Ørkensafari i Rajasthan

...Og vi rir inn i solnedgangen.

Så har vi vært på kameltur ute i et ørkenområde i India. Vi har spist lokal mat lagd på bål, kjøpt øl av en mann som slepte rundt på en stor pose med flytende ganegleder i ingenmannsland og sovet under åpen himmel i kompaniskap med et par lokale rajasthanere, et jevnaldrende fransk par og en fulltallig armé av tommelstore svarte biller.
Riktig fint var det. En god avveksling fra airkondisjonerte hotellrom med tilhørende rene håndklær og badehetter. Det er noe annet å våkne opp samtidig som sola med en av de nevnte billene kravlende rundt i navlegropa under t-skjorta mi, for deretter å bli servert frokost på ”senga”.

Jeg skal innrømme at bildet er photoshoppet i stykker, men det var fint på ørkentur!

Mathias og jeg på morraskvisten i ørkenland med tøffe luer.

Mathias på kamel. Jeg har lagt ut et bilde av meg selv på kamel i Australia tidligere i denne bloggen. Dette – for øvrig ikke spesielt heldige – bildet plukket høyskolen min opp fra denne bloggen og brukte i skolekatalogen for å beskrive utenlandsreiser, uten å ha spurt meg om det var greit. I tillegg ble det lagt ved et lite intervju med meg som de bare hadde funnet opp. Ved å legge ut dette fantastiske bildet av Mathias og hodeløse kameler, øyner jeg muligheten for at han skal få mulighet til å prege neste års studiekatalog.

Og så litt dyr! Hvem liker vel ikke dyr? Påfugl, eller peacock, er Indias nasjonalfugl. Her en ansamling i et ørkentre.

Hissig farget gresshoppe på do.

Tour de pur

Utenfor Mahadev Palace, hotellet vårt i Jaisalmer.
Udaipur, Jodhpur, Jaipur og Jaisalmer. Inderne slo ikke akkurat på den kreative stortromma da de ga navn til de største byene i delstaten Rajasthan. Og det er mellom disse stedene Mathias og jeg driver og farter om dagen. Vi har ennå til gode å bælme løs med stompe gjenstander rettet mot hverandres hoderegion, og det tar jeg som et godt tegn for resten av turen.

Det er litt stress å holde bloggen oppdatert på hva vi gjør og hvor vi er når vi reiser flytter på oss hele tida. Etter Pushkar dro vi videre til Udaipur der vi var halvannet døgn, før vi var en dag i Jodhpur. Nå er vi kommet oss til Jaisalmer, en liten ørkenby godt vest i India, ikke så altfor langt unna grensen til Pakistan.

Vi kjører fremdeles rundt med vår privatsjåfør som har en oppfatning om at vi våre interesser begrenser seg til overstadige mengder alkohol og chai (indisk te), kamasutra (tsjika-tsjika, very nais! You like?), museer og hager. Gamle hager. Han har allerede klart å lure oss inn i et lite hagekompleks som inneholdt litt kvast og opptil flere fontener. Dagen etter takket vi pent nei når han forslo hage nummer to. På våre bilturer mellom Rajasthans mange severdigheter gjentar vår sjåfør mer enn gjerne - og uoppfordret - sine beskjeder og kommentarer 5-6 ganger. Vi har til gode å misforstå hverandre. På sett og vis kan du si at vi har blitt ganske glad i han.

Grønn glede: Okey da. Vi digget hagen vi besøkte.

Ettersom vi har booket alle hotellene gjennom et reisebyrå som vanligvis jobber med businessfolk og pensjonistturister holder våre hoteller langt høyere klasse enn det vi krever. Men vi har ikke blakket oss, så når vi får et godt utsmykket rom med et nesten irriterende høyt antall lysbrytere og god utsikt over alle Udaipurs kjente landemerker i øverste etasje, så bare takker og bukker vi. Middagen tok vi på taket, mens vi knipset fotos av Udaipurs eventyrslott som ligger midt ute i en innsjø. Dette slottet utgjorde kulissene for deler av James Bond-filmen Octopussy - en film som hver eneste dag går sin seiersgang over kinolerretet i denne sjarmerende ørkenbyen.


Udaipurs eventyrslott, sett fra vårt hotells takrestaurant.
Hotellene vi bor på har minst dobbelt så mange ansatte som beboere, så når noen kommer krangles det om å få lov å bære sekkene våre opp på rommet. Jeg liker ikke å komme som en vestlig kolonial type som ber små indere bære sekken min, den jobben klarer jeg veldig fint selv. Det toppet seg litt i går da Mathias og jeg hadde fire indere i hælene som nærmest tryglet om å få lov å bære sekkene våre, hvorpå vi måtte opplyse om at vi verken var på businesstur eller 60 år gamle, men snarere var store og sterke gutter som hadde vært ute en turdag før. Jeg har ingenting i mot å gi hotellansatte tips, men sekken min får de aldri.

Vi kom fram til Jodhpur relativt sent på en ettermiddag, så kvelden gikk med til litt blogg med elendig internett, tusling i sentrum med påfølgende middag på et middels sted med en fantastisk overivrig ung kelner som var OK minus i engelsk. Han ble belønnet godt med tips.
Dagen etterpå kjørte vi opp til maharajaens (den lokale kongen) slott, der mesteparten nå er bygget om til hotell, mens maharajaen bor i en sidefløy. Vi kom ikke inn, vi kunne jo være terrorister. Men historien bak slottet er like flott som slottet er prangende på toppen av en ås. Den ble bygd midt under en stor hungersnød i 1927. Maharajaen fikk en lysende ide om å bygge en 500-roms slott basert på de beste stoffer, materialer og teknikker fra hele verden. En britisk arkitekt brukte 3 år på å tegne fantasihuset, mens 3000 menn sultne menn bygget huset med to måltider per dag som eneste inntakt. I prinsipet er de mange maharajaene nå ikke mer verdt enn du og jeg, men fremdeles er de nok blodrike. Og forhåpentligvis har maharajaen i Johdpur en noe bedre moral enn sin forgjenger i 1927.

Der vi derimot kom inn var på byens enorme festning. Hva kan man egentlig si om en festning? Den var stor. Og vi kunne se ned på gamlebyen i Johdpur der noen har malt husene ganske så blå. Derav navnet, den blå byen, som Johdpur smykker seg med i alle sine reklameplakater. Og det stopper ikke der. Jaipur blir kalt den rosa byen, Jaisalmer the golden city og noen vil ha det til at Udaipur er veldig hvit og kaller den derfor - ikke helt overraskende – den hvite byen. De skal ha for det, disse rajasthanerne, at de tenkte helhet og konsept da de ga sine byer nesten like navn og ga de ulike farger. Fiffig tenkt.

I morgen skal vi ut i ørkenen på kamelridning og overnatte ute. Mathias gleder seg som en unge. Jeg har vært på kamelridning før…

Men overnatting ute er gøy!


Mathias med sine nye shervani utenfor hotellet vårt i Jaisalmer.

Mathias er en ivrig blogger, og han sitter som et tent bloggelys på våre lange bilturer med sin kjære Macintosh-computer i fanget og hamrer utrøttelig løs på tastaturet. Jeg er litt eldre enn han og trenger den søvnen jeg kan få under disse bilturene. Uansett, i Mathias sin blogg (klikk her) kan du blant annet om vår ironiske turisme, snabelhester, vårt møte med en prins i Udaipur og enda mer spennende info om vår kjære sjåfør.

Mathias får sydd sin shervani.

Hva gjør man vel ikke for et hoppebilde? Her er jeg på god vei fra en høy kant til et ublidt møte med en ansamling gammel brostein.

Kamelfestival uten kamel, hellig innsjø uten vann.

Vi er i gang med vår rundtur i Rajasthan. Og vi har privatsjåfør på hele turen. Vishnu er mannen som møtte oss på flyplassen med et A4-ark der det sto Mr. Jorgensen og Mr. Jacobsen. Har man Lånekassa som sponsor, så er det ingen grunn til å reise med trange busser med en geit og tre høner på fanget eller å bo på dårlige vandrehjem. Jeg tror dette blir bra.

– Vil dere kjøpe med noe øl til turen? sier vår nye privatsjåfør idet vi forlater flyplassen i Jaipur.

Pushkar er nemlig hellig. Hindu-guden Brahma lot en lotus-blomst lande akkurat denne plassen, og vips så dukket Pushkar opp. Da er det jo bare rett og rimelig at lovverket har måttet innstrammes litt der i gården. Hinduisme skal respekteres, får man beskjed om på et utall skilt i området. Og i Pushkar er det ekstra strengt forbudt med narkotika, alkohol og røyk. Men avstanden mellom liv og lære kan være stor i dette landet som ville stilt sterkt i verdensmesterskapet i sovende lover og paragrafer.

– Vil dere ha?, spør eieren av en plass der vi spiste lunsj, mens han byr fram sin halvt utbrente røyk. Han ler av røykeforbudet. Alle i Pushkar røyker, ingen bryr seg, mener han. Og det gjør tydeligvis ikke politiet heller. Røyk selges på hvert gatehjørne, prester røyker, barn tygger og spytter rød tobakk. Skal man være så fryktelig hellig hele tida så blir det bare stress, er vel det man har funnet ut uten å si fra til dem som lager reglene.

