Ret's speak Engrish!

Om du snakker med en japaner og du ikke forstår hva han sier betyr det ikke nødvendigvis at han snakker på japansk. Japanernes engelsk er en aldri så liten kode å knekke, og jeg tenkte jeg skulle gi dere et aldri så lite innføringskurs i hva man må huske på i tolkningen av japanernes engelsk, som for øvrig setter mine egne språkkunnskaper i et meget flatterende lys. Japanere, og asiatere generelt sier ikke L. Alle L'er blir derfor byttet ut med bokstaven R. Dersom en japaner er overasket over noe du sier, utbryter han ”Rearry?” istedenfor ”really?”. Samtidig forsvinner en hel del F’er på et merkelig vis. Men japanere kan fremdeles si F, som i ordet football, som en jeg pratet med slo fast at skulle uttales "efteball". Japanere putter inn vokaler her og der, og for eksempel navnet mitt, Magnus, forandret seg til Magunus på regningen på det ene hotellet vi bodde på. U’er skifter seg fort til A’er, mens tallet thousand heter taudern i Japan.

Det er mye mer som kunne blitt lagt til i avsnittet over, men generelt sett kan man slå fast at bare de færreste japanere liker å snakke engelsk. Kroppsspråket til japanere er også ganske snålt. Det er en salig blanding av total ydmykhet og underkastelse ved uttallige bukk, nikk og neiing, og en svært militær måte å si enkelte ord på. Da jeg kjøpte et par postkort for et par dager siden sa damen jeg handlet hos takk med påfølgende bukk hele syv ganger før jeg klarte å forlate butikken. Det er mye takk for pengene.

For at dere skal få et inntrykk av hvordan dette høres ut, legger jeg ved et klipp fra dukkefilmen Team America, der Nord-Koreas atombombeglade ansikt utad, Kim Jong Il, synger om at han er ensom. Sangen heter "I'm so ronery", som da oversatt til normal engelsk blir "I'm so lonely". Han er riktignok ikke japaner, men engelsken er ganske så søt og lik.




Japan har sin egen vri på det meste, sunglasses er intet unntak.

Øyhopping i Hiroshima

Vi båtet ut til en øy rett utenfor Hiroshima som heter Miyajima. Her finnes et flott tempelområdet og en av de helligste og mest kjente monumentene som finnes i Japan; Itsukushima Shrine. Den står ute i vannet eller tørrskodd alt ettersom tidevannet kommer og går. På land finnes et stort shinto-tempel-området, med mange flotte, gamle og historiebefengte byggverk. Et helt nydelig område. Samtidig gikk en hel del rådyr tuslene rundt i gatene og spiste alt som fantes av mat, steiner, plastikk og flasker. Det var lissom ikke måte på hva disse due-substituttene klarte å få i seg. Ga du en av disse litt mat hadde du en veldig trofast venn resten av dagen.

Klassen var ikke alene på denne turen. Vi hadde fått med oss en del unge japanere som bodde i Hiroshima, og som det var veldig morsomt å bli kjent med. Jeg tok en heis til toppen av øya sammen med noen av disse japanerne og noen i klassen. Sammen med noen av disse tok noen av oss turen opp på toppen av denne øya med en slags heis. På kvelden neste dag hadde vi et ”Lappy Club Party” sammen med japanerne vi ble kjent med denne dagen. Mye artig mat og artige japanere.

Vi sitter på gulvet å spiser østers på Myyajima.

Før man gikk inn i Shinto-templene måtte man vaske seg.

Ser yndig ut, men spiser gjerne plastikkposen din.

Kjetil poserer foran Itsukushima Shrine

Jan Tore speider etter japanske jenter på toppen av øya.

Hjemme hos: familien Tokohama

Den ene kvelden i Hiroshima hadde vi hjemmebesøk hos japanske familier. Kjetil og jeg kom til familien Tokohama, som bekreftet alle fordommer og oppfattelser av en vaskeekte japansk familie. Morens jobb var å være husmor, mens faren var en såkalt ”sarariiman”, eventuelt en hardtarbeidende buisness-mann om du vil. Hans arbeidsdag startet tidlig hver dag og varte til mellom ti og tolv på kvelden. Familien hadde tre sønner, som jo tradisjonelt sett er ansett som ganske stas. Sønnene satt naturlig nok og spilte tv-spillet Tekken 3, i hver ledige stund, bortsett fra når de spiste mat eller brukte meg som klatrestativ. Jeg synes for øvrig det var artig at da faren omsider kommer hjem i halv elleve - tiden, satt han seg ned sammen barna og spilte tv-spill. Litt kvalitetstid på kvelden, der altså.

Jeg er fascinert av at denne arbeidsdelingen mellom en far og mor fortsatt eksisterer i så stor utstrekning i moderne Japan. Men det er likevel tydelig at mye har forandret seg siden etterkrigstidens økonomiske mirakel i Japan. Da hadde en dame stort sett oppgaven med å fostre opp og ta vare på familien, mens mannen knapt så sin egen familie fordi han kun sørget for familiens økonomi gjennom å arbeide med kadaverdisiplin for arbeidsgiveren og Japans fremtid. I dag er ikke kjønnsrollene fullt så stivbeinte. Mange kvinner er i arbeid, som først og fremst kan forklares med den økonomiske stjernesmellen Japan gikk på rundt 1990, som brakte landet inn i et gjeldsmareritt som selv i dag bare blir verre for hver dag som går. Men samtidig har både skilsmissestatistikken økt, mens færre gifter seg. Det er med andre ord nødvendig for mange familier å ha to personer i arbeid, og mange aleneforsørgere eller single kvinner er naturlig nok nødt til å ta seg arbeid.

Moren i den familien vi var hos hadde tidligere jobbet som engelsklærer, noe som mildt sagt var litt overraskende etter å ha hørt den nokså mediokre engelsken hennes. Likevel var hun klar på at hun skulle ut i jobb igjen etter ungene var vokst opp litt. Det er en innstilling som var nokså uvanlig et par tiår tilbake i tid. Hun uttrykte da også at ”beeing a housewife is sooo boring”. Det var nok ikke akkurat noe mødre gikk rundt og sa for 40 år sida. Selv om gruppementalitet og familietilhørighet fremdeles står ganske sterkt i Japan, er mitt inntrykk at selvrealisering og individualisme er mer og mer viktig for den gjengse japaner.

Uansett, maten var god og familien hyggelig. Artig å ha vært hjemme hos en vanlig japansk familie.
Ja, her er vi altså. Kjetil og jeg glir lett inn i en japansk familie. Jeg ble vel kanskje mer sett på som en madrass og et klatrestativ av den yngre garde i dette huset.

Og så...Japan!

Endelig var vi kommet til Japan, soloppgangens, høflighetens og dataspillavhengighetens land.
Vi landet i Tokyo og kjørte inn i byen. Og så kjørte vi mer gjennom byen. Og så kjørte enda litt nærmere sentrum av denne kolossen av en by. For at bare det skal være sagt; Tokyo er svært. Ufattelig stort. Enorme blokker, i et småsosialistisk preg. Tokyo er verdens mest folkerike by. Tar du med ”forstedene” Yokohama og Kawasaki, huser dette enorme byområdet 35 millioner mennesker. Det er syv og en halv ganger Norges befolkning i en eneste smeltedigel. Selv japanere jeg har snakket med utenfor denne byen bare rister på hodet og sier som regel at Tokyo er for stor for dem. Jeg blir helt målløs over størrelsen på denne byen. Nevnte jeg forresten at byen Tokyo er stor?

På kvelden tok vi en tur ut for å fylle opp magen. Vi fant en hyggelig japansk restaurant, der vi rett og slett gikk for bufeet. Menyen var uten bilder og på japansk, så vi hadde vel ikke noe særlig valg egentlig. Maten skulle vise seg å være overraskende god, i det hele tatt en aldri så liten kulinarisk opplevelse. Og jeg spiste - som seg hør og bør på bufeet - til jeg trillet ut derfra. Det å spise med pinne går forresten som en drøm. Slurping for å vise at man liker maten er heller ikke noe stress å få til for min del.

Dagen etter tok vi tog ut til Hiroshima, et tog som for øvrig tøffet av gårde i 270 kilometer i timen, og gjorde unna en strekning tilsvarende Oslo-Ålesund på noen små timer. Her bar det rett av gårde på atombombemuseet. Dette dreier seg selvfølgelig om 2. verdenskrigs noe unødvendige avslutning, der den første av to amerikanske atombomber blåste i stykker Hiroshima 6. august 1945. Tre dager senere smelte USA av enda en bombe, denne gangen over Nagasaki for å forhindre at invasjonsklare Sovjet skulle få noe som helst kontroll over Japan etter krigen. Disse politisk motiverte bombene fikk konsekvenser de færreste kunne forestille seg. 120 000 mennesker døde momentant, mens like mange døde over tid av senskader og strålesykdommer.

På dette museet møtte vi en av de etter hvert få gjenværende som overlevd denne eksplosjonen. Hun er i dag 74 år gammel, heter Miyoko Matsubara og var 12 år på det tidspunktet. Idet bomben smalt sto hun halvannen kilometer unna og så på den lille prikken på himmelen som noen sekunder senere skulle utvikle seg til verdens største røyksopp. I dag sliter hun fremdeles med store smerter og har vært gjennom utallige operasjoner. En av dem på grunn av kreft, og hun må jevnlig til kontroll for at ikke det skal utvikle seg kreft andre steder i kroppen. Ikke nok med at de overlevende har hatt fysiske belastninger, de har også blitt utsatt for diskriminering av det japanske samfunnet. Vi fikk vel i det hele tatt inntrykk av at atombomber er en uting.



Okey, kanskje ikke verdens beste bildet, men likevel: Her står jeg foran fredsminnesmerket i Hiroshima som i 1996 havnet på UNESCOs liste over verdens kulturarv, til store protester fra USA og Kina. Denne bygningen var så og si det eneste som sto igjen i sentrum av Hiroshima, og det har vært store diskusjoner om det skal bli stående eller fjernes - for å fysisk fjerne vonde minner.

Bye, bye Brisbane!

Da nærmer våre godt og vel seks uker i Brisbane seg slutten. Det har vært en bra tid i en bra by, men nå skal sekker pakkes og reisefoten vrikkes. Vi skal nemlig til Japan og jeg gleder meg som en veldig liten unge.

Her er programmet mitt fram til jul litt fritt etter hukommelsen:

Mandag 22. oktober vender vi nesene våre mot Japan. Der skal vi være i 10-11 dager. Deretter skal vi tilbake til Australia 3.november, men denne gangen til Cairns, som ligger helt nord på østkysten. Etter tre dager her drar vi tilbake til Brisbane den 6. november, der vi skal bruke fire dager på å jobbe hardt og iherdig i et forsøk på å bli ferdig med hovedoppgavene våre.

Etter det skal Synnøve, Anni, Kjetil og jeg dra til New Zealand (10. november), der vi skal være i 11 dager. 21. november stikker vi til Vietnam (via Brisbane og Kuala Lumpur). Resten av tida fram til jul skal vi bruke på å backpacke oss fra nord til sør i dette landet, før vi drar gjennom Kambodsja og avslutter med julegaveshopping i Thailand for de pengene som måtte ha klart og overlevd fram til den tid. Dette blir rene festen, det!

Vi hopper videre til neste land.

Brisbane by night

Ettersom Brisbane-oppholdet nærmer seg slutten, fant Kjetil og jeg ut at vi måtte forevige denne nokså pene byen med alt dette kamerautstyret vi går og drasser på. Vi brukte en hel kveld på å rusle rundt Brisbane og knipse bilder stativ og 30 sekunder lukkertid.

Brisbane ble i sin tid grunnlagt på det som kan minne om en halvøy omkranset av en elv. Det perfekte sted å ha de verste kjeltringene på den tida. Til Brisbane kom nemlig de britiske lovbryterne som ikke en gang Sydney ville ha. Brisbane var langt ute i gokk, med så og si null kontakt med omverdenen og var et håpløst sted å stikke av fra. I dag befinner det seg en stor mengde høyhus i dette området, og byen har vel strengt tatt blitt noe større og fått en penere fasade.

(Trykk på bildene, dersom du vil se de i en større utgave)

Brisbane by night: I Brisbane er det lyst når det blir mørkt. Den lyssatte Story Bridge i forgrunnen, foran de høyeste bygningene Brisbane har å by på, med månen som en liten prikk over i'en. (sett fra øst)

Brisbane sentrum sett fra vest.

Fint lys ved Kangaroo point. Det gul-røde lyset kommer fra den mye brukte og opplyste klatre-bergveggen som går langs Kangaroo point.

Den østlige delen av Brisbane sentrum sett fra sør. Story brigde kan skimtes til høyre.

Kamelsafari på Sunshine Coast

Siste utflukt med skolen gikk til Noosa, en naturreservat nord for Brisbane på the Sunshine Coast. Planen for dagen var å titte oss litt rundt med kameler og firehjulstrekkere som fremkomstmiddel. Det ble som ventet en bra dag ved stranden, der vi fikk ridd på kameler og klatret litt opp i de fjellignende knausene foran stranden, som bare er enorme mengder sand tildekket av trær.

Kamel er bra dyr. Ingen spiser morsommere enn kamel. Ingen trenger regulering mer enn kamel.

Silje og Mari på kamel.

Been there, done that. Jada, da har jeg også ridd på kamel.

På stranden var det tydelig merket at på stranden var det 80 km/t-grense.

Ved stranden var det enorme skråninger som bare bestod av sand, bortsett fra at det vokste trær oppå.

Drømmen om hai

Under en lun kveld ute på byen den første helga i Brisbane satt jeg og prata med Silje i klassen min. Temaet ble fort fisk, da begge deler et noe narkomant forhold til denne fantastiske måten å drive matauke på. Vi ble fort enige om at den morsomste fisken man kunne få på en fiskestang måtte være hai. Uten å tenke noe særlig mer over det knipset vi et fotos av oss som vi senere manipulerte inn en hai på – mer eller mindre troverdig. Men etter å ha sett litt på oss som holder en hai fant vi raskt ut at dette måtte prøves ut på ordentlig. Etter litt research og mye fiskesnakk, bestilte vi oss like greit plass på en fiskebåt. Her fikk vi også med oss Espen fra klassen og en venn av Silje som bodde i Surfers Paradise, rett ved der vi skulle fiske.

Vi stakk ut forrige mandag, og ettersom vi var supergira var vi framme godt over en time før vi skulle være der. Da fant vi oss like gjerne en liten sandstrand som vi plasket rundt i for å holde tritt med varmen. En god oppladning til de vindfylte og humpete timene som fulgte om bord i ”BKs fishingboat”.

Fisketeknikkene om bord på denne båten var vel ingen rakettforsking, og det vi drev med var dorging med både dødt og levende agn. Så da var det egentlig bare å sette fra seg fiskestanga i et stativ og vente på storfisken. I tillegg til våre egne stenger hadde båten noen fellesstenger der det ble festet på levende, relativt store fisk som svømte rundt med en krok tredd gjennom ryggraden og en strikk (!) tredd gjennom hodet. Dette er veldig ulovlig i Norge og regnes som dyreplaging, men her er det tydeligvis helt greit. Å fiske med levende fisk som agn skal for øvrig være supereffektivt. Og det var da disse stengene som sto for storfiskene. Ellers så vi hvaler som plasket og delfiner som hoppet, og til og med flyvefisk ble observert. Jeg får vel være såpass ærlig å si at det ikke vrimlet av store fisk, men til sammen ble 3 velskapte tunfisk og en rekke småfisk lurt oppi stry.

Like før slutt napper en av stengene med levende agn på. Espen melder seg veldig frivillig som oppsveiver og 25 minutter senere ligger en vaskeekte hammerhai og spreller i båten. Ganske sikkert over ti kilo og rundt halvannen meter lang. Kapteinen på båten gjennomgår det som tydeligvis er ritualet når en hai avlegger en visitt i båten hans. ”Welcome to Gold Coast,” mumler den erfarne sjøulken mens han gyver løs på haien med et balltre, før han legger et teppe over hodet til haien. Kostholdet vårt har den siste måneden vært ribbet for fisk, så vi tenkte dette var en god anledning til å få med seg litt D-vitaminer. Vi takket med andre ord ja til å ta med oss denne hammerhaien og en av tunfiskene hjem.

Det vi ikke tenkte så mye over, var at det ikke er spesielt morsomt å frakte en halvannen meter lang hai og en tunfisk rennende av fiskeslo på Queenslands kollektivfarkoster i halvannen time. For å drikke litt brus på en buss i Brisbane kan man vente seg en bot på godt over 800 kroner. Vi var vel lettere nervøse for at bussjåføren skulle ta affære og skrive ut bøter, da noe av tunfiskens etterlatenskaper fant det for godt å finne et hull gjennom de åtte søppelsekkene den var inntullet i under bussturen. Det er vel strengt tatt lite som lukter verre enn fiskeslo. Vi kom oss likevel hjem og dagen etter vartet vi opp med hai-middag til de i klassen som hadde lyst på den slags. Middagen endte med full suksess, stormende jubel og god stemning. Flere av klassens skeptiske ganer fikk endret sitt synspunkt på hai.

FAKE: Drømmebildet vårt, sittende i saccosekker dandert med en hai. Bilde har altså gått en og annen runde i Photoshop, og haien har vi funnet på det store Internett :)

EKTE hai. Vi har vært ute å fisket og dratt opp en fin-fin hammerhai. F.v. Espen, Karl Ole, Silje og jeg.

En hammerhai kan se sur ut, men den bare later som.

Noen store tunfisker fikk bli med tilbake til land.

Ikke alltid like morsomt å frakte fisk på kommunal transport.

Vi gjør opp både haien og tunfisken. Hammerhai-middagen ble en suksess!

God fart med Gokart

I vår kulturelle utforsking av Australia var det tid for nok en ekskursjon i regi og tilretteleggelse av skolen. Denne gang skulle vi, som seg hør og bør for enhver australier, kjøre Gokart. Jeg har aldri prøvde å kjøre noe slikt noe før, men det viste seg å være fantastisk morsomt. Dette må rett og slett bare prøves. Bilene kunne gjøre opp mot 90 kilometer i timen og det var rett og slett konge. Vi kjørte heat på 10 minutter med halve klassen i hver runde. Til sammen kjørte jeg en hel time med dette velskapte framkomstmiddelet, som jeg til og med klarte å punktere.

Dersom jeg blir veldig rik skal jeg kjøpe meg en Gokart-bane. Det var overraskende moro. Faktisk så moro at jeg nesten glemte å knipse egne fotos (!), så bildene her er lånt fra turkollega og hedersmann Kjetil Branæs.

Kine gir gass

Unge Jacobsen er ute og råner

Feiring med edle dråper på seierspallen. (Alle fotos: Kjetil Branæs)

Et rom med sjel, takk!

Under oppholdet i Surfers Paradise forrige helg bodde vi på ”Cavell Inn”. Et backpackersted i hjerte av denne lille byen. Nå har jeg ikke spesielt bred erfaring fra backpacker-overnattinger, men jeg fikk i hvert fall med meg at litt av konseptet er at rommene skal være ufrivillig minimalistiske. På samme tid kan heller ingen anklage rommene for å være sterile eller mangle sjel.

Aircondition virket ikke og den varme atmosfæren på rommet var preget av gammel gymsokk. Selv om springen faktisk virket ganske greit, stoppet dusjen av en eller annen merkelig grunn å gi fra seg vann etter jeg hadde stått 30 sekunder i dusjen.
Nevner i fleng andre ting rommet manglet som kan være greit å ha om du skal på do, sove eller simpelthen har tenkt å komme inn på rommet. Her manglet nemlig dopapir, sengetøy, nok puter og dørhåndtak(!).

Det rommet derimot hadde, var en dusj som viste seg som det perfekte habitat for sopp og vindu rett inn i en murvegg 20 centimeter unna. Nei, nå gleder jeg meg skikkelig til å komme meg vekk fra u-landet Australia og sjekke inn på de moderne og nyoppussede backpackerplassene i velstandens akse rundt Vietnam, Laos og Kambodsja.

”Vi i nummer 5”. Du vinner ikke jackpoten om du blir tildelt romnøkkel nummer 5 under innsjekkingen på Cavell Inn i Surfers Paradise. Her får du nemlig ikke tildelt dørhåndtak.

Heia Norge!

Sunn norsk ungdom, med en og annen australier som fremmedkulturelle innslag, møttes i helgen i Surfers Paradise som ligger halvannen time uten for Brisbane. Målet for dette sammentreffet var å måle krefter i et høyst seriøst rebusløp, eller scavenger hunt som det så fint het. Klassen vår stilte med en liten delegasjon på 7 stykker som skulle forsvare Voldas ære og bringe hjem laurbær til Høgskulens krans. Hvert lag skulle finne på sitt eget tema, og i mangel av både tid og penger sopte vi sammen noen skyggeluer, samtidig som hver og en fikk gaffateipet en bokstav i ordet ”NORWAY?” på de veltrimmede ryggene våre. En del andre tok konkurransen veldig seriøst og hadde tydeligvis fått sendt ned vikingdrakter fra Norge og investert i store mengder utkledningsrekvisitter.

Så hva gikk egentlig løpet ut på? Poenget var å ha det gøy samtidig som man skulle slipe lagånden gjennom diverse stafetter, oppgaver og utfordringer. Her var det tydeligvis lagt opp til at vi skulle ta en mental tilbakereise til russetida og favne om kong alkohol for å skrubbe vekk hemninger. Vi hadde det veldig gøy vi, men andre av våre staute landsmenn tok konkurransen litt vel seriøst, og lagde sine egne poster. Den beste jeg så gikk ut på å hoppe barbeint ned fra en fem meter høy bro ned i en elv med steinbunn som ikke er dypere enn at man fint kan vasse over den. Resultatet var en bro full av blod og en av mange sykebilsutrykninger denne dagen. En annen vi møtte på hadde syklet inn i et tre og ble mer eller mindre bevisstløst sendt på sykehus, mens andre igjen på ulike vis hadde fått ugunstige og skarpe gjenstander i føtter og armer. Ikke skjønte jeg hvorfor vi på forhånd måtte skrive under på et skjema der arrangøren fraskrev seg alt av ansvar for vårt ve og vel under dette løpet. Men jeg ser jo i ettertid at lunta burde vært luktet og de ringende bjellene burde blitt hørt.

Og hvordan løpet gikk? Det vet ingen, for arrangørene rotet bort mange av resultatene, samtidig som en av postene ble stoppet av politiet. På kvelden viste alle sterk moral og møtte uansett forfatning opp på byen for å forstette festen utover de sene nattetimer.
Slike gutter - det vil gamle Norge ha!

Ettersom en måtte ta bildet, måtte Kjetil som var Y i NORWAY, ofre plassen i rekken. Vi nøyer oss med en pasifistisk meningsytring.Vi bygger lagånden i en telefonkiosk. (Begge fotos: Kjetil Branæs)