Tur til Vesterelvdalen, Stabbursdalen og andre folkehøyskoleaktiviteter

Det har blitt litt knapt med skriving fra Cirkum Polare i denne bloggen foreløpig, men jeg prøver å få lagt ut noen bilder. Ikke alle er fra meg. Jeg har knabbet litt fra Eirik og Magne, så takk til dem! (flere kan du se på Øytuns side eller bloggene på linkelista mi til høyre nede på denne siden.)

Siden sist har vi hatt to turer med sammenhengende tommel opp. Først var vi fire dager i Vesterelvdalen og satte ut snarer for å lure en og annen rype opp i stry. Vi har hørt fra Jakt og fiske-klassen her at det er lite rype i Finmark i år. Rypebestanden følger sykluser som går opp og ned, og nå er den visst langt nede i en bølgedal. Vi så ikke så vanvittig mye rype at det gjorde noe, men noe var det da. Min jeger-iver har ligget i ufrivillig dvale siden jeg gikk på Øytun i 2004-05, så jeg tok litt av når det kom til å sette opp rypesnarer. Og min kvantitetsorienterte snareutsetting betalte seg i min første snarefangede rype! Morsomt å se at det funker. Og ettersom det snart er avreise Alaska, bryr vi oss lite om norske rypebestander.

Utover den siste kvelden malte et gnistrende nordlys himmelen i grønt, gult og lilla. Det kom som bestilt og vi la oss til å sove rundt bålet med verdens eldste fyrverkeri som underholdning. Du kan komme trekkende med all den fakta du vil om hvorfor det blir nordlys, fortelle om solvinder og solpartikler som kolliderer med gassene i jordas atmosfære, Norges nordlysforsker Kristian Birkelands oppdagelser, magnetfelt og alt sånn, men det er et snev av magi over dette lyset som jeg ikke trenger en forklaring på. Om du ikke har opplevd nordlys før, er det bare å føre det opp på "100 ting å gjøre før jeg dør"-lista di med den eneste gang!


Yummi!


Et rypefattig år, men likevel tok noen ryper steget inn i de evige jaktmarker under vår tur med snarefangst i Vesterelvdalen.



Vi fikk også fyrt opp et heidundranes flott bål på turen, med dertil hørende snopspising, rypepartering og -steking, vaffellaging i bålet (med det ferdigblandede pålegget kanel og sukker) og utagerende kaffedrikking.
Sett fra en av våre to danskers synsvinkel fremstår denne kaffedrikkingen som et særkulturelt fenomen, og jeg klipper fritt fra bloggen til Søren:

"Nordmændene drikker åbenbart en slags kaffe hvor man bare blander de malede bønner med vand og lader det trække.. Derefter drikker man kaffe med grums og det hele. Enkelte spiser endda grumset. Mums! Men kaffen er stærk og god."



Opp på fjellet på vei til Vesterelvdalen ble det godt med vind. Et stilig skue med en kombinert solopp-og nedgang.

Neste tur for Cirkum Polare-klassen gikk til Stabbursdalen. Jeg var der med Jakt og fiske-klassen for omtrent fem år siden, og da var været såpass hissig at vi holdt på å bli liggende værfast noen dager. Denne gangen gikk sentrale værmeldingsmyndigheter ut med ekstremvarsel og kalte den kommende stormen for Ask. Flott, tenkte vi. Litt vær å bryne seg på er bare bra før Alaska. Men Ask tok aldri helt av, selv om vi startet i 22 minus og en raskt økende vind, så hadde vi tre kurante dager på tur. Mest skitrasking med aktiv kompassbruk og terping på rutiner. Siste natten la vi oss ved siden av en gamme, som vi klemte oss inn i på kvelden. Passe luksus.


Jeg og Eivind viser frem det supertøffe Wilderness Xtreme-tegnet vårt.

Vi vandrer inn i Stabbursdalen med 22 minus, mens årets første solstråler sniker seg over horisonten.


Katrine, Eirik og Solveig har søkt ly i i ei gamme og stemningen er til å ta og føle på.


Et ustrukturert forsøk på tuppekos i Stabbursdalen.

"Dun-disko" etter Arktis-klassens elevkveld.

Eirik mener alvor når han syr fotposer til skiskoene.

Isfiskeutstyret er på plass på Orros. Kaninlue, dunjakke, militærets Anna-bukse samt fotposer. Så veldig mye bedre enn dette får man det ikke.

Da er Alaska-boka komplett! Lars Monsen gikk Alaska på langs sammen med Marit Holm som hadde foredrag her på Øytun. Hundekjører-Marit sa hun hadde lyst til å være med på Alaska-turen vår, men nøyde seg med rable ned i boka mi at hun var misunnelig.

Akkurat som i gamle dager

Nå er det på tide å oppdatere bloggen litt. Det var stor stas å entre Øytun-tunet for halvannen uke siden, og det har vært sammenhengende god stemning siden da. Skikjøring hver dag med og uten hund, konsepter som å dra på "kosetur" i - 26 grader, bål, den litt trauste ”korn og melk”-serveringen til kvelds, trange internatstuer, strikking, brettspill og ungdom som generelt er rusa på livet. Jeg har drukket mer kaffe på én uke enn i hele fjor. Kort sagt er jeg tilbake i den bedagelige folkehøyskoletilværelsen. Gjengen som skal til Alaska er kanonbra og supermotivert. Vi har sett bilder og film fra Alaska. Helge Ingstad leses over en lav sko, og vi er godt i gang med planleggingen til Alaska. Klassen har vært på et par dagsturer, en helgetur på Øytuns hytte på Orros og neste uke skal vi på en firedagerstur. Det kan jo ikke bli bedre!

Her er noen bilder fra første biten av Cirkum Polare.

Flere turrapporter fra klassen kan du lese på Cirkum Polare sin hjemmeside (til høyre på siden).


Lærer Lars blir supergira da han finner en grop der noen tiuerer har overnattet, han kravler rundt i sporene og holder stolt fram tiur-bæsj, og vi i den jaktivrige klassen er også ganske gira. Så forteller Lars at tiurene i området er fredet for jakt og med ett senker en stille skuffelse seg over gruppa.

Tore i Alaska-klassen har aldri gått på folkehøyskole, og vi gir han et lynkurs i hvordan man strikker mer eller mindre ubrukelige tøybiter som man kan gi bort i julegave. Etter min mening helt obligatorisk om man har satt av et år til internatliv. I god folkehøyskolestil slo vi hos ned rett ved siden av tørkestativet i gangen, med rosa garn og kaffekoppen i umiddelbar nærhet.


Snøkrystaller klippet ut av A4-ark - et klassisk folkehøyskoleprodukt som man ellers bare kan observere i barnehager.


Søren - en glad danske på tur.


Ikke sint- bare veldig, veldig skuffet.

Vi skulle bare "gå litt på ski" en av dagene, men endte opp med å gå i dyp snø i bratt oppoverbakke uten feller og uten feste. Her er vi på vei ned i dypsnøen. Stein Tore leder an, mens Øyvind prøver å finne fram snorkelen før han absorberes helt av den hvite sjø.


Man trenger ikke være nittitre og et halvt år for å bli fascinert av været. På vei hjem fra Orros prydet noen stilige perlemorsskyer himmelen.

Vi satte ut ståsnører og fisket på hytta, og endte opp med en veltrent lake. Aldri sett eller smakt før for min del. Så den ble høytidelig tilbredet, og denne ferkvannsutgaven av en torsk-ål-mutasjon var en skikkelig vinner i stekepannen.

Vår danske klassekamerat Søren forteller om vårt ståsnøreprosjekt på denne søte måten:
"Fiske-gutterne satte en lille krog i hullet med en lækker frossen reje på. Lækkerier for en norsk fjeld-fisk!"

Tilbake til naturen

Det er tid for et lite sceneskifte i denne bloggen. Etter varme India i høst, bærer det av gårde til Finnmark og Alaska denne våren. 4. januar reiser jeg opp til min tidligere folkehøyskole Øytun i Alta for å starte på kurset Cirkum Polare Alaska. Cirkum Polare betyr "rundt polen", nærmere bestemt rundt Nordpolen. Her skal vi traske rundt på ski, til fots, til hunds og drive med fangst.

Helt siden jeg var ferdig med ett år med jakt&fiske Øytun folkehøyskole for over fire år siden, har jeg hatt planer om å reise tilbake for å ta dette halvårskurset. Jeg gleder meg som en unge!

Kort fortalt er planen:
Januar i Alta. Februar til starten av mai i Alaska. Resten av mai i Finnmark, eventuelt Svalbard.

Under juletreet i år lå Lars Monsen sin bok "Til fots gjennom Alaska" med denne påskriften, hehe: