Og nå… Mumbai!

Da var vi kommet oss til Mumbai. 12 relativt behagelige togtimer inkludert søvn var ingrediensene i turen fra Goa til Mumbai. Etter å ha sovet en natt i et høymuslimsk område i denne byen fant vi ut at det ikke var noe særlig for oss. Jentene vi er sammen med likte ikke å vandre rundt i trange kvartaler som eneste kvinnelige representanter, ei heller at bælfeite rotter skottet ut på oss fra hver søppelbefengte gatekrok. Vi syntes heller ikke det var så altfor stas at vi lå vegg i vegg med en moské som til alle døgnets tider, for eksempel klokka fem om morgenen, skrek ut at Allah er stor, hunder er skitne og griser likeså. Derfor har vi flyttet oss sørover på Mumbais halvøy og litt opp i prisklasse. Nå bor vi nesten litt for bra til å være studenter. Men prisen er det ingen ting å si på.

Mumbai er Indias finansielle sentrum og landets største by med sine 15 millioner +++ innbyggere. Fram til 1996 het byen Bombay (et navn britene fant opp under kolonitida). Men i 1996 var det nok, da skulle navnet avbritifiseres, i likhet med Calcutta som nå har gått tilbake til sitt gamle navn Kolkata, Madras heter nå Chennai, Bhangalore har byttet tilbake til Bengaluru. Noe meningsløse navneskift etter min mening, men en gave til alle kartselgere.

Mumbai er også hovedsetet for verdens største filmindustri, Bollywood. Kvantitetsmessig blir Hollywood banket knallhardt ned i støvlene av sin indiske storebror. Det er laget over 70.000 Bollywood-filmer, og nye tusener spys ut fra byens filmløpebånd, som viser forbausende liten interesse for nyskapning. Den klassiske Bollywood-filmen følger denne malen: Gutt møter jente. Så dans og sang. Deretter, ikke helt overraskende, dukker problemene opp. Mer dansing. De kan jo ikke få hverandre fordi noe, ulik kaste, alder, familiefiendskap, overdreven dansing eller andre ting, står i veien. Nok en dans. Synging nå. Så får de nok hverandre til slutt skal du se. I hvert fall blir det dansing og syning mot slutten av filmen. Og alle var enige om at det var en fin film. Det hender at Bollywood lager andre type filmer, men de slår sjelden an (Og så det er sagt, Slumdog Millionaire er ingen Bollywood-film, selv om handlingen utspiller seg i India).

Et litt annet og mindre glamorøs, inntrykk får du av Mumbai om du skummer deg gjennom Lonely Planets oversikt over byen. Her kommer det blant annet fram at den gjennomsnittelige dagsinntekten for en Mumbai-beboer i 2007 var på hele 16 kroner, noe som ifølge boka er tre ganger så mye som gjennomsnittet i hele India. (Ulike statistikker er ikke helt enige i hvor mye indere tjener, og det finnes sikkert mange måter å regne det ut på. Ifølge Times of India er nå den gjennomsnittelige inntekten i India rundt 12 kroner dagen). Før jeg dro ned til India forleste jeg meg på artikler og bøker om Indias rivende, boomende, unike, himmelsprettende utvikling. Mye av det jeg har lest må ha vært skrevet i toppetasjen i lokalene til et framgangsrikt IT-selskap. I Mumbai lever over halvparten av innbyggerne i slumområder. Jeg tviler på at disse inderne føler at det siste tiåret har vært spesielt gyllent.

På lørdag dro vi på en et kjøpesenter, eller et mååll som det konsekvent kalles her. Da jeg for noen måneder siden spurte vår indiske gjestelærer, som da var på besøk til Norge, om tips til hva jeg kunne skrive oppgave om, sto indernes nye appetitt på mååller og måållkulturen høyt på hennes forslagsliste. Vi følte oss ganske alene på dette senteret som både pris- og innseendemessig lignet på Steen og Strøm. Vi var tidlig ute den dagen, så det var nok kanskje derfor det ikke så ut som inderne gikk mann av huse for å kjøpe vestlige produkter i vestlig atmosfære. Men det var hyggelig å traske rundt i avkjølte butikker der blant annet en politivakt marsjerte bort til meg i ens ærend for å høre om jeg hadde det bra. Og det hadde jeg. Og jeg tror ikke han hadde det så aller verst selv heller der han spradet rundt i sin nypressede uniform.

Det fantes til og med noen lokale klær av typen overklasse på kjøpesenteret vi besøkte. Overlesset med paljetter og dill fantes fin-fine indiske klær av merket Manjavar med slagordet: "Earn your respect".

Det er lite som tyder på at denne kaffebaren ligger i India. Landet har et ganske forkrøplet syn på hudfarge. Den skal være hvitest mulig. White is right, idealet er kritthvitt. Det betyr at personer i reklamer, på filmer og på tv har tilnærmet europeisk utseende, slik som på plakatene på dette bildet. Enhver fuktighetskrem med respekt for seg selv inneholder stoffer som gjør huden din lysere. En reklame som går sin seiersgang på indisk tv nå for tida, advarer Indias befolkning om følgende sjokkerende prosess: "Sun rays can cause skin darkening". Da grøsser det nok nedover ryggen til en og annen inder, kan jeg tenke meg. Du finner ikke mange indere som ligger på stranden for å bli brunere. Derimot kan du se mange indere gå rundt med svarte paraplyer som skygger for sola.