Velkommen til Syden

Vi har nå kommet oss til Goa, som er blant de mest turistvennlige plassene i India. Hadde det ikke vært for.. hmm alle inderne, så kunne dette like gjerne vært Playa del las Americas på Kanariøyene. Goa var ikke mye å snakke om før portugiserne kom en del hundre år tilbake. Deretter ble det et handelssentrum og mens britene hadde kontroll over store deler av India, (også Danmark-Norge hadde faktisk sin lille koloni i India på en liten plass som heter Trankebar) hadde portugiserne denne plassen for seg selv og trivdes med det. I dag heter en hel haug av innbyggerne i Goa etternavn som Rodrigues, Souza, Rega, og Silva.

Det er mer enn portugisiske etternavn som gjør at man ikke lenger føler seg i India. Prisene blir høyere, klesplagg dekker generelt mindre av kroppen, ris og krydderbombede grønnsaker og kyllingbiter er ikke lenger et fast innslag i frokosten. Og desverre er naan-brød mye vanskeligere å oppdrive, noe du vanligvis får kastet etter deg på enhver restaurant i India.

Du merker det også på ting som at hotellet automatisk har satt fram doruller på toalettet. I India generelt brukes knapt doruller, de selges svært dyrt og kun i enpakninger. Fram til nå har dette vært en daglig kamp for å få hotellets ansatte til å avse en dæsj dopapir. Men her er det annerledes. Så nå har jeg fylt opp sekken min med hotelldopapir som bør holde til vi er godt inne i Rajasthan, der vi har tenkt til å farte rundt en stund.

En uåpnet indisk dorull i en-pakning.

Goa er stort sett strand og annet du finner i Syden-land. I tillegg huser Goa ”gammel murstein” (som Mathias sier hver gang vi ser et gammelt byggverk av noe slag). Goa var en gang i tiden stort. Området blomstret opp rundt handelen med Portugal og kunne måle seg med portugisernes egen hovedstad Lisboa. Men så ble det brått slutt og Goa grodde igjen. Og det som heter Old Goa er fremdeles i stor grad skog, bortsett fra noen kirker som portugiserne bygget opp og som ingen andre enn dem selv så helt behovet for.

Og nettopp disse kirkene fant vi ut at vi skulle se. Vi tok på oss turistbrillene og Canon-grunnutrustningen og drosjet oss av gårde. Her fikk vi blant annet se kisten til en død portugiser som kristnet et høyt antall indere med makt (Francis Xavier), Asias største kirke og ikke minst den tilhørende The Golden Bell, Asias største kirkeklokke (begge deler ifølge vår reisebok Lonely Planet).

Disse imponerende merittene sier vel mest om størrelsene på kirkene og kirkeklokkene i Asia. Men stas er det likevel. Og da jeg så det jeg trodde var Asias største kirkeklokke, fikk jeg Mathias til å posere foran kamera og kirkeklokken på det fineste turistvis. Det var selvfølgelig feil klokke. Men vi fant den riktige til slutt. Den var litt stor og stort var det. Så dro vi hjem og alle var enige om at det hadde vært en fin dag.

Alle, bortsett fra en liten tiggerjente. Hun ble påkjørt av en moped mens jeg stod og så på (for øvrig den første kræsjen jeg har sett av noe slag i Indias jungeltrafikk). Mens jenta gråter og ligger nede for telling et øyeblikk, starter alle motoriserte kjøretøy i nærmere omkrets og tute og mase. Småhissige bilførere syntes det var kjipt av denne barbeinte 5-6-åringen med bustete hår og en skitten, hullete genser ligger og sperrer gaten. Da merker man at man likevel ikke er helt i Syden likevel.


Mathias poserer foran det vi trodde var Asias største kirkeklokke, dessverre var det falsk alarm.

Mathias poserer foran Asias største kirke OG Asias største kirkeklokke (skal man tro Lonely Planet, som også slår fast at kirken også er den mest interessante i denne verdensdelen).

Sandra poserer foran kirke.

Ida poserer inne i kirke.