På slutten av den første dagen med omvisning på Manipal Institute of Communication hadde vi et møte med Dr. Kamath, en søt gammel mann på 88 år som plent nekter å pensjonere seg. Han var en av grunnleggerne av skolen for en mannsalder siden og denne sommeren skulle han tre av som direktør for medieskolen. Det endte bare med at de satte æres foran direktør på dørskiltet til kontoret hans og lite ser ut til å ha forandret seg.
Han har nok opptil flere ord med i laget i det fleste diskusjoner og avgjørelser på universitetet. Om han da ikke er opptatt med å lese seg gjennom sine 12 daglige aviser eller skriver innlegg til de 10-12 avisene han regelmessig skriver for. Eller dersom han ikke hamrer løs på sin antikvariske skrivemaskin for å fullføre sin bok nummer 46. Eller dersom han ikke sitter og lirer av seg historier fra gamle dager da han jobbet som journalist, redaktør eller utenrikskorrespondent til elever lærere og besøkende. Eller om han ikke sitter å mimrer høyt fra den gang han møtte Gandhi og Indias første statsminister Nehru, eller da han intervjuet Martin Luther King og det endte opp med at Martin Luther King nærmest intervjuet han istedenfor for å høre historier om Gandhi.
Det gir en god følelse å møte personer som har levd et godt og rikt liv. Selv om alderen nærmer seg tresifret, har sånne krempensjonister fremdeles mye å leve for. Denne Dr. Kamath nektet å si at han var 88 år gammel, 88 år ung derimot, ja, det var det han var. På slutten av møtet med han på skolen, inviterte han oss like greit hjem til seg selv senere på kvelden. Der, omkranset av utallige priser, utmerkelser og bilder av han omflakket av ymse a-kjendiser verden over, fortsatte han hvor han slapp tidligere på dagen. Kvelden avsluttet han med å synge med den stemmen han hadde til en sang han likte godt. Jeg håper jeg blir en sånn gammel og blid mann som sitter i hornet mitt på veggen og øser av gode minner, mens jeg tar en trall og knasker på litt pensjonistfavorittene kamferdrops og sukat.
Han har nok opptil flere ord med i laget i det fleste diskusjoner og avgjørelser på universitetet. Om han da ikke er opptatt med å lese seg gjennom sine 12 daglige aviser eller skriver innlegg til de 10-12 avisene han regelmessig skriver for. Eller dersom han ikke hamrer løs på sin antikvariske skrivemaskin for å fullføre sin bok nummer 46. Eller dersom han ikke sitter og lirer av seg historier fra gamle dager da han jobbet som journalist, redaktør eller utenrikskorrespondent til elever lærere og besøkende. Eller om han ikke sitter å mimrer høyt fra den gang han møtte Gandhi og Indias første statsminister Nehru, eller da han intervjuet Martin Luther King og det endte opp med at Martin Luther King nærmest intervjuet han istedenfor for å høre historier om Gandhi.
Det gir en god følelse å møte personer som har levd et godt og rikt liv. Selv om alderen nærmer seg tresifret, har sånne krempensjonister fremdeles mye å leve for. Denne Dr. Kamath nektet å si at han var 88 år gammel, 88 år ung derimot, ja, det var det han var. På slutten av møtet med han på skolen, inviterte han oss like greit hjem til seg selv senere på kvelden. Der, omkranset av utallige priser, utmerkelser og bilder av han omflakket av ymse a-kjendiser verden over, fortsatte han hvor han slapp tidligere på dagen. Kvelden avsluttet han med å synge med den stemmen han hadde til en sang han likte godt. Jeg håper jeg blir en sånn gammel og blid mann som sitter i hornet mitt på veggen og øser av gode minner, mens jeg tar en trall og knasker på litt pensjonistfavorittene kamferdrops og sukat.
Gammel jeg? Er du eldre enn deg selv kanskje?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar