This is Manipal

Maiken foran hovedbygningen til universitetet i Manipal.

Manipal har vist seg å være en kjempeplass. Skulle jeg studert i India, ville jeg endt opp her. I dag skulle vi få en omvisning rundt på hele studiekomplekset, og det skulle ta en litt annen retning enn vi hadde trodd.

Men det startet som ventet. I et rom uten aircondition fikk vi en introduksjonstale fra en person høyt oppe i systemet. Deretter sto biblioteket for tur. Så skulle vi noen hundre meter ut i skogen til et sted som hadde helt grei utsikt over enda mer skog og som ellers kunne skilte med å være en utrolig varm plass (Og ja, som tidligere nevnt i bloggen så skal man ha på seg langbukse her. Ellers får du høre det).

Så startet de litt mer uventede postene på programmet. Vi fikk en guidet omvisning i hjemmet til selveste Doktor T. M. A. Pai, et hjem som nå var blitt et lite museum. Og hvem er så denne Doktor Pai? Jo, grunnleggeren av skolen. Jeg merket et historisk sus gå gjennom kroppen da jeg så arbeidsværelset hans, der han sikkert skrev sine taler til lærerstaben. For ikke å snakke om soverommet hans som han antakelig brukte til å sove, og der han oppbevarte sine elleve stokker. Eller rommet ved siden av som var hans personlige gynekolog-værelse.


På vei inn i huset der faktisk Doktor T. M. A. Pai bodde i store deler av sitt liv.


For det var akkurat på dette værelset Doktor T. M. A. Pai jobbet når han skulle jobbe hjemme.

Det var godt å få oppklart hvor denne Pai levde og åndet. Plansjene på veggen kunne fortelle at han blant annet har sagt: “If the interval between birth and death can be well used to cultivate friendships and do good things to one another, life acquires a purpose.”
Magefølelsen min forteller meg at han brukte perioden mellom han ble født på slutten av 1800-tallet til han døde i 1979 på å være en god venn og å gjøre gode ting mot andre. Skal jeg tro min egen magefølelse, og det skal jeg, så kan vi med hans egen definisjon slå fast at livet hans var meningsfylt. Fint for Pai. Jeg synes alle bør leve et like godt liv som Pai, men jeg synes ikke alle trenger å få hjemmet sitt omgjort til museum.

Og omvisningen rundt i Manipal var ikke slutt. Vi fikk deretter se et auditorium, og så ble vi losset inn på et nytt museum. Jeg trodde jeg hadde kommet inn på et slags zoologisk museum, men ved en nærmere titt var det raskt klart at det som lå og dyppet i de utallige spritboksene var døde mennesker. Døde fostre i alle aldere, siamesiske tvillingfostre uten lunger, der det ene hode så ut som var påsydd, kjønnsorganer, både oppkuttet og hele. Og det var ekte.

Rundt tuslet indiske familier med ungene sine. Mulig jeg har et anspent forhold til døden og menneskelik, men dette makabre museet er vel så langt unna det er mulig å komme en fornøyelsespark. På listen over steder jeg ikke under noen omstendigheter ønsker å overnatte, har dette museet nå overtatt ledelsen.

Gjennom et vindu kunne vi se noen større glasskontainere med hele menneskelik badet i sprit. Det er naturlig å spørre seg selv, og guiden, om slektningene til disse personene syntes det er fint at deres avdøde nå ligger framme til offentlig likskue, samtidig som de blir brukt av medisinstudenter til ulike eksperimenter? Du, det var ikke noe problem, kunne guiden berolige oss med. Disse personene hadde nemlig ikke noen familie. Å, nei. Da så.


Hvem synes vel ikke det er gøy å se på døde kropper?