Halong Bay og planen videre

Siden sist har vi vært i Halong Bay. Etter et par timer på buss, tok vi en ganske fin båt ut fra en noe turistifisert plass. Det stod 400 andre store og små slike båter i denne bukta, så de som sa at Vietnam ikke er blitt et turistland, får vel bite i seg den. Men mye har nok skjedd de par siste årene etter at turister vil prøve noe annet enn Thailand. Uansett kom vi oss ut, spiste litt mat, padla litt kajakk og spiste litt mer mat. Utover kvelden gikk det i en noe sær karaoke-kveld, med en gruppe mennesker som var salig blandet på alle mulig måter.

Vi har også fått tenkt bittelitt mer gjennom hva vi vil gjøre fremover, og vi har vel funnet ut at vi har gapt noe høyt når vi vil se New Zealand, Vietnam, Kambodsja og Thailand på litt over fire uker. Blir kanskje litt mye reising, og en reise gjennomsyret av en moderne ”been there, donet hat”- mentalitet. Men men. I natt skal vi ta tog – ikke buss som tar litt for lang tid for vårt stramme tidsbudsjett - slik at vi ender opp i Hoi An, visstnok en fin plass, rent utenom at det er området som har vært hardest rammet av oversvømmelsen den siste tida. På toget har vi bare fått tak i billetter med "harde senger", så ser fram til en god natt. Men vi krysser fingrene for at vannet har rukket å komme seg til sjøen. Denne plassen skal for øvrig være en av de billigste og beste plassene å få sydd seg en dress eller kjole i hele Asia, så får vi se hvor lystne vi er på å fornye garderoben litt. Etter noen dager i Hoi An er den foreløpige noe usikre planen å dra til Dahlat, før vi ender opp i Ho Chi Minh /Saigon. Derfra drar vi til Kambodsja og tar en ganske tøff og rask båt som vi har hørt gjetord om et langt stykke.

Been there, done that. To tar bilde og to poserer foran Ho Chi Minh mausoleum.

Mopeder på kvelden i Hanoi.

Noen av folka vi var på båt sammen med i Halong Bay.

Grotte i Halong Bay.

Kjetil og jeg padler i Halong Bay.

Nei, det er ikke karneval. Utrolig frekt antrekk i bomstasjonen.

Desverre altfor uskarpt dette bildet, men syntes hun her hadde en sjarmerende pakketeknikk.

Bittesmå mopedverksteder i gatene i Hanoi

Just arrived ’Nam!

Etter å ha lirket oss vei gjennom et halvt uendelig skjemavelde med visumsurr, emi- og immigrasjonspapirer har vi endelig nådd Hanoi, Vietnams hovedstad med 3,5 millioner innbyggere. Etter en natt med 13 timer søvn på et australsk hostell i denne byen var flyplassventing og slikt glemt. Må innrømme at vi har ligget litt på etterskudd med research når det gjelder Vietnam, og planene har mildt sagt vært litt ugjennomtenkt, så vi tar litt ting som det kommer. Det eneste vi har bestemt er at vi skal reise fra Hanoi i nord til Saigon/Ho Chi Minh i sør, og at buss skal være framkomstmiddelet. Så har vi også tenkt til å reise ut med båt til Halong Bay som visstnok er et must for å titte, padle og svømme litt.

Det som slår en når man ankommer Vietnam er at der New Zealand kan skryte av å ha mange sauer – i den grad det er noe å skryte av – så har Vietnam mopeder. Trafikken preges av at stort sett alle vietnamesere som har lært å gå har sin egen moped, og førerkort er det visstnok ikke så nøye med. Dette har sine følger; hver dag dør 18 (!) vietnamesere i trafikken. Det skulle være mulig å senke dette tallet noe. Hvis jeg ikke husker helt feil så har Hanoi langt over to millioner mopeder til sine 3,5 millioner innbyggere. Vanlig prosedyre når en vietnameser skal kjøre moped er å tute fra mopeden starter til den er feridg parkert. Det blir i det hele tatt en del tuting når hundre mopeder skal gjennom samme krysset hvert tiende sekund.

En annen ting som som ventet ble en gledelig overraskelse er prisnivået. Her finnes stort sett bare sedler, med et ukjent antall nuller bak seg. Det virker som man går rundt med monopolpenger, og frasen ”Jeg spanderer!” – når middag med drikke koster 30-40 kroner for fire personer - har blitt en mye brukt frase. Myntenheten heter som kjent ”dong”, og humoren vår er ikke mer kostbar enn at vi klarer å moro oss over det.

I går var vi på barbeque her vi bor, stort sett sammen med masse australiere. Øl med tullepriser og hyggelig folk burde ikke være det verste grunnlaget for en bra kveld.

Det eneste skumle er været i Vietnam. Det er har vært store oversvømmelser særlig midt i landet og litt sørover. En australier jeg pratet med i går hadde vasset med vann til halsen og måtte ta båt til andre etasje på hotellet hun bodde. I tillegg var kanskje en syklon på vei inn mot midt-Vietnam… Men, men. Vi er nordmenn som har vært ute en og annen vinternatt før. Og som jeg lærte i militæret; huden er vanntett og klær tørker. Jeg tror vi har mange bra dager fremfor oss.

Mine reisevenner foran en klassisk strømledning. Med et par tusen små ledninger surret i rundt og gjennom hverandre. Litt mer sjel en norske strømledninger.

Som en hardnakket fan av kampsportlegenden Bruce Lee godtet det meg fint å se at den litt mindre kjente, men akk så like Druce Lee hadde lagd mange filmer med forsvinnende like titler som Bruce

Hehe, en fantastisk vask-løsning. Vannet fra springen går rett ned i en bøtte på gulvet – som selvfølgelig er full- slik at alt vannet bare renner ned på det allerede søkkvåte gulvet. IKEA, her har dere noe å lære. Jeg ser for meg at denne vasken skal bære navnet Knut.

Trangt i trafikken i Hanoi

Adios New Zealand og Chewy

Fra Greymouth på vestkysten av sørøya på New Zealand, turet vi østover i retning Christchurch. Vi overnattet på en random sidevei. Dagen etter (for øvrig min 22. årsdag) gikk med til å komme seg til Christchurch. Dette var siste kvelden og det hele ble feiret med en bedre middag bestående av lam og lokal fisk. Dagen etter leverte vi fra oss campingbilen Chewy, trist, den ble en kjær følgesvenn.

Nå sitter jeg passe trøtt som en strømpe på en flyplass i Kuala Lumpur. Ettersom vi har tatt oss god tid mellom hvert av de tre flyene vi bruker for å komme oss fra Christchurch i New Zealand til Hanoi i Vietnam, betyr det at denne etappen tar langt over et døgn. Innom Brisbane i Australia og Kuala Lumpur i Malaysia. Det blir spennende og også varmere å komme til Hanoi. Vi fire ser også fram til at det generelle prisnivået går alvorlig nedover, noe som gjør seg fint for halvsprukne budsjetter. At den amerikanske dollaren – som brukes mye i Vietnam – tilnærmet aldri har stått svakere i forhold til vår egen norske krone, gir oss også litt mer albuerom.

Trøtt gjeng i en fresh bil. Stille morgen og photo-session på en eng vi overnattet på mellom Te Anau og Queenstown. Legg merke til at Kjetil og jeg har tatt oss bryet med å få på oss campinguniformene våre, mens jentenes navlelange uniformer ligger nedgravd i all bagasjen i førersetet.

Alle likte Chewy, vår kjære campingbil. Selv de lokale papegøyene, som heter kea. Bestanden av disse fjellpapegøyene synker litt, fordi mange bønder dreper dem i troen på at disse små fuglene tar livet av sauer.

Er det mulig å ikke stoppe når slike trivelige skilt dukker opp?

Magisk og disig solnedgang i Haast Beach. Det er fascinerende helt til du merker at det sitter et kobbel av sandfluer i nakken din og benytter seg av deg som sin helt private vandrende bufeet.

Haast-området har for øvrig fått navnet sitt etter en tysk geolog som etter å ha tittet på litt steiner i området fant det for godt å navngi alt av strender, tettsteder og annet som er mulig å gi navn til etter seg selv. Fair type.

Som en ivrig forkjemper for at flippen på dorullen skal vende ut (mot deg), var det med tristesse jeg oppdaget Durollas bruksanvisning for hvordan dorullen skal henge i New Zealand. De kommer rett og slett med noe som kan se ut som en fasit på at flippen skal vende inn mot veggen. Dette er ondskap satt i system og et mørkt kapittel i dorullens historie.

Elvejetboat, sandfluer og huleekspedisjon

Siden sist har vi vært litt i Queenstown, der vi som nevnt kjørt jet båt oppover og nedover elven i Skippers Canyon. Veldig artig og vått. Deretter har vi dratt nordover til Haast Beech, og campet rett ved siden av en kjempeflott strand, der vi overnattet en natt. Da vi ankom ble vi raskt angrepet av en armada av sandfluer som satte sine spor rundt omkring på våre sarte armer og bein. Mye myggdrepingsolje senere hadde vi gjort om bilen vår til en hermetisk lukket sandfluekrigsgrav.

Vi dro videre nordover og overnattet ved en innsjø like utenfor Okitika. Vi fant en veldig fin campingplass, med noen få andre campingvogner. Etter en litt merkelig bråkete natt ble Kjetil og jeg vekket mens vi sov på taket av vår spaceship-bil på omtrent denne måten. ”Hei, unnskyld at vi vekker dere, men bilen deres står akkurat der vi skal filme. Det hadde vært ålreit om dere flytta den. Vi har kaffe, assa.” . Vi stod opp, flytta bilen, fikk våre enkle hvite og lange svarte kaffer, om det er det det heter. Deretter hadde jeg lovt å lage egg og bacon den morgenen, så det ble i det hele tatt en bra frokost. Vi sto mellom pauseområdet til filmteamet og der de filmet inn, og høstet mange sultne blikk. Det var en nederlandsk film, ”Bright Light”, som ble spilt inn. Handlet om nederlandsk immigrasjon på 1950-tallet, så kostymene til skuespillerne var av typen gammeldags.

Vi dro videre og skulle hulerafte (cave rafte) i Greymouth. Det var ikke spesielt mye rafting, utenom noen tuber vi satt på et lite stykke. Men det var veldig spennende å være på hulevandring. Mange trange ganger, lysende ormer (glowworms) i taket og masse artige formasjoner.

Alle får ikke maten samtidig på vårt lille "dør-kjøkken". Ikke alltid like populært å få egg og bacon sist.

Litt rar måte å våkne opp på midt oppi en film, når man aner fred og ingen fare på en rolig campingplass.

Lekker uniform.

På et strikkhoppersted ved Skippers Canyon. Hopping uten strikk...

Vindsveis, småvått og god stemning.

Jet boating oppover elven som munner ut i Queeestown.

Synnøve i en tube som i tillegg til bein og knær var vårt hulefremkomstmiddel.

Kjetil ser ut til å generelt trives vann og mørke.

I Dragons Cave er det en meget smal passasje som heter The rebirth hole. Ikke vanskelig å skjønne hvorfor.

Hehe. Sorry Anni, måtte bare legge det ut.

Vi fortsetter vår camping på det nye sjølandet

Fra Invercargill har vi dratt videre til Te Anau, der vi tilbrakte natta som blandet med vind og kald, fuktig luft ble i overkant kjølig av hva shortsene og t-skjortene våre varmet. Det er vel stort sett det jeg har å si om dette lille stedet som ligger ved sørøyas største innsjø. Vi rundet av kvelden med siste film i Ringenes Herre. Dagen etter ble det derimot andre boller. Da kjørte vi ut til kanskje det vestligste punktet du kommer på sørøya, nærmere bestemt til det store turiststedet Milford Sound, for øvrig med noen-og-tredve fastboende. Veien ut hit er en severdighet i seg selv, og vi kjørte ned noe som minnet skremmende mye om vår egen ”Trollstigen”. Milford Sound tilsvarer vel Norges Geiranger, og ser ganske likt ut, bortsett fra noen pingviner, noen palmer og et og annet stup som nok overgår vår egen toppfjord. Vi tok en turistbåt en god runde i denne fjorden, mens vi nippet litt grøtlignende suppe med mais vi fikk om bord. Vært var heldigvis godt og varmt her, så vi fikk tint litt fra dagen før.

Deretter vendte vi snuten mot Queenstown, og stoppet en øde plass, inn en sidegate, mellom noen fjell, ved en bekk og rett ved siden av masse bikuber og selvfølgelig sau. God stemning. Vi dro videre nordover, stoppet på en koselig cafe, og entret Queenstown, en veldig idyllisk plass. I går tok vi en gondol opp på den nærmeste toppen, med fin utsikt over byen og området rundt, der blant annet en del av scenen til Ringenes Herre ble spilt inn. Så her er vi altså nå. Om en time skal vi ut i en elv å kjære jet-båt, eller noe sånt. Det er en luftpute-aktig båt som kjører nedover stryk og elv, og det virker veldig artig. Så sånn går nu dagan.

Ute og leker turister på en båt i Milford Sound.

Sjøløver som prater sammen....

Milford Sound

Et godt gammeldags damplokomotiv går fremdeles i rute mellom Kingston og omegn. Mye lyd og mye damp.

Og vi er i New Zealand :)

Da har vi vært på tur noen dager i New Zealand, som i likhet med Norge er et meget vakkert land. Det er drøssevis av andre likheter også, men det får jeg vel skrevet mer om senere. Vi reiser nå rundt på den sørlige øya i 11-12 dager og startet oppe i Christchurch, der vi plukket opp vår fantastiske Toyata-bil av typen ”Spaceship”. Dette unikumet av en bilmodell er som skapt for planene våre her nede. Vi kan stoppe akkurat hvor vi vil, fordi vi rett og slett kjører rundt i superpraktisk campingbil. To senger i bilen og to på taket, med dvd-spiller (og ja, vi har allerede sett de to første filmene i Ringenes Herre-triologien, som jo er blitt spilt inn på nettopp New Zealand), kjøkken i døra, firhjulstrekker og mulighet for å utvide bakpartiet på bilen med teltduk. Helt nydelig, eneste aberet her nede er jo at bilene kjører på gal side av veien... Spaceship-bilen vi først fikk hadde et par mangler, som eksempelvis defekte bilbelter, så vi fikk bytte til en ny – og bedre. I tillegg -for tort og svie -fikk vi med oss gratis stoler til alle og to dyner, ettersom det var beregna at dynene var store nok for to.

Det som jo bør sies om New Zealand er at det er helt sykt mye sauer her. Det faktisk ti ganger så mange sauer som innbyggere, og det blir i det hele tatt en hel del sau. Men disse 40 millioner sauene og de fire millioner menneskene har tydeligvis funnet seg godt til rette på disse øyene. Kort om New Zealand. Ble først befolket av Polynesisk Maorier rundt 1200 tallet, før noen nederlendere tok en snarvisitt på midten av 1600-tallet, 120 år før Kaptein Cook kom innom. Ble britisk koloni i 1840. Alt er fritt etter hukommelsen.

Fra Christchurch har vi dratt nedover Timaru der vi tuslet på stranden og hadde photosession ved en fontene som noen hadde kastet såpe oppi. Før kvelden kom hadde vi forflyttet oss videre til Oamaru der vi overnattet på en campingplass. Vi hadde hørt noe om et pingvin-show på denne plassen så vi tok frokosten nede ved kaia, der vi fant ut at dette foregikk på kvelden. Som pingvin-substitutt tok vi bilder med pingvinkosedyr og slikt, og var generelt fornøyd med det. Deretter dro vi innom Dunedin, før vi overnattet på en noe avsidesliggende plass med det forlokkende navnet Cannibal Bay. En kjempefin strand med sjøløver som lå og lata seg helt til vi kom litt nærme slik at de begynte å brøle. Nå er vi kommet Invercargill og skal reise inn i en random nasjonalpark og campe for natta. God stemning med andre ord.



Alle liker spaceship!


Synnøve utfordrer sjøløve

Cannibal Bay

Noen moroklumper har hatt det gøy med å helle ut såpe her. Og vi har det gøy med dette hærverket med veldig ren samvittighet....

Dette er mine reisekamerater, fra venstre: Kjetil, Synnøve (husk trykk på n'ene, ellers blir det bråk), Anni og vårt kjære spaceship som heter "Chewy".

Vått i Cairns

Da har vi vært i Cairns i tre dager. Et stikkord som beskriver oppholdet er vel vann. Vi har dykket på det store barriererevet (Great Barrier Reef). Det var en kjempeflott opplevelse å dykke blant korallrev og fantastiske fisker. Den andre dagen raftet vi i Baron River. Dette var også vanvittig artig. Begge dagene tilbrakte jeg timevis i Cairns eget basseng, eller lagune som de kalte det. Ettersom det er mye rusk i sjøen, har de laget et stort basseng som var kjempefint. To av kveldene grillet vi også på de gratis kommunale grillene som ligger rundt denne lagunen. Skikkelig koselig. Det som ikke er fullt så koselig, er at fellesdelen av dette oppholdet nå er slutt. Vi har vært en veldig bra gjeng på tur, og jeg kommer til å savne alle sammen. Vi har nå dratt tilbake til Brisbane og har allerede sagt adjø til noen. Og neste lørdag (10. november) stikker som nevnt Kjetil, Synnøve, Anni og jeg til New Zealand. Men før det skal den store oppgaven i dette studiet gjøres ferdig.

Her er hele AA-klassen, pluss en og annen instruktør og lærer i grillpausen mellom to raftingturer.

Våre nokså frekke dykkedrakter som skulle beskytte oss mot noen uvennlige maneter.

Sayonara Japan

Da har vi omsider forlatt Japan til fordel for Australia. Under oppholdet vårt har vi fått med oss masse spennende. Jeg synes japanere er enda rarere enn jeg trodde før jeg dro til Japan. Også er det så mye trangere om plassen her. Japan har en befolkningstetthet på 336 personer per kvadratkilometer, mens Norge til sammenligning kan vise til stusselige 12. Det har vi fått erfare når vi har stått som sild i tønne på diverse tog i Tokyo. Det er klart det blir trangt på toget, selv om en del avganger går med halvannet minutts mellomrom.

Jeg føler meg som en merkelig blanding av apekatt og popstjerne i Japan. Folk ser rart på nordmenn og av en eller annen merkelig grunn ser de seg nødt til å vinke til deg, med et påfølgende kniseutbrudd dersom man skulle finne på å vinke tilbake. Har aldri hatt følelsen av å være i et så voldsomt mindretall før. Japan er et land med veldig lite innvandring, så vi som tar turen hit blir så absolutt lagt merke til. Jeg legger med litt bilder fra turen.

På handletur i en av Tokyos lugubre gater.

Vi fant "Snoopy town". Kjetil koser seg i butikken som kun består av Snoopy-stæsj.

Ole Andreas, Silje og jeg tester ut kimonoer.

Ellen synes det er mange høye hus i Tokyo.

En grytidlig morgning i Tokyo dro vi og så på Japans største fiskemarked. Auksjoner på tunfisk, mye underlig fisk og norsk laks var noe av hva vi så. Her får en tunfisk gjennomgå.

Vi spiste frokost på cafe briller. Og det er vel få nordmenn som har gått fra denne plassen uten å ha tatt et brillebilde.

En av nettene i Kyoto sov vi på forskjellige gjestehus. Her står vi på terrassen oppe på taket som vel er 1x2 meter stor. Vi sov på matter på gulvet, hadde en dusj som der det knapt var halvannen meter mellom tak og gulv, men samtidig hadde vi trådløst internett. Fin kombinasjon.

Et stort øyeblikk for meg dette her. Etter å ha lært å brette en origami-svane av noen damer i en japansk syklubb, drar jeg fram mitt ultimate japanske partytriks; frosken. Selv om det er den eneste origamifiguren jeg kan, holdt det til å bli dagens helt blant disse japanerne. Da jeg gikk fra stedet satt tre av dem og brettet origamifrosker for harde livet.

Bildet er tatt fra toppen av et av Tokyos høyeste hus. Jeg er litt usikker på hvor mye dette bildet forteller, men poenget er, som jeg tror jeg nevnte under et tidligere blogginnlegg, at Tokyo er en veldig stor by.

Denne fotgjengerovergangen på Shibuya ble verdenskjent etter å ha vært sentral i Hollywood-filmen ”Lost i translation”. På togstasjonen som ligger på dette stedet passerer det to millioner mennesker hver eneste dag.

Japansk spa med doktorfisk

En av dagene i Tokyo skulle vi få stifte bekjentskap med ”doktorfisker” og japansk spa. Etter en lang museumsdag stod vi oppstilt i kimonoer, klare for å rense opp i de uhumskhetene vi måtte ha i huden. Doktorfisk er en noe merkelig fisk, som kan leve av å spise død hud fra mennesker. De er ikke spesielt store av seg, men i denne dammen vi satt var de til gjengjeld veldig mange. Med en gang du satte beinet nede i dammen strømmet dusinvis av disse fiskene bort og begynte å spise døde hudceller av foten din. Resultatet av doktorfiskens ivrige fotbehandling er ganske enkelt babyhud. Men behandlingen av kroppen var ikke over med dette. Selv om mange dro hjem var vi flere som ble igjen på dette senteret i flere timer og tok sauna og badet i diverse varme og kalde bassenger både utendørs og innendørs. Her fikk vi rensa det som var av porer og alt annet som måtte være galt med huden. En salig opplevelse er den klare konklusjonen min.

Silje, Espen, Live og Ole Andreas mater fisk

Malin, Synnøve, Magnus og Torger Åge skifter ham