Tittelen har jeg ikke kommet på selv. Den har jeg fra et legendarisk intervju i Gardens internavis Gardisten fra tidlig på 80-tallet som handlet om en av gardistene som hadde frimerkesamling som hobby. Når jeg nå stjeler den overskriften, handler det ikke om frimerker, men at reisen snart er over – noe som betyr at det er tid for å se litt på hva man har fått ut av tiden på loffen i India.
Tittelen handler også om at jeg har fått et litt irriterende merke midt mellom mine to øyebryn. I utgangspunktet var det et lite sår. Men så var Mathias og jeg på besøk i et par landsbyer i Rajasthan i går i forbindelse med avisartikkelen jeg skriver på turen. Der ble vi møtt av mange blide folk, og som velkomst malte de en rød stripe i pannene våre. Da jeg tilbake på hotellet prøvde å vaske det bort, viste det seg at denne rødfargen hadde trukket dypt inn i såret mitt. Farge og sår hadde tydeligvis gått sammen i en høyere form for symbiotisk sameksistens i nedre panneregion. Resultatet er et knallrødt merke akkurat på den plassen mange indere pleier å male en rød prikk. Ikke helt kult. Det er måte på å bli integrert i indiske tradisjoner og skikker. Nok India nå. Det er på tide å dra hjem.
--
Jeg sitter igjen med et slags hat-elsk forhold til India. Mye er fantastisk, men mye befinner seg på motsatt side av skalaen. Særlig har jeg fått nok av at litt for mange av dem jeg har møtt på en eller annen måte prøver å svindle meg eller få tak i mest mulig penger. Sjåfører som skal ha dobbelt betalt og loser oss inn i overprisete butikker, restauranter og hoteller vi ikke har bedt om å besøke. Folk som gjør meg en bitteliten tjeneste – ofte helt uoppfordret – og deretter forlanger penger. Små gatebarn som løper mot meg, river tak i meg og av og til slår for at jeg skal gi dem penger. Gjennom en gjennomsnittlig indisk brille må vi se ut som vandrende dollartegn.
En av de siste dagene besøkte vi et buddhist-tempel. Mathias kom over en hyggelig herremann som ønsket å vise oss rundt – helt gratis. Nesten for godt til å være sant! Mathias mente at siden mannen var buddhist, var han sikkert til å stole på og fortjente en sjanse. Jeg lovte å spandere en is på Mathias om mannen ikke krevde noen betaling i etterkant. Det ble ingen is på Mathias den dagen.
Til slutt endte jeg opp halvt resignert og halvt kynisk. En av de siste dagene i Delhi skulle jeg kjøpe en melon fra en av ti selgere som sto ved siden av hverandre med omtrent det samme fruktutvalget. Jeg spurte en selger om prisen, ga raskt uttrykk for at prisen var fullstendig hårreisende og begynte å gå videre for å sjekke om han automatisk slo av på prisen selv. Da det ikke kom noen bedre pris, gikk jeg rett videre til selgeren ved siden av og kjøpte en melon for prisen jeg akkurat hadde sagt var altfor høy. Markedsøkonomi i et nøtteskall. Ikke min oppfinnelse.
Men nok negativt om India. Det er masse jeg kommer til å savne. Blant annet:
Inderne. Nå har jeg akkurat luftet litt frustrasjon om at mange indere er mest opptatt av lommeboka vår. Men som med alt annet i India så finnes selvfølgelig den rake motsetningen. Da vi bodde i universitetsbyen Manipal, ble jeg ikke forsøkt svindlet for så mye som én rupi. Og studentene der tok oss i mot med åpne armer og ga oss en kjempefin uke, der jeg fikk oppklart mye om India.
Shivam og jeg på universitetet i Manipal.
Krydret mat. Det meste unntatt frokosten knuser norsk mat. Kylling og lam badende i sterkt krydret saus, ris og naan-brød, for eksempel. Jeg har ikke blitt lei av dette selv om jeg spiste det nesten hver eneste dag på turen. Det er rett og slett kanongodt og norsk mat blir til sammenligning som et hvitt og sterilt A4-ark. Så får det heller være at ikke alle våre sarte norske fordøyelsessystemer mente det samme.
Fargene. Tradisjonelle indiske klær kan se ut til å følge en enkel regel: Jo flere farger, desto finere og desto mer verdi for pengene. Om jeg har sett på alle slags slør som kvinneundertrykkende, så har jeg totalt endret synspunkt når det kommer til fargefulle indiske antrekk som sari og punjabi. Slikt bæres ofte med hodet høyt hevet. Og klærne våre blir litt til sammenligning som det nevnte A4-arket.
I et land så proppfullt av kontraster og motsetninger kommer det alltid noen og arresterer deg om du prøver å trekke en slutning om noe som helst, som at slør ikke er spesielt kvinneundertrykkende. Det finnes ikke én sannhet om det mangefasetterte India. Og dersom man vil styre unna munnhoggeri, bør man bare godta at alle sannheter om India er like gyldig for dem som mener det. Ja, India er fattig, men samtidig finnes det haugevis av rikinger i landet. Ja, kastevesenet eksisterer, men samtidig glimrer kastevesenet med sitt fravær mange plasser. Ja, nasjonen India hater nasjonen Pakistan, men du finner ikke så mange indere som personlig bærer på et hat til pakistanere. Ja, India er verdens største demokrati, men samtidig finnes det millioner av fattige som aldri har tatt i en stemmeseddel. Gjennomsyret av religion, men samtidig ekstremt pengefokusert. Du finner det meste i India.
Hinduer rundt om i landet som feirer samme festival kan legge vidt forskjellig innhold i den. I ulike områder kan tradisjonene være totalt forskjellig. Det samme gjelder naturen, for ikke å snakke om språket. Etter det jeg har blitt fortalt så vil det i gjennomsnitt dukke opp et nytt språk for hver fjerde mil man reiser på landsbygda.
- Landet er like forent som ekvator, sa Winston Churchill. Andre omtaler landet som et kontinent. At India med over en milliard mennesker i det hele tatt henger sammen som et mer eller mindre demokratisk land er fascinerende og imponerende. Og at man som nordmann kan reise rundt i et slikt land med journalistblokka i hånda, kameraet rundt halsen og med Lånekassa som sponsor synes jeg er et lite underverk. Det har vært en flott tur og et like flott reisefølge. Takk for turen!
--
Etter jul skal jeg oppfylle en aldri så liten guttedrøm. Da bærer det først tilbake til min folkehøyskole Øytun i Alta, og deretter skal vi drive vinterfriluftsliv, jakt og fiske i o-store Alaska. Og selv om det ikke akkurat er den mest bloggvennlige reisemåten, har jeg planer om å holde liv i denne bloggen på vårsemesteret, så følg med om du vil :)
Min bagasje: Nok hotellrom, sekk og krøllete klær for en stund.
Klassen min. Gruppefotos i Manipal.
Fra mitt reportasjebesøk i landsbyen Balesar i Rajasthan.
 |
| Dette var siste bloggpost fra India-turen. Etter jul vil jeg bytte ut sandalene og lin-klærne med godt isolerte fotposer og ull. Følg med! |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar