Dagene har gått ganske i ett siden vi kom til Delhi. Vi har besøkt en hel del severdigheter, sett mange gamle byggverk og gjort unna en del poster på skoleprogrammet. Det skal vel godt gjøres å fortelle om besøk på steder som Red Fort, Qutb Minar og den norske ambassaden på en flammende og spennende måte. Så da dropper jeg det. Men hyggelig har det vært. Og de kunne bygge svære og imponerende hus i gamle dager disse inderne. Ordentlig flinke har de vært.
Klassen vår må være enhver drosje- og rickshawsjåførs drøm. Om prisen for en kjøretur er to eller tjue kroner merkes lite på pengene vi får fra Lånekassa, og selv har jeg vel nesten til gode å prute på noe som helst, og jeg runder gjerne opp om jeg er i godt humør. Og humøret mitt er det ingen ting å si på.
I tillegg til å betale rikelig må man regne med å bruke god tid om du skal forflytte deg til hjuls. Inkludert et lite stopp med taxibytte, brukte jeg to og en halv time på under en mil i luftlinje med taxi og rickshaw. Det er ikke vanskelig å gå samme distanse dobbelt så raskt på ski. Alt dette tidssløseriet skyldes mest av alt rushtrafikken, men også en sjåfør som ikke snakket engelsk, nektet å se på kartene jeg hadde med og syntes mine veiforslag var verdiløse. Da vi omsider kom fram ville han selvfølgelig ha mye mer betalt enn avtalt fordi turen tok lenger tid enn han hadde regnet med. Og siden jeg da hadde fått ganske dårlig tid, gav jeg han alle de fem kronene på toppen av ”the special price” han selv hadde foreslått.
Det kan virke som vi bare farer rundt og er turister på Lånekassas regning, men det stemmer nok ikke helt. I går brukte jeg hele ettermiddagen og kvelden på å intervjue folk til reportasjen jeg skal skriver her nede. Og jeg har også fått avtalt et besøk i en landsby tre timer utenfor Dehli med tolk og transport. Gøy når ting fungerer, og gøy å møte engasjerte, dyktige og hyggelige folk som både vil og kan hjelpe meg med det jeg prøver å få til.
I morgen, lørdag, skal vi dra til Taj Mahal (som er det du ser i bilde på toppbanneret på denne bloggen), monumentet bygget av keiseren Shah Jahan som et minnesmerke etter hans andre kone. Plassen er uansett obligatorisk for enhver turist i India.
Til nå har jeg tatt veldig få bilder. Etter jeg tok Austral-asiatisk kulturstudium sitter jeg igjen med tusenvis av bilder av mennesker på og ved turistattraksjoner, så jeg merker at jeg ikke er like "trigger happy" på kameraets utløserknapp som jeg var for to år siden. Men i morgen får jeg vel ta på meg Canon-grunnutrustningen, knipse vilt og ta det påkrevde ”gjør peace-merket mens du smiler foran en gammel bygning”-poseringen. Fint blir det.
Mathias har funnet seg en kompis på Qutb Minar.
Første dagen i India er lengselen stor etter Norge.
Mingling.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar