På vei hjem

Da var omsider dette halvåret ved veis ende. Jeg sitter nå på flyplassen i Kuala Lumpur og det er et par timer til flyet som skal ta oss til Amsterdam har avreise. De siste dagene levde vi et rolig strandliv i Thailand. Det ga lite julestemning av å ligge på stranden med selgere som skriker ”Masaaaasj” inn i øret på deg eller som prøver å selge fløyter ved smått enerverende å blåse på dem hele tiden. Uansett, så har halvåret langt fra vært stilleliggende på en strand. Vi har gjort fantastisk mye bra gjennom dette austral- asiatiske kulturstudiet og jeg håper jeg har klart å formidle litt av det vi har opplevd på en ålreit måte her. Til slutt i denne 53-innleggs-bloggen vil jeg klisjepreget takke denne fantastiske klassen og gjengen som gjorde oppholdet uforglemmelig.


AA-klassen i Hiroshima i Japan. Vi har blandt annet lært å gjøre peace-tegnet hver eneste gang vi ser et kamera.

Klassetur i Thailand

De siste dagene har vi tilbrakt på Pine Bungalow, en ganske øde bungalow-plass vest for Krabi i Thailand. Det var vanvittig godt å slappe av på stranda, eller lese en bok i en av de mange hengekøyene som hang mellom palmetrærne der. En av dagene leide vi for øvrig mopeder, så Kjetil og jeg turet innom både Ao Nang og Krabi med med Synnøve og Anni bakpå (klassisk gutte-jente-deling av oppgaver).
I går flyttet vi oss derimot over sundet til Reiley der nesten alle fra AA-klassen befinner seg for øyeblikket. Nå er vi faktisk 17 av 30 stykker, som vil si nesten alle som ikke allerede har reist hjem til Norge. Det var stas å møte resten av folket og høre hvordan de har hatt det på sine strabasiøse reiser. Mange synes 4 måneder har vaert lenge nok på reisefot og gleder seg til å komme hjem. Men noen lune dager på stranden i førjulstrida skader vel ingen.

Plutselig er vi mange flere.

Pine Bungalow

Ei Pina Kolada på Playa'n er ikke akkurat dumt...

One night in Bangkok og paraplydrinker på stranden

”One night in Bangkok” heter den mest kjente sangen fra musikalen Chess. Vi fulgte rådet og tok nettopp EN natt i Thailands hovedstad med rundt 6 millioner innbyggere. Vår korte visitt ble vel litt preget av at vi hadde sittet et ukjent antall timer på en trang buss på en humpete jordvei over grensen fra Kambodsja til Thailand. Noe slitne var vi, men vi klarer jo å ha det hyggelig likevel. Uansett, så kom vi fram lørdagskveld til et festpyntet Bangkok. Hvorfor? Den Thailandske Kong Rama den 9. fylte nemlig 80 år den 5. desember. Jeg er usikker på hvor lenge de har tenkt å feire han, men de holdt nå fortsatt koken disse to dagene. Måten de feirer på er å lyse opp gatene med masse lys og kle seg i gule tennis-skjorter. Så det kan virke som om ingen har skiftet klær den siste uken. Gulfargen er for å hedre kongen som ble født på en mandag, og mandagens farge er gul i Thailand. Etter å ha sittet over 60 år på tronen har denne kongen oppnådd en såpass høy status at han har blitt et normalt tapetsubstitutt i de fleste thailandske hjem.

Med vår høytragende grønne profil, samt smått lei av humpete grøfteveier, fant vi det for godt å fly videre fra Bangkok til Krabi på søndagen. Nå er vi klar for å tilbe solen de resterende dagene, så det var litt irriterende å ankomme en regnbefengt flyplass. Etter litt fram og tilbake fant vi ut at vi skulle finne oss en litt øde plass et stykke utenfor Krabi med en koselig strand, der det skulle være mulig å slappe av/skrive ferdig oppgave (stryk det som ikke passer). Så nå ser jeg fram mot late dager, mye sol, bøker og pina kolada på stranden. Det andre lyset på adventsstaken er tent, så nå er det skikkelig julestemning her i bungalowen.

Koslig spisested i Bangkok

Tatt på fersken: Kong Rama 9. er en folkelig konge med akkurat de samme banale behovene som oss andre… Dette blir dokumentert i utallige forskjellige bilder som pryder Thailand i desember.

Kambodsjas fortid

Det er mye som kan sies om Kambodsja. For oss nordmenn kan det være artig å finne ut av at Nattønskes kjenningsmelodi ”Vårsøg” viser seg som en stor hit i landet. Men det er andre landeplager som har satt dypere spor i landet til det khmerske folkeslaget.

Kambodsja har en blodig fortid som de langt fra har klart å kvitte seg med. Vi skal ikke mer enn rundt 10 år tilbake for å finne siste rest av folkemordet som er ganske umulig å forstå.
Pol Pots Røde Khmer tok makten fra 1975 til 1979. Det var strengt tatt 4 år for mye. På
denne tiden klarte han å utrydde en fjerdedel (1.7 mill) av sin egen befolkning gjennom det som er kjent som folkemordet i Kambodsja. Pol Pots maoistiske styresett er noe av det sykeste verden har sett. Over natta forandret denne kommunistiske gjengen Kambodsja til et slaveland. De forandret rett og slett tidsregningen til år null og ingen hadde noen som helst rettigheter. Alle ble kommandert til å arbeide uten lønn og den minste form for motstand ble straffet med døden. Sovnet du på jobb ble du drept. Drept ble du kanskje uansett. Folk med kunnskap var farlig og kunne du lese var du så godt som død. Som Røde Khmer forklarte det: Alt sykt må skjæres bort. Den beryktede torturleieren S-21 i hovedstaden Phnom Penh ble et symbol på all grusomheten som oppstod. Av alle ting så ble byene nærmest rensket for mennesker. Nå skulle alle bo på landet og dyrke jorda og i god kommuniststil skulle ingen eie noe som helst, det gjaldt tydeligvis også menneskerettigheter.

Pol Pots, som i sin ungdomstid ikke brydde seg om politikk og som vennene mente ikke kunne gjøre en flue fortred, hadde forvandlet seg til en av tidenes verste tyranner og satte i gang dødsmarsjer. Han klarte til og med å få et eget ord i ordboka som omfatter det å systematisk drepe sitt eget folk (auto genocide). Gjennom historien har mange herskere satt i gang enorme utrydningsprosesser. Men sannsynligvis aldri før hadde en leder gjort det mot sitt eget folk – naturlig nok. Selv om Røde Khmer mistet makten i 1979, hadde Pol Pot så mye innflytelse i landet at han var den reelle lederen helt fram til 1997, før han døde i 1998. Hundretusener døde i flere blodige kamper på 1990-tallet. Og trist nok hadde han ikke hatt denne innflytelsen uten USA sin hjelp. Pol Pots Røde Khmer var nemlig en fiende av USA sin fiende (Vietnam), og derfor ble han backet opp med ressurser fra statene. Ingen av Røde Khmers ledere har enda blitt dømt for det de har gjort. Men flere sitter likevel i fengsel. Til neste år skal de fengslede lederne til pers, for en domstol som mulig blir finansiert av – hold dere fast – USA.

Hovedstaden Phnom Penh har forandret seg mye siden Pol Pot ledet landet. Her er en liten del av den velstelte residensen til kongen.

Ei litta rapport fra Kambodsja

Vi har kommet oss over til Kambodsja. Vi kom til Phnom Penh, der vi var to små dager.
Vi dro på en av de dyreste restaurantene i Phnom Phen som har fått plass under Splurge-spalten (sløsing) i vår faste reisebok Lonely Planet. Vi måtte ut med nesten femti kroner for mat og drikke. Au-da. En skikkelig budsjettkiller. Dagen etter fikk vi sett på det overdådige slottet til kongen i landet. Ganske så fint faktisk. Ellers tittet vi litt på apene og elefantene som sedvanlig tuslet rundt i byen, og tittet innom et marked som blant annet solgte levende høner i bunter. Litt kjipt at tidsbudsjettet vårt er så stramt som det er og at vi ikke får slått oss ned ordentlig noen steder. Men vi får i hvert fall sett en hel del, og vi har det hyggelig i samme slengen, så da skal man ikke klage.

Fra Phnom Penh tok vi buss (og ikke den altfor dyre båten) opp til Siem Reap, som har verdens største tempelområdet i sin bakgård. Dette fantastiske området som heter Angkor. Vi sto opp lenge før sola stod opp, for nettopp å se sola stå opp fra disse ruinene. Vi leide to tuk-tuker som kjørte oss rundt hele dagen for småpenger. Disse søte tuk-tukene er sannsynligvis indiskinspirerte framkomstmidler der en vogn blir festet til en moped eller scooter og har en toppfart på kanskje 25 kilometer i timen. Bedagelig, koselig og billig transport.

Det relativt kjente Angkor Wat ved soloppgang. God stemning.

Morgenvask i Angkor Wat-ruinene.

Mange av ruinene holder paa med en evig brytekamp mot naturen. I disse ruinene ble mye av filmen Tomb Raider spilt inn.

Turister paa tur foran den enorme muren som rammer inn den gamle bykjernen av Angkor. Den er seks meter i bredden og har sannsynligvis krevd en og annen arbeidsøkt.

Klassisk situasjon i Kambodjsa. Kjørende rundt i tuk-tuker med masse barn rundt som skal selge masse rart.

Selv om vi stod opp halv fem var vi ikke alene under soloppgangen ved Angkor Wat - tempelet.

Kjetil hadde med ett en følelse at noen stirret på han...

Happy Herbs pizza florerer i Siem Reap. Det skulle vaere mulig å gjette seg til hva slags vekster som gjør deg så glad. Streite som vi er stod vi over maten her.

Her kan du kjøpe kaklende høner buntvis.

Her skal det lastes. Med en person paa toppen kjører denne todelte lastebilen med dopapir

til den store sølvmedaljen. Med saa mye dopapir er det rart at ikke et eneste offentlig toalett i landet tilbyr papir...

I Kambodsja spiser de alt. Gresshopper, biller, ikke en gang fantasien stopper dem.

Mat er mat

I Ho Chi Minh spiste vi en ganske interessant lunsj. Kjetil og jeg skulle få i oss litt mat og stakk innom en hyggelig familiedrevet plass. Når vi kom inn var det tydelig at de allerede hadde bestemt hva vi skulle spise. Idet vi fikk menyene bare pekte damen på ”russisk sau”, og som kulturstudenter nikket vi og mumlet ”tja, hvorfor ikke”. Men vi ville ha noe brød til så vi pekte på brød og sa tydelig ”bread”. Da pekte damen uten en mine på ”Fried chips”. Kjetil og jeg er ikke vanskeligere å ha med å gjøre enn at vi bare nikket på det å. Kjetil bestilte seg vann, men da damen kom tilbake hadde hun bare med seg appelsinsaften ”Twister”. (Hvor tar hun det fra?). Sammen med våre ni tynne fried chips fikk vi selvfølgelig servert små, søte skåler med sukker (!?) og ketchupen smakte ikke noe annet enn rips. Et spisested med sjel her altså.

Kjetil syntes det var stas med sukker og rips paa pommes frit'sen.

Tunneler og krigsforbrytelser fra Vietnam-krigene

Dersom du ikke liker historie kan du pent droppe å lese dette innlegget. Vi har nemlig hatt en dag her i Saigon/Ho Chi Minh som stort sett har vært viet til Vietnam-krigene. Og med min notoriske skrivekløe er jeg nødt for å få med litt om de dramatiske krigene som skrev landet inn i vestlige historiebøker i denne bloggen.

I dag har vi først vært noen mil utenfor Saigon/Ho Chi Minh og sett på hvordan tunnelene på Cu Chi fungerte. Vi har krabbet gjennom relativt lange huler og sett litt på hvordan frigjøringsstyrkene levde og kriget under både den franske krigen og den amerikanske krigen i Vietnam. På skoler i Norge lærer man stort sett bare litt om ”Vietnam-krigen”, som var mot USA (1965-1975), mens kolonikrigen mot Frankrike (1946-1954) vel knapt blir nevnt. (I tillegg kriget Vietnam mot Japan tidlig under andre verdenskrig og mot Kina og Kambodsja etter at USA hadde trukket seg ut). Felles for begge krigene var at tunneler ble tatt i bruk som gjemmesteder og kamparena. Disse enormt lange og særs trange tunnelene var ikke spesielt planlagte. Men ettersom vietnameserne kriget mot utstyrs- og ressursmessig overlegne vestlige land, var det mest naturlige å drive geriljakrig der man gjemte seg selv og utstyret sitt i de etter hvert så sinnrike tunnelsystemene.

Kort beskrevet var krigen mot Frankrike en krig der Vietnam ville løsrive seg fra Frankrike. Ho Chi Minh fikk stor oppslutning i Vietnam og erklærte landets selvstendighet rett etter 2. verdenskrig. Dette endte i den ni år lange frigjøringskrigen mot Frankrike som Vietnams geriljastyrke Viet Minh gikk seirende ut av. Den amerikanske krigen drøyt ti år senere var kun ideologisk motivert, der Vietnam holdt på å bli kommunistisk, og USA så seg nødt til gripe inn for at man ikke skulle få en dominoeffekt der hele Sør-øst Asia skulle bli kommunistisk.

Ho Chi Minh ble både grunnleggeren og den samlende helten i Vietnam etter frigjøringen fra Frankrike. For denne innsatsen ble han belønnet med å få landets største by, Saigon, oppkalt etter seg. Offisielt heter den nettopp Ho Chi Minh den dag i dag. I tillegg har han blitt portrettert på intet mindre enn alle Vietnams pengesedler og han kan også beskues på enhver vegg i Vietnam. Det er ganske snålt; så og si alle vietnamesere har et bilde av denne skjeggete, søte krigeren på veggen sin. Han må være en bra kar. Ho Chi Minh rakk nesten å gå seirende ut av krigen mot verdens største supermakt, da han døde i 1969. På dette tidspunktet stod halve USA med antikrigsplakater og Vietnam-krigen hadde utartet seg til akkurat den bunnløse politiske og militære hengemyren som Frankrikes tidligere president Charles De Gaulle hadde advart mot.

Cu Chi-området er blitt beskrevet som det mest bombede og ødelagte området i verdens krigshistorie. Etter hvert som USA skjønte hvor sjanseløse de var mot Vietnams tunneltaktikk, fant de like greit ut at de ville jevne de mest sentrale tunnelområdene til den kommunistiske frigjøringsstyrken som amerikanerne kalte Viet Cong. I tillegg til hyppig bombing og etter hvert utstrakt bruk av kjemiske stoffer som napalm, fikk alle amerikanske bombefly ordre om å slippe fra seg alle bombene de måtte ha til overs i nettopp Cu Chi-området. Napalmen sørget for at trærne visnet bort mens bombene ødela store deler av tunnelene. Det en gang så fruktbare området som ble brukt til matproduksjon og rekreasjon for Saigons overklasse så ikke lenger ut. En annen ting med amerikanernes krigføring som ikke gav store utslag under krigen, men som sees i dag, var at noen av de kjemiske stoffene amerikanerne brukte ikke akkurat var sunne. Vietnameserne som ble utsatt for det merket ikke noe den gang, men neste generasjon har i veldig mange tilfeller blitt født med alle mulige slags skavanker. På vår vei ut til disse tunnelene var vi også innom en plass der noen av disse ofrene jobbet. Som nevnt i et annet blogg-innlegg på denne siden; krig er en uting.

Krigens skader fikk Kjetil og jeg også innprentet da vi var på det ganske kjente krigsmuseet her i Ho Chi Minh som før bar navnet ”Museet for amerikanske og kinesiske krigsforbrytelser”. Her får du ikke akkurat servert amerikanernes versjon av krigen, men snarere enn versjon der amerikanerne blir fremstilt som menneskerettighetsbestridende villsvin, som brukte de råtneste metodene uten å ha noe som helst grunn til det. Av utstillingen kan nevnes store glass med diverse misfostre etter amerikanernes kjemiske krigføring. I tillegg var det bilder av amerikanske soldater som torturer og dreper gamle og unge vietnamesere på de mest hasardiøse måter, eller smilende med hvert sitt vietnamesiske hodet i hånden i rene Abu Ghraib-stilen. Samtidig har museet samlet sammen det meste den har funnet av amerikanske unnskyldninger for sin krigsførsel. Spennende var det uansett.

En klaustrofobisk gjeng paa vei ned i en tunnel.

Tidlig morgen på togstasjonen i Ho Chi Minh. Vi er trøtte. Jeg tar bilder.

God gang i Hoi An og Nha Trang

Etter småharde senger på nattoget fra Vietnams hovedstad til Hoi An, møtte vi mer eller mindre planlagt Ragnhild, Live og Kine i denne nylig oversvømte byen. De hadde allerede vært i Hoi An noen dager, og anbefalte både hotell og skredder, så vi tuslet litt i den trioens fotspor under vårt opphold i Hoi An. Det ble mye skreddersydde klær og sko i løpet av disse to-tre dagene. Urealistisk lave priser og veldig bra. Vi fikk også tatt oss et par runder rundt i gamlebyen som står på Unescos verdensarv-liste. Fra Hoi An tenkte vi skulle klinke til med et nytt transportmiddel, nemlig sovebuss. Denne turen fra Hoi An til strandbyen Nha Trang tok omtrent 12 timer, og gav i hvert fall ikke meg mange timene med søvn. Vi kapret fire av de fem sengene helt bakerst, den siste inntok en hyggelig vietnameser som kunne gi meg litt Vietnam-facts.

Gjennomsnittslønnen i Vietnam er 200 dollar i måneden, noe som tilsvarer litt over 30 kroner dagen. Til sammenligning har en person med årslønn på 350 000 kroner i Norge nærmere 1000 kroner å rutte med daglig. To forskjellige universer med andre ord. Vietnameseren på sovebussen undret seg over hvordan jeg hadde råd til å reise til andre land. Slik han så det var det to muligheter til å finansiere en slik tur; enten hadde jeg abnormt rike foreldre som sponset meg i huet og ræva ellers så hadde jeg ranet mine foreldre, slekt og venner. Jeg forklarte han ett og annet om Onkel Lånekasse som blar opp sjekkheftet for å hjelpe fattige studenter som oss til å dra på slike turer, og han syntes det var et flott system.

Selv var han elektroingeniør og var blant de fem prosentene som tar en universitetsutdannelse i Vietnam. I tillegg til at Vietnam er et fattig land finnes det ikke noe lånekasse-system. Det blir kun opp til foreldrene om de har råd til å finansiere flere år med skole, noe bare de aller færreste har. Han nevnte i samme slengen at han ikke likte det kommunistiske/sosialistiske ett-parti-styret i Vietnam, men turte ikke å flagge denne meningen overfor andre vietnamesere, da personer med slik oppfatning hadde en merkelig tendens til å forsvinne fra jordens overflate.

Maten i Vietnam er generelt god, men i likhet med menneskene her så er porsjonene bittesmå. Kanskje en sammenheng? Jeg har tydeligvis et ganske høyt næringsinntak hver dag, så på restauranter er jeg blitt pent nødt til å bestille to hovedretter om jeg skal ha noe som helst håp om å bli mett, til overraskelse for enkelte servitører som lurer på hvem jeg bestiller mat til. En annen artig ting med vietnamesiske spisesteder er at de ansatte ofte går ut og handler inn det de trenger for å lage det du har bestilt mens du sitter og venter. Sjarm.

Ellers har vi vært på båttur nok en gang i går. Litt bading, soling, mat, musikk, strand – i det hele tatt relativt god stemning. I dag har vi stort sett ligget på stranden med innslag av massasje og jogging. Rart å tenke på at vi er inne i adventstida. Vi er allerede på etterskudd i våre to adventsplaner; et lappesystem med dagens ord samt å høre på”Jarles jul” fra Kanal 24. Men vi skal nok få det til det. I natt drar vi til Vietnams største by – men likevel ikke hovedstaden – Saigon/Ho Chi Minh.

Jeg har for øvrig levert oppgaven min om japansk arbeidsmentalitet, så tida fram mot jul blir forhåpentligvis kun i kosens tegn.

Ingen bro over elva gjør at alt av mennesker, sykler og mopeder må skvise seg sammen på slike komfortbaserte fremkomstmidler.

Kveldsshopping i Hoi An

Vietnam har et litt annerledes forhold til bygningsarbeid enn oss, og arbeidstilsynet er tilsynelatende ikke-eksisterende. Her står to-tre personer på noen lange tynne bambusstenger hundre meter over bakken uten noe form for sikring. De holdt på der hele dagen, mens de gynget fram og tilbake og bandt fast stengene med noe taustumper.

Synnøve og jeg hopper ut fra taket på båten i Nha Trang for å være med på "the floating bar"
. Og her er altså det fantastiske konseptet "the floating bar". En kar sitter å kaster rundt seg med så mye sur vin og ananas man ville utsette seg selv for. Alkohol og bading er jo som vi vet en flott kombinasjon...

Anni har skrytt mye av sine mange tidligere hårfrisyrer. Denne åttitallslooken bør skrive seg inn i denne gjeve rekken.

Ettermiddag i Hoi An. Etter lange dager i skredderbutikker ble det

litt ruslings.