Vi dro til Pushkar for å få med oss den årlige kamelfestivalen i november - en av Indias største festivaler. Den lille søvnige byen Pushkar med sine beskjedne 15.000 innbyggere våkner til liv når 200.000 personer, 50.000 kameler og en liten armé av andre dyr inntar området. Det har jeg i hvert fall lest flere steder. I boka ”India – stevnemøte med skjebnen" beskriver Thorbjørn Færøvik festivalen på denne måten:

”Åstedet for et av de mest fargesprakende show på Jorden er den lille byen Pushkar. Dit valfarter ”hele” Rajasthan; alle økenstatens turbaner er representert; selv kvinnene tar seg helt fri fra husstell og husdyr for å kaste glans over festen. De skal komme tre dager før fullmåne og alltid i sin fineste stas, med hals- og fotkjeder av gull og sølv, og med smaragder som blinker ustanselig i den klare høstluften. Da er det vanskelig å fatte at Rajasthan er en av Indias fattigere delstater.

Og så var det kamelene: det er tusenvis av dem, nystriglete og oppstasete, like overlegne som sine eiere. Her selges de og kjøpes de, og når månen avløser ørkensolen, begynner sangen og dansen. Brått synker temperaturen, men opp kommer bålene – små, sprakende bål av tørre ørkenkvister. Slik fortsetter festen til deltakerne ikke orker mer. Og sovner.”

Det er vanskelig å si om dette er en kurant beskrivelse av det vi var vitne til, men det er mulig Færøvik tok litt mye Omega 3-kapsler og Ginseng-te da han skrev dette uten å ha besøkt festivalen. Jeg kjente meg i hvert fall ikke helt igjen i dette utdraget, men mulig det henger sammen med at vi kom litt i seneste laget. Festivalen pågår nemlig over flere dager, og kamelhandelen ble for det meste unnagjort et par dager før vi kom. Langs den usedvanlig – til å være i India – moderne motorveien fra Jaipur, kunne vi se nykjøpte kameler komme gående fra Pushkar. Dessuten har finanskrisen gjort at både antallet kameler og turister har tapt seg i forhold til årene før.

Uansett, det betyr at vår store kongstanke for turen havnet i vasken. Den gikk ut på å spleise på en gammel og ubrukelig kamel. Hvor mye kan den billigste kamelen i flokken egentlig koste? Vi har spurt, og svaret er fra 1500 kroner for en skikkelig håpløs en, og oppover til 6000 kroner for en staselig kamel med gode framtidsutsikter. I år er det resesjon selv i kamelbransjen, og kombinert med tørke har prisene sunket enda mer. Det er utrolig å tenke på at grådige bolig- og bankhaier i USA kan påvirke kjøp og salg av uskyldige kameler i Indias ørken, men så globalisert er verden tydeligvis blitt. Men tilbake til planen vår: Etter å ha vunnet budrunden skulle vi ri rundt på nyervervede ørkenskip en dag eller to, for deretter å gi bort denne kamelen fullstendig gratis og uten baktanker til en liten gutt. Tenk så glad han hadde blitt! Men siden vi ikke klarte å komme tidlig nok til kamelshopping, må nå en liten navnløs gutt i Pushkar klare seg uten en egen kamel i tida fremover. Synd, trist, leit.

Kamelkjøp får vi gjøre en gang. Denne visitten i Pushkar ble heller brukt til å beskue allverdens farger og folk. Dessuten fikk Mathias rikelig anledning til å teste ut sin påståtte ”moderate støvallergi”, ettersom vi brukte dagen på å traske rundt på en bakke bygget av støvpartikler og kamelruker.

Sari- og punjabi-damer på shopping.

Jeg syntes det var stas å være væpnet med min telelinse i et slikt fargerikt selskap. Mellom damer i sjokkfargede sarier, tuslet både hellige og skinnhellige menn bekymringsløst rundt med sine fantasifulle turbaner, godt utviklet skjeggvekst, tynne rare bein og dype furer i ansiktet. De helligste kler seg i stoff i samme oransje-farge som fangene på Guantanamo og bærer på lite annet enn en vandrestav og deres kombinerte tigge- og matboks som ofte inneholder 3 rupier, to peanøtter og en Bugg. En god brorpart av disse mer eller mindre hellige mennene liker godt å bli tatt bilde av, så lenge de får litt penger for det. Noe skal man jo leve av når yrket består i å være hellig.

Grunnen til at så mange hellige menn vandrer rundt her akkurat nå er at de skal ta seg et bad i den lille innsjøen som Pushkar er bygget rundt. I år er innsjøen dessverre borte vekk. Noen små basseng er derimot satt opp, slik at de som vil skal kunne ta en dukkert for å vaske bort syndene sine. Vi har fått flere og ulike forklaringer på hvorfor vannet plutselig er blitt borte. Tørke, rengjøring av bunnen og overdreven tapping av grunnvannet i området er blant forklaringene. Vanskelig å slå fast helt hva som har skjedd når de du spør ikke er særlig drevne på engelsk. Seinere har vi fått forklart at det var en mann som lempet en enorm gudestatue i et eller annet organisk materiale nedi den lille innsjøen, noe som gjorde at fiskene i vannet møtte dommedag. Vannet har derfor blitt tappet ut, og nå ventes det bare på at det skal begynne å regne. Enklere sagt enn gjort.

Det var lite igjen av den hellige innsjøen i Pushkar.

Etter å ha vært i Mumbai der omtrent alle prater engelsk, er det en ganske stor overgang å komme til en plass der du bør kunne mer lokale språk for å ha særlig meningsfulle samtaler med lokale folk. Min favoritt i Pushkar var en gutt som hadde en litt ny vri på spørsmålet om hvordan det står til:

”Hey! Why are you?”, spurte han meg. Dypt. Han fikk meg til å tenke.

Hvorfor ikke?

Jeg trasket opp på en av de omliggende toppene i Pushkar for å få med meg soloppgangen. Her slipper man hellige menn som er mer opptatt av pengene dine enn av å oppnå nirvana og moksha, og i tillegg slipper man å traske i kø med andre turister, som det tross alt finnes en del av i området. Tom innsjø kan skimtes i bakgrunnen.

På tur i uflaksland

Et stykke unna flyplassen kunne man fremdeles se røyken fra oljeanlegget en dag etter eksplosjonen.

Da vi ankom innenlandsflyplassen i Mumbai for å fly til Jaipur med Indian Airlines, fikk vi vite at et fly fra samme flyselskap på samme flyplass dagen før, bare var noen hårstrå unna å kræsje med et fly fra selskapet Kingfisher (som betryggende nok også er Indias mest populære ølmerke). I samme slengen fikk vi vite at et stort oljeanlegg rett ved flyplassen i Jaipur hadde eksplodert, at brannen hadde spredd seg tre kilometer av gårde og at ingen fly hadde fått lov å lande dagen før. 20-30 personer antas omkommet av de rundt 150 personene som oppholdt seg i bygningen da en eller annen gassledning tok fyr. Lokalene var fremdeles i full fyr da vi landet like ved.

Vi kom oss gjennom denne slagmarken og fram til Pushkar der vi har fått vite at innsjøen, som i alle år har blitt besøkt av rundt 200.000 personer omtrent på denne tiden, plutselig har tørket inn. En aldri så liten katastrofe for alle dem som kommer hit for å vaske bort sine synder i den hellige Pushkar-sjøen.

Vi føler oss litt omgitt av store og små kriser. Ettersom vi de siste dagene har bodd nærmest vegg i vegg med Hotel Taj Mahal og Café Leopold – de to mest kjente stedene som ble angrepet av terrorister i Mumbai for snart et år siden – så er det nesten bare merkelig at vi ikke fikk en reprise av fjorårets 26. november mens vi var i området.

Jeg har ikke fått skrevet så mye i det siste, men her er noen andre glimt fra Mumbai:

Mathias hadde fått noe støv på innsiden av skjermen på mobiltelefonen sin. Dette måtte kunne fikses i Mumbai, mente han. Vi tok derfor taxi til et sted vi hadde hørt at det fantes en Nokia-butikk. Vi fant ikke butikken, ingen i området hadde hørt om den heller, men innerst inne i en lang mørk gang i en sidegate fant vi en butikk på maks 4 kvadratmeter som solgte alt fra hårspray til termoser og mobiltelefoner. Hulter til bulter. Mannen i denne butikken var ikke et øyeblikk i tvil om at han var rett mann for jobben. Instruksjoner fikk han tydeligvis over en av de to telefonene han hadde klemt inntil øret. Etter å ha revet av skjermen med hissig bruk av neglfil og et gammelt simkort, kunne han konstatere at det ikke var støv, men riper som var problemet. Han vasket raskt over med et eller annet som gjorde at skjermen ble enda mer uskarp. Deretter ble skjermen limt på litt skjevt, og Mathias var 250 gærninger fattigere, i tillegg til taxipenger.

Mann med to telefoner, en neglfil og mye pågangsmot er i gang med å fikse biffen.

Vi fikk en hyggelig omvisning på ærverdige Hotel Taj Mahal – sannsynligvis det mest kjente hotellet i India. Landemerke ble enda mer kjent i fjor da noen terrorister stormet hotellet, plaffet ned folk som sto på feil sted til feil tid og holdt en bråte hotellgjester og -ansatte som gisler i et par-tre dager. Den nyeste delen av hotellet åpnet en måneds tid etter angrepet, mens mye av den eldste delen fremdeles var under reparasjon. Vi gjorde selvfølgelig en kjempetabbe da vi takket nei til gratis lunsj. Jeg nøyde meg med et glass nypresset appelsinjuice, mens Mathias klinte til med vann, riktignok skikkelig staselig vann fra en unik bre innerst inne i Himalaya som bare du og jeg vet om.

Mathias og en av PR-damene på Taj Mahal med utsikt over Gate of India.

Ettersom vi ikke har rukket å komme oss skikkelig gjennom Mumbai, tok Mathias og jeg Lonely Planet-boka fatt og fulgte en ferdig laget erketuristløype der man kunne se både fontener og statuer. Du får det lissom ikke mer turist. Og vi var begge enige om at det hadde vært en fin ettermiddag.

Endelig i trygghet

Da er vi inne i et område der malaria skal være mer vanlig, og det betyr at jeg nå starter på min lille malariakur. Fram til nå har jeg ikke gardert meg mot den slags, men nå går jeg på legemiddelet Malarone, som skal holde meg vekk fra den aller farligste formen for malaria.

Jeg liker å ha kontroll på hva jeg putter i meg av medisiner så her er et lite utdrag fra pakningsvedlegget:
”Bruk ikke Malarone dersom du noen gang er blitt fortalt at du er allergisk mot atovakon eller proguanilhydroklorid”.

Med hånden på hjertet: Ingen har noensinne fortalt meg at jeg er allergisk mot atovakon eller proguanilhydroklorid. Så dette tar jeg med knusende ro. Etter dette kan Malarone-konsernet i opplysningens tjeneste gjengi bivirkningslista for denne lille brune pillen jeg nå tar daglig.

”Mulige bivirkninger:
Hodepine, magesmerte, diaré, fullstendig tap av matlyst, kvalme, oppkast, hoste, opphopning av væske i kroppen (angioødem), blodmangel, for lite natrium i kroppen, matintoleranse, sår og betennelsesaktig tilstand i munnen, forhøyede, reversible leverenzymverdier og nivåer av fordøyelsesenzymet amylase, søvnløshet, feber, allergiske reaksjoner inkludert utslett (elveblest), hårtap.”

Til slutt legges det for sikkerhets skyld til at det også ”har vært isolerte tilfeller av allergisk sjokk”.

Så lenge jeg slipper denne ene formen for malaria jeg nå skal være vaksinert for, synes jeg ikke det er noe stress å gå rundt skallet, med fullstendig tap av matlyst, forbedret oppkastkapasitet og med leverenzymverdier på ville veier.

På lønningslista til Bollywood

Jeg, Silje og Sebastian (nærmest) under Bollywood-innspilling.

Etter frokost en dag i Mumbai ble vi stoppet av Amjad Khan. Han er, ifølge sitt eget visittkort, ”Casting Agent for Models (Specially Western People)”. Og siden vi nå en gang er folk av typen vestlige, var det ikke så rart at han stoppet nettopp oss. Vi var ikke vanskelige å be, og en halvtime senere kjørte han oss av gårde til en vaskeekte filminnspilling. Det var klart for en dag som Bollywood-statister.


Vi kom 3-4 timer senere enn resten av statistgjengen, og filmingen stoppet 3-4 timer før vi hadde fått beskjed om, så vi kom greit unna det. Altfor mye venting var det heller ikke, og vi fikk til og med mat. Vi ble etter hvert godt representert som bakgrunnsfyll i filmen, så alt i alt var dette en artig greie.

Filmen het ”That girl in yellow boots” og helt ærlig så tror jeg den ferdige filmen blir litt småkjedelig. Skuespillermessig tror jeg den holder et brukbart såpeserie-nivå. Men for de av dere som tror noe annet og ikke kan vente til denne filmen blir sluppet, muligens rett på DVD, kan jeg røpe fragmenter av hva som skjer i filmen om jenta med de gule støvlene.

Jente, type vestlig, muligens italiensk, med gule støvler, kommer inn på et kontor som utsteder visum. Det må ha vært i India siden alle som jobbet der var indiske. Denne jenta vil så gjerne ha visum så hun kan reise av sted, eventuelt forlenge et opphold. Men det er enklere sagt enn gjort. Hun går til en rekke skranker, spør om folk kan skrive under på visumet hennes. En offentlig tjenestemann sier blant annet: Jaså, så du vil ha visum? Ja, svarer jenta. Hvor gammel er du?, spør mannen. 20, svarer jenta. Mannen ler. Men denne jenta gir seg ikke så lett. Hun går rundt på dette stedet, og plutselig i en scene har hun faktisk på seg briller. Det skal være helt klart for alle og enhver at hun mener alvor. Visum musst sein!

Og der, kjære leser, kan jeg dessverre ikke røpe mer. Dette er en spenningsfilm fra visumutstedermiljøet, der en jente iført gule boots skal overvinne visumbyråkratiet.
Og hva gjorde vi der? Vi var turister i samme ærend som jenta og ville også ha visum. Og vi brukte også store deler av dagen, både i virkeligheten og i filmen, på å labbe hvileløst rundt på dette kontoret med hver vår visumsøknad. Det indiske byråkratiet skulle ikke være lett for noen av oss, gule støvler eller ei.

Rollen var ikke vanskelig å leve seg inn i. På grunn av noe diplomati-krangel mellom Norge og India, har den indiske ambassaden i Oslo satt seg på bakbeina når det gjelder å skrive ut visum. For klassen vår var det med nød og neppe at vi i det hele tatt kom oss av gårde til India. Og vår opplevelse er visstnok mer regelen enn unntaket. Frustrasjonen og oppgittheten vi ble bedt om å utstråle under opptakene bør med andre ord ha sett ganske ekte ut.

Det er klart det er stas å stå på lønningslista til Bollywood AS. Betaling for en dags jobb: 500 rupi, rundt 60 kroner. En symbolsk betaling, eller det 5 gjennomsnittsindere tjener i løpet av en dag.


Mathias øver på rollene som han aldri fikk, del 1. Mann som stempler visumsøknader.


Mathias øver på rollene som han aldri fikk, del 2. Mann som leverer fra seg visumsøknaden.


Silje med sin visumsøknad. Bildet på søknaden er vel strengt tatt av en mann (?). Hun var den eneste av oss som ble beæret med en hel replikk. Silje og jeg skulle nemlig gå etter en offentlig tjenestemann, der hun skulle si de magiske ordene ”Sir, I need you to sign this”, hvorpå han fnøs oss vekk. Under første tagning ble vi litt vel ivrige og fotfulgte han med visummas langt nedover en lang gang (som du ser i bildet øverst i innlegget). Kutt! Sånt gjør man ikke i India. Har Herr offentlig tjenestemann avvist deg, så er det ikke noe mer å gjøre med det. Da rusler man vekk med halen mellom beina. Vi fikk bedre til det med halen mellom beina på de neste tagningene.


Jente med gule støvler på jakt etter å få signert visumsøknaden sin ved skranke 1.


Jente med gule støvler på jakt etter å få signert visumsøknaden sin ved skranke 2. For å se skranke 3 må du nesten se hele filmen.

Og nå… Mumbai!

Da var vi kommet oss til Mumbai. 12 relativt behagelige togtimer inkludert søvn var ingrediensene i turen fra Goa til Mumbai. Etter å ha sovet en natt i et høymuslimsk område i denne byen fant vi ut at det ikke var noe særlig for oss. Jentene vi er sammen med likte ikke å vandre rundt i trange kvartaler som eneste kvinnelige representanter, ei heller at bælfeite rotter skottet ut på oss fra hver søppelbefengte gatekrok. Vi syntes heller ikke det var så altfor stas at vi lå vegg i vegg med en moské som til alle døgnets tider, for eksempel klokka fem om morgenen, skrek ut at Allah er stor, hunder er skitne og griser likeså. Derfor har vi flyttet oss sørover på Mumbais halvøy og litt opp i prisklasse. Nå bor vi nesten litt for bra til å være studenter. Men prisen er det ingen ting å si på.

Mumbai er Indias finansielle sentrum og landets største by med sine 15 millioner +++ innbyggere. Fram til 1996 het byen Bombay (et navn britene fant opp under kolonitida). Men i 1996 var det nok, da skulle navnet avbritifiseres, i likhet med Calcutta som nå har gått tilbake til sitt gamle navn Kolkata, Madras heter nå Chennai, Bhangalore har byttet tilbake til Bengaluru. Noe meningsløse navneskift etter min mening, men en gave til alle kartselgere.

Mumbai er også hovedsetet for verdens største filmindustri, Bollywood. Kvantitetsmessig blir Hollywood banket knallhardt ned i støvlene av sin indiske storebror. Det er laget over 70.000 Bollywood-filmer, og nye tusener spys ut fra byens filmløpebånd, som viser forbausende liten interesse for nyskapning. Den klassiske Bollywood-filmen følger denne malen: Gutt møter jente. Så dans og sang. Deretter, ikke helt overraskende, dukker problemene opp. Mer dansing. De kan jo ikke få hverandre fordi noe, ulik kaste, alder, familiefiendskap, overdreven dansing eller andre ting, står i veien. Nok en dans. Synging nå. Så får de nok hverandre til slutt skal du se. I hvert fall blir det dansing og syning mot slutten av filmen. Og alle var enige om at det var en fin film. Det hender at Bollywood lager andre type filmer, men de slår sjelden an (Og så det er sagt, Slumdog Millionaire er ingen Bollywood-film, selv om handlingen utspiller seg i India).

Et litt annet og mindre glamorøs, inntrykk får du av Mumbai om du skummer deg gjennom Lonely Planets oversikt over byen. Her kommer det blant annet fram at den gjennomsnittelige dagsinntekten for en Mumbai-beboer i 2007 var på hele 16 kroner, noe som ifølge boka er tre ganger så mye som gjennomsnittet i hele India. (Ulike statistikker er ikke helt enige i hvor mye indere tjener, og det finnes sikkert mange måter å regne det ut på. Ifølge Times of India er nå den gjennomsnittelige inntekten i India rundt 12 kroner dagen). Før jeg dro ned til India forleste jeg meg på artikler og bøker om Indias rivende, boomende, unike, himmelsprettende utvikling. Mye av det jeg har lest må ha vært skrevet i toppetasjen i lokalene til et framgangsrikt IT-selskap. I Mumbai lever over halvparten av innbyggerne i slumområder. Jeg tviler på at disse inderne føler at det siste tiåret har vært spesielt gyllent.

