok morgenbadet mens vi rodde rundt på morgenkvisten. Overdrivelse er vel det mest brukte virkemiddelet i reisebeskrivelser.

Også beskrivelsene av Varanasi i den ellers så gode India-boka til Færøvik virker en smule overdrevet. Døde mennesker og kuer flyter rundt overalt, er det jeg fritt etter hukommelsen mener å huske fra boka (som ble skrevet for ti år siden). Vi så ikke ett eneste flytende lik i ku- eller menneskeform på de timene vi har tilbrakt ved og på Ganges, ikke at det var noe mål. Derimot så jeg noen plastposer og en utgått sandal flyte rundt på elva.

Men at vannet er skittent, det tviler jeg ikke ett sekund på. Det finnes ikke oksygen i vannet og 1,5 millioner avføringsbakterier finnes per hundre milliliter vann. For at det skal være greit å bade holder man gjerne 500 slike bakterier på samme mengde vann som et maksimum. Men Ganges er hellig. Her går man på do, pusser tennene, bader, vasker hotellhåndklær og slenger ut asken fra kremerte personer. Vannet er en salig og farlig blanding. To bål står på kontinuerlig for å brenne opp likene til troende hinduer. Dør man i Varanasi oppnår man direkte moksha – det vil si å bli i ett med Brahman og gud og evigheten. Og det vil man i India. Å bli gjenfødt er ikke så stas for indere. Etter det jeg husker får en hel del av dine tidligere familiemedlemmer samme skjebne om du dør her. Så det er mer value for money å bestille en togbillett hit rett før du regner med å dø, enn det er å kaste bort penger på å forsøke og kurere det som måtte feile deg. Derfor valfarter gamle, syke, døende og turister til denne byen. En fin plass dette.

Kveldsseremoni på Ganges i Varanasi.

Mathias foretar sitt eget ritual på den hellige elva Ganges. Noen dråper Antibac blir helt ut i elva for å bidra til å gjøre Mor Ganga litt mindre bakteriell.