Ankomst Takotna

Majliz på tur.

Takotna kan skimtes på bakken.

Lærer Ebbe tester ut stolene på flyterminalen i McGrath. Stort mer hjemmekoselig blir det ikke!


Vi prøver å mate amerikansk moose/elg fra bilen med ekte amerikansk kost, men denne gangen måtte doughnuts gi tapt for granbar.

- Er den ekte?, spør Søren når denne karen står og gresser fredelig fra et tre.

Vi har forlatt Anchorage, etter noen trivelige handledager der vi også fikk hilst på medlemmene i Sons of Norway. I den foreningen var de i fyr og flamme over at noen med passet i orden ville avlegge en visitt hos dem. Så vi har bodd hos hver våre amerikanske familier, og hyggelig var det.

Men det er nå turen virkelig begynner. Vi ankom den lille indianerlandsbyen Takotna på fredag etter å ha fløyet med et sjarmerende og bittelite propellfly. Det ble fløyet i skytteltrafikk fram og tilbake for å få med alt og alle. Og jeg fikk til og med sitte i forsete. Gjorde meg dårlig som andrepilot, men relativt bra som gammel turist.

Her skal vi være i omtrent en måned. I morgen drar vi ut til Takotnas store sønn - eller store bestefar er vel mer naturlig å si - sitt lille jaktkrypinn. Dick heter krypinnets eier, yrket er jeger og alderen er 79. Vår lærer Ebbe har overvintra her i Takotna de siste vintrene helt siden han selv gikk Cirkum Polare og fangstet sammen med denne Dick. Og sammen sitter de på en hel del skrøner og jaktkunnskap. Den blir sikkert bra å trekke på når vi skal drive med fangst av bever, mår, hare, rype, og det som måtte sprette fram av kratt, for ikke å snakke om spruce grouse. Dette er en litt stor og fredelig rype/jerpe-lignende fugl som har fått tilnavnene fool's hen og stupid chicken ettersom den ikke skjønner at den blir jaktet på.

Vi har allerede tyvstartet litt på jakten; vi satte ut noen haresnarer i nærområdet, og Eirik fikk klaff på første forsøk. Det meste er større i USA, bortsett fra haren som er cirka to porsjoner mindre (målt i mat) enn sin norske overart. Dessverre. Men Eirik bruker alle triksene i boka og holder kaninen så nærme kamera som mulig for å få den til å se stor å velbygd ut.

Skidag for barn og ungdom i Takotna.

Dick har vært ute på tur og fått noen mår.

På shopping i Alaskas metropol

Vi har omsider kommet oss trygt fram til Alaska. Etter en småstressende og lang flytur, ble vi møtt av våre to lærere Ebbe og Katrine på flyplassen i Anchorage med flagg og god stemning. Dette er Alaskas største by med noe sånt som 280.000 innbyggere, bortimot halvparten av alle som bor i delstaten.

De siste dagene har vi kjørt rundt i våre tøffe leiebiler for å handle inn mat og utstyr. I Alaska mener de at konseptet moms er en dårlig idé, og for eksempel turutstyr blir dermed forlokkende billig. En sjenerøs andel av budsjettet er allerede smelt av på den slags.


Solveig på shopping.


Øyvind er strålende fornøyd med å ha funnet seg en "bøtte med majjjones". På butikken Costco får du alt i altfor store pakker.


Vi tenkte vi kom til å bli kronet som kongene av lavprisbutikken Costco ettersom vi skulle handle mat for én måned til 14 personer. Men vår kolonne med velfylte handlevogner ble ikke så prangende som vi hadde håpet. Sjefen for Costco kom aldri ned å håndhilste på oss. Konfettien uteble. Gjennomsnittskunder var det vi var.


På shopping i pelsbutikk: Det meste er jo ganske harry i Alaska.

Vi bor hos ulike vertsfamilier som alle har en eller annen tilknytning til Sons of Norway. Dette er en gruppe for folk som har en tilknytning til Norge eller simpelthen bare synes at Norge er verdens mest fantastiske land og at loootefischk er tipp, topp og eksotisk.


Denne skapningen står i stua til en av de familiene vi bor hos. Selvskutt, selvfølgelig.

Da vi var innom Sons of Norway sitt forsamlingshus for å se på finalen i Superbowl møtte vi et par Norges- og våpenvenner. I tillegg til å være medlem av en Norgesforkynnende organisasjon var de også stolte medlemmer av NRA - National Rifle Association. Dette er en interesseorganisasjon for alle de som mener at den viktigste av alle menneskerettigheter er retten til å eie eget våpen - og å bruke det dersom noen for eksempel tråkker innenfor ens eiendom uten tilstrekkelig forhåndsgodkjenning. Interesseorganisasjonen gjør det for tiden bra, i et land hvor mange ser på enhver innskrenkning fra statens side som et overgrep. Og det er litt sånn her at dersom du kjøper nok rosenkål og doughnuts på ditt nærmeste shoppingmaall, så får du med en gratis rifle. I tillegg til at man nærmest får våpen slengt etter seg, så har alle har lov til å jakte - uansett om du nesten er blind eller om du er en enarmet banditt.



For eksempel denne søte lille jenta skjøt sin første rype i en alder av seks på nyttårsaften. Rett ved siden av hang et bilde av ei jente (11) som akkurat hadde skutt en grizzlybjørn. Men at de i klassen som er under 21 ønsker å kjøpe en øl her i Alaska, det altså, det er så fy atte! Jeg vet ikke helt hva som er farligst av at våre 20-årige reisevenner tar seg et glass øl til maten eller at 6-åringer flyr rundt med ekte og ladde salongrifler, men lovverket i Alaska er tydeligvis klinkende klare på det punktet.



Vi ble med en av våre amerikanske rifle-venner til en våpenbutikk der vi kjøpte optimistisk mye kuler og krutt til jakta i Takotna den neste måneden. Og som seg hør og bør fikk vår riflevenn rabatt på dette fordi han hadde noe tilknytning til militæret. Selvfølgelig skal militærfolk få rabatt på haglepatroner. Uansett, han ville ha oss til å posere med et assosiert utvalg av hans favorittvåpen i butikken. Og, ja, det ble jo et passe harry bilde...

Alt taima og tilrettelagt for Alaska-tur

Vi reiser til Alaska på lørdag morgen, og jeg kom meg hjem fra Alta mandag. I innsjekkingen på Alta flyplass møtte Eirik og jeg frøken Rigid hva bagasjevekt angår, og jeg endte opp med å entre flyet iført noe sånt som fire ullgensere, tre par votter, to luer, to halser, fjellstøvler og en overfylt håndbagasje. Med stahet skal stae autoriteter fordrives. Nå gruer jeg meg litt til amerikanske skrankefolk som sikkert har en formening om at min bagasje er feil pakket og for tung, eller som simpelthen misliker at vi har med medbragt våpen til våpnenes hjemland.

For et par år siden måtte læreren på Cirkum Polare sage av fem centimeter på pulken for å få den med... Det finnes dem som hadde en traumatisk barndom der de falt nede i den store gryta med regelstyrkedrikk, overlevde og seinere har fått jobb på flyplass.

Men nå kan det ikke gå galt, tror jeg. Alt er klappet og klart. Vi har fylt ut skjemaer til den store gullmedaljen, som utreisetillatelse for våpen, innreisetillatelse for våpen, jaktlisens i USA, utreisevisum for meg selv, der jeg har måttet svare oppriktig på om jeg deltok i jødeutryddelsen mellom 1939 og 1945, om jeg har tenkt til å utføre terrorhandlinger i USA og så videre. Nei, nei, nei og nei. Er det noe mer USA lurer på, så får de bare spørre. Melet i min pose er kritthvitt og nyvasket. Jeg er jo bare en gammal turist som skal på tur.

Imens vi prøver å komme oss gjennom den krevende byråkratijungelen mellom Norge og USA, legger jeg ut noen bilder fra siste del av Alta-oppholdet, så får jeg se hvor mye internett-tilgang og blogging det blir i Alaska.

For at ikke de der hjemme skal glemmes, tatoverte vi inn navnet på folk som betyr mye for oss før avreise til Alaska. Her er det modige tårer som holdes igjen når "MOR" blir risset inn over et relativt tøft anker.

Øyvind kommer mest av alt til å savne DJ Kriz fra sin lokale disko.

Vi hadde en fin-flott dag med hundekjøring, hvor vi kjørte spann og lagde en superlight-versjon av sjekkpunktet vi skal lage i Takotna. Vi skal nemlig være frivillige under verdens lengste og mest prestisjetunge hundeløp Iditarod.

Tore og Søren har hundetekke.

Topptur for å lære litt om skred med et eksklusivt glimt av januarsol.