Tunneler og krigsforbrytelser fra Vietnam-krigene

Dersom du ikke liker historie kan du pent droppe å lese dette innlegget. Vi har nemlig hatt en dag her i Saigon/Ho Chi Minh som stort sett har vært viet til Vietnam-krigene. Og med min notoriske skrivekløe er jeg nødt for å få med litt om de dramatiske krigene som skrev landet inn i vestlige historiebøker i denne bloggen.

I dag har vi først vært noen mil utenfor Saigon/Ho Chi Minh og sett på hvordan tunnelene på Cu Chi fungerte. Vi har krabbet gjennom relativt lange huler og sett litt på hvordan frigjøringsstyrkene levde og kriget under både den franske krigen og den amerikanske krigen i Vietnam. På skoler i Norge lærer man stort sett bare litt om ”Vietnam-krigen”, som var mot USA (1965-1975), mens kolonikrigen mot Frankrike (1946-1954) vel knapt blir nevnt. (I tillegg kriget Vietnam mot Japan tidlig under andre verdenskrig og mot Kina og Kambodsja etter at USA hadde trukket seg ut). Felles for begge krigene var at tunneler ble tatt i bruk som gjemmesteder og kamparena. Disse enormt lange og særs trange tunnelene var ikke spesielt planlagte. Men ettersom vietnameserne kriget mot utstyrs- og ressursmessig overlegne vestlige land, var det mest naturlige å drive geriljakrig der man gjemte seg selv og utstyret sitt i de etter hvert så sinnrike tunnelsystemene.

Kort beskrevet var krigen mot Frankrike en krig der Vietnam ville løsrive seg fra Frankrike. Ho Chi Minh fikk stor oppslutning i Vietnam og erklærte landets selvstendighet rett etter 2. verdenskrig. Dette endte i den ni år lange frigjøringskrigen mot Frankrike som Vietnams geriljastyrke Viet Minh gikk seirende ut av. Den amerikanske krigen drøyt ti år senere var kun ideologisk motivert, der Vietnam holdt på å bli kommunistisk, og USA så seg nødt til gripe inn for at man ikke skulle få en dominoeffekt der hele Sør-øst Asia skulle bli kommunistisk.

Ho Chi Minh ble både grunnleggeren og den samlende helten i Vietnam etter frigjøringen fra Frankrike. For denne innsatsen ble han belønnet med å få landets største by, Saigon, oppkalt etter seg. Offisielt heter den nettopp Ho Chi Minh den dag i dag. I tillegg har han blitt portrettert på intet mindre enn alle Vietnams pengesedler og han kan også beskues på enhver vegg i Vietnam. Det er ganske snålt; så og si alle vietnamesere har et bilde av denne skjeggete, søte krigeren på veggen sin. Han må være en bra kar. Ho Chi Minh rakk nesten å gå seirende ut av krigen mot verdens største supermakt, da han døde i 1969. På dette tidspunktet stod halve USA med antikrigsplakater og Vietnam-krigen hadde utartet seg til akkurat den bunnløse politiske og militære hengemyren som Frankrikes tidligere president Charles De Gaulle hadde advart mot.

Cu Chi-området er blitt beskrevet som det mest bombede og ødelagte området i verdens krigshistorie. Etter hvert som USA skjønte hvor sjanseløse de var mot Vietnams tunneltaktikk, fant de like greit ut at de ville jevne de mest sentrale tunnelområdene til den kommunistiske frigjøringsstyrken som amerikanerne kalte Viet Cong. I tillegg til hyppig bombing og etter hvert utstrakt bruk av kjemiske stoffer som napalm, fikk alle amerikanske bombefly ordre om å slippe fra seg alle bombene de måtte ha til overs i nettopp Cu Chi-området. Napalmen sørget for at trærne visnet bort mens bombene ødela store deler av tunnelene. Det en gang så fruktbare området som ble brukt til matproduksjon og rekreasjon for Saigons overklasse så ikke lenger ut. En annen ting med amerikanernes krigføring som ikke gav store utslag under krigen, men som sees i dag, var at noen av de kjemiske stoffene amerikanerne brukte ikke akkurat var sunne. Vietnameserne som ble utsatt for det merket ikke noe den gang, men neste generasjon har i veldig mange tilfeller blitt født med alle mulige slags skavanker. På vår vei ut til disse tunnelene var vi også innom en plass der noen av disse ofrene jobbet. Som nevnt i et annet blogg-innlegg på denne siden; krig er en uting.

Krigens skader fikk Kjetil og jeg også innprentet da vi var på det ganske kjente krigsmuseet her i Ho Chi Minh som før bar navnet ”Museet for amerikanske og kinesiske krigsforbrytelser”. Her får du ikke akkurat servert amerikanernes versjon av krigen, men snarere enn versjon der amerikanerne blir fremstilt som menneskerettighetsbestridende villsvin, som brukte de råtneste metodene uten å ha noe som helst grunn til det. Av utstillingen kan nevnes store glass med diverse misfostre etter amerikanernes kjemiske krigføring. I tillegg var det bilder av amerikanske soldater som torturer og dreper gamle og unge vietnamesere på de mest hasardiøse måter, eller smilende med hvert sitt vietnamesiske hodet i hånden i rene Abu Ghraib-stilen. Samtidig har museet samlet sammen det meste den har funnet av amerikanske unnskyldninger for sin krigsførsel. Spennende var det uansett.

En klaustrofobisk gjeng paa vei ned i en tunnel.

Tidlig morgen på togstasjonen i Ho Chi Minh. Vi er trøtte. Jeg tar bilder.