Ja, de peeeenga

- Hvor mye tjener faren din?
En 15 år gammel indisk gutt ser spørrende på meg. Sammen med familien sin, sitter han på seteraden bak meg på toget fra Bangalore til Mangalore. Han har akkurat spurt meg om alderen min, hvor jeg kommer fra og hva jeg gjør i India. Deretter, som spørsmål nummer fire, faller det han helt naturlig å spørre meg om størrelsen på min fars lønningspose.

Som nordmann; hva svarer man på sånt? 90 prosent av indere har ikke jobb på det organiserte arbeidsmarkedet, resten har svært varierte arbeidsrettigheter og mange har ikke jobb i det hele tatt. Ifølge FN tjener syv av ti indere mindre enn to dollar dagen. Vårt velferdssamfunn med to-tre-fire prosent arbeidsledighet og usammenlignbare lønninger må fortone seg som absurd. Etter at han gjentok spørsmålet noen ganger mumlet jeg en gjennomsnittelig norsk lønning, hvorpå 15-åringen gjorde store øyne og lurte på hva i alle dager faren min jobbet med.

Hans egen far jobbet som fotograf. Han tjente sikkert bra på det. Jeg spurte aldri. Jeg har aldri stilt et sånt spørsmål til noen andre heller. Faren, med en litt mer ustø engelsk enn sønnen, lurte mest av alt på hvor mye mitt lille kompaktkamera kostet. Liknende spørsmål om hva kamerautstyret mitt koster har jeg fått flere ganger i India. At jeg hadde speilreflekskamera og kamerautstyr til nesten ti ganger verdien av mitt kompaktkamera i sekken foran meg, følte jeg liten trang til å snakke om. Heller ikke at resten av klassen satt med laptoper, mp3-spillere, film- og speilreflekskameraer og annet digitalt utstyrt til en verdi av et høyt og ukjent antall indiske årslønninger.

Mye handler om penger i India. Enten det handler om å skaffe penger for å unngå å sulte i hjel eller for å vise verden hvor rik du er. Jeg liker ikke ulikheten i India. Landet har flest personer i gruppen ekstremt fattige i verden, samtidig som landet huser personer som er så vulgært og smakløst rike at det bare er trist å høre om. Som vestlig turist føler jeg meg urettferdig rik på bekostning av mange andre. Jeg har ingen gode argumenter for hvorfor jeg som student kan reise rundt og hive i meg alt jeg orker av mat på gode restauranter hver dag og bruke rupi (den indiske valutaen) som om det var monopolpenger, mens store deler av India har et lite rismåltid om dagen som eneste form for lønn.

I India ser ikke de gigantiske ulikhetene mellom fattig og rik, lavkaste og høykaste ut til å være noe å bry seg om. Det bare er sånn. Kastevesenet holder effektivt store befolkningsgrupper nede. Nederst på rangstigen under de fire hovedkastene finner du de kasteløse, dalittene, ”the untouchables” eller ”Children of God”, som Mahatma Gandhi kalte dem. Undertrykt barn har mange navn. Som lavkaste eller kasteløs har du lite du skulle sagt, som kasteløs slumbeboer overhodet ingenting. Om for eksempel myndighetene bestemmer seg for å rydde et slumområde i en by for å få plass til et kjøpesenter, er det få som hever et øyebryn over at tusener mister alt de eier. Den som derimot på noen måte krenker en av de mange kuene som vandrer gatelangs i Indias storbyer, risikerer å bli slått i hjel. I samme slengen, og noe mer kuriøst, kan det legges til at India også har sykehus for insekter, mens de færreste indere har skikkelig tilgang på lege.

