Én dårlig grunn til å unngå Hawaii

Det meste på Hawaii er rett og slett veldig pent.

Es gibt kein bier auf Hawaii, es gibt kein bier.

Darum fahr ich nicht nach Hawaii, darum bleib ich hier.

Ja, det synger Paul Kuhn i sin tyske monsterhit fra 1964, som enhver oktoberfest med respekt for seg selv har på repertoaret. I sangen nekter jeg-personen å gifte seg med sin forlovede Maria – selv etter tolv års forlovelse. Det eneste som holder dem unna giftemål er en langtrukken krangel om hvor de skal dra på bryllupsreise: Maria vil til palmer, sol og Hula-dans på Hawaii, men møter øredøvende hoderysting fra sin tyske forlovede. Han har nemlig fått det for seg at det ikke finnes noe øl på Hawaii, og insisterer derfor på at de heller skal legge bryllupsreisen til tsjekkiske Pilzen, der han vet det er kort avstand mellom ølkranene. Hvordan det til slutt endte, sier sangen ingenting om, men jeg håper virkelig for Maria sin del at hun fant seg et mer lovende mannebein, for denne fyren har åpenbart ikke så mye å fare med. At det ikke finnes øl i Hawaii er jo selvfølgelig også bare tull – selv i 1964.
For min egen del kan jeg ikke se mange grunner for ikke å reise til Hawaii, når jeg først hadde muligheten og veien ikke var altfor lang.

Ikke alle er som Paul Kuhn. Like før solnedgang strømmer nygifte par til strendene for å ta det perfekte bryllupsbildet.

Og mitt første møte med Hawaii passet godt med hva jeg hadde ventet meg. Da jeg skulle ta lokalbussen fra flyplassen til hotellet, møtte jeg et lite problem siden jeg kun hadde tatt ut store sedler, mens bussturen skulle betales eksakt med mynter. 

– Ikke noe problem, sier den hawaiiskjortekledde bussjåføren.
– Bare sett deg ned og nyt turen! 

Jeg fikk riktignok ingen pepperkake, men førsteinntrykket av Hawaii var helt klart av den litt tilbakelente Kardemommeby-stilen. 

Stranden er menneskelagd, og palmene er bare plassert der. Men det ser ikke ut til å bry alle turistene som hver dag valfarter til stranden Waikiki midt i Honolulu.

De første dagene på Hawaii har jeg hengt med de andre som bor på hostellet, badet masse og rukket å gå fra bleik til å høre hjemme i ketchup-land i løpet av et par timer på stranden i Honolulu. Jeg har også snorklet i korallrevene på Haunama Bay der jeg har stirret digre havskilpadder dypt inn i øynene og også møtt på min hawaiianske favorittfisk. Den er utrolig stilig, men kanskje den fremste X-faktoren til denne fisken er at dens lokale navn er intet ringere enn humuhumunukunukuāpua'a. Les det navnet raskt tre ganger. Eller eventuelt la vær. Som mange andre har påpekt: Navnet er rett og slett lengre enn fisken.

Jeg har ikke investert i noe undervannskamera så en gispende havskilpadde er alt jeg har å vise fram.

Zensasjon
Ettersom jeg har reist til Hawaii for å roe ned etter et hektisk studieår, er det ålreit å prøve å roe skikkelig ned. Og det er hjelp å få. I en bokhandel i Honolulu kom jeg over en gammel oppfinnelse som skal ha vært brukt med hell de siste 3000 årene. Den mirakuløse patenten er signert Zen-buddhistiske munker i Japan, og er blitt så populær at den nå finnes i reiseutgave. Kjempepraktisk! Med en mini-sandkasse, noen små svarte steiner og en liten rake skal man kunne finne sjelero, bli i ett med verden OG finn svar på livets mange store og små gåter. Og kjøper du mini-Zen hagsettet får du i tillegg med en instruksjonsbok som gir en nøktern innføring i hva man kan oppnå ved å rake rundt i sanden og lage mønstre. Dette reisesettet er nemlig «et verktøy for å finne kilden og styrken i menneskeheten som – ifølge Zen-læren – er avbalansert, rolig, ærlig, og i stand til å møte alle utfordringer i livet på best egnet måte». Finner jeg ikke roen med denne, kan det være det samme.

SMØR PÅ FLESK?: Å ha med egen miniatyr-sandkasse når du drar på stranden virker kanskje litt overflødig, men ettersom produsentene mener at denne boksen kan være «starten på et livslangt eventyr der alt sees på en ny måte», synes jeg det er verdt et forsøk.

Ellers har jeg kommer meg opp på Diamond Head-krateret, der man har god utsikt over Honolulu og store deler av resten av øya Oahu. Diamond Head var først en vulkan, så et militært utsiktspunkt, men nå traver horder av turister opp der daglig, og det er blitt blant de obligatoriske sjekkpunktene for enhver turist med respekt for seg selv. 

TURIST MED RESPEKT FOR SEG SELV: Du har ikke gjort jobben din som turist om ikke et slikt bilde er med i bagasjen hjem igjen fra Honolulu.

Skal du opp på Diamond Head i utkanten av Honolulu, får du verdifulle råd fra dem som driver parken. Blant Diamond Heads fjellvettregler er blant annet alltid å ha med seg en lommelykt. Dette kan virke litt merkelig ettersom Hawaii virker som den mest solrike plassen i hele verden og at løypa opp til toppen fysisk blir stengt av i god tid før sola går ned.

Fra den norske fjellvettregelen nummer 4: «Ta alltid med ryggsekk og det utstyret fjellet krever». På solrike Diamond Hill krever fjellet lommelykt. 

Jeg skjønte lite av denne anbefalingen på turen opp, men senere på dagen mens jeg med min Zen-rake lagde vakre mønstre rundt de svarte steinene i min nyervervede mini-sandkasse, ble alt mye klarere. Gode grunner for å ta med lommelykt kom strømmende. Her er noen av dem:

      - Tar du med en flunkende ny lommelykt, kan du sannsynligvis bruke den som et byttemiddel med andre som er på vei opp til samme fjelltopp. For eksempel får du sikkert noen slurker vann for den om du selv skulle gå tom. Når Bibelens Esau kunne bytte bort all arven sin mot en skarve porsjon linsesuppe en gang han var skikkelig tørst i ørkenen, bør det ikke var et nederlag for noen andre å bytte en lommelykt mot en munnfull vann dersom man er skikkelig tørst.

- Dersom sekken du tar med inneholder en stor gammel lommelykt, eller enda bedre mange lommelykter, blir turen opp tyngre. Flere kalorier brent og bedre trening. Lurt for deg.

- Har du kommet deg helt opp på toppen og titter ned fra kanten på stupet, åpner enda flere muligheter seg. Da kan du nemlig med all enkelhet og en stoppeklokke finne ut hvor høyt stupet er. Kast lommelykten utfor kanten og ta tiden fra den slippes til den smeller i bakken. Deretter er det bare å hente fram Galileo Galileis formel, der du tar gravitasjonsfaktoren 9,8 m/s², ganger det med tiden opphøyd i annen og deler på to, og vips så vet du hvor mange meter det er fra toppen av stupet og ned.

Og alt dette takket være en reiseutgave av den tradisjonsrike Zen-sandkassen. Ganske utrolig! Eller hva?

Jakten på storfisken

Ettersom jeg alltid har lidd av en overdose fiskefeber, tenkte jeg at dette var tiden å prøve å hale i land en sverdfisk, hai eller noe i den gaten. Etter å ha vært på en båt en hel dag, var fangsten litt lunken. Vi fikk et par små tunfisk og denne gule, blåprikkete fisken.

En mahi-mahi ble etter litt kriging dratt over ripa. Litt vanskelig å finne en god norsk oversettelse, men "common dolphinfish" er det engelske navnet. 

Fisking med utsikt over Honolulu.

Skal man spare penger ved å unngå slitasje på doen, er dette dørskiltet et lurt sjakktrekk. Det er stort sett bare menn som møter opp til slike fisketurer. Av en eller annen grunn. 

Fiskeutstyret er nokså solid. Snellen på fiskestengene er cirka like stor som en fotball. 

Dagen ettergjorde jeg et nytt forsøk på å hale i land en storfisk. Denne gang var planen å fiske etter hai på natten. Dette er tida da haier er mest aktive, så jeg syntes ideen virket god. Da sola gikk ned tøffet vi en ti minutters båttur rett ut fra Honolulu. Omtrent blikk stille og opplyst av høyhusene fra byen, ladet vi brutale kroker med feite tunfiskkoteletter. Det var faktisk veldig spennende, og utover kvelden klarte vi å få has på én hai. Etter en kort foto-session på båtripa, ble den pent sluppet tilbake i havet igjen.

Denne svømmer fremdeles rundt rett utenfor Honolulus populære badestrand.

Hadde målet med turen vært matauk, så hadde vi bare puttet disse dagsferske tunfisk-kotelettene på grillen. Men i dag var de agn.

Ikke den verste plassen å gå tur med hunden.

Deler av Honolulu sentrum på kvelden.