Killer Roads

En helt vanlig måte å reise på i India.

Det var det jeg visste. Og det var det jeg prøvde å få fram i blogginnlegget om indisk trafikk. I et land der man kan kjøpe førerkort på postordre, der ingen bryr seg om trafikkreglene og der sjåfører blir sjokkerte dersom man som turist prøver å ta på seg bilbelte, sier det seg selv at trafikkulykkene er mange og alvorlige.

På forsiden av den ferskeste utgaven av India Today er det et bilde av tre dødningshoder med overskriften "Killer Roads". Ingen land i verden har flere dødsulykker i trafikken enn India. Hver time dør 13 personer i trafikken, noe som betyr 114.590 i året. Rundt 80 prosent av de alvorligste ulykkene involverer fortgjengere, en god porsjon av disse fotgjengerne er de nesten 800.000 hjemløse som bor på og langs bilveier i India.

Synd, trist, leit, kommenteres det. Men et menneskeliv i India er ikke verdt så altfor mye. I PR-undervisning om krisehåndtering i Norge får man matet inn med teskje hva en bedrift skal konsentrere seg om og kommentere utad i forbindelse med ulykker. På punkt én og to på en slik prioriteringsliste kommer tap av menneskeliv og menneskelige skader. Punktum. Det er kun det man skal bry seg om. Starter man å kommentere hvor mye bedriften taper på dette i kroner og øre, ja, da har bedriften tapt og med det begravd sitt gode navn og rykte i lang tid fremover. I Norge kan ikke tap av menneskeliv snakkes om i samme setting som penger eller skade på bygninger og verdslig løsøre. I India er det annerledes.

Allerede i ingressen på India Todays sak om trafikkulykker starter praten om hvor mye penger India taper på bilulykker:

”… Enda verre blir disse trafikkulykkene når man tar i betraktning at en majoritet av de drepte er families eneste inntektskilde: 85 prosent er menn [hadde vært veldig mye bedre om det hadde vært kvinner…] og 70 prosent tilhører den arbeidsdyktige gruppen mellom 30 og 59 år. Det er beregnet at veiulykkene står for et tap på én prosent av landets bruttonasjonalprodukt. Ifølge Verdensbanken taper utviklingsland rundt hundre milliarder dollar hvert år på grunn av veiulykker…”.

Et tap på én prosent av landets bruttonasjonalprodukt kontra 115 000 tapte menneskeliv hvert år; selv de fremste journalistene i India ser ikke ut til å være helt sikre på hva som veier tyngst.

Da jeg for en del år siden tok førerkortet, ga kjørelæreren min meg gang på gang beskjed om at det ikke var noen menneskerettighet å kjøre bil. Det ser ikke India ut til å være helt enig i. Veipolitiet er korrupt, og man kan kjøpe seg førerkort uten oppkjøringsprøve. "In reality, driving licences are like a licecense to kill", tilføyer India Today.

Og dersom man dreper noen i trafikken er ikke det noe man skal bli altfor deppa over – så lenge du ikke er lut fattig, da. Ofte får ikke alvorlige trafikkulykker noe etterspill i det hele tatt. 9 av 10 ulykker ender uten seriøs straff. En vanlig løsning er å betale en liten sum til pårørende uten en rettsak. I veldig mange tilfeller er dette fattige familier uten så mange andre valg enn å takke og bukke for erstatningen de blir tilbudt. Bare mellom 2 og 8 prosent av ulykker som involverer alkohol kommer fram til retten. Ofte forsøker man å bestikke øyenvitner eller politi for å unngå straff. Og det funker nok som smør.

Tidligere i år ble en 16 år gammel gutt drept i kollisjon. I rettsaken som fulgte ble det foreslått en straff på 1 år fengsel og en bot på 500 kroner. Men fengsel ble det ikke noe av, for den tiltalte sjåføren spurte om de ikke bare kunne øke boten bittelitt. Klabern!, sa retten. Og mannen kunne tusle vekk derfra fri som fuglen og noen hundrelapper fattigere. Money talks.