Her blir det et lite klipp og lim-innslag med ymse ting og bilder fra Manipal.
Jeg, Mathias og Sebastian feirer både bursdag og Diwali i lang kurta.
Sebastians bursdag ble feiret med brask og bram. Faktisk to dager til ende. Den første dagen kunne han smykke seg med prinsessekrone og løsbart av merke ”partyboy”. Dagen etterpå, på selve hinduens lysfest Diwali, da han faktisk hadde bursdag, kjøpte vi en rosa tradisjonell ”kurta” (kjortel-aktig indisk klesplagg) som han måtte gå med. På Diwali kjøper ofte familien inn klær til hverandre som man skal gå med. Som hans vikarierende familie følte vi denne plikten var vår nå, så Mathias og jeg kjøpte kurta til både han og oss selv. Og slik gikk det til at vi sklei rett inn blant overklasseungdommen i Manipal som stort sett bruker jeans og vestlige klær.
Mathias og Shivam handler bursdagsgave.
Mathias og Shivam handler bursdagsgave.
Kronen satt som et skudd!
Mens det egentlig sto new media og radioundervisning på timeplanen vår i Manipal, tok jeg heller turen bort til en cricketturnering der en av våre faddere/buddies skulle spille. Cricket er et litt vrient spill å forstå seg på, men det er det som gjelder her i India. Det er en kaster på hvert lag, og en på hvert lag har balltre. Hvert lag har seks kast om gangen, og da kan man skåre ”runs”. Spillet er delt opp i timer, som ikke er like lange som en vanlig klokketime, og det finnes litt ulike lengder på spillet. Denne kampen skulle ta en seks-timers tid. Jeg fikk med meg den første.
Vi besøkte et gamlehjem drevet av et knippe nonner. Lederen (til høyre på bildet) hadde tatt beslutningen om å bli ”sister” da hun var 5-6 år gammel. Nå var hun 40. Og hadde hun noen gang angret på det valget? Nehei, for et merkelig spørsmål i grunn. Aldri.
Den virkelige sjefen var likevel den slagkraftige 82 år gamle nonnen til venstre på bildet. Hver dag står hun opp klokka tre for å lage mat til hele gamlehjemmet og be for et tresifret antall personer. Her er hun i gang med å greie ut om meningen med livet. Med et slags retorisk spørsmål og sin sjingrende stemme sammenfatter hun det man trenger å vite i livet med disse ordene:
”It’s all about following God’s law and doing the right things. Isn’t it?”
Et random hindu-tempel.
Dagen etter Diwali så det slik ut utenfor døra mi på hostellet i Manipal. Under denne høytiden skal man gjerne fyre løs litt fyrverkeri, det er jo tross alt en lysfest. Og denne tradisjonen tar indere seriøst. I dagene både før under og etter Diwali har det blitt sprengt noe som mer minner om bomber enn fyrverkeri. Og dette har de funnet ut at er kult å gjøre inne på hostellet vi bor på til alle døgnets tider. Jeg møtte på noen av disse moroklumpene mens de holdt på med sine sprengninger og kunne ikke dy meg for å gi dem et par sannhetens ord om hva jeg syntes om denne pubertale oppførselen. Jeg tok frem min strenge bestefarsstemme og spurte hva meningen med å smelle slike bomber utenfor døra mi var, at det langt fra var morsomt og at de burde komme seg ut fort som svint. De tok det sikkert skikkelig innover seg der de slukøret tuslet ned en etasje med bestefarskjeft og flere usprengte diwalibomber i bagasjen.
Det er ikke lov å ha knekk i albuen når man kaster ballen i cricket. Her er det en av våre faddere, Shrikant, som holder seg godt innenfor regelboka.
Jeg har ennå ikke skjønt helt hva som egentlig skjer på en cricketbane.
Vi besøkte et gamlehjem drevet av et knippe nonner. Lederen (til høyre på bildet) hadde tatt beslutningen om å bli ”sister” da hun var 5-6 år gammel. Nå var hun 40. Og hadde hun noen gang angret på det valget? Nehei, for et merkelig spørsmål i grunn. Aldri.
Den virkelige sjefen var likevel den slagkraftige 82 år gamle nonnen til venstre på bildet. Hver dag står hun opp klokka tre for å lage mat til hele gamlehjemmet og be for et tresifret antall personer. Her er hun i gang med å greie ut om meningen med livet. Med et slags retorisk spørsmål og sin sjingrende stemme sammenfatter hun det man trenger å vite i livet med disse ordene:
”It’s all about following God’s law and doing the right things. Isn’t it?”
Fra vårt foredrag "An honest introduction to Norway".
I timene vi har deltatt i på Manipal Institue of Communcation, har vi måttet presentere oss gang på gang. Mathias, Sebastian og jeg fikk en liten time til å ha en powerpoint-framføring om Norge og hvordan det er å leve der både som student og menneske. Vi fikk blant annet forklart at Jahn Teigen kanskje er Norges fremste filosof (”Miles, miles, miles, it’s a long walk, indeed”), vi fikk alle de indiske studentene til å reise seg mens vi sang ”Ja, vi elsker” og vi fikk forklart at oljehyra en fisker har på seg når han slakter fisk, er en versjon av Norges bunad. Vi ble godt tatt i mot, og de indiske studentene lo, men det var liksom litt på feil plasser. Vi prøvde blant annet en slags artig kommentar om at vi spiste veldig mye kjøtt. Den ble, til tross for at vi (les: Mathias) prøvde så hardt, så hardt, møtt av øredøvende stillhet.
Dagen etter Diwali så det slik ut utenfor døra mi på hostellet i Manipal. Under denne høytiden skal man gjerne fyre løs litt fyrverkeri, det er jo tross alt en lysfest. Og denne tradisjonen tar indere seriøst. I dagene både før under og etter Diwali har det blitt sprengt noe som mer minner om bomber enn fyrverkeri. Og dette har de funnet ut at er kult å gjøre inne på hostellet vi bor på til alle døgnets tider. Jeg møtte på noen av disse moroklumpene mens de holdt på med sine sprengninger og kunne ikke dy meg for å gi dem et par sannhetens ord om hva jeg syntes om denne pubertale oppførselen. Jeg tok frem min strenge bestefarsstemme og spurte hva meningen med å smelle slike bomber utenfor døra mi var, at det langt fra var morsomt og at de burde komme seg ut fort som svint. De tok det sikkert skikkelig innover seg der de slukøret tuslet ned en etasje med bestefarskjeft og flere usprengte diwalibomber i bagasjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar