Merka for livet

Tittelen har jeg ikke kommet på selv. Den har jeg fra et legendarisk intervju i Gardens internavis Gardisten fra tidlig på 80-tallet som handlet om en av gardistene som hadde frimerkesamling som hobby. Når jeg nå stjeler den overskriften, handler det ikke om frimerker, men at reisen snart er over – noe som betyr at det er tid for å se litt på hva man har fått ut av tiden på loffen i India.

Tittelen handler også om at jeg har fått et litt irriterende merke midt mellom mine to øyebryn. I utgangspunktet var det et lite sår. Men så var Mathias og jeg på besøk i et par landsbyer i Rajasthan i går i forbindelse med avisartikkelen jeg skriver på turen. Der ble vi møtt av mange blide folk, og som velkomst malte de en rød stripe i pannene våre. Da jeg tilbake på hotellet prøvde å vaske det bort, viste det seg at denne rødfargen hadde trukket dypt inn i såret mitt. Farge og sår hadde tydeligvis gått sammen i en høyere form for symbiotisk sameksistens i nedre panneregion. Resultatet er et knallrødt merke akkurat på den plassen mange indere pleier å male en rød prikk. Ikke helt kult. Det er måte på å bli integrert i indiske tradisjoner og skikker. Nok India nå. Det er på tide å dra hjem.
--
Jeg sitter igjen med et slags hat-elsk forhold til India. Mye er fantastisk, men mye befinner seg på motsatt side av skalaen. Særlig har jeg fått nok av at litt for mange av dem jeg har møtt på en eller annen måte prøver å svindle meg eller få tak i mest mulig penger. Sjåfører som skal ha dobbelt betalt og loser oss inn i overprisete butikker, restauranter og hoteller vi ikke har bedt om å besøke. Folk som gjør meg en bitteliten tjeneste – ofte helt uoppfordret – og deretter forlanger penger. Små gatebarn som løper mot meg, river tak i meg og av og til slår for at jeg skal gi dem penger. Gjennom en gjennomsnittlig indisk brille må vi se ut som vandrende dollartegn.

En av de siste dagene besøkte vi et buddhist-tempel. Mathias kom over en hyggelig herremann som ønsket å vise oss rundt – helt gratis. Nesten for godt til å være sant! Mathias mente at siden mannen var buddhist, var han sikkert til å stole på og fortjente en sjanse. Jeg lovte å spandere en is på Mathias om mannen ikke krevde noen betaling i etterkant. Det ble ingen is på Mathias den dagen.

Til slutt endte jeg opp halvt resignert og halvt kynisk. En av de siste dagene i Delhi skulle jeg kjøpe en melon fra en av ti selgere som sto ved siden av hverandre med omtrent det samme fruktutvalget. Jeg spurte en selger om prisen, ga raskt uttrykk for at prisen var fullstendig hårreisende og begynte å gå videre for å sjekke om han automatisk slo av på prisen selv. Da det ikke kom noen bedre pris, gikk jeg rett videre til selgeren ved siden av og kjøpte en melon for prisen jeg akkurat hadde sagt var altfor høy. Markedsøkonomi i et nøtteskall. Ikke min oppfinnelse.

Men nok negativt om India. Det er masse jeg kommer til å savne. Blant annet:

Inderne. Nå har jeg akkurat luftet litt frustrasjon om at mange indere er mest opptatt av lommeboka vår. Men som med alt annet i India så finnes selvfølgelig den rake motsetningen. Da vi bodde i universitetsbyen Manipal, ble jeg ikke forsøkt svindlet for så mye som én rupi. Og studentene der tok oss i mot med åpne armer og ga oss en kjempefin uke, der jeg fikk oppklart mye om India.

Shivam og jeg på universitetet i Manipal.

Krydret mat. Det meste unntatt frokosten knuser norsk mat. Kylling og lam badende i sterkt krydret saus, ris og naan-brød, for eksempel. Jeg har ikke blitt lei av dette selv om jeg spiste det nesten hver eneste dag på turen. Det er rett og slett kanongodt og norsk mat blir til sammenligning som et hvitt og sterilt A4-ark. Så får det heller være at ikke alle våre sarte norske fordøyelsessystemer mente det samme.



Fargene. Tradisjonelle indiske klær kan se ut til å følge en enkel regel: Jo flere farger, desto finere og desto mer verdi for pengene. Om jeg har sett på alle slags slør som kvinneundertrykkende, så har jeg totalt endret synspunkt når det kommer til fargefulle indiske antrekk som sari og punjabi. Slikt bæres ofte med hodet høyt hevet. Og klærne våre blir litt til sammenligning som det nevnte A4-arket.

I et land så proppfullt av kontraster og motsetninger kommer det alltid noen og arresterer deg om du prøver å trekke en slutning om noe som helst, som at slør ikke er spesielt kvinneundertrykkende. Det finnes ikke én sannhet om det mangefasetterte India. Og dersom man vil styre unna munnhoggeri, bør man bare godta at alle sannheter om India er like gyldig for dem som mener det. Ja, India er fattig, men samtidig finnes det haugevis av rikinger i landet. Ja, kastevesenet eksisterer, men samtidig glimrer kastevesenet med sitt fravær mange plasser. Ja, nasjonen India hater nasjonen Pakistan, men du finner ikke så mange indere som personlig bærer på et hat til pakistanere. Ja, India er verdens største demokrati, men samtidig finnes det millioner av fattige som aldri har tatt i en stemmeseddel. Gjennomsyret av religion, men samtidig ekstremt pengefokusert. Du finner det meste i India.

Hinduer rundt om i landet som feirer samme festival kan legge vidt forskjellig innhold i den. I ulike områder kan tradisjonene være totalt forskjellig. Det samme gjelder naturen, for ikke å snakke om språket. Etter det jeg har blitt fortalt så vil det i gjennomsnitt dukke opp et nytt språk for hver fjerde mil man reiser på landsbygda.

- Landet er like forent som ekvator, sa Winston Churchill. Andre omtaler landet som et kontinent. At India med over en milliard mennesker i det hele tatt henger sammen som et mer eller mindre demokratisk land er fascinerende og imponerende. Og at man som nordmann kan reise rundt i et slikt land med journalistblokka i hånda, kameraet rundt halsen og med Lånekassa som sponsor synes jeg er et lite underverk. Det har vært en flott tur og et like flott reisefølge. Takk for turen!
--
Etter jul skal jeg oppfylle en aldri så liten guttedrøm. Da bærer det først tilbake til min folkehøyskole Øytun i Alta, og deretter skal vi drive vinterfriluftsliv, jakt og fiske i o-store Alaska. Og selv om det ikke akkurat er den mest bloggvennlige reisemåten, har jeg planer om å holde liv i denne bloggen på vårsemesteret, så følg med om du vil :)


Min bagasje: Nok hotellrom, sekk og krøllete klær for en stund.

Klassen min. Gruppefotos i Manipal.

Fra mitt reportasjebesøk i landsbyen Balesar i Rajasthan.

Dette var siste bloggpost fra India-turen. Etter jul vil jeg bytte ut sandalene og lin-klærne med godt isolerte fotposer og ull. Følg med!

Killer Roads

En helt vanlig måte å reise på i India.

Det var det jeg visste. Og det var det jeg prøvde å få fram i blogginnlegget om indisk trafikk. I et land der man kan kjøpe førerkort på postordre, der ingen bryr seg om trafikkreglene og der sjåfører blir sjokkerte dersom man som turist prøver å ta på seg bilbelte, sier det seg selv at trafikkulykkene er mange og alvorlige.

På forsiden av den ferskeste utgaven av India Today er det et bilde av tre dødningshoder med overskriften "Killer Roads". Ingen land i verden har flere dødsulykker i trafikken enn India. Hver time dør 13 personer i trafikken, noe som betyr 114.590 i året. Rundt 80 prosent av de alvorligste ulykkene involverer fortgjengere, en god porsjon av disse fotgjengerne er de nesten 800.000 hjemløse som bor på og langs bilveier i India.

Synd, trist, leit, kommenteres det. Men et menneskeliv i India er ikke verdt så altfor mye. I PR-undervisning om krisehåndtering i Norge får man matet inn med teskje hva en bedrift skal konsentrere seg om og kommentere utad i forbindelse med ulykker. På punkt én og to på en slik prioriteringsliste kommer tap av menneskeliv og menneskelige skader. Punktum. Det er kun det man skal bry seg om. Starter man å kommentere hvor mye bedriften taper på dette i kroner og øre, ja, da har bedriften tapt og med det begravd sitt gode navn og rykte i lang tid fremover. I Norge kan ikke tap av menneskeliv snakkes om i samme setting som penger eller skade på bygninger og verdslig løsøre. I India er det annerledes.

Allerede i ingressen på India Todays sak om trafikkulykker starter praten om hvor mye penger India taper på bilulykker:

”… Enda verre blir disse trafikkulykkene når man tar i betraktning at en majoritet av de drepte er families eneste inntektskilde: 85 prosent er menn [hadde vært veldig mye bedre om det hadde vært kvinner…] og 70 prosent tilhører den arbeidsdyktige gruppen mellom 30 og 59 år. Det er beregnet at veiulykkene står for et tap på én prosent av landets bruttonasjonalprodukt. Ifølge Verdensbanken taper utviklingsland rundt hundre milliarder dollar hvert år på grunn av veiulykker…”.

Et tap på én prosent av landets bruttonasjonalprodukt kontra 115 000 tapte menneskeliv hvert år; selv de fremste journalistene i India ser ikke ut til å være helt sikre på hva som veier tyngst.

Da jeg for en del år siden tok førerkortet, ga kjørelæreren min meg gang på gang beskjed om at det ikke var noen menneskerettighet å kjøre bil. Det ser ikke India ut til å være helt enig i. Veipolitiet er korrupt, og man kan kjøpe seg førerkort uten oppkjøringsprøve. "In reality, driving licences are like a licecense to kill", tilføyer India Today.

Og dersom man dreper noen i trafikken er ikke det noe man skal bli altfor deppa over – så lenge du ikke er lut fattig, da. Ofte får ikke alvorlige trafikkulykker noe etterspill i det hele tatt. 9 av 10 ulykker ender uten seriøs straff. En vanlig løsning er å betale en liten sum til pårørende uten en rettsak. I veldig mange tilfeller er dette fattige familier uten så mange andre valg enn å takke og bukke for erstatningen de blir tilbudt. Bare mellom 2 og 8 prosent av ulykker som involverer alkohol kommer fram til retten. Ofte forsøker man å bestikke øyenvitner eller politi for å unngå straff. Og det funker nok som smør.

Tidligere i år ble en 16 år gammel gutt drept i kollisjon. I rettsaken som fulgte ble det foreslått en straff på 1 år fengsel og en bot på 500 kroner. Men fengsel ble det ikke noe av, for den tiltalte sjåføren spurte om de ikke bare kunne øke boten bittelitt. Klabern!, sa retten. Og mannen kunne tusle vekk derfra fri som fuglen og noen hundrelapper fattigere. Money talks.

Hotell i særklasse

Her i Varanasi bor vi på Hotell India, et hotell som serverer muffins med innbakt sukat til frokost og der gjennomsnittsbeboeren er 60 år eldre enn oss. Da vi sjekket inn med godt humør og en solid dose kamerautstyr, øynet hotelledelsen en sjanse til å sprite opp hotellets noe gammelmodige image. Her kom nye koster, tenkte de, og lurte på om vi ville lage en reklamefilm for hotellet mot noen ekstra sukatmuffins som betaling. Vi tok selvfølgelig utfordringen, så her er vår reklamefilm for Hotell India - ”Your home away from home” (som for øvrig er slagordet til en hel haug med ulike hoteller i India).

Ok. Kanskje den ble litt vel intern. Men pytt, sann…

Blant hellige og døde i Varanasi

Varanasi på morgenen.

Vi er nå i Varanasi, en svært hellig by i India. Muligens den helligste, og den ligger langs den sannsynligvis helligste elva i verden, Ganges. I likhet med småbyen Pushkar finner man både hellighet og skinnhellighet side om side. Oransjekledde sadhuer – hellige menn – vandrer rundt med sin vandrestav og kombinerte tigger- og matspann. Som om man ikke hadde nok tiggere i India, har man altså en ganske stor gruppe menn med mye hårvekst som tilsynelatende vinker farvel til verdslige goder for å konsentrere seg om å være hellige og å tigge penger. En litt uforståelig kombinasjon.


En liten gutt titter opp på en sadhu – en hellig mann. Sadhuen har på tidspunktet da bilde ble tatt nok med å konsentere seg om å være hellig.

Men Varanasi kan by på mer enn gamle, oransje menn. Vi hadde for eksempel en fin-fin middag på en lokal plass like ved hotellet. Vi satte hos ned hos en svært glad og litt tykkfallen type som hadde tenkt til å spise seg gjennom hele menyen. Og han ville ha med oss på den godt krydrete reisen. Det er gøy å spise mat på lokale plasser der du får dobbelt så mye og dobbelt så god mat til halvparten av vanlig turistpris. Det endte med at vi tok neste dags middag på samme sted.

Like gøy er det å spørre folk om de synes det er greit å drikke vannet i Ganges, som vi nå har rodd rundt på både på kvelden og ved soloppgang.

- Jaja, det er masse bakterier der, men det er ikke farlig. Det er jo Mother Ganga, sa guiden vår. Den ene gutten som rodde oss rundt mente at det ikke hadde gått så bra om vi hadde drukket Ganges-vann, bare fordi vi ikke er vant til det. Det hadde derimot ikke vært noe problem dersom vi hadde lesket strupen med vann fra denne hellige elva hver dag.

Og det er det mange som gjør. Ifølge guiden vår badet 500.000 Varanasi-beboere i elva hver eneste dag, særlig om morgningen. Ifølge guideboka vår er tallet 60.000. Ifølge våre egne øyne kan det knapt ha vært mer enn 1000 personer som tok morgenbadet mens vi rodde rundt på morgenkvisten. Overdrivelse er vel det mest brukte virkemiddelet i reisebeskrivelser.

Også beskrivelsene av Varanasi i den ellers så gode India-boka til Færøvik virker en smule overdrevet. Døde mennesker og kuer flyter rundt overalt, er det jeg fritt etter hukommelsen mener å huske fra boka (som ble skrevet for ti år siden). Vi så ikke ett eneste flytende lik i ku- eller menneskeform på de timene vi har tilbrakt ved og på Ganges, ikke at det var noe mål. Derimot så jeg noen plastposer og en utgått sandal flyte rundt på elva.

Men at vannet er skittent, det tviler jeg ikke ett sekund på. Det finnes ikke oksygen i vannet og 1,5 millioner avføringsbakterier finnes per hundre milliliter vann. For at det skal være greit å bade holder man gjerne 500 slike bakterier på samme mengde vann som et maksimum. Men Ganges er hellig. Her går man på do, pusser tennene, bader, vasker hotellhåndklær og slenger ut asken fra kremerte personer. Vannet er en salig og farlig blanding. To bål står på kontinuerlig for å brenne opp likene til troende hinduer. Dør man i Varanasi oppnår man direkte moksha – det vil si å bli i ett med Brahman og gud og evigheten. Og det vil man i India. Å bli gjenfødt er ikke så stas for indere. Etter det jeg husker får en hel del av dine tidligere familiemedlemmer samme skjebne om du dør her. Så det er mer value for money å bestille en togbillett hit rett før du regner med å dø, enn det er å kaste bort penger på å forsøke og kurere det som måtte feile deg. Derfor valfarter gamle, syke, døende og turister til denne byen. En fin plass dette.

Kveldsseremoni på Ganges i Varanasi.

Mathias foretar sitt eget ritual på den hellige elva Ganges. Noen dråper Antibac blir helt ut i elva for å bidra til å gjøre Mor Ganga litt mindre bakteriell.

Indisk veivett for nybegynnere

De siste ukene har vi kjørt mye på indiske veier, humpete som nye. De indiske veigudene kan ikke ha blitt behandlet godt opp gjennom årene. Trange lappeteppeveier ser ut til å være standarden, men i Rajasthan derimot, der vi har fartet rundt nå, trenger ikke veiene hjelp av noen veiguder. Denne delstaten har nemlig Indias enorme militærbudsjett på sin side. Med grense mot Pakistan, et land som bruker 54 prosent av sitt bruttonasjonalprodukt på eget militærs gjøren og laden, sier det seg selv at veinettet i de vestlige delene av Rajasthan må være i skjønneste orden. India har ingen planer om å leke krig med naboland som rasler med sablene.

Men selv om veiene i denne delstaten havner under kategorien indisk superstandard, betyr det ikke at veiene er et trygt sted å være. Derimot er det et godt sted å lære. Det prøvde jeg å gjøre på dagens 13 timer lange biltur. Indisk trafikk ser ut som villmannskjøring, noe det også er. Men prinsippløse er de ikke, disse inderne. Her er noen av prinsippene som preger trafikkbildet:

Kom fram før alle de andre. Dette oppsummerer filosofien bak enhver forflytning av indiske kjøretøy. Å kjøre etter hverandre i kø er jo ingenting annet enn dust. Du kan jo kjøre forbi bilen foran deg, og den foran der igjen. Ja, hele gata bør vel egentlig flytte seg når du skal avansere i bilfeltet. Ettersom alle tenker akkurat det samme, får du situasjoner der fire biler prøver å passere hverandre samtidig. Og når disse fire bilene, tre-fire i bredden, møter en annen gruppe som er på vei motsatt vei med nøyaktig samme tanker, oppstår situasjoner der bilene med halsbrekkende manøvre kaster seg inn i riktig fil for en liten stund før plasseringsknivingen starter opp igjen.

Spill på lag med gudene. Enhver som farter rundt i indisk trafikk og har respekt for sin egen overlevelse har et eller flere gudebilder på dæsjbordet. Helst av elefantguden Ganesh, som er Indias gud nummer én når det gjelder å bringe hell og lykke, men andre guder kan sikkert ha liknende effekt og tilføre litt overmenneskelig kraft til dine trafikalske manøvre. Du finner indiske sjåfører som har helgardert med hindu-guder, et Jesus-ikon, et muslimsk bønnevers og en buddha-statue dinglende i frontvinduet. Og om ingen skal bli skadet i denne anarkistiske trafikkjungelen, trengs nok en og annen guddommelig utstrakt hånd, elefanthodet gud eller engleskare på vakt.

Ingen grunn til bekymring for å stryke med i trafikken når du har den elefanthodete og lykkebringende guden Ganesh med på laget. Så da er det bare å ha klampen i bånn. Det går nok bra skal du se.

Bli oppfattet som størst og skumlest. For å få din fortjente respekt fra dine medtrafikanter gjelder det å være størst, eller i hvert fall gi inntrykk av at du er det. Dermed får du sendt ut budskapet om at uansett hvem som prøver å snike seg forbi, vil vedkommende stå igjen som taperen i et eventuelt kræsj. Slik kan du med skrekk som våpen få fritt leide og forkjørsrett på indiske veier. Det finnes mange veier til denne trafikale nirvana-tilstanden. Overlast med store kamelfôr-poser hengende bak og på siden av lastebilen eller kamelkjerra er et mye brukt virkemiddel. En annen god taktikk er å sette alle dine medtrafikanters sanser i sving. Tut til det gjør vondt, ha konstant blinkende lys i flere farger og ligg for all del alltid midt i kjørebanen. Både Mozart-kuler og street-cred deles ut om lasten din har en lukt som får alle til å trekke seg unna, enten du er størst eller ei.

Respekter kuer i veibanen. Indiske veier bader i dyr. Geiter, sauer, kameler, hunder og ikke aller minst: ku. Ku er som kjent hellig i India. Og det har ku gjennom utallige generasjoner funnet ut. Det betyr at den ser på seg selv som udødelig, allmektig og fiendeløs. Derfor ser du ofte ku, gjerne sammen et knippe kolleger, stå midt i veibanen og stirre deg dypt inn i øynene med sitt hellige og uredde blikk. Om du har tenkt å passere der ku og vennene hennes har bestemt seg for å stå, er det ditt problem og ikke ku sitt. I møte med andre dyr kan du bare øke farten og slenge på et tut, så plasserer hele hurven halen mellom beina og beinflyr vekk, men ku vet bedre. Ku har nemlig fått med seg at hinduer ser det som sin plikt å ta livet av uheldige bilister som måtte ha kræjset med og drept en ku. Derfor står ku på sitt. Det må man bare respektere. Vent på at den flytter seg. Så får du heller meie ned kyr hjemme i Norge.

Ingenting er som melk og sukker med te servert i uvasket glass.

Stopp og drikk chai. Det er uttallige chai-staller der du kan få dine daglige indiske te-porsjoner over hele det indiske veinettet. Chai er te overlesset med melk og sukker slik at det ikke smaker te i det hele tatt. Også skal det serveres i skitne glass. Det kvikker deg visstnok litt opp, koster 50 øre og gir deg et lite avbrekk fra veienes mange nær-døden-opplevelser.

Reis aldri alene. I India betyr ikke fem seter i en bil at det er plass til fem personer. Sitte på fanget-, taket- og henge ut av bilen-prinsippet står sterkt i landet. Og du ser gjerne 18 personer klemt inn i en liten jeep. Leser du indisk lovgiving finner du ut at antall seter skal tilsvare antall antall lovlige plasser. Men i dette landet er analfabetismen stor, respekten for lovgiving liten og Utrykningspolitiet har ferie hele året. Om du skulle være så uheldig å bli stoppet av lovens lange arm, trenger du bare å gi fra deg 24 øre og et par kamferdrops for at hendelsen skal gå i politiets glemmebok.

Tut som besatt. Blinklys er for turister og pygmeer. Det eneste som gjelder når du skal passere andre biler – noe du skal hele tiden – er å bruke tuta svært ukritisk. Store lastebiler oppfordrer til slik bruk av tuta med påskriften ”Horn Please – Use dipper at night” bakpå. Andre mindre biler har den stikk motsatte beskjeden. Men i denne propagandakrigen har de små bilene rett og slett gått på et knusende nederlag. Det merker du blant annet om det oppstår kø. Da starter alle å tute i hytt og vær. Det gjør at de som står lenger foran i køen skjønner at de må kjøre fremover. Og da går alt så mye raskere.

Fjernlys skal på. Når mørket senker seg over Indias bilveier, skal man for all del ikke bruke nærlys. Det er nemlig et redskap som bare er forbeholdt den allerede nevnte gruppen med turister og pygmeer. Ettersom det knapt finnes gatelys i India, er det viktig at man ser godt om natta. Derfor er det kun fjernlys som gjelder. Det viktige er at du ser godt hva som er foran deg. Husk det. Ikke kom for fristelsen til å skru på nærlyset for å unngå å blende de som måtte kjøre bil i motsatt retning av deg. Det er ikke ditt problem. Fjernlys på.

De aller fleste indiske sjåfører ville strøket med glans om de hadde forsøkt å kjøre opp til et førerkort av typen norsk. Det er det få indere som fortviler over. Førerkort får du som regel utdelt sammen med bilen når du kjøper den. Har du såpass ryddig økonomi at du har råd til å kjøpe en bil, er du nok en trygg sjåfør, har India resonnert seg fram til. I verste fall må du vise at du klarer å ta en sving med bilen på en parkeringsplass. Slik har vi i hvert fall fått det forklart av indere vi har møtt.

Sjåføren vår har spurt meg flere ganger om jeg ta over litt av kjøringa for han. Den fristelsen motstår jeg lett. Ettersom jeg kjører Moland&French-taktikken der jeg lar det jeg har av fjespels gro når jeg er utenfor Norges grenser, har jeg en følelse av at jeg ville fått det som er av skyld i en eventuell/sannsynlig (stryk det som ikke passer) kræsj.

Ørkensafari i Rajasthan

...Og vi rir inn i solnedgangen.

Så har vi vært på kameltur ute i et ørkenområde i India. Vi har spist lokal mat lagd på bål, kjøpt øl av en mann som slepte rundt på en stor pose med flytende ganegleder i ingenmannsland og sovet under åpen himmel i kompaniskap med et par lokale rajasthanere, et jevnaldrende fransk par og en fulltallig armé av tommelstore svarte biller.
Riktig fint var det. En god avveksling fra airkondisjonerte hotellrom med tilhørende rene håndklær og badehetter. Det er noe annet å våkne opp samtidig som sola med en av de nevnte billene kravlende rundt i navlegropa under t-skjorta mi, for deretter å bli servert frokost på ”senga”.

Jeg skal innrømme at bildet er photoshoppet i stykker, men det var fint på ørkentur!

Mathias og jeg på morraskvisten i ørkenland med tøffe luer.

Mathias på kamel. Jeg har lagt ut et bilde av meg selv på kamel i Australia tidligere i denne bloggen. Dette – for øvrig ikke spesielt heldige – bildet plukket høyskolen min opp fra denne bloggen og brukte i skolekatalogen for å beskrive utenlandsreiser, uten å ha spurt meg om det var greit. I tillegg ble det lagt ved et lite intervju med meg som de bare hadde funnet opp. Ved å legge ut dette fantastiske bildet av Mathias og hodeløse kameler, øyner jeg muligheten for at han skal få mulighet til å prege neste års studiekatalog.

Og så litt dyr! Hvem liker vel ikke dyr? Påfugl, eller peacock, er Indias nasjonalfugl. Her en ansamling i et ørkentre.

Hissig farget gresshoppe på do.

Tour de pur

Utenfor Mahadev Palace, hotellet vårt i Jaisalmer.
Udaipur, Jodhpur, Jaipur og Jaisalmer. Inderne slo ikke akkurat på den kreative stortromma da de ga navn til de største byene i delstaten Rajasthan. Og det er mellom disse stedene Mathias og jeg driver og farter om dagen. Vi har ennå til gode å bælme løs med stompe gjenstander rettet mot hverandres hoderegion, og det tar jeg som et godt tegn for resten av turen.

Det er litt stress å holde bloggen oppdatert på hva vi gjør og hvor vi er når vi reiser flytter på oss hele tida. Etter Pushkar dro vi videre til Udaipur der vi var halvannet døgn, før vi var en dag i Jodhpur. Nå er vi kommet oss til Jaisalmer, en liten ørkenby godt vest i India, ikke så altfor langt unna grensen til Pakistan.

Vi kjører fremdeles rundt med vår privatsjåfør som har en oppfatning om at vi våre interesser begrenser seg til overstadige mengder alkohol og chai (indisk te), kamasutra (tsjika-tsjika, very nais! You like?), museer og hager. Gamle hager. Han har allerede klart å lure oss inn i et lite hagekompleks som inneholdt litt kvast og opptil flere fontener. Dagen etter takket vi pent nei når han forslo hage nummer to. På våre bilturer mellom Rajasthans mange severdigheter gjentar vår sjåfør mer enn gjerne - og uoppfordret - sine beskjeder og kommentarer 5-6 ganger. Vi har til gode å misforstå hverandre. På sett og vis kan du si at vi har blitt ganske glad i han.

Grønn glede: Okey da. Vi digget hagen vi besøkte.

Ettersom vi har booket alle hotellene gjennom et reisebyrå som vanligvis jobber med businessfolk og pensjonistturister holder våre hoteller langt høyere klasse enn det vi krever. Men vi har ikke blakket oss, så når vi får et godt utsmykket rom med et nesten irriterende høyt antall lysbrytere og god utsikt over alle Udaipurs kjente landemerker i øverste etasje, så bare takker og bukker vi. Middagen tok vi på taket, mens vi knipset fotos av Udaipurs eventyrslott som ligger midt ute i en innsjø. Dette slottet utgjorde kulissene for deler av James Bond-filmen Octopussy - en film som hver eneste dag går sin seiersgang over kinolerretet i denne sjarmerende ørkenbyen.


Udaipurs eventyrslott, sett fra vårt hotells takrestaurant.
Hotellene vi bor på har minst dobbelt så mange ansatte som beboere, så når noen kommer krangles det om å få lov å bære sekkene våre opp på rommet. Jeg liker ikke å komme som en vestlig kolonial type som ber små indere bære sekken min, den jobben klarer jeg veldig fint selv. Det toppet seg litt i går da Mathias og jeg hadde fire indere i hælene som nærmest tryglet om å få lov å bære sekkene våre, hvorpå vi måtte opplyse om at vi verken var på businesstur eller 60 år gamle, men snarere var store og sterke gutter som hadde vært ute en turdag før. Jeg har ingenting i mot å gi hotellansatte tips, men sekken min får de aldri.

Vi kom fram til Jodhpur relativt sent på en ettermiddag, så kvelden gikk med til litt blogg med elendig internett, tusling i sentrum med påfølgende middag på et middels sted med en fantastisk overivrig ung kelner som var OK minus i engelsk. Han ble belønnet godt med tips.
Dagen etterpå kjørte vi opp til maharajaens (den lokale kongen) slott, der mesteparten nå er bygget om til hotell, mens maharajaen bor i en sidefløy. Vi kom ikke inn, vi kunne jo være terrorister. Men historien bak slottet er like flott som slottet er prangende på toppen av en ås. Den ble bygd midt under en stor hungersnød i 1927. Maharajaen fikk en lysende ide om å bygge en 500-roms slott basert på de beste stoffer, materialer og teknikker fra hele verden. En britisk arkitekt brukte 3 år på å tegne fantasihuset, mens 3000 menn sultne menn bygget huset med to måltider per dag som eneste inntakt. I prinsipet er de mange maharajaene nå ikke mer verdt enn du og jeg, men fremdeles er de nok blodrike. Og forhåpentligvis har maharajaen i Johdpur en noe bedre moral enn sin forgjenger i 1927.

Der vi derimot kom inn var på byens enorme festning. Hva kan man egentlig si om en festning? Den var stor. Og vi kunne se ned på gamlebyen i Johdpur der noen har malt husene ganske så blå. Derav navnet, den blå byen, som Johdpur smykker seg med i alle sine reklameplakater. Og det stopper ikke der. Jaipur blir kalt den rosa byen, Jaisalmer the golden city og noen vil ha det til at Udaipur er veldig hvit og kaller den derfor - ikke helt overraskende – den hvite byen. De skal ha for det, disse rajasthanerne, at de tenkte helhet og konsept da de ga sine byer nesten like navn og ga de ulike farger. Fiffig tenkt.

I morgen skal vi ut i ørkenen på kamelridning og overnatte ute. Mathias gleder seg som en unge. Jeg har vært på kamelridning før…

Men overnatting ute er gøy!


Mathias med sine nye shervani utenfor hotellet vårt i Jaisalmer.

Mathias er en ivrig blogger, og han sitter som et tent bloggelys på våre lange bilturer med sin kjære Macintosh-computer i fanget og hamrer utrøttelig løs på tastaturet. Jeg er litt eldre enn han og trenger den søvnen jeg kan få under disse bilturene. Uansett, i Mathias sin blogg (klikk her) kan du blant annet om vår ironiske turisme, snabelhester, vårt møte med en prins i Udaipur og enda mer spennende info om vår kjære sjåfør.

Mathias får sydd sin shervani.

Hva gjør man vel ikke for et hoppebilde? Her er jeg på god vei fra en høy kant til et ublidt møte med en ansamling gammel brostein.

Kamelfestival uten kamel, hellig innsjø uten vann.

Vi er i gang med vår rundtur i Rajasthan. Og vi har privatsjåfør på hele turen. Vishnu er mannen som møtte oss på flyplassen med et A4-ark der det sto Mr. Jorgensen og Mr. Jacobsen. Har man Lånekassa som sponsor, så er det ingen grunn til å reise med trange busser med en geit og tre høner på fanget eller å bo på dårlige vandrehjem. Jeg tror dette blir bra.

– Vil dere kjøpe med noe øl til turen? sier vår nye privatsjåfør idet vi forlater flyplassen i Jaipur.

Pushkar er nemlig hellig. Hindu-guden Brahma lot en lotus-blomst lande akkurat denne plassen, og vips så dukket Pushkar opp. Da er det jo bare rett og rimelig at lovverket har måttet innstrammes litt der i gården. Hinduisme skal respekteres, får man beskjed om på et utall skilt i området. Og i Pushkar er det ekstra strengt forbudt med narkotika, alkohol og røyk. Men avstanden mellom liv og lære kan være stor i dette landet som ville stilt sterkt i verdensmesterskapet i sovende lover og paragrafer.

– Vil dere ha?, spør eieren av en plass der vi spiste lunsj, mens han byr fram sin halvt utbrente røyk. Han ler av røykeforbudet. Alle i Pushkar røyker, ingen bryr seg, mener han. Og det gjør tydeligvis ikke politiet heller. Røyk selges på hvert gatehjørne, prester røyker, barn tygger og spytter rød tobakk. Skal man være så fryktelig hellig hele tida så blir det bare stress, er vel det man har funnet ut uten å si fra til dem som lager reglene.

Vi dro til Pushkar for å få med oss den årlige kamelfestivalen i november - en av Indias største festivaler. Den lille søvnige byen Pushkar med sine beskjedne 15.000 innbyggere våkner til liv når 200.000 personer, 50.000 kameler og en liten armé av andre dyr inntar området. Det har jeg i hvert fall lest flere steder. I boka ”India – stevnemøte med skjebnen" beskriver Thorbjørn Færøvik festivalen på denne måten:

”Åstedet for et av de mest fargesprakende show på Jorden er den lille byen Pushkar. Dit valfarter ”hele” Rajasthan; alle økenstatens turbaner er representert; selv kvinnene tar seg helt fri fra husstell og husdyr for å kaste glans over festen. De skal komme tre dager før fullmåne og alltid i sin fineste stas, med hals- og fotkjeder av gull og sølv, og med smaragder som blinker ustanselig i den klare høstluften. Da er det vanskelig å fatte at Rajasthan er en av Indias fattigere delstater.

Og så var det kamelene: det er tusenvis av dem, nystriglete og oppstasete, like overlegne som sine eiere. Her selges de og kjøpes de, og når månen avløser ørkensolen, begynner sangen og dansen. Brått synker temperaturen, men opp kommer bålene – små, sprakende bål av tørre ørkenkvister. Slik fortsetter festen til deltakerne ikke orker mer. Og sovner.”

Det er vanskelig å si om dette er en kurant beskrivelse av det vi var vitne til, men det er mulig Færøvik tok litt mye Omega 3-kapsler og Ginseng-te da han skrev dette uten å ha besøkt festivalen. Jeg kjente meg i hvert fall ikke helt igjen i dette utdraget, men mulig det henger sammen med at vi kom litt i seneste laget. Festivalen pågår nemlig over flere dager, og kamelhandelen ble for det meste unnagjort et par dager før vi kom. Langs den usedvanlig – til å være i India – moderne motorveien fra Jaipur, kunne vi se nykjøpte kameler komme gående fra Pushkar. Dessuten har finanskrisen gjort at både antallet kameler og turister har tapt seg i forhold til årene før.

Uansett, det betyr at vår store kongstanke for turen havnet i vasken. Den gikk ut på å spleise på en gammel og ubrukelig kamel. Hvor mye kan den billigste kamelen i flokken egentlig koste? Vi har spurt, og svaret er fra 1500 kroner for en skikkelig håpløs en, og oppover til 6000 kroner for en staselig kamel med gode framtidsutsikter. I år er det resesjon selv i kamelbransjen, og kombinert med tørke har prisene sunket enda mer. Det er utrolig å tenke på at grådige bolig- og bankhaier i USA kan påvirke kjøp og salg av uskyldige kameler i Indias ørken, men så globalisert er verden tydeligvis blitt. Men tilbake til planen vår: Etter å ha vunnet budrunden skulle vi ri rundt på nyervervede ørkenskip en dag eller to, for deretter å gi bort denne kamelen fullstendig gratis og uten baktanker til en liten gutt. Tenk så glad han hadde blitt! Men siden vi ikke klarte å komme tidlig nok til kamelshopping, må nå en liten navnløs gutt i Pushkar klare seg uten en egen kamel i tida fremover. Synd, trist, leit.

Kamelkjøp får vi gjøre en gang. Denne visitten i Pushkar ble heller brukt til å beskue allverdens farger og folk. Dessuten fikk Mathias rikelig anledning til å teste ut sin påståtte ”moderate støvallergi”, ettersom vi brukte dagen på å traske rundt på en bakke bygget av støvpartikler og kamelruker.

Sari- og punjabi-damer på shopping.

Jeg syntes det var stas å være væpnet med min telelinse i et slikt fargerikt selskap. Mellom damer i sjokkfargede sarier, tuslet både hellige og skinnhellige menn bekymringsløst rundt med sine fantasifulle turbaner, godt utviklet skjeggvekst, tynne rare bein og dype furer i ansiktet. De helligste kler seg i stoff i samme oransje-farge som fangene på Guantanamo og bærer på lite annet enn en vandrestav og deres kombinerte tigge- og matboks som ofte inneholder 3 rupier, to peanøtter og en Bugg. En god brorpart av disse mer eller mindre hellige mennene liker godt å bli tatt bilde av, så lenge de får litt penger for det. Noe skal man jo leve av når yrket består i å være hellig.

Grunnen til at så mange hellige menn vandrer rundt her akkurat nå er at de skal ta seg et bad i den lille innsjøen som Pushkar er bygget rundt. I år er innsjøen dessverre borte vekk. Noen små basseng er derimot satt opp, slik at de som vil skal kunne ta en dukkert for å vaske bort syndene sine. Vi har fått flere og ulike forklaringer på hvorfor vannet plutselig er blitt borte. Tørke, rengjøring av bunnen og overdreven tapping av grunnvannet i området er blant forklaringene. Vanskelig å slå fast helt hva som har skjedd når de du spør ikke er særlig drevne på engelsk. Seinere har vi fått forklart at det var en mann som lempet en enorm gudestatue i et eller annet organisk materiale nedi den lille innsjøen, noe som gjorde at fiskene i vannet møtte dommedag. Vannet har derfor blitt tappet ut, og nå ventes det bare på at det skal begynne å regne. Enklere sagt enn gjort.

Det var lite igjen av den hellige innsjøen i Pushkar.

Etter å ha vært i Mumbai der omtrent alle prater engelsk, er det en ganske stor overgang å komme til en plass der du bør kunne mer lokale språk for å ha særlig meningsfulle samtaler med lokale folk. Min favoritt i Pushkar var en gutt som hadde en litt ny vri på spørsmålet om hvordan det står til:

”Hey! Why are you?”, spurte han meg. Dypt. Han fikk meg til å tenke.

Hvorfor ikke?

Jeg trasket opp på en av de omliggende toppene i Pushkar for å få med meg soloppgangen. Her slipper man hellige menn som er mer opptatt av pengene dine enn av å oppnå nirvana og moksha, og i tillegg slipper man å traske i kø med andre turister, som det tross alt finnes en del av i området. Tom innsjø kan skimtes i bakgrunnen.

På tur i uflaksland

Et stykke unna flyplassen kunne man fremdeles se røyken fra oljeanlegget en dag etter eksplosjonen.

Da vi ankom innenlandsflyplassen i Mumbai for å fly til Jaipur med Indian Airlines, fikk vi vite at et fly fra samme flyselskap på samme flyplass dagen før, bare var noen hårstrå unna å kræsje med et fly fra selskapet Kingfisher (som betryggende nok også er Indias mest populære ølmerke). I samme slengen fikk vi vite at et stort oljeanlegg rett ved flyplassen i Jaipur hadde eksplodert, at brannen hadde spredd seg tre kilometer av gårde og at ingen fly hadde fått lov å lande dagen før. 20-30 personer antas omkommet av de rundt 150 personene som oppholdt seg i bygningen da en eller annen gassledning tok fyr. Lokalene var fremdeles i full fyr da vi landet like ved.

Vi kom oss gjennom denne slagmarken og fram til Pushkar der vi har fått vite at innsjøen, som i alle år har blitt besøkt av rundt 200.000 personer omtrent på denne tiden, plutselig har tørket inn. En aldri så liten katastrofe for alle dem som kommer hit for å vaske bort sine synder i den hellige Pushkar-sjøen.

Vi føler oss litt omgitt av store og små kriser. Ettersom vi de siste dagene har bodd nærmest vegg i vegg med Hotel Taj Mahal og Café Leopold – de to mest kjente stedene som ble angrepet av terrorister i Mumbai for snart et år siden – så er det nesten bare merkelig at vi ikke fikk en reprise av fjorårets 26. november mens vi var i området.

Jeg har ikke fått skrevet så mye i det siste, men her er noen andre glimt fra Mumbai:

Mathias hadde fått noe støv på innsiden av skjermen på mobiltelefonen sin. Dette måtte kunne fikses i Mumbai, mente han. Vi tok derfor taxi til et sted vi hadde hørt at det fantes en Nokia-butikk. Vi fant ikke butikken, ingen i området hadde hørt om den heller, men innerst inne i en lang mørk gang i en sidegate fant vi en butikk på maks 4 kvadratmeter som solgte alt fra hårspray til termoser og mobiltelefoner. Hulter til bulter. Mannen i denne butikken var ikke et øyeblikk i tvil om at han var rett mann for jobben. Instruksjoner fikk han tydeligvis over en av de to telefonene han hadde klemt inntil øret. Etter å ha revet av skjermen med hissig bruk av neglfil og et gammelt simkort, kunne han konstatere at det ikke var støv, men riper som var problemet. Han vasket raskt over med et eller annet som gjorde at skjermen ble enda mer uskarp. Deretter ble skjermen limt på litt skjevt, og Mathias var 250 gærninger fattigere, i tillegg til taxipenger.

Mann med to telefoner, en neglfil og mye pågangsmot er i gang med å fikse biffen.

Vi fikk en hyggelig omvisning på ærverdige Hotel Taj Mahal – sannsynligvis det mest kjente hotellet i India. Landemerke ble enda mer kjent i fjor da noen terrorister stormet hotellet, plaffet ned folk som sto på feil sted til feil tid og holdt en bråte hotellgjester og -ansatte som gisler i et par-tre dager. Den nyeste delen av hotellet åpnet en måneds tid etter angrepet, mens mye av den eldste delen fremdeles var under reparasjon. Vi gjorde selvfølgelig en kjempetabbe da vi takket nei til gratis lunsj. Jeg nøyde meg med et glass nypresset appelsinjuice, mens Mathias klinte til med vann, riktignok skikkelig staselig vann fra en unik bre innerst inne i Himalaya som bare du og jeg vet om.

Mathias og en av PR-damene på Taj Mahal med utsikt over Gate of India.

Ettersom vi ikke har rukket å komme oss skikkelig gjennom Mumbai, tok Mathias og jeg Lonely Planet-boka fatt og fulgte en ferdig laget erketuristløype der man kunne se både fontener og statuer. Du får det lissom ikke mer turist. Og vi var begge enige om at det hadde vært en fin ettermiddag.

Endelig i trygghet

Da er vi inne i et område der malaria skal være mer vanlig, og det betyr at jeg nå starter på min lille malariakur. Fram til nå har jeg ikke gardert meg mot den slags, men nå går jeg på legemiddelet Malarone, som skal holde meg vekk fra den aller farligste formen for malaria.

Jeg liker å ha kontroll på hva jeg putter i meg av medisiner så her er et lite utdrag fra pakningsvedlegget:
”Bruk ikke Malarone dersom du noen gang er blitt fortalt at du er allergisk mot atovakon eller proguanilhydroklorid”.

Med hånden på hjertet: Ingen har noensinne fortalt meg at jeg er allergisk mot atovakon eller proguanilhydroklorid. Så dette tar jeg med knusende ro. Etter dette kan Malarone-konsernet i opplysningens tjeneste gjengi bivirkningslista for denne lille brune pillen jeg nå tar daglig.

”Mulige bivirkninger:
Hodepine, magesmerte, diaré, fullstendig tap av matlyst, kvalme, oppkast, hoste, opphopning av væske i kroppen (angioødem), blodmangel, for lite natrium i kroppen, matintoleranse, sår og betennelsesaktig tilstand i munnen, forhøyede, reversible leverenzymverdier og nivåer av fordøyelsesenzymet amylase, søvnløshet, feber, allergiske reaksjoner inkludert utslett (elveblest), hårtap.”

Til slutt legges det for sikkerhets skyld til at det også ”har vært isolerte tilfeller av allergisk sjokk”.

Så lenge jeg slipper denne ene formen for malaria jeg nå skal være vaksinert for, synes jeg ikke det er noe stress å gå rundt skallet, med fullstendig tap av matlyst, forbedret oppkastkapasitet og med leverenzymverdier på ville veier.