På lørdag dro vi på en et kjøpesenter, eller et mååll som det konsekvent kalles her. Da jeg for noen måneder siden spurte vår indiske gjestelærer, som da var på besøk til Norge, om tips til hva jeg kunne skrive oppgave om, sto indernes nye appetitt på mååller og måållkulturen høyt på hennes forslagsliste. Vi følte oss ganske alene på dette senteret som både pris- og innseendemessig lignet på Steen og Strøm. Vi var tidlig ute den dagen, så det var nok kanskje derfor det ikke så ut som inderne gikk mann av huse for å kjøpe vestlige produkter i vestlig atmosfære. Men det var hyggelig å traske rundt i avkjølte butikker der blant annet en politivakt marsjerte bort til meg i ens ærend for å høre om jeg hadde det bra. Og det hadde jeg. Og jeg tror ikke han hadde det så aller verst selv heller der han spradet rundt i sin nypressede uniform.

Det fantes til og med noen lokale klær av typen overklasse på kjøpesenteret vi besøkte. Overlesset med paljetter og dill fantes fin-fine indiske klær av merket Manjavar med slagordet: "Earn your respect".

Det er lite som tyder på at denne kaffebaren ligger i India. Landet har et ganske forkrøplet syn på hudfarge. Den skal være hvitest mulig. White is right, idealet er kritthvitt. Det betyr at personer i reklamer, på filmer og på tv har tilnærmet europeisk utseende, slik som på plakatene på dette bildet. Enhver fuktighetskrem med respekt for seg selv inneholder stoffer som gjør huden din lysere. En reklame som går sin seiersgang på indisk tv nå for tida, advarer Indias befolkning om følgende sjokkerende prosess: "Sun rays can cause skin darkening". Da grøsser det nok nedover ryggen til en og annen inder, kan jeg tenke meg. Du finner ikke mange indere som ligger på stranden for å bli brunere. Derimot kan du se mange indere gå rundt med svarte paraplyer som skygger for sola.

Vi har en plan!

Fellesdelen av denne India-turen er over, men vi har ikke helt dratt hvert til vårt ennå. De siste dagene har vi vært ”seks mann alle” i Mumbai. På søndag kom fire til. Men deretter, lørdag 30. oktober, skilles våre veier atter en gang. Da stikker Mathias og jeg på Rajasthan-ferie. Med et lite overtalende knuff fra meg, har vi fiksa hele sulamitten gjennom et reisebyrå. Bestillinger og telefoner i India går supertreigt. I en stor konvolutt får vi dermed flybillett, togbilletter, bil og privatsjåfør i 9 dager, OK+ hotellrom i to uker, noe mat, kamelridning ut i ørkenen med teltovernatting, og neimen klarte vi ikke å klemme inn litt elefantridning i samme slengen. Gikk hele arven med i dette pengesluket? Nei, langt i fra. India er billig. Så hvorfor ikke støtte hardtarbeidende reisebyråer med noen hundrelapper?

Planen ser nå slik ut:
30 okt. Lørdag: Fly til Jaipur, så rett videre til Pushkar for Camel Fair-festivalen, som vi har gledet oss maks til.
1. nov. Pushkar til Udaipur.
3. nov. Udaipur innom Ranakpur til Jodhpur.
4. nov Jophpur til Jaisalmer.
7. nov. Jaisalmer til Jaipur (laang biltur)
9. nov. Jaipur-Varanasi (indernes helligste by, her kommer folk flokkvis for å dø) med tog
12.-13. nov. Varanasi – Delhi med nattog.
Deretter vil vi være en del dager i Delhi og omegn før vi reiser hjem 19. november. Vi har mange planer. Jeg skal blant annet ut til en landsby og følge et ganske stilig solcelleprosjekt, med en utviklings-NGO.
Jeg gleder meg. De neste ukene blir spennende. Så følg med!

The Indian style

Klokka var to og vi befant oss på et av de mest populære utestedene i Goa (der jenter kommer inn gratis, mens gutter må betale noen indiske dagslønninger for å komme inn). De fleste i klassen hadde dratt hjem for kvelden, men tre av jentene i klassen og jeg hadde blitt igjen. Av en eller annen grunn fikk mine gode venner det for seg at de skulle spleise meg med en eller annen tilfeldig indisk jente. Etter et halvt minutt inne på dansegulvet med kommentaren ”Do you like Western boys? You have to meet my friend!”, kommer Lina plutselig drassende med en liten indisk delegasjon med hunkjønn – i alle aldere. - Here he is. Sit down, smiler Lina fornøyd og stikker av.

Så satt jeg der da, med ei indisk jente, hennes noe eldre venninne, hennes rundt 9 år gamle lillesøster som tålmodig stod bak henne og ventet. Og moren hennes.

Det var liksom ikke noe rart i det å møte jevnaldrende av motsatt kjønn på et utested med både mor og familie på slep. Så da var det bare å sette i gang å prate om løst og fast, alt sammen mens moren smilende satt ved siden av og fulgte med - uten å gjøre noen tegn til å bryte inn i samtalen. Etter en stund skulle de vende nesa hjemover. Den indiske jenta tok meg i hånda, takket for praten, og moren nikket med et høflig smil. Indere er rare.

Velkommen til Syden

Vi har nå kommet oss til Goa, som er blant de mest turistvennlige plassene i India. Hadde det ikke vært for.. hmm alle inderne, så kunne dette like gjerne vært Playa del las Americas på Kanariøyene. Goa var ikke mye å snakke om før portugiserne kom en del hundre år tilbake. Deretter ble det et handelssentrum og mens britene hadde kontroll over store deler av India, (også Danmark-Norge hadde faktisk sin lille koloni i India på en liten plass som heter Trankebar) hadde portugiserne denne plassen for seg selv og trivdes med det. I dag heter en hel haug av innbyggerne i Goa etternavn som Rodrigues, Souza, Rega, og Silva.

Det er mer enn portugisiske etternavn som gjør at man ikke lenger føler seg i India. Prisene blir høyere, klesplagg dekker generelt mindre av kroppen, ris og krydderbombede grønnsaker og kyllingbiter er ikke lenger et fast innslag i frokosten. Og desverre er naan-brød mye vanskeligere å oppdrive, noe du vanligvis får kastet etter deg på enhver restaurant i India.

Du merker det også på ting som at hotellet automatisk har satt fram doruller på toalettet. I India generelt brukes knapt doruller, de selges svært dyrt og kun i enpakninger. Fram til nå har dette vært en daglig kamp for å få hotellets ansatte til å avse en dæsj dopapir. Men her er det annerledes. Så nå har jeg fylt opp sekken min med hotelldopapir som bør holde til vi er godt inne i Rajasthan, der vi har tenkt til å farte rundt en stund.

En uåpnet indisk dorull i en-pakning.

Goa er stort sett strand og annet du finner i Syden-land. I tillegg huser Goa ”gammel murstein” (som Mathias sier hver gang vi ser et gammelt byggverk av noe slag). Goa var en gang i tiden stort. Området blomstret opp rundt handelen med Portugal og kunne måle seg med portugisernes egen hovedstad Lisboa. Men så ble det brått slutt og Goa grodde igjen. Og det som heter Old Goa er fremdeles i stor grad skog, bortsett fra noen kirker som portugiserne bygget opp og som ingen andre enn dem selv så helt behovet for.

Og nettopp disse kirkene fant vi ut at vi skulle se. Vi tok på oss turistbrillene og Canon-grunnutrustningen og drosjet oss av gårde. Her fikk vi blant annet se kisten til en død portugiser som kristnet et høyt antall indere med makt (Francis Xavier), Asias største kirke og ikke minst den tilhørende The Golden Bell, Asias største kirkeklokke (begge deler ifølge vår reisebok Lonely Planet).

Disse imponerende merittene sier vel mest om størrelsene på kirkene og kirkeklokkene i Asia. Men stas er det likevel. Og da jeg så det jeg trodde var Asias største kirkeklokke, fikk jeg Mathias til å posere foran kamera og kirkeklokken på det fineste turistvis. Det var selvfølgelig feil klokke. Men vi fant den riktige til slutt. Den var litt stor og stort var det. Så dro vi hjem og alle var enige om at det hadde vært en fin dag.

Alle, bortsett fra en liten tiggerjente. Hun ble påkjørt av en moped mens jeg stod og så på (for øvrig den første kræsjen jeg har sett av noe slag i Indias jungeltrafikk). Mens jenta gråter og ligger nede for telling et øyeblikk, starter alle motoriserte kjøretøy i nærmere omkrets og tute og mase. Småhissige bilførere syntes det var kjipt av denne barbeinte 5-6-åringen med bustete hår og en skitten, hullete genser ligger og sperrer gaten. Da merker man at man likevel ikke er helt i Syden likevel.


Mathias poserer foran det vi trodde var Asias største kirkeklokke, dessverre var det falsk alarm.

Mathias poserer foran Asias største kirke OG Asias største kirkeklokke (skal man tro Lonely Planet, som også slår fast at kirken også er den mest interessante i denne verdensdelen).

Sandra poserer foran kirke.

Ida poserer inne i kirke.