Kastevesenet ble offisielt fjernet med et pennestrøk i 1947 da India ble selvstendig fra Storbritannia. Likevel er denne formen for diskriminering i høyeste grad i live i dagens India. Merkelig nok gir de samme myndighetene, som sier at kastevesenet ikke finnes, ut legitimasjonskort til alle indere om hvilken sosial bakgrunn de har, deriblant kaste. Riktignok er dette for å kunne motvirke kastediskriminering, men slik motvirkning har til nå hatt ganske begrenset effekt. Kastevesenet er fremdeles i levende live i India. På landsbygda har ikke kasteløse lov til å eie egen jord. Mange kasteløse har fått både seg selv og sin familie drept, lemlestet eller voldtatt i forsøk på å endre på dette. Det er lissom ikke måte på hvor respektløst man kan behandle kasteløse.

I litt mer hverdagslige omgivelser kan du se kasteforskjeller i forhold til hva slags arbeidsoppgaver den enkelte har. I butikker er det stor forskjell på hvem som utfører ulike arbeidsoppgaver. En mann som vasker vinduskarmer kan ikke vaske gulvet; også gulvvask er en kasteløs arbeidsoppgave. Og du kan jo gjette deg fram til hvem som vasker doer, klær eller feier gatene.

For et par dager siden møtte klassen en kasteløs lærer. Som kasteløs opplever han at elever ikke følger med, ikke viser han et dugg av respekt og at studenter ikke trenger noen andre grunner enn at han simpelthen er kasteløs for at de skal mislike han sterkt. Det virket som om han stortrivdes med å snakke om undertrykkelsen av seg selv og sine medkasteløse. Han står gjerne på barrikadene for sine rettigheter, og skriver ofte innlegg til aviser om kastesystemets forkastelighet. Men avisene som han sier stort sett er styrt av de øverste kastene gjemmer seg bak sin redaksjonelle frihet og trykker ikke slike innlegg.

Etter at noen av de ansatte på hotellet hadde vært innom møterommet vårt for å servere te og kaffe, sa han at han merket at disse ansatte mislikte temaet han tok opp med oss, ja, egentlig at han snakket med oss i det hele tatt. Gjennom å fortelle om kastesystemet fra sin synsvinkel gjorde han skam på og var en forræder mot India. Det var han i hvert fall overbevist om at de mente. Og det var reaksjonen han vanligvis fikk når han brakte temaet på banen. - De hører på første setningen og deretter blir jeg bare ignorert, fortalte han.

Som fundament i det hinduistiske kastevesenet er en tro på at man gjennom gjenfødelse tar steg opp og ned på rangstigen i forhold til hvordan man lever i hvert enkelt liv. En kasteløs har i sitt forrige liv hatt lite suksess med hvordan han håndterte både sitt karma og darma (hinduistiske plikter og handlinger), og ettersom denne personen har levd dårlig i sitt forrige liv, er det kun fortjent at han ender opp som kasteløs eller enda verre, et dyr (Det er forresten ikke så verst å ende opp som ku). Lever han livet bra, kan belønningen være medlemskap i en mer lukrativ kaste i neste liv.

I Norge får vi gang på gang høre hvor viktig og universale menneskerettighetene er. Med det i bakhodet er det brutalt å se hvor lite India er opptatt av at alle mennesker er født frie og like. Og om noen tiår er dette verdens mest folkerike land. Selv om India selv kjører flere kampanjer som skal gi noen av de mange hundre millionene av Indias fattige et bedre liv, er det ikke mange rupiene som faktisk kommer fram etter at alle statens tro og utro tjenestemenn har forsynt seg. Det sies at 40 prosent av den indiske statskassa går rett ut i korrupsjon. Og korrupsjon har vel aldri hatt en tendens til å komme de på bunnen av samfunnets rangstige til gode.

I byene er kastevesenet mindre synlig. Der har tykkelsen på lommeboka tatt over som viktigste kriterium for hvem du er. Selv om Indias økonomi er blant de raskest voksende i verden, øker antall fattige like raskt. Uansett om du bruker hinduisme eller kapitalisme som målestokk, er det enorme forskjeller på folk i India i dag. Og sånt endrer seg ikke over natten.